Deadline Day

Snart må jeg slutte å blogge om ungene.
Rållså og jeg er enige om det, selv om det kan bli kinkig å finne noe annet som opptar meg like mye.
For de er individer og jeg skal gjøre livet deres enklere og ikke vanskeligere og selv om jeg utleverer meg selv mest, så kan det bli for gjennomsiktig.
Plutselig går de på skolen, og så er det en eller annen i klassen som legger to og to sammen og får fem.
Kanskje han finner det innlegget fra da Endre var to år og vi var på butikken og panta flasker, foreksempel og så pirker han med en pinne borti noe av det for å se om Endre blir lei seg, og hvis han gjør det er det allerede for seint, for da vet han hvor han skal pirke.

Jeg husker hvordan vi var, da vi var unger. Hvor livredde vi var for at noen skulle syns at vi var dumme eller teite eller stygge eller tjukke. Eller for å bli gjort til latter.
Mest av alt var vi kanskje redde for å bli holdt utenfor.

Når ungene begynner på skolen må jeg ta vekk alle postene som handler om dem. Jeg veit nesten ikke hvor skillet går lenger.
Hvor jeg slutter og de begynner.

Kommentarer

Åh, jeg vet jo at du har rett. Og at jeg må tenke på samme måte. Jeg opprettet bloggen rett før A ble født, uten å tenkt så veldig over dette med utlevering. I starten handlet det mest om en liten gulpeball og meg og mine tanker rundt foreldrerollen. Men så utvikler de seg til egne individer.. Og det er ikke like greit å fortelle uhemmet videre. Men jeg skyver det foran meg, og håper virkelig at du fortsetter å skrive etter at du finner det skillet.
Kjent dilemma! Eg skriv meir og meir om meg sjølv, og minst mogeleg om tenåringane mine. Brukar aldri namn, nesten aldri, og berre etter godkjenning, bilete. Dei syns verkeleg at mors blogg ikkje er staden å bli nemnt!!! Men foreldrerolla skriv eg om, i generelle ordelag, for den har eg erfatring med.
paaskeharen sa…
Jeg skal tilby mine unger å skrive 'gamlisblogg' om meg hvis jeg blir gammel. Jeg tror nok at de betraktningene som vi gjør oss som foreldre, som igjen kommer til uttrykk i bloggform. Kan bli kjekt for ungene å lese når de vokser til. For man skriver jo gjerne personlig om hvordan man ser dem. At andre får lese det er vel kanskje ikke fullt så kjekt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke