fredag, mai 30, 2014

Fra Perm til Perm

Vanligvis.
Vanligvis når jeg er på kurs får jeg god tid til å blogge.
Vanligvis når jeg er på kurs som går over flere dager, pleier jeg å falle av til lunsj den første dagen.
Vanligvis er jeg mer en observatør enn en deltaker.
Vanligvis har jeg ikke noe igjen når kurset er ferdig - utover et papir som bekrefter at jeg har vært fysisk tilstede. Og kanskje en kulepenn med navnet på et eller annet Clarion eller Thon-hotell, og en perm med paragrafer og kruseduller. Permen blir deretter (vanligvis) anbragt i ei hylle, for så aldri å bli tatt fram i dagslyset igjen. Den blir glemmeboka i fysisk format

Denne uka har jeg vært på et tredagers kurs for Hovedverneombud (HVO), og som det fremgår av innledningen her, så var ikke forventningene allverden, verken til selve kurset, mine meddeltakere, kursholderen eller meg selv.
Tittelen var aktuell nok: Hovedverneombudets Roller og Oppgaver, og allerede etter at vi hadde foretatt den obligatoriske introduksjonen forsto jeg at det var mange der som satt i fartøyer som lignet på det som var mitt, og noen seilte og noen auste, og noen hadde både tyngde og erfaring, mens andre var like ferske som undertegnede.

Fordelen med å være engasjert på kurs er at tiden går fortere, og at man faktisk kan ta noe med seg - utover kulepennen - som kan brukes til noe konstruktivt.
Vi laget tilogmed en Facebook-gruppe (som jeg riktignok ikke klarte å logge meg på, men likevel).

Ulempen er at man blir utslitt av å være aktiv, og så får man ikke blogga, og ikke tenkt fjerne og luftige tanker om de meningsløse aspektene ved å gå på kurs.

Men i dag er jeg altså tilbake i embedet, og har tid til å reflektere over alt sammen. Og hvis jeg åpner mailen fra Arbeidsmiljøsenteret, og det er det en god sjans for at jeg gjør, så skal jeg fylle ut et evalueringsskjema. Rozinen i pølzen, og så skal jeg bort på kontoret og henge opp kursbeviset mitt.

fredag, mai 23, 2014

Handelens Dag i Ditt Distrikt - Revisited


Eg sit på ein ustø Europall
Og syng ein ny sjølskriven trall
om det innerste i livet mitt
På handelens dag i ditt distrikt
Ein full fyr står og ser på
Han klamrar seg til dama
Han seier: No må du snart sjå å spela
'Sweet Home Alabama'.

Stein Torleif Bjella


Me var ei helg på Sørlandet i fjor.
Heile klanen, i anledning bror vår sin 30-årsdag.
Det var fint. Kaotisk med sju ungar i alderen 0 til 10 år, men likevel fint. Den dagen me skulle reise heim, fann me ut at det kunne vere artig å gå på tivoli først. Rållså hadde lova ungane ein tur kvar på ein av tinga på tivoliet på Amerika-festivalen.
Det skulle vise seg å vere eit ultimatum, heilt utan rot i røynda.

Det var ikkje så mykje folk der, ein sundag føremiddag i kjølvatnet av DDE (som på vanleg vis hadde samla 1500 menneske på laurdagen, rairai)
Endre var heilt fortapt i radiobilane, men føtene hans var for korte til å nå ned til pedalane, så det vart til at han styrte og eg gassa, og den vesle kroppen sitra av pur køyreglede. Rållså og Ingrid sto ved sida av banen, og me gjorde ein og annan æresrunde bortom.
Men så stoppa bilane etter eit trompetsignal, og det vart fort klart at Endre ikkje kunne overtalast til å forlate kjøretyet på sivilisert vis. Rållså måtte løyse ein billett til (til førti kroner), og så kunne me køyre i fem minutt til. Han vart snurt etter den andre turen òg, og kasta vonbrotne blikk mot bilane, mens han, særs motviljug, forlet banen saman med meg. Men boller hjelpte. Boller hjelper alltid.

For dei som har pengar og tålmod, er tivoli ein perfekt aktivitet.
Dei som styrte med dei forskjellige apparata - strenge, middelaldrande menneske med austeuropeisk lynne - likte ikkje ungar noko særleg, for å seie det forsiktig. Nokre av dei burde kanskje sjå seg om etter ein annan jobb, då nittini prosent av kundane deira er born.
Ingrid hoppa på trampolinen i fem minutt, til nye åtti kroner. Ho var skjønn då. Det vesle andletet var fylt av lys. Alle smilte, unntatt Olga med billettane.
Problemet med slike tivoli er at freistingane er alt for mange, og me makta ikkje å seie nei til fleire aktivitetar: hoppeslott og rutsjebanar og karusellar.

Til slutt kunne me dra til Dagoberts svigersar for å gje eit kopplam melk. Ingrid hadde gledd seg halvt i hjel til dette; til å halde i flaska.
'Svarte-Petter', som lammet heitte, var enormt svært, og hadde alt komme i stemmeskifte. BÆÆÆÆ! ropte han, og kom styrtande mot flaska, vill i blikket. Og på den andre sida av gjerdet, sto den vesle dottera mi og heldt fryktlaust i den andre enden, medan ho vart slengt fram og attende av Grådig-Petter. Då han hadde tømt flaska, stakk han sin veg.
Det vart ei oppleving langt frå det eg hadde sett føre meg, men ungane var nøgde nok, og me var nøgde, og vel så det. Så då kunne me omsider tenkje på heimvegen.

torsdag, mai 22, 2014

Ja til et åpent og inkluderende arbeidsliv. Frihet. Likhet. Brorskap.

I går kunne man lese på NRK's nettsider at det var en Ålgårdsbedrift som tilbyr sine ansatte en  ekstra ferieuke.
Man deler riktignok ikke ut ferieuker i Øst og Vest - det er alltid en hake eller to - i dette tilfellet var det en forutsetning at man ikke røykte.
Jeg er sikker på at røykerne i bedriften ble skikkelig motivert til å slutte etter dette.

Men hvorfor stoppe ved røykerne?

Troende muslimer ber visstnok i arbeidstiden. Ville det ikke være en idè å trekke dem noen feriedager? Dessuten reiser de jo bare til hjemlandet og tvangsgifter hverandre eller skjærer av hverandre ting likevel. Hva skal de med ferie? De må være glade for at de har fått komme til dette paradiset av et land.

Og hva med tjukkasene? Man kan jo se det på dem: jobbing er ikke akkurat det de lever og ånder for. For å si det sånn. Litt mer jobb og litt mindre ferie burde gjøre susen.

Dessuten burde alle jobbe akkord hele tiden, og de som jobbet seinest burde ikke få ferie i det hele tatt.
Merke de svakeste med gule stjerner? Ville det være å gå for langt?
Jeg bare spør.

Hilsen Hovedverneombudet.


(Jeg vil få gjøre mine lesere oppmeksom på at denne posten kan inneholde ironi.)

tirsdag, mai 20, 2014

Deadline Day

Snart må jeg slutte å blogge om ungene.
Rållså og jeg er enige om det, selv om det kan bli kinkig å finne noe annet som opptar meg like mye.
For de er individer og jeg skal gjøre livet deres enklere og ikke vanskeligere og selv om jeg utleverer meg selv mest, så kan det bli for gjennomsiktig.
Plutselig går de på skolen, og så er det en eller annen i klassen som legger to og to sammen og får fem.
Kanskje han finner det innlegget fra da Endre var to år og vi var på butikken og panta flasker, foreksempel og så pirker han med en pinne borti noe av det for å se om Endre blir lei seg, og hvis han gjør det er det allerede for seint, for da vet han hvor han skal pirke.

Jeg husker hvordan vi var, da vi var unger. Hvor livredde vi var for at noen skulle syns at vi var dumme eller teite eller stygge eller tjukke. Eller for å bli gjort til latter.
Mest av alt var vi kanskje redde for å bli holdt utenfor.

Når ungene begynner på skolen må jeg ta vekk alle postene som handler om dem. Jeg veit nesten ikke hvor skillet går lenger.
Hvor jeg slutter og de begynner.

mandag, mai 19, 2014

Midt utpå

Midt ute.
Midt ute på havet.
Midt ute på havet seiler jeg.
I en båt.

Det er fint.
Det er fint midt ute på havet.
Det er fritt.

Sving til babord! Sier stemmen inni meg.
Men hvorfor skulle jeg det?
Når det er fint hvor jeg er.
Sving til styrbord! Sier den andre stemmen.

Jeg later som jeg bare forstår høyre.
Eller venstre.

Det sies at veien blir til mens man går.
Men havet har vært der hele tiden.

Og takk og pris for det.

tirsdag, mai 13, 2014

Et Slaskamarka fairytale

Jeg har skrevet om dugnad før. Om arven fra Gerhardsen. Det kollektive. Jobbe sammen skulder ved skulder. Yte etter evne og få etter behov. Det er svulstige ord, man skulle tro at de er utgått på dato i dag. Særlig i oljebyen, som er badet i grotesk overflod og individorientering.

Blokka vår et fra slutten av femtitallet. Her har hundrevis av familier, tusenvis av mennesker bodd siden da.  Flytta inn, revet ut, pussa opp, malt om, tapetsert, kasta, kjøpt nytt og kasta igjen.
Jeg vet ikke om det var noe fellesskap her før, om ungene fløy inn og ut av dørene hos hverandre og mødrene deres sto med skaut og pussa vinduer og smurte haugevis med brødskiver til dem når de ble sultne av all leken.
Det er ikke så mye fellesskap nå. Det er litt sånn at vi nikker og hilser, og ungene liksom sirkler hverandre inn til de våger å snakke med hverandre, og jeg kjenner en sårhet i brystet når jeg ser famlinga.
Men jeg er jo ikke så dreven selv heller. Jeg er ikke mye til hjelp. Rållså har vokst opp i byggefelt, så hun går meg en høy gang. På dette området også.
Om vinteren har alle nok med sitt, og lekeområdet utenfor står tomt.

Vi svingte inn på parkeringsplassen, og ble bryskt forklart hvor vi kunne parkerer av presidenten i borettslaget. Jeg har sett sånne armbevegelser før. Av de som jobber på ferjene. Han hadde merka opp parkeringsplassene og var tydelig fornøyd.
Vi gikk inn og kledde oss om for dugnad. Jeg hadde et håp om at Kjallas skulle være med, for da hadde jeg en å henge med og jobbe med og kanskje himle med øynene sammen med. Hvis det skulle bli nødvendig.

Det var godt med folk. Trillebårer, river, piasavakoster, skufler av stål som vog tonnevis, og som må ha vært i bruk siden nasjonen var ung. Jeg kunne sverge på at den ene var signert av Trygve Bratteli selv.
Jeg ble umiddelbart satt i arbeid av en av sersjantene. Mannfolk flest har en medfødt autoritet og gudegitt innsikt i alt. Har dere merket det? Enten det dreier seg om teknisk utstyr, organisering av arbeid, trær og planter, kjøretøy eller egentlig alt. Det er fantastisk det der. Men jeg har jo vokst opp på gård, med far som arbeidsgiver, så jeg har blitt instruert før.

Det var en som skulle ta noen greiner på frukttrærne. Han kutta, og ungene og jeg plukka opp greinene. Nå begynte det å ta seg opp med folk. det var to lifter, tre containere, en diger haug med bark som skulle tømmes på blomsterbedene når de var ferdig luka.
Det var en ganske positiv stemning. Kjallas kom ut og fant seg ei trillebåre. Jeg fant ei jeg også, og sammen begynte vi å trille barken ut og tømme den i bedene langs terrassene. Ungene måtte også få være med. De sto og veiva med hver si skuffel oppi barken og fikk skoene fulle. Og så fikk de haike i trillebåra mi når jeg hadde tømt, og så lærte jeg dem et triks for hvordan man skulle få folk til å yte mer.

'Sei: Kjallas - du e grevla go å jobba', hviska jeg til dem. KJALLAS! DU E GREVLA GO Å JOBBA! Ropte de i kor, og der kom smilet (godt gjort når man har svingt seg til klokka fire på morgenen). Og slik gikk formiddagen. Og så var det kaffe og is, og det var fint å sitte sånn på en trebenk med ungene og Kjallas og alle de andre i dugnadsgjengen mens sola dro seg langsomt over blokkene og Slaskamarka føltes som en plass vi hørte hjemme.

Mer i morgen.


søndag, mai 11, 2014

Hayday

Min datter Ingrid og jeg driver gård sammen.
Vi dyrker korn og grønnsaker sammen, vi har to kraftformøller, salgsbod, smie, egen gruve,  kakeovn og popkornmaskin, og vi leverer varer til kai.
Vi har rett og slett mye på gang.

Vi har høner som verper stabilt, de ligger riktignok strødd hvis de ikke får mat, men det gjør de for det meste.
Vi har sauer, griser og kyr. Vi har hund og katt.
Sola skinner alltid på gården vår, den er kjemisk fri for hyttefolk og naboer som tar seg til rette som det passer dem.
Vi har ingen advokatutgifter for å si det sånn. Alt det vi gjør sammen skjer til kompet av beroligende banjomusikk, det lukter ikke hevd. Drivkraften er å se hva som skjuler seg på neste nivå. Akkurat nå har vi en fiskebåt liggende til reparasjon. Den skulle være klar til bruk i morgen.

Min datter på snaut fem lar den lille pekefingeren  fyke over skjermen, hun myser med blikket, og tunga stikker ut av munnen, hun konsentrerer seg voldsomt.

Det er lurt å spare penger, og akkurat nå sparer vi til juicepresse. Den koster 16000. Problemet er at når Tupsi spiller aleine så blåser hun alle sparepengene våre på pynt, på julestjerner , søyler, pynteteleskop og belegningsstein.

Og har hun spilt uten meg, så ler hun og minner meg på det Eg har kjøpt masse pynt, pappa! Hahahaha! 
Og når jeg sjekker så stemmer det. Dyrene våre ligger som noen sekker i innhegningene sine, produksjonen står, men hun har pynta med en nitidig flid. Hun har tilogmed pakka ut julepynten. På kontoen står det 83 kroner.
Det er bare å pakke ned pynten og begynne på ny.

Det med pyntinga har hun ikke etter meg.

torsdag, mai 08, 2014

Pros and Cons of Facebooking

Jeg ser at folk driver og bader.
Hadde jeg ikke hatt facebook, så hadde jeg antagelig ikke måttet forholde meg til det.
Ikke det at jeg forholder meg så veldig mye til det. Bergljot har riktignok 'utfordra' meg til å gjøre det samme, men jeg har ignorert det. Bergljot og jeg har en lang historie når det gjelder å ignorere hverandre.

Etter å ha vært på facebook i - ja, kan det være et år allerede? - så har ikke livskvaliteten min blitt noe særlig bedre.
Ikke at den trengte å forbedres heller, men særlig anskaffelsen av 'smart' telefon har gjort meg til skjermjunkie av femte grad. Jeg er på hele tiden og av overalt.

Det er fordeler og ulemper, som nok er kjent for dere andre brukere (og misbrukere) også.

Man får med seg hva som skjer. Selv om det ofte er ingenting.

Man holder på forunderligvis kontakten med mennesker man kjenner eller liker eller begge deler.

Man får delta i diskusjoner om ting som betyr litt, mye, eller ingen verdens ting.

Man får gratulert folk med dagen, fin funksjon, særlig for sånne som meg, som ikke har verdens beste hukommelse når det kommer til fødselsdager.

Og så vil man jo gjerne bli Laika, man ønsker å fremstå som morsom og smart, og si og gjøre ting som betyr noe. Jeg ser at det er mange som har høy selfie-faktor. Jeg har selv ved flere anledninger posta både bilder av ungene, av lekene til ungene, av små lapper og brev og tegninger som de har laga.
Jeg vet ikke om det er så kjempelurt. Jeg vet heller ikke om det har så stor interresse for vennene mine på facebook.

Jeg tror jeg har lært å moderere meg, at jeg tar litt mer hensyn til andre sine meninger, og at deres innspill er like tungtveiende som mine egne. Men jeg er usikker på om det skyldes facebook, eller min anseelige alder.

Jeg har fått flere lesere her på bloggen, eller det sier ihvertfall telleapparatet og jeg bruker fb som et virkemiddel til å få flere lesere.

Dessuten er det en fin måte å kommunisere med foreksempel mine våpendragere i Morendoes, nå som vi skal bli et rockeband igjen.

Men bade det gjør jeg bare når det passer meg selv, og ikke gidder jeg å se videoer av dere andre som bader heller.
Men gøy for dere. Og bra for omsetninga på polet.

tirsdag, mai 06, 2014

Ti mann og en Iphone

Det var en stor dag i går.
Viking skulle valse over Odd Grenland hjemme på Jåttepottevågen amfi, og Beelzebub og jeg hadde timet det sånn at vi skulle kaste oss på et tog inn til byen og gå på Sportscafeen for å se Liverpool smadre Crystal Palace med ti mål på Selhurst Park.
En vanntett plan tenkte jeg, der jeg satt på toget utover med en pils i hånda, og en Underberger som niste i bukselommen.
Beelzebub steller godt med sine. Det er noe veldig fint og plommetjuvaktig å drikke pils på toget, det er som å smugrøyke på ungdomsskolen når man er 14, bare at man er 43, og hadde man blitt tatt så hadde det vel kanskje ikke vært det stolteste øyeblikket i livet, men konduktørene glimret med sitt fravær, og ute blåste det en sur vind, og det regna, men ikke så mye.

Det ble en lite underholdende første omgang på stadion. Odd lå kompakt og nekta Viking rom, men mot tampen av omgangen feide keeperen deres 'vår' Yann Erik de Lanlay overende, og det måtte da vel for faenihelvete være et rødt kort? Eller i det minste et straffespark? Og hvorfor i KAANANS LAND ble det bare et GULT? OG FRISPARK? Jeg har hørt uttrykket 'Dommerjævel' vært brukt etter mindre blundere. Kanskje det dogga på kontaktlinsene til linjemannen.

Det ble 0-0 til pause, og hver gang han stakkars keeperen deres nærma seg ballen ble han pepet på, og Beelzebub peip høyest av alle.
Det var surt. Vi drakk underberger og småfrøys der vi satt på åttende rad, men andre omgang starta bedre enn første, og jeg forbanna de fancypansy nye reklameskiltene de har fått der ute. Det er som et jævla tivoli, men kanskje det er det Vikingstyret mener skal til. Det funker sikkert bedre på unge friskuser enn halvgamle antifriskuser.

Plutselig fikk Odd Grenland et mål, midt i en god Vikingperiode, og etter det kjente jeg igjen stemningen som den pleide å være før: HÆÆÆRREGUUD! NEEEI! DÅKKE MÅ JO FOR FAEN SPELA BALLEN FRAMØVE!
Ah, that good old Siddisfeeling.

Toget vårt gikk 1844, for den andre kampen var viktigere (for meg) enn denne, og da pagg vi på 0-1, med rundt ti minutter igjen å spille. Beelzebub rigga telefonen sin, og vi gikk og kikka på kampen på den bittelille skjermen. På vei mot plattformen, og så jubla det der innefra, og da vi var framme på perrongen flokka folk seg rundt Bubba's lille skjerm, og sammen gikk vi bananas over scoringen mens toget seig inn og stoppa foran oss.
Det va nå me sko ha tatt Selfie! Sa han ene, og det lo vi godt av.

fredag, mai 02, 2014

Fasit

Det er en sauebonde som har etterlyst svarene på den meget populære forkortelses-quizen fra en tid tilbake. Det er gledelig at HMS engasjerer Sauebøndene!


Her er fasiten til HMS- Quiz av 20 Februar 2014.

1: Hva står forkortelsen BHT for?

Svaret skal selvfølgelig være Bedriftshelsetjenesten.  (Ett poeng for riktig svar)


2: Hva betyr bokstavene HVO?

Her er løsningen Hovedverneombud. (Må ikke forveksles med VO, som 'bare' betyr vanlig verneombud. (Ett poeng her også)

3: Og AMUBU?   Etter min mening er dette selveste juvelen i kronen. Det er nesten umulig å resonnere seg fram til.

Svar: Administrasjons og Bedriftsutvalget. Mange av Quizzerne (1) var inne på det, men jeg kan ikke gi full pott.

Oppgave 3 gir 2 poeng for riktig svar.

Kraften


1. Mai har alltid vært en spesiell dato for meg.
Vi feira aldri hjemme på Kåda. Ikke utover det å heise flagget og spise litt kake på kvelden.
1.Mai var fars bursdag.
Og våren er den travleste tida på en gård, så det var aldri aktuelt å gå i tog eller noe.

En gang da jeg var i begynnelsen av tjueåra nekta jeg riktignok å jobbe, men om sant skal være sagt, så var årsaken like mye latskap som idealisme. Arbeidsgiversiden svarte med lockout. Eller kjeft  som man også kan kalle det.

Jeg vaska mors bil, skreiv timer og fikk mer kjeft. Nåko for nåko.

Jeg har aldri forstått hvorfor bønder blir så provosert av 1.Mai. Hvorfor er det provoserende at man markerer skjevheter og urettferdighet? Og hva er det med sykelønnsordningen eller arbeidsmiljøloven som gjør at man velger å kjøre hevd på akkurat denne dagen? Den eneste gangen jeg kan huske at bondestanden har vært med i toget var før EU-avstemningen i 94.
I 95 glimra de med sitt fravær.

Men dem om det.

Rållså og ungene og jeg tok bussen ned til byen i går.  Det var et helvete å komme seg ut dørene, grining i stereo og alt som hører med. Men så snart vi var ute så sklei alt over og fikk en rytme. Jeg er stolt av gjengen vår. Det er fine folk.

Vi møtte Familien Beelzebubsen ved teateret, og Ingrid fant dyrebare skatter på fortauet. Ei brun krone, ei tom dropseske, et mykt 'glitrepapir' som stamma fra ei sigarettpakke. For krona skulle hun kjøpe ei ny Barbiedukke.

Dum Dum Boys synger at det er deilig å sveve i skyggen, men i går var det deiligst i sola.

Rållså ville starte kor og Bubba ville starte korps, og selv sto jeg og lurte på om det var noen mulighet for å snike seg til en sigarett uten at ungene merka det.

Men så hørte vi trommer og blåsere oppe i (tough)Løkkeveien, og da vet man at det er Mai, og ned bakken kom toget som hadde eskorte av 2 Politimotorsykler og etter dem kom en nydelig veteranbrannbil som var lasta med unger og Endre så og så med lengselsfulle øyne og så kom det første korpset og parolene og de røde fanene og alle folka, og jeg kjente på kraften fra fagbevegelsen for første gang, og jeg tror ungene også kjente den. Jeg løfta Endre opp på skuldrene slik at han skulle få se bedre.
Og det var mye å se. Toget talte muligens så mye som et par tusen mennesker, og jeg lurer på om Siv Jensen hadde forutsett dette: at hun og kumpanene hennes faktisk har samla folk flest - på den andre siden.

Vi gikk over jernbanelokket og fikk med oss det siste korpset en gang til, og så rusla vi bort til domkirken, hvor apellene ble holdt.
Og så kjøpte vi drops på seveneleven før vi gikk hjem.
Ingrid spytta i si krone.
De resterende 29 blei dekka av meg.