torsdag, september 30, 2010

Idiotsport

I dag ble jeg nesten syklet ned av en løk i selvlysende kondomdress.

Det bare bekrefter mine fordommer: idiotsport.

onsdag, september 29, 2010

The Stig 1&2

På Lørdag var det fest på Lokalet og tjo og hei og alle hjerter gledet seg. Det var en fin konsert og en fin fest med gamle og nye venner.

Bak scenen dukket det opp mennesker vi hadde spilt med og reist med samt annet kjentfolk etter showet.

Jeg hilste hjertelig på èn som plutselig sto foran meg:

HEI, STIG! JÆVLIG KULT Å SJÅ DEG! LENGE SIDEN, FORRESTEN! HAR DU KLYPPT DEG?


'STIG': ...... (Smiler bare, rister hånden jeg holder utstrakt og tusler videre).

Jeg snur megt rundt - og der står forsyne meg Stig - og skaden har allerede skjedd, og det er da det går opp for meg at han jeg kalte Stig først het Anders og spilte synth, mens Stig spilte trommer. Og selv om det var ti år siden vi var på tur sammen så var det ganske pinlig.

Den andre Stigen håndhilste jeg bare på. Han kunne jo hete hva som helst.

fredag, september 24, 2010

Volvo Lastvagnar

Denne boka fikk jeg til jul av Farmor men jeg vet ikke helt om det var hun som hadde kjøpt den, eller om det var mor - som mer eller mindre tilfeldig - hadde plukket den ned fra en hylle i en bokhandel en plass og tenkt at dette kanskje kunne vær noe for påskeharen.

Jeg var aldri helt med på den naivismebølgen som skyllet over landet på...var det på nittitallet mon? Nåja, eller når det nå var.

Jeg kjente jo litt til Loe, detektor, naiv,super , tatt av kvinnen blabla.
Så når jeg først fikk den i hånda var det med et skuldertrekk. Og kanskje en liten geip også.

Jeg er en arrogant faen når det kommer til litteratur. Forfattere er drit inntil det motsatte er bevist og bevisbyrden ligger på dem. Musikk også. Mye samme greia.

Begynte å bla litt. Jeg lo høyt allerede etter et par sider og leste ut hele stasen på en formiddag på jobb.

Denne boka er en oppfølger til 'Doppler'. Mannen og elgen hans - og sønnen hans - har lagt på vandring til Sverige.
Her møter de en eldre dame som jeg ikke husker hva heter. Kanskje Sigrid. Eller kanskje ennå heller noe annet. Nåh. Denne eldre damen er dømt for undulatskjending og derfor får hun ikke lov til å ha undulater. Det eneste hun vil er å ha en undulat. Så hun stiller seg utenfor dyrebutikken hver dag og venter på at innehaveren skal bli syk slik at hun kan kjøpe fugl av noen som ikke kjenner til rullebladet hennes.
Men innehaveren er en seig jævel, så Sigrid blir hengende utenfor butikken i dager og uker og måneder. I denne gata er det flere som henger. Sigrid stifter betjentskap med en som dealer pot. Sigrid blir potrøyker for helsens skyld.

Boka er en pageturner og riktig fornøyelig lesing.

Ps: Han klamme lille fyren fra Fredrikstad eller Moss eller hvor han nå kommer fra - han som er inngiftet i kongehuset - kalte Loe for et 'furubord'. Dette vil jeg på det alleraller sterkeste bestride.

torsdag, september 23, 2010

Blodmeridianen

Det ble veldig mye barndom og tante Gertrude og minni mus her. Jeg er inne i en lesefase og det kunne kanskje vær en tanke å anmelde en av mine ferskere leseropplevelser. Mens jeg fortsatt har et visst minne om hva den handler om.

Cormac Mc Carthy er en forfatter som er veldig i vinden om dagen. Han var forholdsvis ukjent i Norge frem til to av bøkene hans ble filmatisert. 'Ikke et land for gamle menn' og 'Veien'. Førstnevnet er regissert av de legendariske Cohen-brødrene og rasket med seg en drøss med Oscar-statuetter for et par år siden. Jeg hadde forresten en slektning som het Oskar - men det er en annen historie. Kjente han aldri.

Nåvel. Bøkene til Mc Carthy har det til felles at de er ultravoldelige og beksvarte' og Blodmeridianen fra 1987 er ikke noe unntak.
Jeg fikk boka til 40årsdagen min av flanellskjortemannen, men er usikker på om 40 år er høy nok alder for å tåle innholdet.

Den handler om en gutt som slår seg sammen med en bande skalpejegere på grensen mellom juesei og mexico på midten av 1800-tallet.

Her drepes og lemlestes og voldtas og drikkes og flås og spys og skalperes det i et vanvittig tempo. Smerten, døden og forråtnelsen er alltid på lur.

Særlig karakteren til 'Dommer' Holden er skremmende: 'fuglene fornærmer meg med sin frihet' sier han et sted i boka.
Han er en kunnskapsrik og belest mann. Han beskrives som diger, naken og hårløs.

Boka er ytterst velskrevet. Et dommedagsritt. Det sies at forfatteren har basert både Holden og flere av karakterene på virkelige personer.

Mc Carthy overgår selv Bjørneboe i sin utforsking av menneskets mørke sider. Dette er nesten en 'Fluenes herre' med et voksent persongalleri.

Knapt nok noen gladbok, men veldig lesbar.

fredag, september 17, 2010

Donald Duck & co.

Mitt første egentlige litterære bekjentskap var den crazy gjengen i Donald Duck &co.
Jeg er usikker på om det kan kalles litteratur, forresten. Eller om 'lesestoff' er mer passende.

Mor abonnerte på tre blader - Norsk Ukeblad, Hjemmet og Donald. I hvor mange år er jeg ikke helt sikker på. I alle de år kan man nesten si. De første bladene kostet 3,50 og ble tilkjørt fra den lokale landhandelen hver Tirsdag sammen med andre varer. De var rullet sammen og holdt på plass av en strikk og de luktet ulikt alt annet.

Jeg var stor fan av DD. Inni bladet var det ofte klisteremerker som det sto SKYGG UNNA! eller HOPP I HAVET! på eller juksetatoveringer eller hus i papp som man kunne lage en julelandsby av. Hvis man bare klippet litt her og limte litt der. Og brettet. Dessuten var det kryssord og rebus med alskens flotte premier.

Siden jeg hadde søsken (og har) ble det som regel krangling om ekstrastæsjet i bladene. Særlig klistremerkene var det rift om. Hvem som skulle få lese først var også kilde til strid. Og hvorfor vedkommende gjors på å lese så seint.

Donald er en raring, dere. Og jeg likte best de historiene hvor han var hovedperson. Mikke Mus og Langbein likte jeg ikke så godt, bortsett fra når spøkelseskladden eller Svarte-Petter (og kumpanen hans som het 'Skaftetryne') eller Mikro Midas var med.

Det hender fortsatt at jeg blar i de gamle bladene når jeg er hjemme - de fleste er herpet - etter hardhendt behandling fra Frekkesen og lillebror - men de er ennå lesbare.

God bok.

torsdag, september 16, 2010

Hardyguttene

Det går ikke an å anmelde Hardyguttene uten at man først beskriver sitt forhold til dem. Jeg var åtte år. Kanskje ni. Maks ti år. Og i en eske kom jeg over noen bøker min far hadde hatt som gutt.

I denne esken lå èn bok som vr en fantastisk tegneserie/vanligbok-variant av Tsaren's kurèr. Èn het 'Otter tre to kaller', en var i serien GGG (Gyldenløfs Gufne Guttebøker)og bar tittelen 'Trekløveret på øya'. Og helt på bunnen lå det en Hardyguttene-bok, med svakt gulnede sider og den var skrevet av Franklin W Dixon, og jeg husker ikke hva den heter, men det gjør ingenting. Jeg husker ikke hva den handler om heller. Men det gjør heller ingenting.

Inni boken - inni alle bøkene - var det stemplet fars navn. Sikkert med et slikt stempelsett som han hadde fått til jul engang. Og bøkene hadde han nok fått til jul de også. Disse bøkene var nummerert, men han må engang hatt flere enn disse fem - Hardy-boka var nummer tre.

Det som nok undret meg mest var at far hadde vært gutt en gang. At han hadde sittet og putlet og stemplet navn og nummer sirlig inn i bøkene sine (en tradisjon jeg straks kopierte, men siden jeg ikke hadde stempelsett krotet jeg bokstaver og tegninger inn i mine), at kanskje han også hadde ledd av hobbyene til Chet Baker eller ønsket å være en av Hardyguttene og suse rundt i passbåten 'sporhund' og oppklare mysterier i øst og vest.

Haryguttene er ikke så bra lektyre. Ikke for barn heller tror jeg. Men alle barn vil enten bli dektektiv eller indianer eller cowboy eller pirat eller reserfører eller fotballspiller eller noe annet fancy, selv om nesten ingen blir det likevel. De fleste blir lærer eller industriarbeider eller Key Account Manager (hva nå det måtte være). Men det er lov å drømme både for barn og voksne. Og Hardyguttene fikk meg en gang til å drømme.

onsdag, september 15, 2010

Pskhrnanmldrbkrhnmnråhlstettrhkmmlsn

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen bokanmeldelser. Fortrinnsvis fordomsfrie bokanmeldelser med en vri.

Nå er det sånn at i niavti tilfeller så forsvinner store deler av bokens univers i det jeg legger den fra meg. Jeg husker ikke navnene på sentrale personer og ofte ikke i hvilken rekkefølge handlingen utspiller seg.

Dette legger ikke noen demper på lesergleden - eller lysten - men det kan helt klart ses på som et handikap - særlig hvis man skal prøve å anbefale det man har lest til andre.

Bokanmelderi dreier seg jo om akkerat dette. Selv mener jeg at jeg har helt utmerket smak i litteratur. Jeg leser med hjertet og ikke med hodet. Blabla.

Så navnet på den nye anmelderspalten min er følgende - kort og snasent - PÅSKEHAREN ANMELDER BØKER HAN MENER Å HA LEST - ETTER HUKOMMELSEN.

Heng på i morgen dere. Vi starter med Hardy-guttene.

torsdag, september 09, 2010

Pendel

Jeg misunner danskene for uttrykket 'slukket'. Det må ikke forveksles med Bærgenske 'sløkkææt'.

Men her er alt avavav og når jeg er sliten er jeg helt av inni meg jeg også. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier det. Av som i knekt bein.

I morges, da bussen kjørte igjennom Pillevåg i halvmørket så jeg at de snart hadde revet 'Bikubå'. I andre etasje sto en gravemaskin med metallkjeft og tygget i seg restene av svett danseskole og gammelt solarium. Det var ganske så vakkert. I skinnet fra et fosforaktig arbeidslys.

'Dette skulle jeg hatt bilde av' tenkte jeg.

onsdag, september 08, 2010

Smult

Det er lenge siden jeg blogget nå.
Man er som en gammel bokser - man står og svaier i ringen - og for hver gang man får seg en kilevink så er det tyngre å reise seg.

Jeg pendler nå. Jobber tre dager i uka og er hjemme med børnene to.

Det beste med å bo i grisgrendte strøk uten fjernsyn og internett er kanskje at: Når de små har fått sitt så er det fortsatt tid til å lese litt i en bok.

Den siste jeg leste var Markens Grøde av selveste Knut Hamsun. Riktig fin bok.

...


Haren våknede av at væggklokken slo kvart over fæm. Det var så tidlig på morgningen at begge hans børn sov - og også hans livs lys lå i dyp søvn i brisken ved hans side.

Haren listede sig ud på baderummet og skvættede litt vand i ansiktet. Han kledde sig og snek sig ned trappen og prøvde å undgå de trind der knirkede og knarkede.

Han kokte sig en kop kaffe som han hadde tænkt å medbringe og drikke på skyssbåten. Lommen på hans frak inneholdt en bok. Han hældte kaffen over i et plastbeger og plasserede det utenfor indgangsdøren mens han tok sine sko på. Det veltede straks og all kaffen rant som en liten bekk nedover indkiørselen.

Å, hvor han blev ærgerlig av dette syn! Det ville ingen kaffe bli før han kom på arbeide en time og nogle minutter senere. Men det var intet å gjøre.

Han gik nedover mot kaien hvor skyssbåten alt tok ombord passasjerer. Det var en temmelig stor flokk og de bar alle på en stillhet, som om de fremdeles hadde nattens søvn i kroppen og i hodet.
Haren satte sig ved et vindu og kikkede ud på den blikstille fjord. Da båten skjøt fart tok han frem sin bok og i den læste han i femogtyve minutter.

Ved ankomst i Stavanger sto han som en av de første, og i det landgangen ble heist ned peisede han avgårde op mod klubbgaten for å række sin buss. Se nu - løp han også - og han kunde såvidt skimte den grønne doninig der fremme - den svingte ut og forlot holdeplassen med et drøn.
Haren blev mægtigt forarget, og i forargelsen forbannet han både lændsmand og præst og endatil præstens hustru og deres hund Æsop.

Han ville blive for sen til sit arbeide

Han fortsatte op til skysstasjonen - langsommere nu - solen var i ferd med å stige op - og byen var i ferd med at vågne.