Rock Noir part 1

I 2013 ble det for første gang arrangert Rock Noir i Stavanger, og siden har det vært arrangert hvert år unntatt ett - med forskjellig lineup - men alltid med strålende Helldorado på toppen av plakaten.
Årets utgave besto av filmklubben Magiske Lanterner som viste filmen Night of the hunter, foruten Oliver Hohlbrugger, The Brigade og Helldorado. Vi var så heldige å få innpass med Long Night også, og bare det å dele scene med så gode band er fantastisk.
Og folken er Stavangers store og varme og dundrende musikkhjerte.
Vi hadde et møte på forhånd - noen fra hvert band - noen fra filmklubben - og han som solgte merch (merch er en forkortelse for merchandise og kan oversettes med 'handelsvarer', og i konsertsammenheng betyr det bandskjorter, hettegensere, vinyl og CD-plater.)
Uansett, så var det et grisehyggelig møte, hvor jeg var helt soleklart minst soleklar, og jeg tolka stemningen som veldig lun og god, og det virka som om alle de andre gleda seg like mye som det vi gjorde. Det ble foreslått at Long Night skulle spille sist, men det kunne jeg ikke si ja til, Det ville vært direkte uforsvarlig. Dagen etter var jeg litt usikker på om jeg hadde dumma meg ut, men vi er jo alle mennesker som har levd en stund, og sett både det ene og det andre.
Å komme til Folken er som å komme hjem. Det høres kanskje litt corny ut, men sånn er det. Scenen er akkurat passe stor, salen har et godt utgangspunkt for gromlyd, og jeg har hatt mange av mine største konsertopplevelser der, inne i storsalen. Bob hund blåste meg og Beelzebub ut av våre gode skinn her en gang rundt årtusenskiftet, ved en annen anledning stagedivet Skin fra Skunk Anansie ut i en stappfull sal, og ble sendt rundt i lokalet. I et kort øyeblikk hadde jeg det snauklippede bakhodet hennes i min åpne hånd. Opplevelsene er for mange til at jeg klarer å yte hver enkelt rettferdighet.
Jeg elsker trappeoppgangene opp til salen hvor bandplakater fra oppstarten på åttitallet pryder veggene. Det er en link tilbake til begynnelsen, en påminnelse om kraften som ligger i musikken, om tiden som går, og Folken som består
Igjennom alle disse årene har det vært frivillige studenter med uskyld i blikket og ønsket om å være med på noe som har kraft. Som gir mening.

Lørdagen kommer. Lørdagen post-Thåström, og som nå begynner det som skal skje å suse i meg. Litt nervøsitet er nesten en forutsetning for at man skal kunne gi alt, at man er fokusert, men for mye skaper en kløft mellom scene og sal. Det som kommer ovenfra må være overbevisende. Fra første strofe. Man skal formidle noe. Nå folk. Det er det som teller. Det er det som er kontrakten.
Ønsker man ikke å formidle, så bør man finne seg noe annet å gjøre.
Overdreven bruk av alkohol tyr jeg ikke til før jeg skal på lenger, i motsetning til mange yrkesbrødre og søstre og det er mulig at det er det som er problemet, eller det som er det egentlige problemet er vel heller at jeg er så himla dårlig på egentrening.
Jeg egentrener på Lørdag. Det er litt lite og litt seint. Jeg stryker skjorta og pusser støvlene. Tar bussen ned til byen med sceneklærne i en bærepose. Ved den utvendige trappa på Folken står flere av karene. Fissi, Hohlbrugger, Arne og Timmy. De røyker. Jeg røyker med dem. Hilser litt vilkårlig på dem jeg er sikker på at jeg ikke har hilst på tidligere.
Inne i storsalen står det flere mennesker og et rundt bord med ei kaffekanne og noen pappkrus oppå. Det er mildt hektisk. Lydsjekken er ikke i gang ennå, folk går og driver, smiler, gleder seg, og jeg også.
Mennesker som spiller og synger i band er ikke så veldig ulike andre mennesker. I sammenhenger hvor flere band skal spille, så hender det at de som er headliner har behov for å markere sin posisjon. Jeg har vært på turnè med hovedband som har tvunget supportband til å kutte i sine allerede korte sett mens de selv spilte oppimot to timer pluss ekstranummer, men på Folken denne Lørdagen i Oktober så er alt bare velvilje og smil, og det er vi som bryter tidsskjema for lydsjekken, men det er viktig for oss, viktig for alle at alle bandene får best mulig lydsjekk, at alle er fornøyd, og hele arrangementet er gjennomsyret av kjærlighet. Ja, jeg vet det høres gladkristent ut, men jeg har ikke noe bedre ord for det. Velvillig er for svakt og  velsignet er for kørka.
Vi går og spiser, Arne og Evely og jeg. Etter lydsjekk. Det er en thaigreie på tøffløkkeveien og en roadie og kompis av Timmy. Arne og jeg vil bare har forrett og øl. Forretten er ikke god. Salaten består av kinakål og thousand island. Men det går ned. Jeg har spist verre mat før konsert.
Når vi kommer fram har filmen starta, vi går backstage via baktrappa. Jeg røyker litt. Sitter litt. Flyter rundt omkring. Drikker kaffe. Setter mobilen på lading. Venter, og nå er bandet til Hohlbrugger i sirkulasjon. Og så er filmen slutt, og lerrettet henger nede enda, og i salen har folk reist seg, og jeg gir Rållså en klem, før jeg begynner å rydde sammen stoler sammen med noen ungdommer, og så begynner musikken, og lerrettet ruller opp, og der står bandet, og løfter oss over fra ett medium til et annet, og det er kjærlighet i salen også, smil, og snart skal jeg ut der, og synge, og jeg ser og ser på klokka, og alt er litt forsinka, og jeg kler på meg skjorta og en liten stund er jeg helt alene bak scenen, og jeg tenker herregud så herlig. Jeg hører ei monoton stortromme fra Hohlbruggers sett, og jeg skulle ønske at jeg kunne være der og høre hele, og så er de på siste sangen og Arne og Timmy retter på cowboyhattene, og jeg fyller vann i et plastglass og i handa har jeg en settliste, og Hans fra Helldorado sier at vi må bare spille settet vårt, men hvis vi klarer å knipe inn noen minutter på changeoveren, så er det fint, og mens applausen runger i salen for Hohlbrugger, senkes lerretet ned og de bærer av sine greier, og vi bærer på våre, eller ikke jeg, jeg holder dører og forsøker å være minst mulig i veien, i halvmørket. Vi har egen monitormann. Han har roen.
Lerretet ruller opp med en svak durelyd, uendelig sakte og musikken starter, og før det er helt oppe, begynner jeg å synge,
We 're at the crossroads, the fire is dying, a cold wind embracing Your heart - and mine

tbc

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke