mandag, januar 29, 2007

Øyeklubben


Det finnes mange slags mennesker, og alle har forskjellige egenskaper som er mer eller mindre framtredende. Det finnes folk som er rause og folk er mer tilmålte.
Eller kjipe, pinlus, gnukkefanter og grådigperer-og petraer.
Det er de som alltid 'glemmer' at det er deres runde når flasketuten peker på dem.
Nåja, hver og en får feie for sin egen dør.

Når jeg bodde i Ordal i Fyfylke på begynnelsen av nittitallet, ble det startet en klubb hvor pinfanter og sparsommelige individer ikke hadde noen plass.
'Øyeklubben' ble startet av Inge-Bjørnar, etter at han hadde funnet ut at 'sparing ikke lønte seg', som han sa.
Inge-Bjørnar var den stolte eier av en Fiat. Han hadde spart og spart på sommerdekkene- til han hadde blitt stoppet i teknisk kontroll en dag, og ble ilagt et forenklet forelegg på fire tusen kroner.
Etter dette sparte han ikke på noen verdens ting lenger.
Klubben ble raskt populær, og fikk mange medlemmer. Noen medlemmer tok medlemsskapet og dets forpliktelser veldig alvorlig, jeg minnes vagt en som forlangte å få kvittering etter å ha INSISTERT på å få betale hundre kroner for en liten pils på en av byens ølkneiper. Selv om jeg bare husker det vagt, kan jeg fortsatt kjenne rødmen i kinnene.

søndag, januar 28, 2007

Some kind of monster


Siden det er Søndag.
Det er ikke så lett å finne noe tema å blogge om.
'Hvorfor holder du ikke kjeft, da?' Tenker kanskje du, og det er muligens godt tenkt.

Det er ganske lett å være gjennomsnitts-nordmann. Landet vi bor i har blitt kåret til verdens beste gang på gang.
Likevel klager vi over tilværelsen. Det er den jævla ditt og den helvedes datt. Og vi tjener for lite, og betaler ALT for mye skatt, og maten er for dyr, og bensinen er for dyr, og ALLE burde lære norsk hvis de skulle komme hit til landet. Hvor kommer denne sytebølgen egentlig fra?
Uansett hvor den kommer fra, så har vi et parti som fanger all misnøyen, og bruker den for alt det den er verdt.
Jeg ser et trehodet troll Fremskridtsparti, danseband og camping.
Rasisme og svenskehandel og hus i Spania.
Trollet bærer oppstopperen til Kalle Hagen, Håret til Illi, og det ironiske smilet til Siw Mensen.
Brrrr..

torsdag, januar 25, 2007

Under kniven


Egil og eg
Skalpellar og negler
Det skrangler i tenner
Ringler i bjeller
Det spruter blod
Eg skrik ut i otte
Nåler og sprit
Eit skremt lite hjerte.

Aldri meir går eg til Egil med kniven
Med tær eller fingrar
Aldri i livet
Eg ønsker meg piller med trekantar på
eit liv utan skjering i storetå

mandag, januar 22, 2007

Den som spiser peppernøtter


Jeg er så utrolig lat.
90 prosent av filmene jeg kjøper finner jeg på rimmi.
Det er fordi rimmi ligger nærme. Gjett hvilken film jeg har kjøpt i dag? For Kr.69?
Scream. Ellers har jeg investert i ganske mye svensk detektiv-action de siste månedene. Wallander. Uffameg.
Jeg blir ganske kvalm av meg selv.
Men jeg er blitt en jækel på fifa.

Rållserauå skrev følgende for noen år siden:

/ ...Entertain me.../..he spoke..../
Lift my heavy eyelids..../
..My Tv just broke../

Det er skremmende sant

lørdag, januar 20, 2007

Long tall Sally


Jeg tenkte at hvis jeg skulle blogge i dag, så måtte jeg gjøre det nå, før Liverpool har spilt mot Chelsea. Normalt ville det ha betydd at jeg hadde drukket meg full- uansett resultat, men Rållseraua og jeg skal være barnevakter for mine to onkel-unger, og kombinasjonen dritings(og muligens pottesur) onkel i Liverpool-drakt, og små barn er neppe ideell.

Nåja, jeg kom til å tenke på en uttalelsefra en radioprogramleder for en tid tilbake- vedkommende mente at lave mennesker bare burde betale halv pris på konserter og lignende, fordi de tok mindre plass, og sjelden eller aldri fikk se noe likevel.
Selv tilhører jeg de- litt over gjennomsnitts høyreiste, noe som unektelig gir meg fordeler når jeg skal bestille øl, bivåne konserter(selv om det alltid er en som er 2 1/2 meter som pleier å stå foran meg), orientere meg i terrenget, osv.
Ideen om at de kortvokste skal betale mindre er likevel helt bak mål. Man må huske at korte bein er en fordel ved bruk av alle former for kollektiv-transport, dessuten er muligheten til at dere skulle skalle oppi takbjelker og lignende sterkt redusert.
Jeg tror ikke at de kortvokste syter og klager mer enn oss andre, men de som gjør det: Og særlig denne utrolig enerverende programlederen- her er noen råd til hvordan du skal håndtere en konsertsituasjon:
1) Hvis det er så jævla vanskelig, bli hjemme.

2) Samle dere to og to, og bytt på å sitte på skuldrene til hverandre. Slik får dere da sett noe.

3) Kom litt tidlig, og still dere fremst.

4) Vent til konserten kommer ut på DVD.

Jeg er helt mot stigmatisering av hele grupper av mennesker, så hvis noen følte seg såret over mine uttalelser, så ber jeg om unnskyldning.
For jeg er ingen pusekatt.

torsdag, januar 18, 2007

Eclipse


Denne teksten står som en slags (lett) motvekt til Dommas Typfjells uttalelser om at forskning i verdensrommet er vakkert.
Jeg er Dypt uenig. Månen er vakker- hvorfor fokusere på at den er en stein? Hvorfor konkretisere alt? For ikke å snakke om solformørkesen?


Eclipse


though it is stunning dark
and birds... do not sing
i am stil mesmerized
to gaze
at the diamond ring

though all is night
and all is day
amazing tricks that nature
plays

I seek no answers in numbers
I care not for science
I try not to explain

I reach out to touch your hand
I think you understand
as we do not speak.


tirsdag, januar 16, 2007

Rats


Rottene på Filleskaupet har et bedre kosthold enn de som arbeider der.
De har gode tider, de kan velge mellom havre, bygg, hvete, diverse typer soya, samt mais eller sildemel, hvis de føler at de trenger noe med mye protein.
Det er ikke så rart at de velger en diett bestående av nevnte kornslag foran de små begrene med seig, blå rottegift. Jammen er de blanke i pelsen.
Ja, jeg vil nesten si at de strutter av sunnhet. Årsaken til at de har så god tilgang på mat er at transportsystemene lekker i alle ender.
Og at brorparten av de som jobber der er noen slabbedasker.
Og slik går dagene.
Og årene.

søndag, januar 14, 2007

Gjør døren høy, gjør porten vid


I går var jeg ute og så fotball med Runar og Redrik- det var overmåtelig koselig. De røde valset over lille Watford, og vant overbevisende tre null. (det svir fortsatt i sårene etter at Wengers Franskmenn sendte oss ut av både FA-cup og Ligacup på tre dager, med stygge sifre på Anfield).
Nåvel, Lørdagens kamp var en såkalt tidligkamp, og som så ofte før førte det til at man ble ganske påseilt, da man ble sittende og se mer fotball og drikke øl, og prate skit. Etter firefem timer bestemte stedets vertinne at Redrik hadde fått nok å drikke, og det tok vi til etterretning. Ingen sure miner, og vi ble ikke kastet ut eller noe. Alt gikk veldig fredelig for seg. Selvsagt.
Det har ikke alltid vært slik. Jeg har hatt mine uoverenstemmelser med dørvakter opp igjennom årene, det er ikke til å stikke under en stol. Dørvakten er en av de mest forhatte yrkesgruppene som finnes, de befinner seg der nede i selskap med parkeringsvakter og telefonselgere.Og tollere.
Det er nærmest allment akseptert at det er greit å hetse dørvakter- at de er oppbolede voldsfanatikere, at de er herskesyke politi-wannabes', alle sammen. Jævler.

Også på dette punktet har jeg moderert meg ganske kraftig, og den store Aha-opplevelsen fikk jeg en gang på nittitallet-rundt 99, tror jeg-. Det var Runars feil. Helt sant.
Runar har en lang og luguber fortid bak seg i utelivsbransjen, på begge sider av disken, og av døra. I en periode jobbet han på to av byens mest dodgy puber. Runar er flink med folk, og i motsetning til meg, så trives han med å ha ansvar, og ta beslutninger. Men så prøvde han å verve meg, da- til den glamorøse utelivsbransjen- fordi han mente at jeg hadde så fantastiske sosiale egenskaper. Jeg var svak for smiger, og til slutt sa jeg okay. Jeg hadde jo full jobb, og vel så det- så jeg forstår ikke hva jeg TENKTE PÅ.
Det var en helg i Februar eller noe, det var kaldt og regnet,(suprise suprise) jeg ble plassert i døra på beryktede 'Calvetten', sammen med en erfaren vakt.
Det er ingen overdrivelse å si at jeg var en katastrofe- jeg er dårlig med tall, så om jeg ba om bevis, så klarte jeg ikke å regne meg frem til alderen deres, så det ble til at jeg slapp inn absolutt alle. Jeg er brukbar til må gjete sauer, men til å gjete folk er jeg fullstendig ubrukelig. Det var et jevnt sig av folk, og det toppet seg når han andre vakten måtte gå inn og hente folk som jeg hadde sluppet inn. Og så måtte jeg kaste ut en fyr som sov.
Det beste man kan si om meg i dette yrket var at jeg prøvde å være hyggelig, men det er visst ikke lov.
På Lørdagen skulle jeg jobbe sammen med Runar på en annen pub- en pub som i et ukeblad var beskrevet som :'den røffeste havnekneipa nord for Hamburg'. Stedet hadde en 50/50 miks av folk som akkurat var fylt atten- og dermed ikke hadde så mange uteplasser å velge i, og halvkriminelle individer, dophoder og pilletrillere- som faktisk trivdes på stedet. Når det er sagt, så dro Runar ganske mange fra vår omgangskrets i den perioden han jobbet der.
Nåvel, denne kvelden på jobb var enda verre enn den foregående, for jeg var nødt til å kaste ut en jente som var sytten år. Hun var kledd i et miniskjørt som kunne forveksles med et litt bredt belte, og hun dedikerte resten av kvelden til å stå utenfor og hutre, og fortelle meg hva slags jævla pikk jeg var, og om man skulle vasket munnen hennes med noe, så tror jeg at plumbo MULIGENS kunne gjort susen. Men faren for at svarte dyr fortsatt ville krøpet ut ville være overhengende. Jeg visste ikke min arme råd, og gikk til Runar. Han sa følgende til henne :'du skal få komme inn hvis du lover å ikke drikke'. jeg hadde brukt to timer på å bli skjelt huden full av denne helvetestøsen, og han slapp henne inn- slik at hun kunne sitte og vise finger til meg fram til stengetid. Nice.
Dørvaktjobben er tøffere enn de fleste aner, og det er kanskje en grunn til at de blir som de blir.
Selv skal jeg aldri være dørvakt mer.

torsdag, januar 11, 2007

Animal food blues

I et anfall av jobbrelatert kreativitet (jada, jeg KJEDER MEG), kom jeg opp med denne teksten. Den er delvis selvbiografisk, og er ment til å være en seig blues.


Animal food blues

I make food for animals
I make food for dogs
I make bloody chickenfood
And bloody food for hogs
One time a cat came running
started licking my shoes
cause they smelled like fish
I got the animal food blues

Recognize the smell of whiskey
With a hint of beer
let animals be animals
and get me out of here

Everybody's got to eat and drink
and shout and scream and curse
and my life keeps dragging on
from lousy to the worse
When I think I've hit the bottom
I keep falling further down
I'm the fucking king of fools
I'm a freaking clown.

Recognize the smell of whiskey
With a hint of beer
let animals eat animals
and get me out of here.

I'd rather be a rockstar
than a rockstar wannabe.
And light the velvet nightsky,
and be the king of me.
But animals and assholes
keep forcing me to work
The easter-bloody-slavebunny
and it shurely hurts.

Recognize....

(jeg legger ut flere vers utover)

tirsdag, januar 09, 2007

I feel Pretty- I feel shitty....


Jeg stoler ikke på pene mennesker.
Ikke misforstå- jeg har ikke valgt dere fordi dere er mindre tiltrekkende-for det er dere virkelig ikke. Dessuten har vi vel strengt tatt valgt HVERANDRE. Tvertimot er jeg betatt av dere fordi jeg har blitt glad i dere for de dere ER- ikke de dere ser ut som.

Jeg våger den påstand at ekstremt pene mennesker i mange tilfeller har en 'kulde' ved seg, og mangler empatiske egenskaper. Årsaken kan opplagt være at de aldri har vært nødt til å utvikle slike. De har fått det de ville ha uten å måtte gi noe. Uten å måtte jobbe for å bli venner med noen. De har ikke humor- for de aldri har vært avhengige av å være morsomme for å bli populære.
Forøvrig kan de si og gjøre ting som mindre pene ikke kan. Fordi de slipper unna med det. Det later til å være en utstrakt oppfatning at de som er pene på utsiden er pene inni også.
Jeg tenker at her har vi noe som er veldig amerikansk- over there arrangeres skjønnhetskonkurranser for alt fra små barn til gamle gubber og kjerringer. Filmindustrien har lært oss at pen=snill og upen=slem. Jeg tror i det hele tatt ikke at man ansetter kvinnelige filmskuespillere som ikke er billedskjønne. Om de har talent eller ikke er underordnet (tenk bare på Sændra Bullshit, hun er et strålende eksempel på denne praksisen).
Utseende er vesentlig ved første møte, siden blekner betydningen. For de fleste av oss.

søndag, januar 07, 2007

En syndens pøl


Jeg har- som mange av dere- vokst opp i et lite bygdesamfunn på en øy- i en fjord. Ungdomsmiljøene slike steder er små og oversiktlige- og ofte temmelig rølpa-.
Selv har jeg fortsatt en solid dose harry i meg. Jeg begynte å røyke når jeg var fjorten, og jeg benyttet enhver anledning til å helle innpå alkohol. Slikt setter sine spor.
Når det er sagt, så fikk jeg ikke så mange anledninger til å drikke meg full når jeg var purung, til det var foreldrene mine alt for konrollerende. På midten av åttitallet fikk de tøffeste av mine jevnaldrende sin første smak av grøftefyll på arrangementer kalt 'dans' på ungdomshuset på Nissa. MITT problem var at opphavet satte som betingelse for min deltagelse på disse tiltelningene at han skulle kjøre meg både til og fra festplassen. Kjeeedelig!
Det å bivåne festens gang fra sidelinja var en temmelig absurd opplevelse. På parkeringsplassen utenfor ungdomshuset sto som regel 20-30 biler med stereoanleggene på volum 11. Inni satt gjerne de som var sjåfører og passasjerene deres. Passasjerene drakk øl, vin, tungt brennevin, lett brennevin og hva de ellers måtte komme over. På parkeringsplassen foregikk også brorparten av slåssingen, her kunne man la fornærmelser og knyttnever hagle, uten fare for at vaktene ville blande seg inn. Utenfor parkeringsplassen igjen vokste det tett løvskog, og jeg kjenner flere som har hatt sine respektive første ligg i ly av buskene. De om det. Ungdomshuset på Nissa var en syndens pøl, og særlig juletrefestene ble beryktet. Disse festene startet tradisjonelt, med kaffe og nisse og gange rundt treet. Og endte som et Sodoma, hvor gjestene drakk seg ruukas, og pælmet det pyntede treet ut i snøen. Vinterens vakreste eventyr.
Vaktene på nissa var av det liberale slaget, man slapp inn på dans- så sant man betalte, poser med lesk var greit, men ølkasser ble høflig avvist i døra. Når festen var over, og lyset ble slått på, var det knuste flaske over hele gulvet. Når far kom og hentet min storesøster og meg, pleide han å snu seg og spørre: 'e' der någen så har leska seg her'? Det var det aldri.

fredag, januar 05, 2007

Avisbudet -Brumbrum


Det er rart hvor fristende det er å bruke Næger-ordet nå som det er forbudt. Før brukte jeg det aldri, men nå har jeg lyst til å bruke det hele tiden- selv om jeg er imot å diskriminere folk (kanskje bortsett fra amerikanere og staten israel), det er noe med at det er deilig å gjøre noe som liksom ikke er lov. Egentlig hadde jeg tenkt å kalle denne posten for 'mopedn...*, men jeg klarte såvidt å styre meg.

Undertegnede abonnerer på regionens største avis, har gjort det i et par år- fordi den redaksjonelle og lokale profilen stort sett er veldig bra (jeg har vært ganske forbannet på kulturredaksjonen, men det er en annen historie).
I alle år har ungdommer i nærmiljøet gått med avisen på ettermiddagene med sykkelveskene fulle av ferske aviser, i sol og regn og snø og slaps. Slik kunne de tjene seg noen kroner, og få litt frisk luft i tillegg. Det ble det en slutt på for omtrent et år siden når naftabladet gikk over til å bli morgenavis. Det betyr ufattelig tidlig utlevering:0500am. De tidligere avisbudene(som var skoleungdommer) betakket seg for- eller ble betakket for slike arbeidstider, og naftabladet så seg nødt til å 'outsource' budtjenesten. I all hovedsak betydde det overgang til motoriserte avisbud. Og så har det betydd at det har vært masse kluss med leveringen, og en stund var det ikke mulig å få noen avis i det hele tatt.
I sommer begynte jeg plutselig å bli vekket i femhalvseks-tiden av en moped på høyt turtall like uenfor soveromsvinduet- det tok en stund før jeg fattet at det var mitt nye avisbud som sto bak all larmen. Jeg må innrømme at jeg ble litt irritert noen ganger- særlig hvis jeg hadde vært ute dagen før(man skal ikke glemme at jeg er en nachspielsovner av dimensjoner, og våkner ikke så lett).

En gang i sommer-etter at jeg hadde overnattet hos kjæresten min, og var på vei hjem i otta, fikk jeg den udelte fornøyelse å observere denne landeveiens gentleman mens han tok avisrunden sin. Han er iført bamsedress-uansett årstid, og har sin egen, og høyst liberale tolkning av veitrafikkloven. Han kjører på gang-og sykkelstier,og fotgjengeroverganger-alt på et helt vanvittig turtall. Alt i et intrikat system-opp og ned pillevågsveien. Jeg hilste på ham utenfor huset mitt, han var diger og veldig blid. Jeg fikk lyst til å gi ham en klem. Senere har jeg lest en hel del leserinnlegg fra mennesker-både fra Gnåland og Småhaug som har fått søvnen sin spolert, og som har truet med å si opp sine abonnementer og det som verre er.
Selv vil jeg gjerne frede mopednegeren, hver gang jeg hører ham om morgenen blir jeg glad.
Jeg klarte ikke holde meg likevel.

onsdag, januar 03, 2007

Klør og Tenner


Når regntung sky kryp
innover meg
då lyttter eg i mørkret ettter
dine steg
fåfengt
taust skrik eg navnet ditt ned
i puta
fåfengt

otten er der
skuggebror min har breidd teppet sitt
over meg
eg frys

Novembernakne greiner slår mot glaset
som daude hender
og det er natt
men uten fred

Røysta hans- kald mot øyret mitt
roten pust mot kinnet
klør mot strupen

Pulversveitt og tenner gnir mot tenner
spent iboge- riven sund
av han
For skuggebror min er ein mann

Eg er tørr i kjeften
kviskrar mellom sprukne lepper
"la meg vere- vær så snill-
la meg få sleppe"
fåfengt.

For han dreg fram bileter om svik
og om veikskap
atter er det slik.

Om berre du var her..
men i natt- så kom han først
og eg kjenner meg så liten.
For i natt er skuggemannen størst.

tirsdag, januar 02, 2007

The shopshop song


Jule- og nyttårsfeiringen forsvinner i bakspeilet, i blå, sur kruttrøyk etter at landets mer og mindre påseilte amatørpyroteknikere har vært i aksjon.
På et tidspunkt minnet Småhaug om Beirut i hyl og smell og gnistregn, men gjestene i vårt selskap kom ifra det uten nevneverdige utvortes skader.
Godt nyttår, dere- å takk for det gamla'.

Før nyttår- altså i fjor(morsomt det der) akket jeg meg over hvor jævlig jeg synes det er å handle julegaver. Salget har jeg aldri våget meg ut på, og sjansen for at jeg får min debut i år er så liten at jeg vil kalle den ikke-eksisterende.

Noen ganger lurer jeg på om kvinner har et kromosom som de aller fleste menn ikke har fått tildelt. Det er det kromosomet som får dem til å føle lykke ved kles-shopping. Her i mellomjulen fikk jeg betrakte fenomenet på nært hold. Et tyvetalls kvinner mellom hyller og kleshengere- øyne som glir over hvert enkelt plagg, hender som kjenner på stoffkvalitet. Kø foran prøverommene. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår. Jeg hadde stått der i cirka ett minutt før jeg følte meg som en fisk på land, og måtte trekke utenfor for å få puste.
Det er slik jeg forestiller meg skjærsilden. Klaustrofobisk med Beyonce og Jay-Z på stereoen. En forsmak på Helvete.
Men det skal forstand til å forstå, og her er jeg helt blank.