fredag, desember 23, 2011

Trouble

Det pågår en viktig - om enn absurd - rasismedebatt i engelsk fotball om dagen.

Den er absurd først og fremst fordi det er helt aldeles umulig å vite hva som er rasistisk og ikke.

Neger er ikke lov. Den er grei. Hvis man ikke er farget selv. Og rapper. Om Bitches, niggahs and ho's. Men 'farget' er heller ikke akseptabelt.
Så da er vi visst like langt. Kvinnediskriminering er ikke så alvorlig. Eller homohetsing. Tjukkaser er fritt vilt. Nedsettende ord om mødre eller andre familiemedlemmer er greit.

Fremmedkulturelle?
Etnisk ikke-europeiske?

Det er ikke så lett.

I denne bittersøte førjulstid vil jeg fotelle en liten anekdote om Liverpool - legenden John Barnes.
Barnes var en av de første mørkhudede spillerne på Liverpool, og han ble utsatt for mye dritt fra tribunene. Både fra egne supportere og motstandernes.
Det ble blant annet kastet bananer på han, og det er ingen tvil om at det var langt over streken.

Han var en strålende spiller, Barnes. Men han var også utstyrt med en utrolig god humor.

Det var i de dager at Liverpool fc's spillergruppe skulle ha maskeradeball på et utested i Livepool by. Her kom de - den ene etter den andre - utkledd i alskens kostymer.

En fra trenerstaben står vakt i døra da en fyr i full KuKluxKlan - mundur kommer.

Dørvakten: YOU CANT GO IN, DRESSED LIKE THAT

KKK'eren: WHY NOT?

Dørvakten: JOHN BARNES IS IN THERE (peker mot festlokalet)

Det er da han i Klansmann-kostymet tar av seg hetta og sier:

NO HE'S NOT! HE'S IN HERE!

Mitt favorittskjellsord om dagen er TRAVE. Det funker på alle raser og religioner såvel som begge kjønn.

onsdag, desember 21, 2011

Blekkulf danser lumbago i den blå timen

Første gang jeg hørte ordet 'Lumbago' trodde jeg det var en eksotisk fugl med langt rødt nebb, regnbuefarget bryst og buskete grønne halefjær.

Eller en frekk latinamerikansk dans som har sugende sorte blikk og heftige rumpevrikk på repertoaret.

Eller noe sånt.

Jeg trodde absolutt ikke at det var en akutt rygglidelse som rammet akkurat når man pantet flasker sammen med sin drøyt to år gamle sønn.

Eller jeg hadde ihvertfall ikke ventet meg det.

Selve pantingen var en del av et 'far leder sine to børn inn i kildesorteringens vidunderlige verden - prosjekt'.

Kildesortering hos oss foregår på følgende måte: Rållså kildesorterer glass og metall, drikkekartonger, plast, pant og så videre i poser som hun kaster inn i kjelleren. (Hvis jeg ikke er raskere og lar dem gå i restavfallet).

Jeg er av den mening at tvillingforeldre burde være fritatt for det peset det tross alt er å sortere avfall, og særlig hvis de bor i en utkant hvor ryktene sier at renovasjonsstaben blander alt sammen senere likevel.

Når haugen av kildesortert avfall blir så stor at jeg ikke kommer inn i kjelleren lenger (omtrent hver sjette måned), tar jeg og kjører det vekk for å putte det i sine respektive containere. Og etterpå panter jeg. (Panter jeg)

Ingrid var medhjelper på den første delen av miljødagen. Hun fikk være med ned i kildesorteringshavet i kjelleren og bære ut posene som inneholdt plastavfall. Det gikk aldeles strålende. Jeg løftet henne opp så hun kunne putte ting oppi conainerne også, og hun var som vanlig i godt humør.

Da første del av prosjektet var over sendte jeg henne opp trappene til sin mor, og kledde opp en småsyk og fornærmet Endre som ikke hadde fått være med på første del av oppdraget.

Jeg prøvde å gjøre nytte av han på samme måte som jeg hadde gjort med søsteren, men Endre ville ikke bære ut noen pose. Endre hadde funnet en lekebil. Av typen som man sitter på, men som han og Ingrid har vokst ifra. Den vipper rundt for et godt ord.

Jeg prøvde å overtale ham til å la den stå, men han insisterte. Da sa jeg nei og kastet bilen i en bue så langt inn i kjelleren som jeg kunne. Nå var Endre rasende. Han vrælte i sinne. Så bar jeg ut panten alene. Da jeg kom inn i kjelleren igjen hadde junior dratt ut bilen enda en gang. Pågangsmotet hans var upåklagelig. Det skal han ha.
Men jeg hadde ikke tid til noe mer dill. Tok ham under armen og plantet den sinte lille kroppen hans i bilstolen. Regnet med at han ville tø opp etter en stund.
Og da vi omsider hadde fått oss selv og alt tomgodset inn foran panteautomaten,og jeg hadde rigga en kasse som han kunne stå på og han fikk legge boksene og flaskene inn selv. Da føltes det omsider som om jeg hadde en slags kontroll over situasjonen.

Synet av en toåring som putter ølbokser inn i en panteautomat: Framtiden er lysegrønn.

Men helt i slutten av denne seansen pådro jeg meg en voldsom strekk i ryggen og ble gående som en olding i fire dager.

Hvis det var Luther og gjengen som straffet meg for det med ølboksene, så var det jævla dårlig gjort.

fredag, desember 16, 2011

Smør på flesk (argh)

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette.

Helt sant. Det blir skrevet alt for mye om dette. Jeg kan ikke skrive om dette.

Det blir for FLAUT!

Regner med at det finnes et ekstra hett hjørne av helvete beregnet på tabloid - journalister som skriver om 'smørkrisa'.


Der de kan steike i sitt eget fett.

torsdag, desember 08, 2011

Handelsmessias

På hurtigbåtterminalen i oljehovedstaden henger en stor lystavle. Den har vært der siden kulturby 2008, og blir primært brukt til å annonsere arrangementer av en viss høykulturell standard.

I går kunngjorde den følgende: HANDELS MESSIAS I ST.PETRI KIRKE 13/12 KL 1900. Det skulle ganske sikkert være Händels.., men så var det ikke tødler på lystavla.

Handelens budskap står sentralt i jula, det er det liten tvil om. Så ærevære annonsørene for den utilsiktede innertieren.

lørdag, desember 03, 2011

Dommen

Forleden var jeg hos fastlegen min for å diskutere resultatene fra røntgenbildene fra noen uker tilbake.

Ryggen min har slitasjeskader mellom 3 rygghvirvler. Gjør det vondt: ta paracet.

Ingen vits i å fysioterapitere eller trene.

Du vil aldri bli helt frisk.

Tja.

Jeg er glad for det der med at jeg slipper å trene. Èn ting mindre å ha skyldfølelse for at jeg ikke gjennomfører.

Og så er det ingenting som tilsier at det skulle bli verre.

Men jeg liker ikke tanken på at det ikke skal gå over noen gang.

søndag, november 27, 2011

Flaut

I går regnet og blåste det ganske heftig i fyfylkebyen.

Vi var ute i bil, Rållså, Ingrid&Endre og jeg.

Så måtte vi stoppe utenfor butikken for å handle litt, og siden vi bare skulle ha noe småtterier, gikk Rållså inn alene, mens vi andre tre ble sittende inni bilen, med Bjella på stereoen og god stemning.

Bilen hadde jeg i gang, og for en gangs skyld hadde jeg svingt helt inntil døra, på en handikapp-plass.

Han på siden av meg hadde også det, og Endre og Stein Torleif sang samstemt om å smile som ei sol, og generelt var det veldig god stemning.

Da kom det enda en bil - en stor Mercedes van. Den gled sakte opp bak oss og opp på siden av den andre bilen.

Så kommer det en ganske rar mann ut av bilen ved min side, og gjør tegn til at jeg skal rulle ned ruta. Det kommer en krypende følelse ned nakken, og undersiden av armene. Jeg gjør som han vil.

OM DU HAR HANDIKAPP-SKILT? Spør han.

Nei.

DÅ FORESLÅR EG AT DU FLYTTE DEG.

Nå rødmer jeg. Rygger bak på en annen plass.

Vanen svinger inn der jeg sto. Den åpner bakdøra og en mann kommer ut. Han heiser ned en rullestol med ei dame oppi.

Hva er oddsen? Tenker jeg, mens rødmen fortsatt sitter i kinnene. Hva er oddsen for at det kommer TO handikapp-biler utenfor akkurat den butikken hvor jeg står? På en gang?

mandag, november 21, 2011

gaga



Ingenting - eller nesten ingenting - gjør meg så trist som listepop.

Jeg vet ikke om listepop alltid har vært så vond å høre på eller fordi jeg er i middelalderen og ikke er i stand til å forholde meg til det 'nye' på en konstruktiv måte.

Noen ganger blir jeg sint. Andre ganger bare trist. Helst skulle jeg ønske at jeg kunne forholde meg likegyldig.

Da blir det slakt.

Jeg begynner med lady gaga. Den nye madonna.
Hva skal vi med en ny en? Var ikke den gamle ille nok? Hun som strengt tatt ikke kunne synge, ikke laget hun bra musikk heller, hun fikk oppmerksomhet fordi hun i tretti år sto og gnukket seg mot ting, gjerne med et krusifiks oppi rompa, og sang halvfalskt over halvdårlige pop-refrenger.

Hun nye har introdusert oss for kjøttkjolen.
Stilig. Og så har hun hentet fram eurotrance-synthen. Et av de elementene fra nittitallet vi har savnet aller mest.

'Hu gjer jo det som bowie gjorde på syttitale' sa Timmy? Jamen for helvete. Bowie hadde jo meining. Innhold.

Gaga e stygg musikk pakka inn i stygge kler.

torsdag, november 17, 2011

Jogging.

Rållså syntes det var for galt at jeg ikke var varm og komfortabel på jobb.

For ordens skyld: Min jobb er stort sett kald og/eller ukomfortabel.

Snille Rållså handlet ulltrøyer og stilongser og joggebukser. Langt undertøy har jeg ikke brukt siden førstegangatjenesten(som forøvrig også var sistegangstjenesten). Kong Olav var konge. Sovjetrusserne lå og lurte på grensa. Hva faen skulle jeg gjøre? Nekta for alt, selvsagt.
Men det er en avsporing. Eller en sidespor ing, siden førstegangstjenesten også var kald og ukomfortabel. Derav også valget av langt undertøy. Forsvarets under lang. Type hvit. Og ikke så lang som man kunne få inntrykk av.

Nuh. Lenge siden jeg har brukt langt undertøy, med andre ord.

Nesten like lenge siden jeg har brukt joggebukser. Siden jeg ikke jogger har jeg aldri sett behovet.

Jeg bruker dongeri og t-skjorte. Brukte. Etter å ha blitt overtalt til å iføre meg joggebukser vet jeg rett og slett ikke om jeg noensinne kommer til å gå tilbake.

Veldig komfortable greier.

fredag, november 11, 2011

Norge rundtogrundt

Klokka er fire på natta.

Jeg jobber for andre natt på rad. Rusler alene rundt på anlegget. Mild og klar senhøst. Leser av en måler en gang i timen. Ser allslags skit på nett-tv.

Gjensynet med Orions Belte fra 1985 var en blandet opplevelse.

Tok meg tilbake til bygdekinoen på samfunnshuset. Annenhver Onsdag kom det en fyr i en varebil, med seg hadde han en svær brun koffert lastet med snop, og en tjukk hund med korte bein. Han pleide å få hjelp av noen 'faste' lokale gutter. De satte ut stoler og solgte billetter.
Og så rydda de etterpå.

Det var noe veldig norgerundt med hele greia. Eller halvsju. De ungene i boblejakker i introen som gir sauene mat.

Framviseren oppi luka på veggen som surra og gikk. Sprakelyden fra den hjemmesnekra høyttaleren. Alle de blanke blikkene retta mot lerretet. Alle de små munnene som tjafsa tyggi og drakk cola fra glassflasker.

Midt i filmen var det skifte av rull. Flappflappflappflappflapp. Lyset ble tent i taket, og da gikk vi ut og røykte prince mild og sto med hendene i lommene, diskuterte filmen, og smugkikka kanskje litt på de jentene jeg likte best.

Som regel kveldens høydepunkt.

Jeg likte sikkert orions belte. Likte allslags film. James Bond. Footloose. Men ikke den jævla veiviseren.

Orions belte er en skitfilm i 2011. Den har enslags nerve. Det er det beste jeg kan si om den. Helge Jordal spiller bra. Og Jarl Goli er troverdig som sleip sikkerhetsoffiser i sivil. Ellers er det slett. Det var det nok i 1985 også, men da visste vi ikke bedre.

Det er helt greit for meg at åttitallet er slutt.

fredag, november 04, 2011

Enduring Freedom

Jeg har kanskje nevnt før, at i huset vårt i provinsen har vi valgt å være avholdende fra fjernsynets vidunderlige verden.

Det er en sannhet med modifikasjoner kanskje, for NRK nett-tv brukes ofte.

En bra ting med å ikke ha fjernsyn er at man ikke kan bli sittende og zappe mellom trehundreognittitusen forskjellige kanaler som har reklamepauser hvert femtende minutt, og ofte er selve manifestasjonen av det meningsløse.

Det er støy nok i hodet mitt fra før.

Jeg føler ikke at jeg går glipp av så mye heller, bortsett fra 'Dag' på tv2 (som tøysekanalen forlanger femti spenn pr. episode for).

Men det som er den alleraller fineste tingen er at jeg slipper å forholde meg til Idol og Pig Brother og Må vi danse.

Kjenner meg så underlig fri når jeg tenker på det.

Dessuten. Dessuten skal jeg på konsert med Stein Torleif Bjella i kveld!

onsdag, november 02, 2011

Provinsen


Det sies at provinsen er stille, men det må være en annen provins enn akkurat den jeg bor i med min relativt lille familie.

Det er mer som å bo midt på en byggeplass. Det bankes og sages og graves og slipes fra tidlig morgen til sen kveld. På alle kanter. Alltid.

Tirsdagen er min hjemmedag med ungene. Det pleier å være både koselig og hektisk. Kaos kledd utenpå et skjelett av system. Måltider og den etterlengtede sovepausen i halvtolvtiden.
Ingrid og Endre liker godt å sove i vogna. Jeg pakker dem inn i varme klær. Dytter en tutt i munnen på hver, og seler dem fast i dunposene. Ingrid sammen med sin faste følgesvenn Lollo. Lollo er ei rosa - og ofte temmelig skitten tøymus - som er en slags forutsetning for at hun skal roe seg ned. Endre bytter mellom 'Ninå' som er en lyseblå tøykanin og en like lyseblå hinkelpinkel.

Begge foretrekker å ha minst èn ekstra tutt i hånda.

I går pakket jeg dem inn som vanlig. Gikk en tur på rundt hundre meter, og parkerte vogna under altanen. Begge de to i tvillingvogna sov. Jeg så fram til speilegg og kaffe og aviser på nettet.
Men ti meter fra vogna - på oppsiden av huset - sto en mann med en diger drill og boret hull til gjerdepåler.

Et hekkans bråk, som vi sier på våre kanter. Et helvetes leven. Et satans forpult riste og skrallehelvete.

De våknet etter en halv time. Først hun. Så han. Henne går det ikke an å få til å sove igjen, men da jeg spurte han om han ville sove lenger i vogna, nikket han med det lille hodet.
Jeg lot han ligge, krysset fingrene og tok Ingrid opp i stua. Men larmen fortsatte og da bestemte jeg meg for å putte ham oppi senga heller.

Like etter gjorde Ingrid bommelom, og jeg gikk på badet for å bytte på henne. Da hørte jeg Endres små føtter over linoleumen. tasstasstass.. Og jeg tenkte at dette går aldri. Og da jeg var ferdig med bleieskiftet tok jeg Ingrid på armen og gikk for å se hvor poden hadde tatt veien.
Han var ikke på rommet sitt, men døra til vårt soverom stod på gløtt. Og da jeg kikket inn så jeg at han hadde lagt seg med hodet oppå min pute. Min lille gutt lå og bladde stille i et Pondusblad.

Vi lot ham ligge. Listet oss ned trappa, og selvsagt sovnet han ikke. Vi tilbragte mesteparten av ettermiddagen i leketeltet på stuegulvet alle tre, vi leste om Albert Åberg og Skybert, Albert Åberg og spøkelsene, eventyret om gullhår og de tre bjørnene og det om pepperkakegutten.

Omogomgjen, slik unger liker det.

fredag, oktober 28, 2011

Det er langt fra Klubbgata til Royal Albert Hall

Det er høst i Stavanger. Det regner og blåser.
På fortauet i klubbgata sitter en fyr og spiller fugledansen på fiolin.
Det hyler og kviner.
Jeg gir han mine siste kroner.

Neida.
Jeg gir han ikke en skit. Selv om han ser kald ut og energnivået hans er høyt.

På fortauet på den andre siden av gata sitter en gammel mann med et gammelt trekkspill.
Han spiller heldigvis ikke.

Jeg spør meg selv: får denne byen de gatemusikantene den fortjener?

torsdag, oktober 27, 2011

Tarzan i underbuksa

I går var jeg til røntgen med ryggen.
Mitt andre møte med det private helsevesenet. Jeg fikk beskjed om å kle av meg buksa. Jeg liker ikke så godt å ta av meg buksa foran fremmede. Jeg blir redd for å bli oppfattet som urenslig. Men aller reddest er jeg for å få ereksjon. Man kan aldri helt styre det der. Heldigvis er jeg ikke fjorten lenger. Da var det mye verre.
I går var jeg sikker på at sokkene mine luktet.
Og da jeg la meg oppå benken foran et stort rør håpet jeg på at det skulle gå fort. Jeg hadde akkurat fått på badehetta og hørselvernet, og fått ei pute under knærne da strømmen gikk. Og så ble det venting og tørrprat der jeg lå i boxeren og de sure sokkene mine og shankly- t-skjorta. Og så måtte jeg gå ned igjen og vente til de fikk strøm igjen. Æ HAR ALDRI OPPLEVD AT DET HAR VØR SÅ STILJT HER sa hun som opererte maskinen. Og så var det visst noen elektrikere som hadde tatt feil strøm i feil etasje. Det gikk minst ti minutter før jeg kunne legge meg oppå igjen, og jeg ble rullet inn i røret som buldret og hylte og brakte. Men det var lyst og trivelig inni der, og bra ventilasjon, i motsetning til i rommet utenfor,der tærne mine var, og jeg håpte at sykepleieren ikke sto i fotenden mens jeg ble skannet. Jeg kunne ikke spørre henne heller, syntes jeg.

onsdag, oktober 26, 2011

Staten og kapitalen sitter i samme båt

På Mandag jobbet jeg overtid.
Siden jeg skylder herr staten såpass mye penger.
Det ble en lang nok dag da. Oppe kvart over fem. Hjemme ti over ni.

Jeg liker egentlig ganske godt å reise kollektivt. Den delen av reisinga som faktisk er reising. Og ikke venting og/eller frysing. Ihvertfall når jeg ikke har ungene å gjete på.

Mens jeg satt på ferja kom det et helt aldersbestemt lag i fotball og satte seg like ved. De hadde spilt en kamp en eller annen plass, og lederne deres var fornøyd og snakket fotball mens guttungene hadde en slags diskusjon om å spy blod eller falle på ski med fjeset først ned i skare snø, hvor jævlig vondt det gjør og sårene en får i ansiktet etterpå.

De satt omtrent tolvtretten stykker i en klynge. Men det var bare to eller tre som snakket. Litt i utkanten av sirkelen satt en litt lubben en som satt og hørte på, men ikke sa noenting.

Jeg tenkte at han sikkert var litt sjenert og at han nok hadde sittet på benken det meste av tiden. Jeg tenkte at en gang i tiden har jeg vært nesten som han. Blygt famlende rundt i en verden som favoriserer dem som er jævlig gode til noe. Eller kjappe i replikken.

lørdag, oktober 22, 2011

Taxman

Jeg betaler min skatt med glede, i visshet om at Norge er verdens beste land å bo i.

Jeg klarte likevel lett å holde smilet tilbake når jeg fikk restskatt på 27 500 i går.

Gudene vet hvordan det gikk til.

torsdag, oktober 20, 2011

Gunsmoke

Konseptfester er egentlig ikke det kjekkeste jeg vet.
Jeg liker ikke så godt å kle meg ut. Jeg føler meg fort som en festbrems, og så vil jeg ikke ødelegge for dem som synes at det er kjekkeste som fins.
Da Sulitjelma og Slangemannen inviterte til dobbel førtiårsdag med ville vesten som tema var jeg likevel ikke veldig avskrekka.
Det er to venner jeg har hatt i mer enn tjue år, og opplevd mye sammen med. Sulitjelma har jeg tilogmed spydd på en gang i spritfylla på en buss et sted på strekningen Berlin-Oslo. Dessuten har jeg punktert trommehinna hans med sugerør i en fektekamp i en hotellbar. Samme tur. Samme by. Til mitt forsvar er det lite å melde.

Jeg setter begge høyt. Med eller uten trommehinner. Og en fest med deres venner (som også omfatter de fleste av mine) var noe som var nødt til å bli bra. At karene valgte å hedre røttene sine med å ha festen i hjembygda, og at akkurat denne dagen viste seg å være indianersommer (på minst to måter) var bonus. Jeg hadde lånt cowboy-gotheklær av Timmy. Hatt og frakk og boots. Og Rållså var kledd opp som tidenes nest mest kjente dyr fra det ville vesten. Ikke Tinka, men ulven i danser med ulver.
Det ble en helt aldeles strålende fest. Pål Øystein hadde den styggeste (og minst komfortable) hatten. Det var mange der som jeg ikke ser så ofte lenger. Og av alle dem ble jeg gladest for å se Tvitten. Han satt der på altanen og smilte det gutteaktige smilet sitt. Fine Skjærtil. Og Åsbjønn var der. Høyrøsta og blank i øynene.

Slangemannen - med sin helt spesielle humor - fungerte som konfransier og var festens dronning. Sulitjelma satt som ei nysprungen rose i en krok.
På toppen var det booket inn et 'kokkeorkester': Tre sprelske herrer med trekkspill, gitar og kontrabass og i kokkeuniformer, med små forsterkere hengende rundt skuldrene.
De laget et voldsomt liv og gjorde tolkninger av alt fra abba til AC/DC. Sangene kunne velges fra en 'meny', og de tre presset seg ubeskjedent inn mellom bordene for å la de bakerst og innerst få velge. Herlig intimt med ståbassen kilt inn mellom alle folka.

Runar hadde kveldens lavest hengende skyter, og det ble påstått (og forsåvidt bekreftet) at han hadde festet snora på revolverbeltet under kneet, og at det medførte et fall av det gøyale slaget. Videre verserte det rykter om at kveldens villeste indianer hadde stått oppreist i takluka på bilen - i vill fart igjennom the valley of Ordal. For en fantastisk entrè det må ha vært.

Selv reiste jeg hjem litt for tidlig. Sammen med Flanellskjortemannnen (gjett hva han hadde på seg), Leah, og Guinessmannen. Jeg tåler ikke så mye ildvann lenger.

Men for en fest det var. Og for noen suverene førtiåringer.

fredag, oktober 14, 2011

Broken English

Jeg har aldri hørt en norsk rikspolitiker med brukbar engelskuttale.
Det er vondt å høre på. Det er ingen som tar dere alvorlig i utlandet når dere holder på sånn. Ikke i innlandet heller.
Ved neste stortingsvalg skal jeg stemme på den av dere som kan snakke engelsk.

fredag, oktober 07, 2011

Heidersmann

Smil som ei sol. Eg veit du kan.
Rållså sier at det er lenge siden hun har hørt en sanger synge på norsk uten at hun har blitt flau. Rållså sier mye rart, men her er vi helt på linje.

Stein Torleif Bjella hørte jeg første gang på radioen i et band som het tolv volt og sangen het kaffi og kaku. Det er en del år siden. Soloprosjektet kom smygende ut fra høyttalerne på Ramp under ett av besøkene Lars Magnus og jeg gjorde hos Trønderdegosen. Den kom smygende og gjorde meg begeistret. Oss alle tre, tror jeg. Jeg svor for meg selv at jeg skulle sjekke det ut når jeg kom hjem. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke.
Old school som jeg er kjøper jeg fortsatt cd-plater. Omtrent to i året. Og nå tenker jeg på å om det kunne være verdt det å kjøpe platespiller. Men det får vi heller se på.
Bjella - som han BURDE ha kalt seg - har en nærhet til tekstene sine som er sjelden. Det er mørk bygdepoesi og musikken er nydelig produsert av Kjartan Kristiansen. Små understrekninger som er med på å løfte tekstene opp til noe jeg aldri har hørt maken til på Norsk. Det ligner mer på Stefan Sundstrøm eller soloplatene til han fra Imperiet. Thåstrøm. I sin kompromissløse ærlighet. Det er to plater 'vonde visu' og 'Heidersmenn'. Jeg anbefaler begge. God helg.
Ps: psykisk kan du vera sjøl.

torsdag, oktober 06, 2011

Villmarksliv

Lørdag klinket værgudene til med klarvær og vi skulle på Cowboyfest for Sulitjelma og Slangeleder, men før det tok familien Dvergbøy/Mige en tur ut i naturen.

Opp til et fjellvann med ungene løpende rundt på parkeringsplassen i altfor klumpete støvler. REGNE ISSE, PAPPA! ropte Endre. Og det hadde han evig rett i.

Så vi bar alt stæsjet vårt ned til vannet. Jeg hadde kjøpt en sekk Latvisk bjørkeved hos en byggevarekjede (for her i Norge vokser det ikke bjørk) og den laget jeg et lite bål av.
Og så grillet vi pølser og kastet stein i vannet og kjente på stillheten. Og kikka på trea som speilte seg i overflaten.

Det var fortsatt noen blåbær i lyngen. Ei maurtue. Noen steiner å klatre opp på. Det skal ikke mer til.

For de er så små at de ikke har oppdaget dataspill ennå.

torsdag, september 29, 2011

Middelalderen del 2

Da jeg var ung trodde jeg at jeg var udødelig.
At tannlegeanliggender, forsikringer, promillelovgivning og generelt 'smarte' råd om liv og helse ikke gjaldt meg.
Jeg forestilte meg ikke at jeg skulle bli over førti år gammel. At jeg før eller seinere måtte forholde meg til de samme spillereglene som alle andre. At jeg skulle låne astronomiske mengder monopolpenger for å kjøpe hus - den så jeg ikke komme, gitt .
Ungdom lever i nuet. Eller levde i daet for min del.
Jeg ønsket meg forsåvidt aldri å bli voksen. Eller jeg ville jo ha fordelene. Men pliktene og ansvaret og konsekvensene var jeg aldri særlig lysten på.
Bekymringer var det få av. Det var nok mye av årsaken til at jeg drøyde ungdomstiden så lenge som jeg gjorde også. Til langt inn i den mørkeste middelalderen.
Men det er jo ikke bare en bryter man slår på det der. En venninne av mormor sa at hun en gang hadde sagt at hun følte seg som ei lita jente i kroppen til ei gammal dame. At man er den man er selv om skallet forandrer seg. Det som irriterer meg er at man ikke blir smartere med alderen. Livsvisdom er en myte, og personlig er jeg like stokk dum som jeg var da jeg var 25. Men jeg er en del surere. Og så bekymrer jeg meg mer. Og det er knapt noen handy baggasje å ta med seg inn i oldtiden.

Kjære Slangemann og Suli, gratulerer med førtiårsdagene! Blir stas å komme på fest. PS: Hva gir man mannen (mennene) som har alt?

fredag, september 23, 2011

Beskriv deg selv

Det tok altså drøyt fem år fra jeg begynte å blogge til jeg skrev noe på 'profil'-delen.
Den skal speile meg og mine interresser, musikk jeg liker, bøker jeg liker.

Det var slikt man skrev i pusurdagboka til dem i klassen på åttitallet. Det å få skrive i pusurdagboka til noen - bak i 'mine venner'-seksjonen var en tillitserklæring. Midt mellom alle lappene og plastbindersene i tusen farger. Man skulle liksom vise hvem man var, og helst være litt morsom, og si hva man likte og så knotet man ned noe og så hadde man kanskje bare et lite friminutt på seg før eieren av boka måtte ha den tilbake. Det har vært et langt friminutt. Sånn sett. Men på blogger kan man forandre underveis.
Monstermamma skrev nylig om å lage seg en profil på et sjekkenettsted. Det var godt skrevet synes jeg. Beksvart. Jeg ser utfordringen. Beskriv deg selv. Definer deg selv, hvem er du? Hvem leter du ettter?

Men jeg skal jo ikke sjekke noen, og så er jeg pseudoanonym, så jeg trenger ikke briefe med kunnskap jeg ikke har, eller flexe muskler jeg ikke besitter, eller dømme eller bli bedømt etter utseende. Jeg tror jeg skrev at La Bamba var favorittfilmen min i en av de bøkene. Og at jeg likte Alistar Mc Clean. Temmelig fantasiløst.

Jeg fikk mye av den samme følelsen da jeg skulle fylle ut disse feltene. Følelsen av å være fantasiløs. I tillegg føler jeg meg akterutseilt på musikk og filmfronten. Det burde ikke plage meg. Men det gjør det.
Mistenker at jeg hadde hatt mye mer å komme med om jeg kunne skrive hva jeg IKKE liker. Mænu, Soul, realitykjendiser, kristenføkks, høyreføkks, rap på norsk, rap på engelsk, shopping, syklister, ski. Lista er uendelig lang.

På den annen side definerer jeg jo at jeg er interressert i suring og grining. Så kan jo folk legge sammen selv. Eller trekke fra.

Forøvrig synes jeg Pusur speiler åttitallet i regionen på en ypperlig måte. Feit, egoistisk og ondskapsfull.

torsdag, september 22, 2011

Påskeharen forteller hvor skapet skal stå

Vi humper videre.
Var i banken og signerte lånepapirer i går. Eller var det i forgårs? Mye penger.

Ungene har revet fire taster av den gamle laptopen til Rållså - noe som kompliserer skrivingen - men samtidig gir maskinen et sårt tiltrengt snev av personlighet.

Ingrid og Endre ønsket sinnet mitt velkommen med jubel og herming: IKKE GJØRA DET! NEI, INGRID! HOLDE PÅ ME?
Jeg liker ikke så godt å kjefte. Til slutt ble Ingrid lei seg. GÅ NER EG! Jeg så at underleppa begynte å skjelve. Og så endte det med at jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde vært sint.
Nok en seier for pedagogikken. De kommer nok til å la tastene være i fred heretter.

søndag, september 18, 2011

Grinderman

Vi tror at Endre har vannkopper (watercups), for SÅ grinete over SÅ lang tid er selv ikke jeg.
Den eneste barnesykdommen jeg kan huske er kusma. Bergljot fikk før meg, og hun så ut som en representant for lemenfamilien. Og det gjorde jeg også etterpå.
Men uten det voldsomme sinnet.

Noen som vil tippe utfallet av Spurs - Liverpool i dag? Selv går jeg for 1-3.

mandag, september 12, 2011

Bilder

Sist det var valg var for to år siden. Det var en blendende høstdag, og Rållså og jeg var akkurat kommet inn i tvillingbobla. Og ungene var nesten ikke mennesker enda. Vi bar dem i hver sin babybjørn og vi så ut som en reklame for sosialdemokratiet eller kjernefamilien der vi ruslet ned til en skole eller et bydelshus for å gjøre borgerplikten. Ungene hadde strikkede jakker og strikkede luer og strikkede bukser og matchende strikkesokker. Og Endre hadde store, sjokkerte og lett utstående kulerunde øyne, og Ingrid hadde en munkekrans med fjonhår rundt bakhodet. Og mest av alt lignet de nyfødte kattunger med sine søvngjengeraktige bevegelser.
Og Rållså var så nydelig. Det lyste av henne.
Det er rart at de to årene som har gått har rommet mer liv og omveltninger og død enn de tjue før der. Som om jeg har sittet inni en snøkule og ikke ant noe om hvor mye som kunne skje hvis noen ristet kula. Hvor ekstremt det faktisk kan snø. Og det er ti år siden gwb erklærte ondskapen krig, den idioten. Og man burde ikke se seg så mye bakover når man er midt i livet.
Man burde kanskje ikke dvele ved ting.

torsdag, september 08, 2011

Ta deg en bolle

Jeg følger ikke valgkampen særlig tett. Jeg ser politikerne, på skjermen, ser ordene hoppe ut av munnen på dem. Små svarte troll fra tunga. Men jeg hører nesten bare en durelyd. Som ei kjøkkenvifte eller en støvsuger. Eller noe sånt.
Som pendler tilhører jeg en 'velgergruppe'. I lokalavisen skrives og skrives det plutselig på leserbrev fra kandidater som vil styre. Som har løsninger. For en uke siden sto det firefem mennesker og pushet roser på bysiden. Jeg var på vei til jobb. Jeg følte meg litt som en sau. Lurte meg utenfor. Slapp å møte selgerblikkene deres. I morges skjedde noe lignende.
Kvart på seks på sørpis-siden. Jeg var overhodet ikke forberedt. Jeg hadde fortsatt litt av søvnspinnet i hodet. Da var de der. En hær av aksjonister. Jeg fikk dyttet en hvit papirpose opp i hånden, et blikk fra en ordførerkandidat som nok ante at akkurat denne posen kunne hun gitt til noen andre. Oppi var det en juice, en bolle og en papirflyer. Utenpå sto det 'ANDRE BOLLER'. Jeg rørte den ikke. 'TA DEG EN BOLLE' hadde vært bedre. Eller bare 'BOLLE?'.

onsdag, september 07, 2011

Human Resources

'Er det ikke rart hvor joviale trøndere og Totninger høres ut?'

Det tenkte jeg da første foredrager - som var trønder - foredro om de store fordelene hans firma hadde hatt av å bruke akkurat denne nettportalen.

Men først hadde jeg tenkt at det var dårlig gjort at det ikke var satt ut noen sjokoladekake. Hadde jeg visst det på forhånd skulle jeg ha spist frokost.

Middagen på Mandagskvelden - den jeg ikke var med på - hadde visst vært så fantastisk at den savnet sidestykke i historien.

Trønderen sa noe jovialt om baren og da humret det godt i salen.

Vel og bra. Siden han var så koselig ga jeg han en svak firer på evalueringsskjemaet.

Han siste jeg overvar (jeg måtte gå til lunsj) var en IT - kis i femtiårene som visste alt om å ansette de riktige folkene i de riktige stillingene, og hvordan man - ved å bruke et supert test-opplegg som han og kona hadde laget - med tre til firehundre spørsmål - kunne man vite om man hadde den top performeren (han brukte faktisk det ordet) - man var på jakt etter, og dermed unngå å ansette en low eller mid performer.

Hadde det vært en trønder eller totning som presenterte denne enestående metoden for å finne top performers haddde jeg muligens slukt det hele med hud og hår.
Men dette var en kvasikreativ østlending med halvlangt grått hår og en (jeg gjettet på skreddersydd) grå vest. Dessuten hadde han briller med fargerik innfatning.

Systemet stammet selvfølgelig fra USA. Selv synes jeg det minnet ganske mye om det scientologene putler på med når de skal måle usikre mennesker og siden fortelle dem hvem de er.

Fascisme er et litt sterkere ord. Nytteverdien av dette innlegget ga jeg en treer.

Det er nyttig å bli minnet på at det faktisk finnes slike mennesker der ute.

mandag, september 05, 2011

Det var en gang et troll

Kan ikke si at jeg hadde gledet meg så veldig. Til å gå på kurs.


Det var formannens idé. Datagreier. Det foregår på et hotell ved flyplassen. Jeg ble mottatt av en smilende dame som sa: hei, Øystein! Jeg tenkte at det var da veldig og hva er i veien med deg.

Det var tre til fra jobben der. Og 65 andre. Men det var en veldig god sjokoladekake, som virket i formildende retning. Det var visst forventet at vi skulle klappe for allslags. Og så var det trefire forskjellige it - folk som foredro om it-relaterte ting.

Det gikk jo overraskende greit å holde seg våken, selv om jeg ikke forsto så mye av det som ble sagt. Det ble utdelt en plastmappe med blyanter, viskelær og blyantspisser. Det var stas. Fikk meg til å tenke på skolestart. Tror ikke jeg har sett en blyantspisser siden 1980, og langt mindre brukt en. Lunsjen var ok. Og så var det mer sjokoladekake.


På slutten var det duket for finale: ei fresk dame fra Østlandet som snakket om motivasjon og smilet og entusiasmen og gleden og generelle friskus-ting. Hun hadde salen i sin hule hånd, og krydret det hele med bilder og små videosnutter i dårlig opplösning av dyr og dansende babyer og pene damer i sommerkjole som gikk rett på lyktestolper. Som hun nok hadde funnet på youtube.

Jeg kunne jo se at jeg var i målgruppa. At jeg ikke akkurat strør stjernestøv på alle dem som er rundt meg.

Jeg likte ikke så godt 'imitasjonsstemmen' hennes, for den var den samme uansett om hun imiterte ungene sine, gamle tanter eller kolleger. Litt for Chat noir etter min smak.


Da hun var ferdig måtte vi synge. Habahaba. Ikke den av Mwangi, men den av lillebjørn nilsen. Etter en tekst hun hadde laget. Det var en gang et troll. Da vi var ferdige følte jeg meg litt skitten. Som om jeg var blitt med i noe gladkristent mot min vilje. Men kurset går over to dager. Og jeg skal ikke på festmiddagen i kveld. Inni bomullen i hodet spinner Tønes` seminarblues.

fredag, september 02, 2011

Klassekamp

Da jeg bodde i England lærte jeg klassebevissthet.
Jeg lærte at det var ok å jukse, stjele, skalle ned folk, vise pekefinger og langfinger (i følge mytene en fornærmelse som går tilbake til middelalderen) - alt dette og mye mer lærte jeg.
Siden jeg var utlending ble jeg også behandlet som om jeg var bittelitt tilbakestående, så per definisjon befant jeg meg på trinnet UNDER arbeiderklassen. I England finnes en slags opplest og vedtatt forestilling om at de fremdeles er en stormakt.
De fleste av oss andre vet at de bare er et dårlig styrt kongedømme, lokalisert til en holme i nordsjøen.

Men jeg vil tilbake til dette med klasser. Jeg antar man kan si at jeg kommer fra en slags middelklasse. Siden bønder har eiendom, og før hadde de husmenn og treller og denslags også. Men de siste tretti åra har denne yrkesgruppen blitt systematisk mobbet og hundset og anklaget for å være ulvedrepere, parasitter og dyremishandlere. Alt i regi av høyreføkksa og hovedstadspressen.
Men det med eiendom er det ikke lett å argumentere imot.
Dermed kan man si: at påskeharen har foretatt en klassereise. En proletarisering. Helt uten å løfte en finger. Det er ikke så mange igjen av oss. På gølvet. Det er Lars Magnus og meg og noen andre. Og noen polakker. De som jobber i nordsjøen regner jeg ikke med, for de tjener så godt.
Dessuten stemmer de Frp.

onsdag, august 31, 2011

Herregud for et sted

Alle heiser heter Schindler og stammer fra han med lista. Det er det jeg tenker mens han bringer meg opp i fjerde etasje der fastlegen min holder til.

Og jeg er en sånn som leser slike ting som står på vegger og inni heiser.
På de store lysegrå fabrikkbygningene som huser jobben min står det skrevet: HERREGUD, FOR ET STED. Det er like ut mot en offentlig vei, så det forundrer meg at ikke en leder av noe slag har beordret den overmalt.
Den har moret meg i flere måneder, og jeg har tenkt mye på hvem som kan ha laget den. Det er nærliggende å tenke at det er en eller annen innleid eller vikar. En som har begynt helt nede. Der jeg selv begynte for mange år siden. Med en kost i hånda, hørselvern, støvmaske. Lange timer i treig og meningsløs monotoni.
Det kan derimot også være en tilfeldig forbipasserende som har kastet et blikk på fabrikken og funnet det formålstjenlig å dele førsteinntrykket sitt med oss andre. Jeg har ofte tenkt samme tanke selv.

søndag, august 28, 2011

Oppvåkning

I helga har jeg vært hjemme i min barndoms irrgrønne dal. Med søstrene Bergljot/Frekkesen og broderen. Og moderen.

Det er alvorlige ting vi har snakket om. Slektsgården som skal legges ut for salg. For det var ingen som ville. Eller kunne - ta opp hansken - det er triste greier.

Yngstemann har prøvd. Og kommer sånn sett best utav det.

Det var godt å treffe familien sin igjen. Og være bare seg selv og de andre var også bare seg selv. Bortsett fra Bergljot som hadde katta med (og dermed hadde deler av barneflokken sin med seg).
Det var god vin og god mat og snappy ordskifter over spisebordet og på mange måter var det akkurat som det var før vi ble familiefedre og mødre og lærte oss at det var noe i livene våre som betydde mer enn oss selv. Men ikke helt, for far var ikke der. For far er ikke lenger.

Fars hund har dårlige nerver, hun holder et helvete om nettene. Hver natt. Skraper og peser og pistrer og dunker. Hun ligger i en transportkasse i første etasje i den ene enden av huset.
I den andre enden - i soverommene ligger menneskene - mor og oss andre.

Jeg har sovet med øreplugger i natt. Jeg våkna klokka seks med støyen fra mine egne drømmer i ørene. Det var som om proppene hindret dem i å lekke ut i soverommet og videre ut vinduet mot himmelen eller sjøen eller myra eller hvor de nå hadde tenkt seg. Det var ikke det verste, for fra underbevisthetens uberegnelige skattkiste kom refrenget fra verdens mest irriterende låt siden bobadilla life.

Det er mulig at dere som ikke hører P3 ikke vet hva jeg snakker om. Men fyttehælvete.
Og der sveiv det i timevis mellom to gule skumgummiørepropper.



Så Ring Meg, handling foran ord;
Ta fram telefonen og Pling meg!
Ring Meg, handling foran ord
Det var jo det du sa når du fór!
No går eg deppa langs en landevei,plukkar forglemmegei for du e alt for sein
så Ring Meg! Handling foran ord, ta fram telefonen og Pling meg.





fredag, august 26, 2011

Jeananse og verdighet



Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har forbannet han eller hun eller dem som først fant ut at det var en god idé å gjøre dongeribukser med lavt liv.
Gjøre dem moderne. Uangripelige. Det må være minst fem år siden jeg var i besittelse av en bukse som ikke seig ned på hoftene når jeg gikk. Som ikke måtte heises på for ikke å stille myntinnkastet til allmenn beskuelse når jeg skulle bøye meg og plukke opp noe fra bakken. Eller fra gulvet. Det blir en del av det siden jeg har to toåringer.
Jævler.

lørdag, august 20, 2011

Veien hit og dit igjen

I går kjøpte vi hus.
Eller ikke hus, egentlig. En blokkleilighet på 72 kvadratmeter i stavanger.
Den kostet 2,5 millioner monopolpenger, men er blank og nyoppusset og fin, og ligger i første etasje.
Jeg er glad for at vi ikke måtte kjøpe noe dyrere, glad for at vi skal vende tilbake til Oljebyen hvor himmelen er litt høyere enn på den andre siden av fjorden.

Likevel har jeg en klump i magen og føler at vi skjærer over den 'andre' navlestrengen til ungene. Den som har bundet dem til besteforeldrene og er laget av begeistring, latter og dyp gjensidig kjærlighet.
På den annen side så flytter vi ikke til Sjina (det er slik man uttaler 'Kina' på disse kanter).
Det er mange besteforeldre som bor lenger unna barnebarna sine. For å si det sånn. Og på sikt så er det mer å velge i, det er langt større mangfold i byen.

Flytting blir det uansett ikke noe av før til sommeren. Det er fortsatt noen hinder i løypa på vei tilbake til urbanistan, hvor det største er å overbevise borettslaget om at det er hensiktsmessig å la oss leie ut leiligheten de neste månedene.
Det finnes nemlig regler som sier at man skal ha bodd på stedet i minst ett år før man kan videreutleie. Selve tanken på å leie ut frister ikke nevneverdig. Jeg liker lite å måtte innta en autoritets-posisjon, men vi har ikke noe valg.

Vi vasser ikke akkurat i penger og gull.

torsdag, august 18, 2011

Puppy Love

I de tidlige tenårene hadde jeg en rekke kjærester.
Kjærester er vel kanskje ikke det rette ordet, forresten.
Det var gjerne jenter jeg hadde kikket på i smug, som jeg egentlig ikke turte å snakke med, som bodde i en dal eller på en holme eller et nes, men som jeg ble 'i samen med' via jevnaldrende 'agenter' som talte min eller ungpikenes sak, og så ble jeg gående og tenke på dem. Smile når jansen bød seg. Og så skrev jeg brev til dem.

Noen gange snakket jeg i telefonen med dem. Og jeg satt ved fars uryddige skrivebord og svarte med enstavelsesord, og de satt i en trekkfull telefonkiosk med en venninne og tjafset tyggi og fniste, og fortalte meg om den og den og om lærere de hadde på skolen, og hvordan de gledet seg til det eller det som somregel var helga.

Jeg ble nok mest snakket til, ja. Men det var da bedre å bli oppringt av noen enn å være alene. Drømming var essensen i tilværelsen.

Jeg husker særlig èn som het Heidirun som kom fra en dal og hadde høyt stripet hår og vi var begge fjorten og hadde truffet hverandre på konfirmasjonsleir på Hurve om høsten, hvor bibelstudier ble nedprioritert etter kinaputter, kassettspillere med Bruce Springsteen og tjuepakninger med Marlboro.
Jeg husker ikke helt hvordan vi ble sammen. Jeg likte egentlig venninna bedre. Hun var lita og mørk og hadde blå øyne og snakka østlandsdialekt (riktig eksotisk). Jeg brevskrev med begge.
Vi traff hverandre kanskje femseks ganger etterpå. I ungdomshuset i dalen. Holdt hverandre i klamme hender. Røyka og hørte på den døve musikken. Kikka på den islandske discokula i taket.

Det ble aldri noe klining eller klåing, eller tafsing for den saks skyld. Vi var bare to usikre fjortiser som egentlig ikke hadde noe mer til felles enn akkurat det. Symptomatisk nok, så husker jeg ikke hvordan det ble slutt heller, eller hvem som tok avgjørelsen. jeg husker ikke om jeg var lei meg heller. Jeg tror hun hadde fått en kjip sølvring av meg til jul.
Oppsummeringen av dette forholdet kan gjøres med èn setning: det var fint å ha noen å gå og tenke på, og å vite at noen tenkte på meg.

onsdag, august 17, 2011

The Homecoming

Om ettermiddagen når pendlerbåten sakker farten og svinger inn på sørpelandsvågen, og alle mine medpendlende sambygdinger reiser seg og står og presser mot utgangen som sauer mot ei stengt grind, og særlig sykkelføkksa i all sin selvlysende gru, da pleier jeg å tenke på ungene.
Kikke oppover mot det gule huset oppe i skråninga.
Samme hvor trett jeg måtte være så kjenner jeg at jeg gleder meg til å se dem.
Er det overskya (det er gjerne det på våre kanter) og markisen er oppe så pleier de å stå i vinduskarmen og speide nedover mot båten for å se om de ser meg. Jeg stanser for å vinke på et punkt hvor det er fri sikt, omtrent midt i bakken. Og da går de små hendene ivrig opp og ned når de får øye på meg.
Rållså sier at det var akkurat der hun selv pleide å stanse for å vinke til sine besteforeldre da hun var barn. Det er fint å tenke på.

Stemningen pleier være mildt kaotisk når jeg kommer inn. Rett før eller rett etter middag. Og ganske ofte vil de demonstrere at de misliker at jeg har vært fraværende hele dagen. Og særlig endre pleier å henge i buksebeina på rållserauå og rope 'mammaa..maa-maaa' hvis jeg prøver å plukke ham opp.
Ofte setter jeg meg på gulvet med dem og prøver å få igang en samtale om hvordan dagen har vært. Og da pleier de å tø opp.
Andre ganger, hvis besteforeldrene er i anmarsj er jeg i beste fall luft - ikkeeksisterende.
I verste fall et hinder som står imellom dem og tre timer gøy. Utakk er som kjent verdens lønn.
Og da pleier jeg å minne dem på hvem det er som har tatt flest bleier og mest grining de siste to åra. Men hun er som regel mer enn klar for en pause fra hele sirkuset. Bestefar er helten over alle helter. Den siste Ingrid snakker om før hun sovner og den første hun spør etter når hun slår øynene opp. Og sånn går dagene.
Men nå må jeg jobbe litt.

tirsdag, august 16, 2011

Flisa på gangen

Påstand : Ikke alle FRP'ere er idioter, men de fleste idioter stemmer FRP.

Kjør debatt.

mandag, august 15, 2011

Klam glam

Hvis jeg lukker øynene og tenker på 'dirrende hete' da er jeg tilbake i Monterrey, Mexico i 2008.
Helt fra vi forlot flyet, etter en flygning hvor en haug med idrettsjenter i sekstenårsalderen hadde gjettet seg til at vi var et rockeband (som de riktignok aldri hadde hørt om, men likevel). De hadde fnist og smugtittet og samlet autografer, og Taraldur, som var den høfligste av oss hadde delt ut noen plater til de ivrigste.

Varmen sto tjukk i mot oss allerede i det vi gikk ut av flyet. Den nest siste jobben på en krevende latinanerika-turné.
På flyplassen ventet den lokale promotøren med sine godt gjødde kumpaner. Metal-latinoen er ikke veldig ulik metaltyskeren. Obskure t-skjorter over store mager, trange bukser over tynne lår.Hvite joggesko. De hentet oss i to privatbiler. Gamle amerikanere. Og jeg gikk inn i den som så ut som den hadde best airconditon. Men fant ut at jeg hadde bommet grovt.
Vi kjørte med alle vinduene åpne og det var som å sitte inni en varmluftsovn.
Spillelokalet var en nedslitt ettetasjes bygning med bølgeblikktak. Vi var en pai på seks personer. Et band klar for baking. Og allverdens lunkent meksikansk øl kunne ikke kjøle meg ned. Oss. For vi var flere som likte øl. Ute var det trettifem grader, og inne var det mer. Og det var en slags Ac på et bittelite rom som fungerte som backstage. Lydanlegget var så som så. Monitorene var gamle. Mikrofonen min luktet spytt( jeg prøver alltid å la være å tenke på hvem som kan ha suglet inn i den før meg). Vi hadde likevel opplevd verre. Men varmen var den mest intense jeg kan huske.
Jeg var glad for at jeg ikke spilte trommer. Arnstein hadde irritert seg over gitarteknikeren hele turen. Men på dette punktet hadde han resignert. Det var bare to gigger igjen, så han nøyde seg med å himle oppgitt med øynene og gjøre jobben selv. Jeg var selv lei på dette punktet. Jeg var lei av flyplasser og hoteller, og av nye og gamle bandmedlemmer. Og særlig de nye. Og det var varmtvarmtvarmt. Og når konserten startet var det ålreit likevel, for meksene gikk bananas foran scenen fra første klikk. Lydanlegget kan ikke ha vært jordet skikkelig, for flere ganger fikk jeg strøm i leppene fra mikrofonen. Men jeg latet som ingenting. Og så konket strømmen helt ut, men så kom den på igjen. Og det gjentok seg enda en gang. Men vi tromlet igjennom settet så godt vi kunne. Tok ut siste rest av energi foran de dedikerte. Jeg har sett bilder fra den gigen. Jeg ser bleikfeit og svett og sur ut under den sparsomme lysriggen. I den dirrende heten.

lørdag, august 13, 2011

Påskeharens røde hjørne

I dag er det endelig avspark i Premier League i England.

Til fjorårets sesongstart stilte jeg med blanke ark og 9 TORRES på ryggen oppe hos Svennedin Svennedane med et syltynt håp om bedre dager for de røde fra Merseyside.

Det gikk jo som det måtte gå: Hodgson ble byttet ut, Torres tok furtefjeset sitt og forsvant til Chelsea.
I fjor, og året før har 9 TORRES vært den suverent mest solgte drakten i den engelske ligaen.
Den må ha solgt mange tusen røde bare her i Norge. Og, vel - når Torres forlot oss var det mange som ble sinte eller lei seg, og noen kastet draktene sine, noen satte fyr på dem, og noen gjorde som jeg: Gjemte dem innerst i skapet.

Min økonomiske situasjon gjør at jeg ikke lenger har budsjett til å kjøpe ny drakt i tide og utide. Derfor: og i miljøets og gjenbrukets tegn skisserer jeg følgende løsning: Ta den gamle Torres-drakten din - snu den med ryggen opp - ta en sprittusj og sett et kryss over navnet - og vips! Så har du en kjempefin 9 CARROL - drakt. Det gjør ingenting om man kan se hva det har stått før - det utkryssede navnet er bare et bevis på at han der er vi ferdige med, men at vi har gått videre.

Walk on through the wind, walk on through the rain....

fredag, august 12, 2011

1987 - og nu

Det er visst høsten som banker på døra.
Ikke hardt og insisterende, ikke slik at den uler rundt hushjørnene og trommer på vinduene. Snarere snikende, forsiktig. løvtrærne har fått antydning til gult i tinningene og lufta er kaldere.
Det får meg til å tenke på skolestart. På den gangen jeg flyttet til byen som syttenåring for å begynne på 'allmenn' og jeg var livredd for alt det nye. For alle folka på svithun. Og jeg kom for seint første dagen og jeg gikk og surra, ør og bråkete i hodet, før jeg tok mot til meg og spurte ei dame i administrasjonen om jeg sto på noen liste. Det gjorde jeg. Og jeg ble fulgt opp i klasserommet hvor alle de andre satt, og jeg måtte si navnet mitt mens jeg sto med blikket nedslått. Rød i toppen. 1987.
Jeg delte hybel med storesøster Bergljot og ei jente fra Hjelleland som snakket like bred dialekt som selveste ministeren. Jeg hadde en aldeles nydelig skolevei. Under trekronene på eiganesveien. Det er byens fjellveien, singsaker, bærum.
Og hele byen var ridd av en høyre/frp-bølge som ennå ikke har sluppet taket. Og åttitallet var på sitt mest vulgære, med stripa hockeyhår og 501.
Til min forbløffelse var det folk på skolen som syntes jeg var morsom og ville henge med meg i friminuttene. Den så jeg ikke komme. Jeg kikka på siddisjentene og var forelska i firefem av dem i slengen.
Og jeg dreiv bare rundt. Jeg studerte ikke særlig hardt. Hadde ingen mål, ville ikke 'bli noe' . Jeg hadde jo engang villet bli indianer, men hadde så smått begynt å gi opp tanken. Godt var det, for jeg hadde blitt en elendig indianer. Ikke liker jeg å bo i telt, jeg hater å fryse, og har alltid vært veldig dårlig til å snike meg frem. Jeg KUNNE kanskje fungert som halvtussete sjaman som spiste hallisunerende sopp og danset rundt og sang og rista med sånne rangler av bein mens jeg fant på historier. Men på åttitallet var det ikke så lett å få sånne jobber.
I dag er det lettere, for nå tror folk på allslags alternativt skit. Men sensommeren gled over i høsten og det tror jeg den gjør i år også. Og selv om mye har endret seg, så er det ting som er ganske likt også. Som årstidene. Og mangelen på ambisjoner. Og høyreføkksa.

torsdag, august 11, 2011

Welcome to the jungle

Det var bare såvidt at røyken hadde lagt seg etter helgens festivitas før enda en merkedag kom.
Vi har lest mye bøker om barnehagen for ungene og snakket om det som snart skulle skje.
Men Ingrid har nok ant at det var noe muffens med hele konseptet. Noe vi ikke hadde sagt. INGRID OG ENDRE SKA I BARNEHAGEN, kunne vi si, DER E DET MANGE ONGAR, OG MASSE LEKER, OG RUTSJEBANE (ingrid liker rutsjebaner) og da ville veslejenta umiddelbart svare: MAMMA? Joda. Klart Mamma skulle være med en stund. BEBE? JA, KANSKJE BESTEFAR SKAL HENTE DERE NOEN GANGER.

Saken er jo den at vi aldri har gått fra dem før. Vi har aldri overlatt dem til noen andre (da regner jeg ikke rållså sine foreldre under kategorien 'andre'). I to år har vi dullet og degget og kjeftet og ledd og grått og bekymret oss og sunget og danset og lekt og vært tilstede i livene deres. Men nå skal de overlates til noen andre. Bare noen få timer til dagen i fire dager i uka, men likevel.
Det har gått veldig fint til nå, det er verdens mykeste overgang, med bare noen få unger om gangen. Selv har jeg vært med én dag, men siden rållså ikke har begynt å jobbe enda så har hun god tid. Og det er hun som får løsrivelsen inn på kroppen. Det viktigste for meg er at de blir SETT. At de får trøst og nærhet når de er lei seg. Og at de ikke blir invadert av Jesus.

onsdag, august 10, 2011

We're gonna party like - it's your birthday

Det er oppleves rart å reise bort fra Ingrid og Endre. Det føles liksom feil at jeg ikke skal være der og passe på dem. Og så kommer jeg hjem da - etter et par dager - og så er det som de har sprengvokst og lært seg masse nye ord siden sist jeg så dem. Det skjer veldig mye i livene deres om dagen.

Rållså var nylig arkitekten bak en heidundrende toårsdag som gikk over to dager, og med alle de detaljer, pynt og mat som hørte til. Det er jo slik i et forhold at man kanskje ikke alltid har samme behov for å utrette noe. Men så er man likevel forpliktet - gjennom usagte lojalitets-lover - til å ta del i forberedelsene til - ja, toårsdager og denslags.

I hverdagen kan jeg være passiv på grensen til det dysfynksjonelle. Jeg tror at ungene setter pris på denne roen, at de liker at jeg bare er der og sitter og leker med dem, synger små sanger og leser bøker uten å nødvendigvis ha noen målsetning om å 'utrette' noe. For rållså, derimot kan det nok ofte være frustrerende å ha en livsledsager som har så lite akselerasjon.
Så når det er noe spesielt som skal utrettes, er det hun som har både planen og initiativet i ti av ti tilfeller. Selv blir jeg fort sur. Det er ikke alltid vi er enige om hvor lista skal ligge, og heller sjelden at jeg har noen alternativ plan. Og da blir det gjerne gnisninger. Vi er ikke så gode til å gjøre praktiske ting sammen, som rållså sier. Men vi er heldigvis gode til å si unnskyld etterpå.

Både familieselskapet og barneselskapet var suksesser. Ungene satte tydelig pris på alle muffinsene og sjokoladekakene som var pyntet med fargerik pynt og glasur, og alt det andre. Endre dro sin versjon av 'han Ola sko ud å tenna pibå si' begge dagene. Og både han og søsteren har lært seg å sette pris på å bli feiret. Og få presanger. Og bli sunget for. Og være festens midtpunkt.
Og de voksne gjestene lot også til å trives som best de kunne. Og rållserauå har rett helt i at det er fint å strekke seg litt og løfte ting ut av hverdagen når det er fest.

Likevel, når gjestene hadde gått og alt var ryddet grep jeg meg i å tenke at det er faen meg godt at det er et år til neste gang.

tirsdag, august 09, 2011

Suser avgårde


Etter at jeg hadde skuffet min sønn ved å ikke klare å montere trøtraktoren hans, dro jeg til byen.

Ikke på grunn av nevnte nederlag, men fordi jeg skulle til hovedstaden halvtidlig den påfølgende dagen.


På ferja traff jeg en gjeng godt rølpa sørpiser (sjelden har vel et utilsiktet fakepseudonym vært mer treffende). Det var folk jeg egentlig ikke kjente, men mitt bustete utseende roper visst 'plommetjuv' lang vei.

Før jeg visste ordet av det fikk jeg stukket en pils i hånda, og denne smugdrakk jeg (for øl er ikke lov på ferja lenger) mens jeg hadde en slags samtale med den ene. Han mente blant annet at mange trodde at jeg og han var brødre. Men han syntes ikke at vi lignet noe særlig, og det gjorde i grunnen ikke jeg heller. Og så hadde han mange meninger om øl og kunne mange sorter og så hadde han vært kompis med en jeg kjenner som har gått bort, som jeg tenker på ofte. Det endte med at jeg ble invitert bort på bryggeriet hvor han jobbet. TA ME DEG EIN PÅSE, SÅ SKA DU FÅ ME DEG NÅGEN ØL. ME HAR DÅRLIGT MED PÅSAR, MEN MASSE ØL.


Jeg takket for tilbudet og så skiltes vi, og jeg dro opp til Marina og Flanellskjortemannen som var så greie at de lånte meg gjesterommet sitt. Og ikke bare det. Flanellskjortemannen kjørte meg til flyplassen også. Dagen etter.

Flyet skulle gå halv ti, og jeg var på plass en time før. Sjekka inn på automaten. Køen til sikkerhetskontrollen sto til midt i trappa. Jeg tenkte at dette kunne holde hardt. Køen gikk saakte framover, og jeg kikket på skjermen og det ble gotogate og boarding, og da det ble gate closing og det fortsatt var femti mann foran meg i køen ga jeg opp, og gikk ned til informasjonen til Norwegian. Jeg var litt rød i toppen da. Og så var det ingen der. Og så sto jeg der og ropte hallo til det kom ei dame med walkie-talkie i hånda, og hun prøvde å lose meg forbi køen, men jeg ble stående etter en eldre dame som fordelte smykkene sine i små poser og fomlet og somlet til den store gullmedaljen. Jeg nådde ikke flyet. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Det store spørsmålet var om Norwegians representant kunne eller ville gjøre selskapets frynsete servicerykte til skamme. Og det kunne hun, og skaffet meg en billett til det neste flyet. Uten at det kostet noe. Og jeg nøt to timer i stillhet med kaffe og avis på flyplassen. Det nærmeste jeg har vært ferie siden jeg ble pappa.


Hele formålet med osloreisen var en treningskamp mellom mitt høyt skattede liverpool fc og mindre meritterte 'enga'. Men et lykketreff ville det slik at beelzebubs band spilte til dans på last train samme aften. Og da kunne jeg nyte musikk og forfriskninger og samtidig ha en gyldig grunn til å slippe unna supportertreffet på rockefeller. Og det uten å virke alt for negativ. Supert.

Konserten var super den også. Det var en slik magisk kveld i sommer-Oslo. Musikken strakte seg ut igjennom den åpne døra og nådde gående på gata, som tok seg tid til å stanse og lytte. Og midt inne i rommet satt jeg, med utsikt mot alt sammen og en opland i den ene hånda, og ei øl i den andre.

De fleste av nattevandrerne gikk videre fordi de var for kjipe til å betale coverchargen på 100 kroner. Men så var det èn som gjerne ville betale, men var altfor full til å komme inn, så han sto i over en time og danset og vogget på seg til musikken. Eller det var vel ikke primært betale han ville, men han ville ihvertfall inn.

Han fikk en cd for innsatsen.

Og jeg hang med bandet etterpå, til de gikk i bilen og jeg gikk til youngstorget og hotellet.


Mine to nordnorske romkamerater var ikke kommet tilbake enda, så jeg la meg til å sove. Men så ble klokka halv ni, og der kom de og de hadde vunnet festen og nachspielet og det som verre var. Han ene hadde hatt veldig sjans på de nigerianske gledespikene på nedre halvdel av karl johan, og selv da han hadde argumentert med at han var homofil ville de ikke la han gå. YOU HAVE TO PROVE. Og så hadde han hukket tak i kompisen som sto ved hans side og råklinte med han. Og da fikk de være i fred.


Nå er jeg lei av å skrive, så jeg oppsummerer med dette: ØLET I 'SARAS TELT' KOSTER 88 KRONER OG SERVITØRENE SYNES DU ER KJIP HVIS DU IKKE TIPSER 12. Skitplass. På Stargate på grønland får du to halvlitere til under hundrelappen.

Det var en veldig spesiell stemning i byen. Skadede bygninger. Blomster. Turister som tok bilde av seg selv foran blomsterhavet. Ett minutts stillhet er sterkt når 24000 mennesker er samlet på ett sted. Ole paus som sang sitt lille land i pausen. OSLOVE. På reklameboards og storskjermer. Sommervarmen. Og en fotballkamp helt uten de store prestasjonene.


mandag, august 08, 2011

Lykken er et spann med sand

I løpet av den drøye uka vi oppholdt oss på sørlandet snakket påskekyllingene med besteforeldrene sine på telefonen to ganger.
Saken var den, at det var en nært forestående toårs-dag, og det ble skapt store forventninger om presangene som var kjøpt inn.
Det var selvsagt ikke spart på noe. Endre skulle få trøtraktor og Ingrid skulle få dokkevogn og dokke og alskens utstyr.

Hvorvidt det egentlig er så lurt å knytte barns drømmer opp mot ting i så ung alder kan selvsagt diskuteres.
Da vi kjørte hjem ble det avgjort at ingrid og endre gledet seg så mye til å få 'presangar' at det ikke kunne vente til bursdagen en uke seinere.

Vi hadde kjørt i rundt fire timer, bilen var full av 'rabe'. Skitne klær, barnesenger, madrasser, vogn, denslags. Og jeg var trøtt og litt sur og det samme var nok Rållså også, men jeg var nok surest. Og da vi har båret inn alt og begynt så smått å pakke ut, ankommer bestisene med presangene.

Alt var i pappesker og jeg ante vel fred og ingen fare før jeg kikket oppi den som skulle inneholde trøtraktoren. Den var i deler.
Vogna var ikke i deler. Den var i ferd med å pakkes ut, og Ingrid var voldsomt begeistret. Og Endre ville sette seg oppå traktoren. Som ikke var en traktor, men et byggesett i plast. Og som husets mannlige overhode ble det min jobb å montere. Endre ble som sagt utålmodig, særlig siden søsteren allerede stolt trillet den rosa lekevogna rundt på gulvet til oppmuntrende tilrop fra sponsorene.

Saken er at jeg ikke er særlig flink til å lese bruksanvisninger, og slett ikke under et slikt forventningspress. Og tiden gikk og da Endre også ville trille vogn kom det overhodet ikke på tale. Og Ingrid hadde masse, og han hadde en liten duplo søppelbil og en traktor i deler og en udugelig montør. Med dårlig humør. En trenger ikke å ha utviklet rare rettferdighetssansen for å skjønne at dette var uholdbart. Da det ble klart at undertegnede ikke ville greie å sette sammen kjøretøyet på kort sikt, dro de to yngste sammen med de to eldste ut på tur.

Rållså og jeg ble værende for å rydde ut. Og for å skru. Mer og mer frustrert ble jeg, og det endte med at jeg banket på noen plastdingser på hjulakslingen. Plastdingser som rållså senere påpekte at var merket med FOR TOOL USE ONLY. Grrmf. Og så ødela jeg noen skruer.

Traktoren står nå i kjelleren. I deler. Minus noen som er ødelagt. Rållså og jeg er fortsatt sammen. Endre hadde aldri klart å kjøre den trøtraktoren likevel. Han er alt for liten. Men han fikk en trehjulssykkel i stedet. Som jeg klarte å montere. Og så måtte Ingrid få en sparkesykkel. Og så måtte Endre få ei dokkevogn han også. Og nå er hele stua en rosa maskinpark i hardplast. Velkommen til forbrukersamfunnet.

fredag, august 05, 2011

Pissemaur

'Pissemaur' er sørlendingers kjælenavn på oss Rogiser som okkuperer strendene deres og råkjører på veiene deres og holder hekkan i sommerhalvåret. ¨Fordi det er så mange av oss og så er vi umulige å bli kvitt¨.


Etter Kristiand sto Lindesnes for tur. Og ungene våre lekte på trampolinen og i det oppvarmede bassenget, og Ingrid skeit i familien flanellskjortemannens plaskebasseng.

Det var en slik sommer som jeg vagt minnes fra min egen barndom. Der alt er usigelig grønt, og løvskogen strekker seg oppover og innover. Og luften er full av lek og is og grilling og undring.
Men det er særlig lukten som tar meg bakover i tid. Lukten av sommeren, varm asfalt, sjøen, allskens blomstergreier.

Dessuten var vi blant venner som også hadde barn. Som frydet seg over sommeren. Og det hele var forbausende friksjonsfritt. Og det ble liksom litt tid til å være den man var før også. På kvelden, når børnene var lagt.

Men skyggene etter nazikristnas-føkkens ugjerninger lå over Sørlandet også. Som noe knugende og vondt. Denne sommeren kommer jeg alltid til å huske. Kontrastene mellom å se ungene som føyk rundt og hadde sine beste dager til da og bildene som rullet over skjermen.

For Endre var det to opplevelser som satte virkelighetsbildet hans på prøve. Den ene var den dyrekjøpte erfaringen om å lære seg hva begrepet 'kø' innebærer. Tjue minutter med vræling i traktorkøen i dyreparken høstet latter blant de voksne. Gleden var desto større når det omsider ble vår tur. Det kan man se på bildet.

Den andre sjokkopplevelsen var da han - i et sekunds uoppmerksomhet fra rållså og meg - snublet og fikk hodet under vann. Jeg var ganske kjapp da. Sprang uti med klærne på og fikk hentet han ut av sjøen. BOBLER! Utbrøt han forskrekket. Men det tok ikke så lang tid før han var uti igjen.

Ingrid var del av en begeistret flokk unger som skamklappet ei geit i dyreparken. Geita må - forståelig nok - på et punkt ha gått lei,og serverte Ingrid et Glasgow-kyss for å understreke at kyssklappogklem-sesjonen var over. Det kom nok litt brått på for veslejenta, som måtte trøstes etter alle kunstens regler. Geidå va leie. Gåvekk! Sa geidå.

Nå har jeg nærmest skrevet en stil om familieferien vår. Alt for lang, selvsagt. Og litt baktung. Men neste gang blir det rølp.

torsdag, august 04, 2011

Raindogs

Så var sommerferien over. Og vel så det. Det blir litt mørkere på kveldene.. Vi har vært overalt. Kristiansand. Lindesnes. Oslo. Og i kjelleren. I ikkeoverført betydning.

Jeg har fått være mye sammen med ungene. Så mye jeg har villet, og noen ganger vel så det.
For noen uker siden var vi i Kristiansand og det var dagen etter det smalt i Oslo, og det hersket en merkelig stillhet, en uvirkelighet i byem. Men når man har barn så har man ikke så mye tid til å gå og kjenne på sånt.

Det regnet mye den dagen. Ungene hadde regnklær og brakte fram ett og annet smil der de plasket muntert i pyttene i sentrum. Vi hadde handlet vin og så hadde vi parkert i et parkeringshus i nærheten.
Rållså måtte ha noe i en butikk og så tok hun Ingrid og jeg tok Endre på armen og da jeg spurte om hun visste hvor vi hadde parkert, så sa hun at det bare var rett frammi her. Det hørtes unektelig lett ut, og Endre sovnet tungt mot skulderen min, den lille finingen, og i den andre hånden hadde jeg posen med vinen, og en rull søppelsekker, og det regnet over kvadraturen og jeg la i vei mot et parkeringshus som jeg bare hadde vage minner om.

Jeg fant ett. Men det var feil. Jeg gikk opp alle etasjene for sikkerhetskyld. Men det måtte være feil. Så jeg gikk ned alle etasjene igjen. Ned på kvadraturen. Og jeg hadde ikke mobiltelefonen på meg. Og ute regnet det og Endre sov tungt mot skulderen min og jeg skiftet arm, for han veier nesten femten kilo. Og jeg tok vinen i den andre hånden og jeg begynte å bli svett og jeg lurte på hvordan i alledager jeg skulle finne bilen.
Om jeg skulle forsøke å finne Rållså og Ingrid, heller. Jeg gikk for en mellomløsning. Jeg gikk på mäfå opp og ned sentrumsgatene mens jeg lette etter et parkeringshus jeg ikke visste helt hvordan så ut, mens jeg samtidig kikket etter mine kjære. Det var ikke særlig vellykket og plutselig pøsregnet det og jeg måtte gå under en persienne, sette meg på huk og skifte min sovende sønn over på den første skulderen igjen.
Og jeg visste at jeg snart måtte spørre noen om hjelp. Men jeg liker ikke å spørre om hjelp. Men så spurte jeg likevel. Uten at jeg ble noe særlig klokere av det. Og jeg skulle ønske at jeg ikke hadde den kartongen med vin å dra på. Og så mannet jeg meg opp og spurte en dame i securitas-uniform om hun visste om noen parkeringshus, og det gjorde hun og det ene var akkurat det jeg letet etter og det hadde nesten tatt en time eller noe, men Endre sov og jeg var våt til skinnet og lang i armene og der sto bilen og jeg må visst begynne å følge litt mer med avogtil, eller ihvertfall ha telefonen med meg.

fredag, juli 08, 2011

Savn/god bok/påskeharen får en idè

Etter at far døde, døde en del av skrivegnisten min også.
Kanskje fordi mange ting blir så små og ubetydelige sammenlignet med døden.
Sorgen sitter fortsatt tung i brystet. Noen ganger løser den seg opp i tårer.

Jeg leser ei fin bok nå: 'Før jeg brenner ned' av Gaute Heivoll. Den er delvis selvbiografisk. Jeg kan så lett relatere meg til outsider-rollen fortelleren beskriver igjennom oppveksten i et lite bygdesamfunn. Og sinnstilstanden, frykten for å gjøre noe 'galt'. Konsekvensene av det.

Hele boka dirrer. Fra første setning. Anbefales på det sterkeste.

Det var mens jeg leste i den - på båten i morges - at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle begynne å skrive dagbok.

Jeg har jo prøvd det før en gang, men som noen av dere kanskje vet, så kulminerte det i at den forsvant, for siden å bli gjenfunnet under senga til lillesøster Frekkesen. Dagboka til en atten år gammel bror, som attpåtil er i det millitære, og som attpåtil er stormforelsket, det må ha vært snadder for Frekkesen, en temmelig ufordragelig tolvåring med tjukke brilleglass, og utstyrt med en nysgjerrighet som var langt over middels.

Men for meg var det ikke så kjekt.

Den dagboka var ikke skrevet for at den skulle leses av noen andre. Jeg ser ikke bort fra at storesøster Bergljot også hadde snust på den.

Jeg skulle ønske at jeg hadde en kasse med dagbøker fra barne og ungdomsårene. Før jeg ble meg. For jeg husker bare vagt hvem jeg var. Noe er bevisst fortrengt. Noe har bleknet. Noe er farget av hva andre husker.

Denne bloggen har jo forsåvidt vært et redskap i så måte. De siste fem årene. Men nå renner tiden mye fortere enn før. Og livet er så anderledes.

torsdag, juli 07, 2011

Er dette din drømmebolig?



Meldte med Erland på telefonen i går, og antydet at vår støyende kjernefamilie var på husjakt i byen igjen.

Han svarte: BØNDER I BYEN. WHAT THE FUCK? VA DET IKJE SÅ STAS Å BO I HAKKEBAKKESKOGEN LIKEVEL?

Et høyst relevant spørsmål som jeg foreløbig vil la stå ubesvart.

Men så har vi altså vært og kikket litt, da. Alt koster skjorta, helsetrøya og boxershortsen, og i vår prisklasse er det ymse å velge i.

Den boligen som har gjort mest inntrykk så langt er et stort rekkehus/oppussings/renoveringsobjekt oppe i Svæn Foins på rekkefaret.

Det var ikke kommet inn noen bud, så vi tenkte at hvis vi fikk det billig så kunne vi pusse opp for resten.

Rållså ordnet det slik at megleren skulle putte nøklene under matta, men da vi kjente på klinka var ytterdøra ulåst.

Og ikke nok med det. Stuevinduet var knust. Men vi gikk inn, og en eim av gammal røyk og noe udefinerbart reiv i neseborene.

Lars Magnus og svogeren hans var med som bygningskyndige. I det ene hjørnet av stua sto et stort stereoanlegg og en TV.

Det var noen runde små hull i kjøkkenskapene. HAHA DET E SIKKERT KULEHÅL sa Rållså. Det lo vi godt av. Men så åpnet vi skapene og så at det var akkurat det det var. (Hvis dere kikker på bildet - skapet opp til høyre, så kan dere faktisk se dem dere også)

ME MÅ JO SJÅ HEILA HUSET NÅR ME FYSST E HER sa svogeren til Lars Magnus. Vi gikk ovenpå.
Alt var i en skikkelig sørgelig forfatning. I skapet på det ene soverommet sto en hagle. I et annet skap lå det håndvekter (slike som bodybuildere bruker). En svart bag sto på gulvet. I ei hylle lå en pistol. Og det var en glassfiberbue også, men jeg kunne ikke se noen piler.

I hodet mitt satt det bilder av hvordan han som ikke hadde flyttet ut så ut. En svær, skyteglad bolefreak med pistol og dårlige venner.

Vi låste og gikk. Rållså hadde prospektet i hånda. På side 3 sto det en annonse fra megleren. Det var bilde av et vakkert og påfallende lykkelig par under overskriften:

ER DETTE DIN DRØMMEBOLIG?

mandag, juni 27, 2011

Gutta

I går var jeg i et stort basseng med Endre for første gang.

Det var Einstein og hans 4-åring og, Endre og jeg. Ingrid var på spel med Rållså.

Det begynte ikke så bra, da Endre avslo sjokoladen han ble tilbudt fra unge Hetle med et bestemt 'NEI!' utenfor svømmehallen.
For understreke alvoret kastet han smilen i bakken.

Jeg syns igrunnen at han tok møtet med offentlig garderobe ganske bra. Det var noen andre folk der også, men ikke veldig mange. Og da vi hadde skiftet til badeantrekk og spylt oss i den litt for skarpe og litt for kalde stråla fra sparedusjen, var vi klar for bassenget.

Det ble forøvrig ganske lett å se hvem som hadde vært i Tyrkia i to uker, og hvem som hadde vært på Sørpis i et år.

Endre var litt usikker til å begynne med. Jeg satte han oppi en badering og lot ham flyte litt, men det ble for skummelt. Det ble bedre da vi gikk over på grunna og han kunne stå bunnen selv. Da kom smilet. Og så ville han ha allslags leker som fløt rundt, og da ble det pappas jobb å sørge for at han fikk akkurat det. Som han til enhver tid hadde mest lyst på. Og så snublet han litt og kom under vann, og den lille kroppen ble helt stiv av skrekk, og øynene kulerunde. Alt skal jo læres når man bare er nesten to år.
Og vi sendte ballen mellom oss alle fire og jeg ble helt rørt da jeg så all den omsorgen Einstein viste for min lille gutt.
Hans lille gutt var som en frosk i vannet. Svømte under vann og boltret seg ordentlig. Hoppet fra stupebrettet i det store (og kalde) bassenget.

Jeg fornærmet et fruentimmer med å kalle ungen hennes for 'jentå'. EG TRUR JENTÅ LEGE MED DEN BÅTEN.

Hele seansen varte ikke mer enn en times tid. Vi kom i garderoben igjen, og etter at vi hadde dusja satte jeg Endre på en av garderobebenkene oppå et stort blått håndkle, og der satt han helt stille. Han føyk ikke rundt og halte og dro i ting slik som han pleier. Han bare satt og kikket. Og ansiktet hans lyste av noe som jeg tolket som en blanding av undring, tilhørighet og stolthet.

Endre var en av gutta.

Snart skal jeg lære ham å drikke øl.

onsdag, juni 08, 2011

Heildagsprøve

Det var vel en måned siden at jeg fikk en mail der det sto noe om eksamen. 'ALLE HJELPEMIDLER TILLATT'.

Minus mobiltelefon og internett. Jahaha? Bra eller dårlig? Det det ikke sto var at hjelpemidlene 50/50 og 'spør publikum' også var fjernet. Ville det hjelpe meg å ha bøkene med?

Det var så lenge siden jeg hadde hatt heldagsprøve at jeg hadde glemt følelsen. Det er mange ting som ikke har forandret seg på alle disse årene. De overnervøse pensjonistene som fungerer som vakter er én ting.

Hun som var 'leder' for dette aldrende waffen ss befalte oss alle å skru av mobiltelefonene og legge dem helt ned i sekken eller lommen. Allerede et kvarter før eksamen skulle begynne. Vi var alle potensielle juksemakere.

Vi satt i en svær sal. Kommende slaktere og pølsemakere og undevannsoperatører og Lars Magnus og jeg. Multiheldagsprøve. Og jeg var helt kvalm av all gruingen. Og så fikk vi oppgaven og det kjentes som grunnen forsvant under meg.

Og mens jeg dalte tenkte jeg og skrev jeg ufullstendige setninger, hvor jeg prøvde å bruke fagtermin for å vise at jeg hadde forstått stoffet. Noe jeg helt åpenbart ikke hadde.

Etter tre og en halv time i svadaland rakte jeg opp hånda for å levere. Og da kom det et nervøst damemenneske og gikk igjennom om jeg hadde revet papirene riktig fra hverandre. Det hadde jeg ikke. Det var noe med kopiene og de stiplede linjene.

HVOR HAR DU OPPGAVEN, DA?

Hæ? TRUR AN E I PÅSEN

JA, DEN KAN DU IJAFFAL IKKE TA MED DEG! DA MÅ DU SITTE TIL KLOKKEN TO!

Jeg ville absolutt ikke sitte til to. Jeg fant papiret mens jeg lurte på hva jeg eventuelt kunne ha misbrukt det til.

Men til slutt fikk jeg gå.

Tenk det.

lørdag, mai 28, 2011

Lørdagshopping (som i shopping, ikke hopping selv om det ser sånn ut)

Jajaja. Rock eller rus, litteratur eller familie - det vil alltid være kraftfôrbransjen som står mitt hjerte nærmest.

Det er derfor jeg styrer mot en eksamen i det superspennende faget logistikk om kun kort tid.

Når vi først snakker om logistikk: Her har vi en timegammel historie fra påkeharens dagligliv.

Siden Rållså jobber i dag, har jeg tatt lørdagshandelen på egenhånd. Det innebærer visse utfordringer.

Tidligere har jeg tatt tvillingvogna og stroppet fast Ingrid og Endre, og så har jeg hatt ei korg ved siden av som jeg har puttet matvarene oppi. Men i dag var lista temmelig lang. Siden det regnet. Og siden jeg tok rållsings på ordet om at det 'gikk fint' å ta begge i ei handlevogn. Til hennes forsvar skal det sies at jeg ikke hørte veldig godt etter.

Det regner godt i dag. Slik det alltid gjør når Jørpiser planlegger felles sosiale utendørs arrangementer. Det var enda et argument for å droppe vogna og ta bilen. Så slapp jeg å ta på børnene regnklær. Jeg lempet dem inni - fyrte opp dvd-spilleren - og det ble stille i baksetet.

Da vi kom til butikken hentet jeg en handlevogn. Puttet Ingrid i setet og Endre i vogna. Der satt han og var strålende fornøyd med å være håndmann for varene. Det ble etterhvert en utfordring å få plass til både varene og han. Og dessuten insisterte han på å klemme på og helst prøvesmake absolutt alt han fikk oppi. Mens han fornøyd ropte NAAMNAAMNAAM Jeg prøvde å legge grønnaker og pålegg bak ham. Men det seig framover. Og eggene og brødene turte jeg ikke å legge oppi.

Jeg bestakk ham med en bolle (en halv, siden Ingrid satt i setet og også måtte få). Det fungerte en stund. Men Endre vendte tilbake til utforskningen. Og da gikk jeg til det skritt å ta han på armen. Ungen er 15-16 kilo og til slutt ga jeg opp for jeg orket ikke mer. Jeg slapp ham ned på gulvet, men da våknet Ingrid til og ropte NER! NER! NER! Bolle eller ikke. Endre syntes golvet var toppers. Forsvant bak første og beste butikkhylle. Tygde bolle. Så på alt det fine de hadde. Klådde på en hel del brød. Men frøknen begynte å bli utålmodig for alvor, så jeg satte Endre i setet og henne på gulvet. Og hun var flinkere til å følge handlevogna.

Da jeg omsider hadde fått det meste på lista, Ingrid var fortsatt noenlunde kontrollerbar, gjensto bare pakking og betaling. Og det gikk på et vis, det. Endre sjarmerte dama i kassen med å vinke og si 'HAADEE'.

Neste gang lar jeg dem sitte i bilen.

fredag, mai 27, 2011

Ikke en bok for halvgamle menn

Det er rart å sitte hjemme og blogge klokka åtte en Fredagskveld.
Fredag er Timmytid. Men siden min hjertens kjær jobber kveld så er det jeg som er vokter av arvingarna.

Jeg har vel nevnt at jeg putler og leser litt om dagen.

I går fullførte jeg min tredje Cormac McCarthy - bok. Den bærer tittelen 'ikke et land for gamle menn' og den er vel den av de tre jeg har likt best.

Den er ultramacho. Blodet flyter fritt fra første side og forfatteren sparer aldri på detaljene. Det jeg liker aller best er fortellerstemmen. Den indre monologen fra bokens hovedperson. Han er sheriff. Han elsker kona si. Men narkotraffikken blir for mye for ham. All volden og drepinga.

Tilfeldighetene vil dit hen at jeg rotet i bokhylla hjemme etter noe nytt lesestoff og der kom jeg over ei bok som jeg hadde hørt om i bokprogrammet på NRK.

Denne heter 'La meg synge deg stille sanger' av Linda Olsson. Den er absolutt lesbar. To kvinner som blir venninner en gammel og en ung. Den gamle forteller den unge sin historie. Men det er noe litt corny. Kapittel seks heter foreksempel 'Lidelsen vil ha selskap / Smerten vil ikke være ensom'. Hæ? Er det mulig?

Jeg prøver å løfte meg over fordommene, men jeg hører Harald Eia's tullestemme i bakhodet hele tiden. Så jeg sliter med å ta det på alvor.

Jeg er nesten hundre prosent sikker på at gamle Cormac hadde syntes det var ei skitbok. Og to så forskjellige bøker har jeg aldri lest på rappen før.

onsdag, mai 18, 2011

Syttende Mai (er vi så glad i)

...moro vi har fra morgen til kveld.

De fleste av mine lesere er kjent med mitt anstrengte forhold til nasjonaldagen. Kombinasjonen salutt/flagg/bunad(er)/falsklydende messingblåsere/tvangssosialt samvær er - synes dere uutholdelig er et sterkt uttrykk?

Nå har jeg imidlertid stelt meg slik at jeg må delta. VI må delta. For det er jo så kjekt for ungene. Da så.

Ungene så unektelig ut til å trives de. Men sammen med bestefar trives de overalt. Endre våknet klokka halv to i natt og gråt sårt og høyt. Han gjør aldri det ellers. Blame it on the boogie. Jeg lovet ham i mitt stille sinn: 'dette, gutten min - dette skal du få slippe å oppleve igjen.'

Bare skryt, selvsagt.

Jeg leste en plass at unger i en spørreundersøkelse hadde plassert 'sytta' godt nede på lista - etter både St. Patrick's day og Langfredag - og gud vet hva.

Så hvorfor gidder vi?

Heldigvis har vi bare tolv-tretten år igjen.

torsdag, mai 12, 2011

Pulebjørnens klan

I serien Påskeharen anmelder bøker han nesten helt sikkert har lest har vi kommet til bøkene om Cro Magnum - heltinnen Ayla? Ayala? Nåh.

Det var noen bøker jeg fikk i gave som barn - fortrinnsvis til jul - som jeg er nesten helt sikker på at giveren ikke visste hva handlet om.

'Mammutjegerne' av Jan M Auel er et godt eksempel. Jeg mener det var Mormor som klemte til med denne, og at jeg var tolvtretten år og altetende i lesefatet.

Det begynner jo greit, jakting og hverdagsdrama i steinalderland. Bål og natur. Slåsting. Jakt. Denslags.

Men allerede tidlig i denne mursteinen av ei bok blir leseren utsatt for heftige og detaljerte erotiske beskrivelser der Ayala har seg med kjæresten Jondalar.

Boka ble aldri helt det samme etterpå. Jeg klarte ikke å konsentere meg om selve handlingen lenger, så det ble til å skumme avgårde til neste pulescene (som ble lest flere ganger, og stundom valgt som utdrag ved senere.) Og så videre.

La oss si det slik at boka ble en favoritt hos ungharen. Pulebjørnens klan - serien har visst firefem bøker - men selv har jeg bare vært borti den ene.

onsdag, mai 11, 2011

Hønsegården

Det er gøy å gå hjemme med Ingrid og Endre om dagen.

De liker veldig godt å være ute, og de prater og styrer og tuller og synger og ler så det er en fryd.

Trønderdegosen foreslo en gang at vi burde starte opp et 'band' og kalle det for 'Ingrid og Endre & far', etter modell fra Xspen og Orten og - ja, far.

I min ungdom - som syttenåring - skapte jeg overskrifter da jeg opptrådde sammen med mor. Eller bare èn overskrift, egentlig. Og for spesielt interesserte var det trønderdegosens far som laget den: Dvergbøy& Mother sto det. På forsiden av BP.

Jeg husker ikke helt hva jeg syns om det. jeg ville bare synge.

Det jeg skulle fortelle om har ikke noe med synging å gjøre. Jeg satt med de små i går. Ved spisebordet. De var i et aldeles strålende humør. Vi gikk igjennom hva vi hadde gjort i løpet av dagen for sikkert tiende gang. De liker det. Å snakke om seg selv.
Da Rållsis kom hjem fra jobb og giret dem ytterligere sto jubelen nærmest i taket, og mat var ikke så viktig for dem lenger.

Ingrid spyttet en stor kladeis brødskive med syltetøy på gulvet, og jeg ble irritert og ropte : INGRID, DI HØNA! KA FAEN E DET DU HOLDE PÅ ME?

KYKKELIKYYY! Ropte hun begeistret.

mandag, mai 02, 2011

Aha!


Sto og sang hos Timmy (som ikke må forveksles med sauen med samme navn) i går.

Det gikk sådär. Litt trått. Men T var som vanlig positiv.

: DÅ TAR ME DEN SISTE NESTE GANG, OG SÅ SENDE EG ØVE ET PAR GAMLE. Å SÅ TRUR EG ME PRØVE OSS PÅ EI ØVING.

PH: Skal vi øve? Du og jeg? Eller er vi flere?

T: KRISTOFFER. EG LIGE DET OPPSETTET.

Med 'det oppsettet' mente han to gitarer, en vokalist og resten på boks.

Å, faen.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg spiller i band.

Selv liker jeg bass og trommer ganske godt.

onsdag, april 27, 2011

Shubidua (dutt-uaa)

Jeg skulle så gjerne skrive noe snappy, men så vet jeg ikke helt hva.

Derfor vil jeg heller fortelle om noe som har vært en fin ting igjennom vinteren, en uventet opptur i distrikts-Norge.

Etter at jeg sluttet i det ambisiøse synthpop-bandet jeg sang i - uten sure miner fra noen av sidene - ble jeg fylt av en uventet tomhet. Selv om avgjørelsen var riktig for alle parter. Det var jo slutten på et forhold som hadde vart i ti år. Og jeg hadde forandret meg og var ikke den samme lenger, og det var jammen ikke poporkesteret heller.

Men så tenkte jeg ikke så mye mer på det, hodet mitt var fylt med så mye nytt, og så døde far.
Og da ble det fylt med veldig mye annet også.

Så kom det plutselig en tekstmelding fra en gammel bandkompis som lurte på om jeg var lysten på å legge noe vokal på noen sanger han hadde laget. Jeg var smigret over tilbudet. Men når man er over førti, og har tvillinger på snaut to år og begrenset med fritid så kvir man seg gjerne for å love noe man ikke kan holde. Og særlig hvis man ikke liker musikken eller har lite innflytelse over den.

Jeg ba ham sende over sangene, men ga ingen løfter. Jeg ble ikke forbauset over at jeg likte det jeg hørte. Men at jeg likte det så godt hadde jeg ikke trodd. Det er sterke sanger i luftige arrangementer hvor det faktisk er plass til sang også.

Det var lett å si ja. Igjennom hele vinteren har jeg brukt Fredagskveldene hos Timmy. Det var litt rart til å begynne med. Det er tross alt 13 år siden vi spilte sammen og musikk handler mye om personlig kjemi. Det tar en stund før man finner tonen. Både i direkte og indirekte betydning.

Sangerdelen har vært med på å definere meg siden jeg var seksten og sto med hvit cowboyhatt og tyggis i munnen i 1986. Jeg ante faktisk ikke hvor mye jeg hadde savnet det. Og at det var så viktig for meg.

Ti låter har jeg sunget inn. Og selv om det er bare en demo så er jeg begeistret over hva vi har fått til.

Timmy er enda mer begeistret enn meg. (Timmy må forøvrig ikke forveksles med sauen ved samme navn som frekventerer Nrk super om dagen).

Sannheten er at jeg aldri har jobbet så kontinuerlig med musikk over en så lang periode før. Og enda er det flere låter å spille inn. Og det er fint og ikke noe press og det er da jeg trives best.

Så får vi håpe at skuta flyter. Og at vi får spille det live for dere en gang til høsten eller noe.

mandag, april 25, 2011

Bondegårdsferie

Dette er - eller har vært - den lengste påskeferien påskeharen noengang har hatt.

En feriedag, noen røde, et par permisjonsdager, og vups: To uker fri fra jobb. Jeg er likevel mer utslitt nå enn jeg var for to uker siden. Men ikke på grunn av fyll slik tilfellet pleide å være for en del år tilbake.

Rållså og jeg og Endre og Ingrid var et par dager i Kristiansand først, og deretter reiste vi hjem, og så dro jeg inn til farsgården for å bistå lillebror og kjæresten hans i lamminga.

Jeg fikk fort tilnavnet 'polakken' av Dagobert. 'Polakk' er samlebetegnelse for østeuropeiske fremmedarbeidere i utkantnorge. De får de skitneste jobbene og den dårligste lønna, og mange av dem snakker gebrokken engelsk (som de fleste andre på bygda) og noen lyder bare enkle kommandoer som vinking, plystresignaler, og 'KOM HER!'.

For å kompensere for min manglende østeuropa-bakgrunn trakk jeg linja enda lenger tilbake - til bomullsplukkerne i juesei - og sang høyt triste gamle negro spirituals mens jeg trellet fra morgen til kveld.

Jeg er nok den spydigste polakken som har vært på de kanter noengang (og den mest pratsomme).

Dagobert og Ninja har det over gjennomsnitts travelt om dagen. Såvidt meg bekjent hadde lillebror aldri tatt i mot et eneste lam. Og uttrykt sin forakt for småfe generelt og sauer spesielt i mange år. Derfra til å være ansvarlig for 134 gravide sauer som skal nedkomme i løpet av èn måned. Det må sies å være et kvantesprang. I går lammet det 15 sauer.

I tillegg har man alle de andre tingene som følger med våren på en gård. Våronn, grøfting, gjerding, makking,gjødsling, bjelleklang, breking, kopplam, dyrlege, feilstilling, jurbetennelse, sysselsetting av kåna, banning, sysselsetting av polakk, mer banning. Og så bortetter.

Jeg synes de har taklet det på en aldeles beundringsverdig måte. Og når lamminga er over håper jeg at de tar seg en velfortjent ferie.

fredag, april 15, 2011

Picture in a frame


Man skal ikke le av andres ulykke, men dette bildet - med overskriften : HER GÅR DET GA-GALT, fra gårsdagens Blablanett gjorde dagen min mye bedre.

torsdag, april 14, 2011

Her kommer guttemusikken.



Kongeriket har ikke mange konkrete fiender.

Nasjonen har riktignok ertet på seg noen ekstremister ved å la kristenfundamentalister fornærme profeten deres i ytringsfrihetens navn. Og ved å delta i en skyggekrig i Afghanistan. En krig de etter alle solemerker kommer til å tape. Å bombe et steinalderland tilbake til steinalderen var vanskeligere enn man kunne tro på forhånd.

Regjeringen sier at vi ikke er i krig. Soldatene sier at å drepe er bedre enn sex.

Soldatene i kongens garde er visst litt mer tvilende på drepefronten. Da det gikk en skarp alarm nylig, var det soldater som hoppet over gjerdene og gjemte seg under sengene sine.

Det er disse elitestyrkene som skal beskytte kongen. Uflaks for han.

Men heldigvis er de dritflinke til å marsjere. Og så har de jo sneisne uniformer.

onsdag, april 13, 2011

Heldige Anton VS Lucky Luke

Mitt forhold til pengespill er ikke-eksisterende. Dvs: Jeg spiller ikke. Jeg spiller ikke poker for jeg syns det er kjedelig. Jeg spiller ikke på hest heller. Mye av samme grunn. Jeg spiller ikke på hund eller katt eller fugl eller fisk eller fotball eller oddsen. Eller enarmede banditter.

Men som barn fikk jeg et visst kick ut av kronesautomatene som hang på ferjene.

Mest av alt spiller jeg ikke lotto. Ved siden av å ikke være på facebook, anser jeg dette for å være en av mine større bragder.

Det er mulig disse uttalelsene får meg til å fremstå som en stusselig fyr, men det får stå sin prøve.

Hovedgrunnen til at jeg ikke spiller lotto er at jeg ikke tror på lette penger. Jeg har alltid måtte slite for de pengene jeg har tjent ('slite' - som i norsk målestokk).
Og det er det ingenting galt med. Mye penger er ikke det samme som bedre livskvalitet. En stor lotto-gevinst - hva ville jeg gjøre med den? - Og hva ville den gjøre med meg?

Det er nok av ting man ønsker seg og kunne tilegne seg hvis man hadde mer penger. En båt, kanskje? Et hus i mer sentrale strøk.

Min høyt elskede og veldig savnede mormor spilte lotto av èn grunn: Det ville være forjævlig hvis en av naboene vant mange millioner og hun ikke engang hadde levert inn kupong.

Stort sett unner jeg dem som spiller å vinne. Selv om de aldri gjør det. (Her ligger kanskje mye av årsaken til unningen). Men om dagen hørte jeg en bra ting: En ganske stusselig fyr som jeg kjenner (nei, ingen av mine lesere kjenner han eller vet hvem han er), som kona gikk fra for noen måneder siden - han vant et tosifret antall millioner kroner.

Utrolig vel unnt.

fredag, april 08, 2011

Funky Friday

Jeg leste en overskrift på en nettavis om at 'Paradise-babyen' er født. I et øyeblikks anfall av fordommer, syslet jeg med tanker om tvangssterilisering. Men tok meg heldigvis inn igjen.

Så derfor: Kjære nybakte foreldre - dere er noen superflotte rollemodeller for den oppvoksende generasjonen - gratulerer med nurket.

Kan nesten ikke vente med å følge dere videre.

Fan.


Var det for sarkastisk? Det var kanskje det.

Kanskje det er middelalderen. Eller våren. Eller en følelse av hjelpeløshet i irritasjonen over det meningsløse.

Over dyrkingen av det overfladiske og blanke, hippe, polerte og langrunne.

For et par år siden - da far fortsatt var der - kommenterte jeg at gjerdene rundt bruket så sjabby ut.

OG KA HAR DU TENKT Å GJER ME DET? Spurte far.

INGENTING. Svarte jeg.

Og det tror jeg jammen at jeg klarte å holde også.

onsdag, april 06, 2011

Fascistiske Barnesanger volum 1

GRINER DU?
Tekst: Margrethe Munthe
Men hva er dette for sure miner?
Nei, jammen tror jeg du går og griner!
Du vet da, når du er sint og lei,
% så kan ingen bli glad i deg! %

Nei, jeg skal si deg at ingen liker
de stygge barna som går og skriker,
for skrikerunger det har vi nok,
% på Blokksberg sitter en diger flokk. %

Kom hit og vis meg det bli'e fjese',
og tørr så øyne og kinn og nese,
og hvis du lover å være snill,
% så lover jeg at jeg synge vil. %

onsdag, mars 30, 2011

Påskeharen til trønderdegosen

Du vet at Lars Magnus og jeg kommer oppover til helga?

søndag, mars 20, 2011

Anarkistiske barnesanger (Volum 2)

Sjørøveri var et av de yrkene som fristet mest i barndommen. Det å seile rundt på havet med kompisene sine og bare ta det man hadde lyst på hadde en nærmest uimotståelig tiltrekning på meg. Det trakk ikke ned med skattekart som førte til enorme nedgravde gullskatter på øde palmeøyer heller.

Det er kanskje her sympatien for de somaliske piratene egentlig kommer fra.

Alle pirater er kule bortsett fra kaptein kabelsatan som er en pudding. Egner har forsyne meg en Sjørøveranarkistvise han også. En klassiker. Å heiåfadderiåfadderullandei.

Jeg er kaptein Sorte Bill fra femten hundr’ og fjorten
Hei fadderi fadde rullan dei
En sjørøver kap’ten av den gamle gode sorten
Hei fadderi fadde rullan dei
Og skuta er det mang til i, her er Jack og gamle Billi
Petter Flint og Røde Willi og enda noen til
Når vi heiser alle kluter, kan vi borde alle skuter.
Ingen slipper unna kaptein Sorte Bill

Vi seiler på sjøen i vind og i blest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver i øst og vi røver i vest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver til skuta blir stappende full
Av saltmat og søtmat og penger og gull
Og etterpå skal vi ha sjørøverfest
Og hei fadderi og fadderullan dei
Og hei fadderi fadderullan dei

Skuta heter Klara og er very well bekrutta
Hei fadderi og fadderullan dei
Og kjent og fryktet var’a ifra Moss og til Calcutta
Hei fadderi fadderullan dei
Ja det var vi som røvet skatten, på den spanske gull-fregatten
som ble tatt i femten atten, vest for Mogador
Den gang sloss vi hele natten, men til slutt så fikk vi tatt’en.
Og der skal jeg si at det var gull om bord

Vi seiler på sjøen i vind og i blest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver i øst og vi røver i vest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver til skuta blir stappende full
Av saltmat og søtmat og penger og gull
Og etterpå skal vi ha sjørøverfest
Og hei fadderi og fadderullan dei
Og hei fadderi fadderullan dei

Det hendte very plenty, i den gamle gode tiden
Hei fadderi og fadderullan dei
Men femten hundre og den’ti det er nokså lenge siden
Hei fadderi og fadderullan dei
Men den dag i dag når vinden tuter, heiser vi de sorte kluter,
seiler ut mot stolte skuter for å røve gull.
Og den som får besøkelser av kaptein Bill og spøkelser
han slipper ikke hjem før skuta vår er full.

Vi seiler på sjøen i vind og i blest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver i øst og vi røver i vest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver til skuta blir stappende full
Av saltmat og søtmat og penger og gull
Og etterpå skal vi ha sjørøverfest
Og hei fadderi og fadderullan dei
Og hei fadderi fadderullan dei

fredag, mars 18, 2011

Jeg har møtt meg selv i døra så mange ganger at det ikke er alltid jeg gidder å si 'hei'.
Noen ganger går jeg bare forbi og later som jeg er en annen.

torsdag, mars 03, 2011

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

KLATREMUS VISE

Det var en gang en mus
og den musa det var meg,
og ingen mus i verden
har det så godt som jeg.
Jeg rusler hele dagen
med lua mi på snei,
og blir jeg tom i magen,
så bare synger jeg,
fadde rullan dei.

Når jeg blir bedt i selskap
så roper jeg hurra!
For jeg vil gjerne spise,
og synge og være glad.
Det er så godt å leve
når man kan more seg.
De andre de kan streve,
men det vil ikke jeg -
fadde rullan dei.

De andre samler nøtter
og har i sine hus
men jeg vil heller være
en liten og doven mus.
Jeg har så mange venner
i skog og mark og hei,
og alle som jeg kjenner
de deler nok med meg -
fadde rullan dei.

torsdag, februar 24, 2011

Skumlere


Hun her var forresten enda skumlere.

onsdag, februar 23, 2011

Star Material


Det blåser en opprørsvind over Nord-Afrika og den Arabiske verden.

Det later til at de har mange ting å være opprørt over.

Diktatur er noe svineri.

Da bildene av Oberst Gadhaffi kom fram i sammenheng med den Libyske revolusjonen tenkte jeg at jeg har glemt hvor skummel den mannen virkelig er. Eller iallefall virker.

Reagan kalte ham for 'The Mad Dog of the Middle East'. Og selv om Ronaldo Reagano nok hadde feil i det alleraller meste han sa, synes jeg dette er en treffende beskrivelse.

Obersten har åpenbart en lysende karrière som bad guy i hollywood foran seg.

Hvis han skulle bli nødt til å forlate diktator-kallet.

søndag, februar 20, 2011

Heroism

Da jeg gikk på videregående leste vi noveller og romaner av Steinbeck og Hemingway og lærte om noe som blir kalt 'the lost generation'. Forfatterne representerte unge menn som var blitt følelsesmessig forkrøplet av sine opplevelser som soldater i første og andre verdenskrig.

Krig har en tendens til å bli glorifisert. Krig er mandig. Krig er nødvendig for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Ondskapen har hatt mange navn og ansikter siden da. The Japs, The fuckin nazis, The goddamn communists, the motherfuckin terrorists, the filthy babyeating dictatordevil saddam hjusein. Ju neim it. Bring em on.

Jeg har sett noen episoder av 'The Pacific' - serien som skildrer amerikanske soldater - som deltar i krigshandlingene i Stillehavet under andre verdenskrig. Denne er laget av Steven Spielberg og Tom Hanks, og allerede i den voldsomt pompøse introen med storslagne bilder og ditto hornmusikk aner vi at det skal heltes i fullt monn under den alltid vaiende Amerikanske fanen.

Det kan ikke herske noen tvil om at denne serien er filmmessig bra laget. Og det er ubehagelig, ja noen ganger helt fryktelig å sitte i det blå lyset og se gjenfortellinger av barbariet fra 1940-tallet. Slagmarken skildres i all sin gru med sårede som skriker ut sine smerter og redsler. Avkuttede armer og beinstumper. Det er nesten som om man kan kjenne eimen av blod og drønnet av kanonene.

Det er ikke veldig vanskelig å forestille seg den angsten disse unge mennene i menneskeslaktefabrikken har kjent der og da. Og i bildene som dukket opp igjen i hodene til dem som overlevde.

Det sies at deres døde soldatbrødre ofret livet for vår frihet. Og det argumentet - at det er OSS de drepte og ble drept for er tynt og sprøtt som flatbrød.

Den allierte ondskapen sto neppe noe tilbake for den som ble utvist av den andre siden.

Konsentrasjonsleirene med den systematiske utryddelsen av Sigøynere, russere, motstandsfolk og jøder på den ene siden. Teppebombingen av tyske byer og atombombingen av japan på den andre.

Og det er bare de mest opplagte eksemplene.

Er det noen som tror - som virkelig tror - at de norske soldatenes tilstedeværelse i Afghanistan - er til beste for oss? Det er vel neppe det beste for den jevne Aghfaner heller.

Og soldatene kommer hjem enda mer føkka i hodene sine enn de var da de dro. Og slik går det, dette selvbedraget vårt. Denne anerkjennelsen av våpenbruk i frihetens navn.