Hardyguttene

Det går ikke an å anmelde Hardyguttene uten at man først beskriver sitt forhold til dem. Jeg var åtte år. Kanskje ni. Maks ti år. Og i en eske kom jeg over noen bøker min far hadde hatt som gutt.

I denne esken lå èn bok som vr en fantastisk tegneserie/vanligbok-variant av Tsaren's kurèr. Èn het 'Otter tre to kaller', en var i serien GGG (Gyldenløfs Gufne Guttebøker)og bar tittelen 'Trekløveret på øya'. Og helt på bunnen lå det en Hardyguttene-bok, med svakt gulnede sider og den var skrevet av Franklin W Dixon, og jeg husker ikke hva den heter, men det gjør ingenting. Jeg husker ikke hva den handler om heller. Men det gjør heller ingenting.

Inni boken - inni alle bøkene - var det stemplet fars navn. Sikkert med et slikt stempelsett som han hadde fått til jul engang. Og bøkene hadde han nok fått til jul de også. Disse bøkene var nummerert, men han må engang hatt flere enn disse fem - Hardy-boka var nummer tre.

Det som nok undret meg mest var at far hadde vært gutt en gang. At han hadde sittet og putlet og stemplet navn og nummer sirlig inn i bøkene sine (en tradisjon jeg straks kopierte, men siden jeg ikke hadde stempelsett krotet jeg bokstaver og tegninger inn i mine), at kanskje han også hadde ledd av hobbyene til Chet Baker eller ønsket å være en av Hardyguttene og suse rundt i passbåten 'sporhund' og oppklare mysterier i øst og vest.

Haryguttene er ikke så bra lektyre. Ikke for barn heller tror jeg. Men alle barn vil enten bli dektektiv eller indianer eller cowboy eller pirat eller reserfører eller fotballspiller eller noe annet fancy, selv om nesten ingen blir det likevel. De fleste blir lærer eller industriarbeider eller Key Account Manager (hva nå det måtte være). Men det er lov å drømme både for barn og voksne. Og Hardyguttene fikk meg en gang til å drømme.

Kommentarer

Trønderdegosen sa…
Hva er det mener, Hardyguttene er ikke bra lektyre?


Sist gang jeg diskuterte hardyguttene (nå begynner det å bli nesten 30år siden) stillte vi aldri spørsmålet om HG var bra lektyre eller ikke, selvsagt var det det. Spørsmålet var heller om bok nummer 10. "Klokken slår tolv for Hardyguttene" var bedre enn bok nr 28 "Hardygyttene og giftpilene" Jeg husker at vi hadde heftige diskusjoner men jeg husker ikke hviken av bøkene jeg foretrakk og heller ikke hvem som mente det motsatte.
paaskeharen sa…
Den med giftpilene har jeg aldri lest. Bra bok?
slanger sa…
Hardyguttene er gode rollemodeller for barn, og jeg er fortsatt mektig imponert over kunnskapsnivået til disse brødrene. Faren(husker ikke hva han heter) oppklarer en rekke saker ved hjelp av sønnene sine. Takket være judoknep og kløkt fikk Hardyguttene renset opp på puber og dansetilstelinger i USA, og i tillegg ble farlige spionringer knust.
vel jeg var jo et pikebarn og ble dermed overlevert bobseybarna, som jeg leste med en viss ironisk distanse allerede den gang
paaskeharen sa…
Jeg trodde det var frøken dekdektiv som var tingen for jentene?. Skjønt jeg har jo rasket innom en og annen bobseybok jeg også. UTEN ironisk distanse. Den kom først mye senere hos meg.

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke