Innlegg

Viser innlegg fra september, 2010

Idiotsport

I dag ble jeg nesten syklet ned av en løk i selvlysende kondomdress.

Det bare bekrefter mine fordommer: idiotsport.

The Stig 1&2

På Lørdag var det fest på Lokalet og tjo og hei og alle hjerter gledet seg. Det var en fin konsert og en fin fest med gamle og nye venner.

Bak scenen dukket det opp mennesker vi hadde spilt med og reist med samt annet kjentfolk etter showet.

Jeg hilste hjertelig på èn som plutselig sto foran meg:

HEI, STIG! JÆVLIG KULT Å SJÅ DEG! LENGE SIDEN, FORRESTEN! HAR DU KLYPPT DEG?


'STIG': ...... (Smiler bare, rister hånden jeg holder utstrakt og tusler videre).

Jeg snur megt rundt - og der står forsyne meg Stig - og skaden har allerede skjedd, og det er da det går opp for meg at han jeg kalte Stig først het Anders og spilte synth, mens Stig spilte trommer. Og selv om det var ti år siden vi var på tur sammen så var det ganske pinlig.

Den andre Stigen håndhilste jeg bare på. Han kunne jo hete hva som helst.

Volvo Lastvagnar

Denne boka fikk jeg til jul av Farmor men jeg vet ikke helt om det var hun som hadde kjøpt den, eller om det var mor - som mer eller mindre tilfeldig - hadde plukket den ned fra en hylle i en bokhandel en plass og tenkt at dette kanskje kunne vær noe for påskeharen.

Jeg var aldri helt med på den naivismebølgen som skyllet over landet på...var det på nittitallet mon? Nåja, eller når det nå var.

Jeg kjente jo litt til Loe, detektor, naiv,super , tatt av kvinnen blabla.
Så når jeg først fikk den i hånda var det med et skuldertrekk. Og kanskje en liten geip også.

Jeg er en arrogant faen når det kommer til litteratur. Forfattere er drit inntil det motsatte er bevist og bevisbyrden ligger på dem. Musikk også. Mye samme greia.

Begynte å bla litt. Jeg lo høyt allerede etter et par sider og leste ut hele stasen på en formiddag på jobb.

Denne boka er en oppfølger til 'Doppler'. Mannen og elgen hans - og sønnen hans - har lagt på vandring til Sverige.
Her møter de en eldre dame som jeg ikke h…

Blodmeridianen

Det ble veldig mye barndom og tante Gertrude og minni mus her. Jeg er inne i en lesefase og det kunne kanskje vær en tanke å anmelde en av mine ferskere leseropplevelser. Mens jeg fortsatt har et visst minne om hva den handler om.

Cormac Mc Carthy er en forfatter som er veldig i vinden om dagen. Han var forholdsvis ukjent i Norge frem til to av bøkene hans ble filmatisert. 'Ikke et land for gamle menn' og 'Veien'. Førstnevnet er regissert av de legendariske Cohen-brødrene og rasket med seg en drøss med Oscar-statuetter for et par år siden. Jeg hadde forresten en slektning som het Oskar - men det er en annen historie. Kjente han aldri.

Nåvel. Bøkene til Mc Carthy har det til felles at de er ultravoldelige og beksvarte' og Blodmeridianen fra 1987 er ikke noe unntak.
Jeg fikk boka til 40årsdagen min av flanellskjortemannen, men er usikker på om 40 år er høy nok alder for å tåle innholdet.

Den handler om en gutt som slår seg sammen med en bande skalpejegere på grensen mell…

Donald Duck & co.

Mitt første egentlige litterære bekjentskap var den crazy gjengen i Donald Duck &co.
Jeg er usikker på om det kan kalles litteratur, forresten. Eller om 'lesestoff' er mer passende.

Mor abonnerte på tre blader - Norsk Ukeblad, Hjemmet og Donald. I hvor mange år er jeg ikke helt sikker på. I alle de år kan man nesten si. De første bladene kostet 3,50 og ble tilkjørt fra den lokale landhandelen hver Tirsdag sammen med andre varer. De var rullet sammen og holdt på plass av en strikk og de luktet ulikt alt annet.

Jeg var stor fan av DD. Inni bladet var det ofte klisteremerker som det sto SKYGG UNNA! eller HOPP I HAVET! på eller juksetatoveringer eller hus i papp som man kunne lage en julelandsby av. Hvis man bare klippet litt her og limte litt der. Og brettet. Dessuten var det kryssord og rebus med alskens flotte premier.

Siden jeg hadde søsken (og har) ble det som regel krangling om ekstrastæsjet i bladene. Særlig klistremerkene var det rift om. Hvem som skulle få lese først var …

Hardyguttene

Det går ikke an å anmelde Hardyguttene uten at man først beskriver sitt forhold til dem. Jeg var åtte år. Kanskje ni. Maks ti år. Og i en eske kom jeg over noen bøker min far hadde hatt som gutt.

I denne esken lå èn bok som vr en fantastisk tegneserie/vanligbok-variant av Tsaren's kurèr. Èn het 'Otter tre to kaller', en var i serien GGG (Gyldenløfs Gufne Guttebøker)og bar tittelen 'Trekløveret på øya'. Og helt på bunnen lå det en Hardyguttene-bok, med svakt gulnede sider og den var skrevet av Franklin W Dixon, og jeg husker ikke hva den heter, men det gjør ingenting. Jeg husker ikke hva den handler om heller. Men det gjør heller ingenting.

Inni boken - inni alle bøkene - var det stemplet fars navn. Sikkert med et slikt stempelsett som han hadde fått til jul engang. Og bøkene hadde han nok fått til jul de også. Disse bøkene var nummerert, men han må engang hatt flere enn disse fem - Hardy-boka var nummer tre.

Det som nok undret meg mest var at far hadde vært gutt en ga…

Pskhrnanmldrbkrhnmnråhlstettrhkmmlsn

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen bokanmeldelser. Fortrinnsvis fordomsfrie bokanmeldelser med en vri.

Nå er det sånn at i niavti tilfeller så forsvinner store deler av bokens univers i det jeg legger den fra meg. Jeg husker ikke navnene på sentrale personer og ofte ikke i hvilken rekkefølge handlingen utspiller seg.

Dette legger ikke noen demper på lesergleden - eller lysten - men det kan helt klart ses på som et handikap - særlig hvis man skal prøve å anbefale det man har lest til andre.

Bokanmelderi dreier seg jo om akkerat dette. Selv mener jeg at jeg har helt utmerket smak i litteratur. Jeg leser med hjertet og ikke med hodet. Blabla.

Så navnet på den nye anmelderspalten min er følgende - kort og snasent - PÅSKEHAREN ANMELDER BØKER HAN MENER Å HA LEST - ETTER HUKOMMELSEN.

Heng på i morgen dere. Vi starter med Hardy-guttene.

Pendel

Jeg misunner danskene for uttrykket 'slukket'. Det må ikke forveksles med Bærgenske 'sløkkææt'.

Men her er alt avavav og når jeg er sliten er jeg helt av inni meg jeg også. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier det. Av som i knekt bein.

I morges, da bussen kjørte igjennom Pillevåg i halvmørket så jeg at de snart hadde revet 'Bikubå'. I andre etasje sto en gravemaskin med metallkjeft og tygget i seg restene av svett danseskole og gammelt solarium. Det var ganske så vakkert. I skinnet fra et fosforaktig arbeidslys.

'Dette skulle jeg hatt bilde av' tenkte jeg.

Smult

Det er lenge siden jeg blogget nå.
Man er som en gammel bokser - man står og svaier i ringen - og for hver gang man får seg en kilevink så er det tyngre å reise seg.

Jeg pendler nå. Jobber tre dager i uka og er hjemme med børnene to.

Det beste med å bo i grisgrendte strøk uten fjernsyn og internett er kanskje at: Når de små har fått sitt så er det fortsatt tid til å lese litt i en bok.

Den siste jeg leste var Markens Grøde av selveste Knut Hamsun. Riktig fin bok.

...


Haren våknede av at væggklokken slo kvart over fæm. Det var så tidlig på morgningen at begge hans børn sov - og også hans livs lys lå i dyp søvn i brisken ved hans side.

Haren listede sig ud på baderummet og skvættede litt vand i ansiktet. Han kledde sig og snek sig ned trappen og prøvde å undgå de trind der knirkede og knarkede.

Han kokte sig en kop kaffe som han hadde tænkt å medbringe og drikke på skyssbåten. Lommen på hans frak inneholdt en bok. Han hældte kaffen over i et plastbeger og plasserede det utenfor indgangsdøren m…