Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2014

Fra Perm til Perm

Vanligvis.
Vanligvis når jeg er på kurs får jeg god tid til å blogge.
Vanligvis når jeg er på kurs som går over flere dager, pleier jeg å falle av til lunsj den første dagen.
Vanligvis er jeg mer en observatør enn en deltaker.
Vanligvis har jeg ikke noe igjen når kurset er ferdig - utover et papir som bekrefter at jeg har vært fysisk tilstede. Og kanskje en kulepenn med navnet på et eller annet Clarion eller Thon-hotell, og en perm med paragrafer og kruseduller. Permen blir deretter (vanligvis) anbragt i ei hylle, for så aldri å bli tatt fram i dagslyset igjen. Den blir glemmeboka i fysisk format

Denne uka har jeg vært på et tredagers kurs for Hovedverneombud (HVO), og som det fremgår av innledningen her, så var ikke forventningene allverden, verken til selve kurset, mine meddeltakere, kursholderen eller meg selv.
Tittelen var aktuell nok: Hovedverneombudets Roller og Oppgaver, og allerede etter at vi hadde foretatt den obligatoriske introduksjonen forsto jeg at det var mange der som …

Handelens Dag i Ditt Distrikt - Revisited

Eg sit på ein ustø Europall
Og syng ein ny sjølskriven trall
om det innerste i livet mitt
På handelens dag i ditt distrikt
Ein full fyr står og ser på
Han klamrar seg til dama
Han seier: No må du snart sjå å spela
'Sweet Home Alabama'.

Stein Torleif Bjella


Me var ei helg på Sørlandet i fjor.
Heile klanen, i anledning bror vår sin 30-årsdag.
Det var fint. Kaotisk med sju ungar i alderen 0 til 10 år, men likevel fint. Den dagen me skulle reise heim, fann me ut at det kunne vere artig å gå på tivoli først. Rållså hadde lova ungane ein tur kvar på ein av tinga på tivoliet på Amerika-festivalen.
Det skulle vise seg å vere eit ultimatum, heilt utan rot i røynda.

Det var ikkje så mykje folk der, ein sundag føremiddag i kjølvatnet av DDE (som på vanleg vis hadde samla 1500 menneske på laurdagen, rairai) Endre var heilt fortapt i radiobilane, men føtene hans var for korte til å nå ned til pedalane, så det vart til at han styrte og eg gassa, og den vesle kroppen sitra av pur køyreglede. Rållså og Ing…

Ja til et åpent og inkluderende arbeidsliv. Frihet. Likhet. Brorskap.

I går kunne man lese på NRK's nettsider at det var en Ålgårdsbedrift som tilbyr sine ansatte en  ekstra ferieuke.
Man deler riktignok ikke ut ferieuker i Øst og Vest - det er alltid en hake eller to - i dette tilfellet var det en forutsetning at man ikke røykte.
Jeg er sikker på at røykerne i bedriften ble skikkelig motivert til å slutte etter dette.

Men hvorfor stoppe ved røykerne?

Troende muslimer ber visstnok i arbeidstiden. Ville det ikke være en idè å trekke dem noen feriedager? Dessuten reiser de jo bare til hjemlandet og tvangsgifter hverandre eller skjærer av hverandre ting likevel. Hva skal de med ferie? De må være glade for at de har fått komme til dette paradiset av et land.

Og hva med tjukkasene? Man kan jo se det på dem: jobbing er ikke akkurat det de lever og ånder for. For å si det sånn. Litt mer jobb og litt mindre ferie burde gjøre susen.

Dessuten burde alle jobbe akkord hele tiden, og de som jobbet seinest burde ikke få ferie i det hele tatt.
Merke de svakeste…

Deadline Day

Snart må jeg slutte å blogge om ungene.
Rållså og jeg er enige om det, selv om det kan bli kinkig å finne noe annet som opptar meg like mye.
For de er individer og jeg skal gjøre livet deres enklere og ikke vanskeligere og selv om jeg utleverer meg selv mest, så kan det bli for gjennomsiktig.
Plutselig går de på skolen, og så er det en eller annen i klassen som legger to og to sammen og får fem.
Kanskje han finner det innlegget fra da Endre var to år og vi var på butikken og panta flasker, foreksempel og så pirker han med en pinne borti noe av det for å se om Endre blir lei seg, og hvis han gjør det er det allerede for seint, for da vet han hvor han skal pirke.

Jeg husker hvordan vi var, da vi var unger. Hvor livredde vi var for at noen skulle syns at vi var dumme eller teite eller stygge eller tjukke. Eller for å bli gjort til latter.
Mest av alt var vi kanskje redde for å bli holdt utenfor.

Når ungene begynner på skolen må jeg ta vekk alle postene som handler om dem. Jeg veit nesten…

Midt utpå

Midt ute.
Midt ute på havet.
Midt ute på havet seiler jeg.
I en båt.

Det er fint.
Det er fint midt ute på havet.
Det er fritt.

Sving til babord! Sier stemmen inni meg.
Men hvorfor skulle jeg det?
Når det er fint hvor jeg er.
Sving til styrbord! Sier den andre stemmen.

Jeg later som jeg bare forstår høyre.
Eller venstre.

Det sies at veien blir til mens man går.
Men havet har vært der hele tiden.

Og takk og pris for det.

Et Slaskamarka fairytale

Jeg har skrevet om dugnad før. Om arven fra Gerhardsen. Det kollektive. Jobbe sammen skulder ved skulder. Yte etter evne og få etter behov. Det er svulstige ord, man skulle tro at de er utgått på dato i dag. Særlig i oljebyen, som er badet i grotesk overflod og individorientering.

Blokka vår et fra slutten av femtitallet. Her har hundrevis av familier, tusenvis av mennesker bodd siden da.  Flytta inn, revet ut, pussa opp, malt om, tapetsert, kasta, kjøpt nytt og kasta igjen.
Jeg vet ikke om det var noe fellesskap her før, om ungene fløy inn og ut av dørene hos hverandre og mødrene deres sto med skaut og pussa vinduer og smurte haugevis med brødskiver til dem når de ble sultne av all leken.
Det er ikke så mye fellesskap nå. Det er litt sånn at vi nikker og hilser, og ungene liksom sirkler hverandre inn til de våger å snakke med hverandre, og jeg kjenner en sårhet i brystet når jeg ser famlinga.
Men jeg er jo ikke så dreven selv heller. Jeg er ikke mye til hjelp. Rållså har vokst opp i …

Hayday

Min datter Ingrid og jeg driver gård sammen.
Vi dyrker korn og grønnsaker sammen, vi har to kraftformøller, salgsbod, smie, egen gruve,  kakeovn og popkornmaskin, og vi leverer varer til kai.
Vi har rett og slett mye på gang.

Vi har høner som verper stabilt, de ligger riktignok strødd hvis de ikke får mat, men det gjør de for det meste.
Vi har sauer, griser og kyr. Vi har hund og katt.
Sola skinner alltid på gården vår, den er kjemisk fri for hyttefolk og naboer som tar seg til rette som det passer dem.
Vi har ingen advokatutgifter for å si det sånn. Alt det vi gjør sammen skjer til kompet av beroligende banjomusikk, det lukter ikke hevd. Drivkraften er å se hva som skjuler seg på neste nivå. Akkurat nå har vi en fiskebåt liggende til reparasjon. Den skulle være klar til bruk i morgen.

Min datter på snaut fem lar den lille pekefingeren  fyke over skjermen, hun myser med blikket, og tunga stikker ut av munnen, hun konsentrerer seg voldsomt.

Det er lurt å spare penger, og akkurat nå spa…

Pros and Cons of Facebooking

Jeg ser at folk driver og bader.
Hadde jeg ikke hatt facebook, så hadde jeg antagelig ikke måttet forholde meg til det.
Ikke det at jeg forholder meg så veldig mye til det. Bergljot har riktignok 'utfordra' meg til å gjøre det samme, men jeg har ignorert det. Bergljot og jeg har en lang historie når det gjelder å ignorere hverandre.

Etter å ha vært på facebook i - ja, kan det være et år allerede? - så har ikke livskvaliteten min blitt noe særlig bedre.
Ikke at den trengte å forbedres heller, men særlig anskaffelsen av 'smart' telefon har gjort meg til skjermjunkie av femte grad. Jeg er på hele tiden og av overalt.

Det er fordeler og ulemper, som nok er kjent for dere andre brukere (og misbrukere) også.

Man får med seg hva som skjer. Selv om det ofte er ingenting.

Man holder på forunderligvis kontakten med mennesker man kjenner eller liker eller begge deler.

Man får delta i diskusjoner om ting som betyr litt, mye, eller ingen verdens ting.

Man får gratulert folk med da…

Ti mann og en Iphone

Det var en stor dag i går.
Viking skulle valse over Odd Grenland hjemme på Jåttepottevågen amfi, og Beelzebub og jeg hadde timet det sånn at vi skulle kaste oss på et tog inn til byen og gå på Sportscafeen for å se Liverpool smadre Crystal Palace med ti mål på Selhurst Park.
En vanntett plan tenkte jeg, der jeg satt på toget utover med en pils i hånda, og en Underberger som niste i bukselommen.
Beelzebub steller godt med sine. Det er noe veldig fint og plommetjuvaktig å drikke pils på toget, det er som å smugrøyke på ungdomsskolen når man er 14, bare at man er 43, og hadde man blitt tatt så hadde det vel kanskje ikke vært det stolteste øyeblikket i livet, men konduktørene glimret med sitt fravær, og ute blåste det en sur vind, og det regna, men ikke så mye.

Det ble en lite underholdende første omgang på stadion. Odd lå kompakt og nekta Viking rom, men mot tampen av omgangen feide keeperen deres 'vår' Yann Erik de Lanlay overende, og det måtte da vel for faenihelvete være et rød…

Fasit

Det er en sauebonde som har etterlyst svarene på den meget populære forkortelses-quizen fra en tid tilbake. Det er gledelig at HMS engasjerer Sauebøndene!


Her er fasiten til HMS- Quiz av 20 Februar 2014.

1: Hva står forkortelsen BHT for?

Svaret skal selvfølgelig være Bedriftshelsetjenesten.  (Ett poeng for riktig svar)


2: Hva betyr bokstavene HVO?

Her er løsningen Hovedverneombud. (Må ikke forveksles med VO, som 'bare' betyr vanlig verneombud. (Ett poeng her også)

3: Og AMUBU?   Etter min mening er dette selveste juvelen i kronen. Det er nesten umulig å resonnere seg fram til.

Svar: Administrasjons og Bedriftsutvalget. Mange av Quizzerne (1) var inne på det, men jeg kan ikke gi full pott.

Oppgave 3 gir 2 poeng for riktig svar.

Kraften

1. Mai har alltid vært en spesiell dato for meg.
Vi feira aldri hjemme på Kåda. Ikke utover det å heise flagget og spise litt kake på kvelden.
1.Mai var fars bursdag.
Og våren er den travleste tida på en gård, så det var aldri aktuelt å gå i tog eller noe.

En gang da jeg var i begynnelsen av tjueåra nekta jeg riktignok å jobbe, men om sant skal være sagt, så var årsaken like mye latskap som idealisme. Arbeidsgiversiden svarte med lockout. Eller kjeft  som man også kan kalle det.

Jeg vaska mors bil, skreiv timer og fikk mer kjeft. Nåko for nåko.

Jeg har aldri forstått hvorfor bønder blir så provosert av 1.Mai. Hvorfor er det provoserende at man markerer skjevheter og urettferdighet? Og hva er det med sykelønnsordningen eller arbeidsmiljøloven som gjør at man velger å kjøre hevd på akkurat denne dagen? Den eneste gangen jeg kan huske at bondestanden har vært med i toget var før EU-avstemningen i 94.
I 95 glimra de med sitt fravær.

Men dem om det.

Rållså og ungene og jeg tok bussen ned…