Fra Perm til Perm
Vanligvis.
Vanligvis når jeg er på kurs får jeg god tid til å blogge.
Vanligvis når jeg er på kurs som går over flere dager, pleier jeg å falle av til lunsj den første dagen.
Vanligvis er jeg mer en observatør enn en deltaker.
Vanligvis har jeg ikke noe igjen når kurset er ferdig - utover et papir som bekrefter at jeg har vært fysisk tilstede. Og kanskje en kulepenn med navnet på et eller annet Clarion eller Thon-hotell, og en perm med paragrafer og kruseduller. Permen blir deretter (vanligvis) anbragt i ei hylle, for så aldri å bli tatt fram i dagslyset igjen. Den blir glemmeboka i fysisk format
Denne uka har jeg vært på et tredagers kurs for Hovedverneombud (HVO), og som det fremgår av innledningen her, så var ikke forventningene allverden, verken til selve kurset, mine meddeltakere, kursholderen eller meg selv.
Tittelen var aktuell nok: Hovedverneombudets Roller og Oppgaver, og allerede etter at vi hadde foretatt den obligatoriske introduksjonen forsto jeg at det var mange der som satt i fartøyer som lignet på det som var mitt, og noen seilte og noen auste, og noen hadde både tyngde og erfaring, mens andre var like ferske som undertegnede.
Fordelen med å være engasjert på kurs er at tiden går fortere, og at man faktisk kan ta noe med seg - utover kulepennen - som kan brukes til noe konstruktivt.
Vi laget tilogmed en Facebook-gruppe (som jeg riktignok ikke klarte å logge meg på, men likevel).
Ulempen er at man blir utslitt av å være aktiv, og så får man ikke blogga, og ikke tenkt fjerne og luftige tanker om de meningsløse aspektene ved å gå på kurs.
Men i dag er jeg altså tilbake i embedet, og har tid til å reflektere over alt sammen. Og hvis jeg åpner mailen fra Arbeidsmiljøsenteret, og det er det en god sjans for at jeg gjør, så skal jeg fylle ut et evalueringsskjema. Rozinen i pølzen, og så skal jeg bort på kontoret og henge opp kursbeviset mitt.
Vanligvis når jeg er på kurs får jeg god tid til å blogge.
Vanligvis når jeg er på kurs som går over flere dager, pleier jeg å falle av til lunsj den første dagen.
Vanligvis er jeg mer en observatør enn en deltaker.
Vanligvis har jeg ikke noe igjen når kurset er ferdig - utover et papir som bekrefter at jeg har vært fysisk tilstede. Og kanskje en kulepenn med navnet på et eller annet Clarion eller Thon-hotell, og en perm med paragrafer og kruseduller. Permen blir deretter (vanligvis) anbragt i ei hylle, for så aldri å bli tatt fram i dagslyset igjen. Den blir glemmeboka i fysisk format
Denne uka har jeg vært på et tredagers kurs for Hovedverneombud (HVO), og som det fremgår av innledningen her, så var ikke forventningene allverden, verken til selve kurset, mine meddeltakere, kursholderen eller meg selv.
Tittelen var aktuell nok: Hovedverneombudets Roller og Oppgaver, og allerede etter at vi hadde foretatt den obligatoriske introduksjonen forsto jeg at det var mange der som satt i fartøyer som lignet på det som var mitt, og noen seilte og noen auste, og noen hadde både tyngde og erfaring, mens andre var like ferske som undertegnede.
Fordelen med å være engasjert på kurs er at tiden går fortere, og at man faktisk kan ta noe med seg - utover kulepennen - som kan brukes til noe konstruktivt.
Vi laget tilogmed en Facebook-gruppe (som jeg riktignok ikke klarte å logge meg på, men likevel).
Ulempen er at man blir utslitt av å være aktiv, og så får man ikke blogga, og ikke tenkt fjerne og luftige tanker om de meningsløse aspektene ved å gå på kurs.
Men i dag er jeg altså tilbake i embedet, og har tid til å reflektere over alt sammen. Og hvis jeg åpner mailen fra Arbeidsmiljøsenteret, og det er det en god sjans for at jeg gjør, så skal jeg fylle ut et evalueringsskjema. Rozinen i pølzen, og så skal jeg bort på kontoret og henge opp kursbeviset mitt.
Kommentarer