Et Slaskamarka fairytale

Jeg har skrevet om dugnad før. Om arven fra Gerhardsen. Det kollektive. Jobbe sammen skulder ved skulder. Yte etter evne og få etter behov. Det er svulstige ord, man skulle tro at de er utgått på dato i dag. Særlig i oljebyen, som er badet i grotesk overflod og individorientering.

Blokka vår et fra slutten av femtitallet. Her har hundrevis av familier, tusenvis av mennesker bodd siden da.  Flytta inn, revet ut, pussa opp, malt om, tapetsert, kasta, kjøpt nytt og kasta igjen.
Jeg vet ikke om det var noe fellesskap her før, om ungene fløy inn og ut av dørene hos hverandre og mødrene deres sto med skaut og pussa vinduer og smurte haugevis med brødskiver til dem når de ble sultne av all leken.
Det er ikke så mye fellesskap nå. Det er litt sånn at vi nikker og hilser, og ungene liksom sirkler hverandre inn til de våger å snakke med hverandre, og jeg kjenner en sårhet i brystet når jeg ser famlinga.
Men jeg er jo ikke så dreven selv heller. Jeg er ikke mye til hjelp. Rållså har vokst opp i byggefelt, så hun går meg en høy gang. På dette området også.
Om vinteren har alle nok med sitt, og lekeområdet utenfor står tomt.

Vi svingte inn på parkeringsplassen, og ble bryskt forklart hvor vi kunne parkerer av presidenten i borettslaget. Jeg har sett sånne armbevegelser før. Av de som jobber på ferjene. Han hadde merka opp parkeringsplassene og var tydelig fornøyd.
Vi gikk inn og kledde oss om for dugnad. Jeg hadde et håp om at Kjallas skulle være med, for da hadde jeg en å henge med og jobbe med og kanskje himle med øynene sammen med. Hvis det skulle bli nødvendig.

Det var godt med folk. Trillebårer, river, piasavakoster, skufler av stål som vog tonnevis, og som må ha vært i bruk siden nasjonen var ung. Jeg kunne sverge på at den ene var signert av Trygve Bratteli selv.
Jeg ble umiddelbart satt i arbeid av en av sersjantene. Mannfolk flest har en medfødt autoritet og gudegitt innsikt i alt. Har dere merket det? Enten det dreier seg om teknisk utstyr, organisering av arbeid, trær og planter, kjøretøy eller egentlig alt. Det er fantastisk det der. Men jeg har jo vokst opp på gård, med far som arbeidsgiver, så jeg har blitt instruert før.

Det var en som skulle ta noen greiner på frukttrærne. Han kutta, og ungene og jeg plukka opp greinene. Nå begynte det å ta seg opp med folk. det var to lifter, tre containere, en diger haug med bark som skulle tømmes på blomsterbedene når de var ferdig luka.
Det var en ganske positiv stemning. Kjallas kom ut og fant seg ei trillebåre. Jeg fant ei jeg også, og sammen begynte vi å trille barken ut og tømme den i bedene langs terrassene. Ungene måtte også få være med. De sto og veiva med hver si skuffel oppi barken og fikk skoene fulle. Og så fikk de haike i trillebåra mi når jeg hadde tømt, og så lærte jeg dem et triks for hvordan man skulle få folk til å yte mer.

'Sei: Kjallas - du e grevla go å jobba', hviska jeg til dem. KJALLAS! DU E GREVLA GO Å JOBBA! Ropte de i kor, og der kom smilet (godt gjort når man har svingt seg til klokka fire på morgenen). Og slik gikk formiddagen. Og så var det kaffe og is, og det var fint å sitte sånn på en trebenk med ungene og Kjallas og alle de andre i dugnadsgjengen mens sola dro seg langsomt over blokkene og Slaskamarka føltes som en plass vi hørte hjemme.

Mer i morgen.


Kommentarer

Anonym sa…
Takk for fin blogging uten bannskap.Smil


h. s.bonde

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke