Innlegg

Viser innlegg fra 2011

Trouble

Det pågår en viktig - om enn absurd - rasismedebatt i engelsk fotball om dagen.

Den er absurd først og fremst fordi det er helt aldeles umulig å vite hva som er rasistisk og ikke.

Neger er ikke lov. Den er grei. Hvis man ikke er farget selv. Og rapper. Om Bitches, niggahs and ho's. Men 'farget' er heller ikke akseptabelt.
Så da er vi visst like langt. Kvinnediskriminering er ikke så alvorlig. Eller homohetsing. Tjukkaser er fritt vilt. Nedsettende ord om mødre eller andre familiemedlemmer er greit.

Fremmedkulturelle?
Etnisk ikke-europeiske?

Det er ikke så lett.

I denne bittersøte førjulstid vil jeg fotelle en liten anekdote om Liverpool - legenden John Barnes.
Barnes var en av de første mørkhudede spillerne på Liverpool, og han ble utsatt for mye dritt fra tribunene. Både fra egne supportere og motstandernes.
Det ble blant annet kastet bananer på han, og det er ingen tvil om at det var langt over streken.

Han var en strålende spiller, Barnes. Men han var også utstyrt med en utrolig …

Blekkulf danser lumbago i den blå timen

Første gang jeg hørte ordet 'Lumbago' trodde jeg det var en eksotisk fugl med langt rødt nebb, regnbuefarget bryst og buskete grønne halefjær.

Eller en frekk latinamerikansk dans som har sugende sorte blikk og heftige rumpevrikk på repertoaret.

Eller noe sånt.

Jeg trodde absolutt ikke at det var en akutt rygglidelse som rammet akkurat når man pantet flasker sammen med sin drøyt to år gamle sønn.

Eller jeg hadde ihvertfall ikke ventet meg det.

Selve pantingen var en del av et 'far leder sine to børn inn i kildesorteringens vidunderlige verden - prosjekt'.

Kildesortering hos oss foregår på følgende måte: Rållså kildesorterer glass og metall, drikkekartonger, plast, pant og så videre i poser som hun kaster inn i kjelleren. (Hvis jeg ikke er raskere og lar dem gå i restavfallet).

Jeg er av den mening at tvillingforeldre burde være fritatt for det peset det tross alt er å sortere avfall, og særlig hvis de bor i en utkant hvor ryktene sier at renovasjonsstaben blander alt sammen se…

Smør på flesk (argh)

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette.

Helt sant. Det blir skrevet alt for mye om dette. Jeg kan ikke skrive om dette.

Det blir for FLAUT!

Regner med at det finnes et ekstra hett hjørne av helvete beregnet på tabloid - journalister som skriver om 'smørkrisa'.


Der de kan steike i sitt eget fett.

Handelsmessias

På hurtigbåtterminalen i oljehovedstaden henger en stor lystavle. Den har vært der siden kulturby 2008, og blir primært brukt til å annonsere arrangementer av en viss høykulturell standard.

I går kunngjorde den følgende: HANDELS MESSIAS I ST.PETRI KIRKE 13/12 KL 1900. Det skulle ganske sikkert være Händels.., men så var det ikke tødler på lystavla.

Handelens budskap står sentralt i jula, det er det liten tvil om. Så ærevære annonsørene for den utilsiktede innertieren.

Dommen

Forleden var jeg hos fastlegen min for å diskutere resultatene fra røntgenbildene fra noen uker tilbake.

Ryggen min har slitasjeskader mellom 3 rygghvirvler. Gjør det vondt: ta paracet.

Ingen vits i å fysioterapitere eller trene.

Du vil aldri bli helt frisk.

Tja.

Jeg er glad for det der med at jeg slipper å trene. Èn ting mindre å ha skyldfølelse for at jeg ikke gjennomfører.

Og så er det ingenting som tilsier at det skulle bli verre.

Men jeg liker ikke tanken på at det ikke skal gå over noen gang.

Flaut

I går regnet og blåste det ganske heftig i fyfylkebyen.

Vi var ute i bil, Rållså, Ingrid&Endre og jeg.

Så måtte vi stoppe utenfor butikken for å handle litt, og siden vi bare skulle ha noe småtterier, gikk Rållså inn alene, mens vi andre tre ble sittende inni bilen, med Bjella på stereoen og god stemning.

Bilen hadde jeg i gang, og for en gangs skyld hadde jeg svingt helt inntil døra, på en handikapp-plass.

Han på siden av meg hadde også det, og Endre og Stein Torleif sang samstemt om å smile som ei sol, og generelt var det veldig god stemning.

Da kom det enda en bil - en stor Mercedes van. Den gled sakte opp bak oss og opp på siden av den andre bilen.

Så kommer det en ganske rar mann ut av bilen ved min side, og gjør tegn til at jeg skal rulle ned ruta. Det kommer en krypende følelse ned nakken, og undersiden av armene. Jeg gjør som han vil.

OM DU HAR HANDIKAPP-SKILT? Spør han.

Nei.

DÅ FORESLÅR EG AT DU FLYTTE DEG.

Nå rødmer jeg. Rygger bak på en annen plass.

Vanen svinger inn der jeg sto. …

gaga

Bilde
Ingenting - eller nesten ingenting - gjør meg så trist som listepop.

Jeg vet ikke om listepop alltid har vært så vond å høre på eller fordi jeg er i middelalderen og ikke er i stand til å forholde meg til det 'nye' på en konstruktiv måte.

Noen ganger blir jeg sint. Andre ganger bare trist. Helst skulle jeg ønske at jeg kunne forholde meg likegyldig.

Da blir det slakt.

Jeg begynner med lady gaga. Den nye madonna.
Hva skal vi med en ny en? Var ikke den gamle ille nok? Hun som strengt tatt ikke kunne synge, ikke laget hun bra musikk heller, hun fikk oppmerksomhet fordi hun i tretti år sto og gnukket seg mot ting, gjerne med et krusifiks oppi rompa, og sang halvfalskt over halvdårlige pop-refrenger.

Hun nye har introdusert oss for kjøttkjolen.
Stilig. Og så har hun hentet fram eurotrance-synthen. Et av de elementene fra nittitallet vi har savnet aller mest.

'Hu gjer jo det som bowie gjorde på syttitale' sa Timmy? Jamen for helvete. Bowie hadde jo meining. Innhold.

Gaga e stygg…

Jogging.

Rållså syntes det var for galt at jeg ikke var varm og komfortabel på jobb.

For ordens skyld: Min jobb er stort sett kald og/eller ukomfortabel.

Snille Rållså handlet ulltrøyer og stilongser og joggebukser. Langt undertøy har jeg ikke brukt siden førstegangatjenesten(som forøvrig også var sistegangstjenesten). Kong Olav var konge. Sovjetrusserne lå og lurte på grensa. Hva faen skulle jeg gjøre? Nekta for alt, selvsagt.
Men det er en avsporing. Eller en sidespor ing, siden førstegangstjenesten også var kald og ukomfortabel. Derav også valget av langt undertøy. Forsvarets under lang. Type hvit. Og ikke så lang som man kunne få inntrykk av.

Nuh. Lenge siden jeg har brukt langt undertøy, med andre ord.

Nesten like lenge siden jeg har brukt joggebukser. Siden jeg ikke jogger har jeg aldri sett behovet.

Jeg bruker dongeri og t-skjorte. Brukte. Etter å ha blitt overtalt til å iføre meg joggebukser vet jeg rett og slett ikke om jeg noensinne kommer til å gå tilbake.

Veldig komfortable greier.

Norge rundtogrundt

Klokka er fire på natta.

Jeg jobber for andre natt på rad. Rusler alene rundt på anlegget. Mild og klar senhøst. Leser av en måler en gang i timen. Ser allslags skit på nett-tv.

Gjensynet med Orions Belte fra 1985 var en blandet opplevelse.

Tok meg tilbake til bygdekinoen på samfunnshuset. Annenhver Onsdag kom det en fyr i en varebil, med seg hadde han en svær brun koffert lastet med snop, og en tjukk hund med korte bein. Han pleide å få hjelp av noen 'faste' lokale gutter. De satte ut stoler og solgte billetter.
Og så rydda de etterpå.

Det var noe veldig norgerundt med hele greia. Eller halvsju. De ungene i boblejakker i introen som gir sauene mat.

Framviseren oppi luka på veggen som surra og gikk. Sprakelyden fra den hjemmesnekra høyttaleren. Alle de blanke blikkene retta mot lerretet. Alle de små munnene som tjafsa tyggi og drakk cola fra glassflasker.

Midt i filmen var det skifte av rull. Flappflappflappflappflapp. Lyset ble tent i taket, og da gikk vi ut og røykte prince mild o…

Enduring Freedom

Jeg har kanskje nevnt før, at i huset vårt i provinsen har vi valgt å være avholdende fra fjernsynets vidunderlige verden.

Det er en sannhet med modifikasjoner kanskje, for NRK nett-tv brukes ofte.

En bra ting med å ikke ha fjernsyn er at man ikke kan bli sittende og zappe mellom trehundreognittitusen forskjellige kanaler som har reklamepauser hvert femtende minutt, og ofte er selve manifestasjonen av det meningsløse.

Det er støy nok i hodet mitt fra før.

Jeg føler ikke at jeg går glipp av så mye heller, bortsett fra 'Dag' på tv2 (som tøysekanalen forlanger femti spenn pr. episode for).

Men det som er den alleraller fineste tingen er at jeg slipper å forholde meg til Idol og Pig Brother og Må vi danse.

Kjenner meg så underlig fri når jeg tenker på det.

Dessuten. Dessuten skal jeg på konsert med Stein Torleif Bjella i kveld!

Provinsen

Bilde
Det sies at provinsen er stille, men det må være en annen provins enn akkurat den jeg bor i med min relativt lille familie.

Det er mer som å bo midt på en byggeplass. Det bankes og sages og graves og slipes fra tidlig morgen til sen kveld. På alle kanter. Alltid.

Tirsdagen er min hjemmedag med ungene. Det pleier å være både koselig og hektisk. Kaos kledd utenpå et skjelett av system. Måltider og den etterlengtede sovepausen i halvtolvtiden.
Ingrid og Endre liker godt å sove i vogna. Jeg pakker dem inn i varme klær. Dytter en tutt i munnen på hver, og seler dem fast i dunposene. Ingrid sammen med sin faste følgesvenn Lollo. Lollo er ei rosa - og ofte temmelig skitten tøymus - som er en slags forutsetning for at hun skal roe seg ned. Endre bytter mellom 'Ninå' som er en lyseblå tøykanin og en like lyseblå hinkelpinkel.

Begge foretrekker å ha minst èn ekstra tutt i hånda.

I går pakket jeg dem inn som vanlig. Gikk en tur på rundt hundre meter, og parkerte vogna under altanen. Begge de …

Det er langt fra Klubbgata til Royal Albert Hall

Det er høst i Stavanger. Det regner og blåser.
På fortauet i klubbgata sitter en fyr og spiller fugledansen på fiolin.
Det hyler og kviner.
Jeg gir han mine siste kroner.

Neida.
Jeg gir han ikke en skit. Selv om han ser kald ut og energnivået hans er høyt.

På fortauet på den andre siden av gata sitter en gammel mann med et gammelt trekkspill.
Han spiller heldigvis ikke.

Jeg spør meg selv: får denne byen de gatemusikantene den fortjener?

Tarzan i underbuksa

I går var jeg til røntgen med ryggen.
Mitt andre møte med det private helsevesenet. Jeg fikk beskjed om å kle av meg buksa. Jeg liker ikke så godt å ta av meg buksa foran fremmede. Jeg blir redd for å bli oppfattet som urenslig. Men aller reddest er jeg for å få ereksjon. Man kan aldri helt styre det der. Heldigvis er jeg ikke fjorten lenger. Da var det mye verre.
I går var jeg sikker på at sokkene mine luktet.
Og da jeg la meg oppå benken foran et stort rør håpet jeg på at det skulle gå fort. Jeg hadde akkurat fått på badehetta og hørselvernet, og fått ei pute under knærne da strømmen gikk. Og så ble det venting og tørrprat der jeg lå i boxeren og de sure sokkene mine og shankly- t-skjorta. Og så måtte jeg gå ned igjen og vente til de fikk strøm igjen. Æ HAR ALDRI OPPLEVD AT DET HAR VØR SÅ STILJT HER sa hun som opererte maskinen. Og så var det visst noen elektrikere som hadde tatt feil strøm i feil etasje. Det gikk minst ti minutter før jeg kunne legge meg oppå igjen, og jeg ble rulle…

Staten og kapitalen sitter i samme båt

På Mandag jobbet jeg overtid.
Siden jeg skylder herr staten såpass mye penger.
Det ble en lang nok dag da. Oppe kvart over fem. Hjemme ti over ni.

Jeg liker egentlig ganske godt å reise kollektivt. Den delen av reisinga som faktisk er reising. Og ikke venting og/eller frysing. Ihvertfall når jeg ikke har ungene å gjete på.

Mens jeg satt på ferja kom det et helt aldersbestemt lag i fotball og satte seg like ved. De hadde spilt en kamp en eller annen plass, og lederne deres var fornøyd og snakket fotball mens guttungene hadde en slags diskusjon om å spy blod eller falle på ski med fjeset først ned i skare snø, hvor jævlig vondt det gjør og sårene en får i ansiktet etterpå.

De satt omtrent tolvtretten stykker i en klynge. Men det var bare to eller tre som snakket. Litt i utkanten av sirkelen satt en litt lubben en som satt og hørte på, men ikke sa noenting.

Jeg tenkte at han sikkert var litt sjenert og at han nok hadde sittet på benken det meste av tiden. Jeg tenkte at en gang i tiden har jeg…

Taxman

Jeg betaler min skatt med glede, i visshet om at Norge er verdens beste land å bo i.

Jeg klarte likevel lett å holde smilet tilbake når jeg fikk restskatt på 27 500 i går.

Gudene vet hvordan det gikk til.

Gunsmoke

Konseptfester er egentlig ikke det kjekkeste jeg vet.
Jeg liker ikke så godt å kle meg ut. Jeg føler meg fort som en festbrems, og så vil jeg ikke ødelegge for dem som synes at det er kjekkeste som fins.
Da Sulitjelma og Slangemannen inviterte til dobbel førtiårsdag med ville vesten som tema var jeg likevel ikke veldig avskrekka.
Det er to venner jeg har hatt i mer enn tjue år, og opplevd mye sammen med. Sulitjelma har jeg tilogmed spydd på en gang i spritfylla på en buss et sted på strekningen Berlin-Oslo. Dessuten har jeg punktert trommehinna hans med sugerør i en fektekamp i en hotellbar. Samme tur. Samme by. Til mitt forsvar er det lite å melde.

Jeg setter begge høyt. Med eller uten trommehinner. Og en fest med deres venner (som også omfatter de fleste av mine) var noe som var nødt til å bli bra. At karene valgte å hedre røttene sine med å ha festen i hjembygda, og at akkurat denne dagen viste seg å være indianersommer (på minst to måter) var bonus. Jeg hadde lånt cowboy-gotheklær …

Broken English

Jeg har aldri hørt en norsk rikspolitiker med brukbar engelskuttale.
Det er vondt å høre på. Det er ingen som tar dere alvorlig i utlandet når dere holder på sånn. Ikke i innlandet heller.
Ved neste stortingsvalg skal jeg stemme på den av dere som kan snakke engelsk.

Heidersmann

Smil som ei sol. Eg veit du kan.
Rållså sier at det er lenge siden hun har hørt en sanger synge på norsk uten at hun har blitt flau. Rållså sier mye rart, men her er vi helt på linje.

Stein Torleif Bjella hørte jeg første gang på radioen i et band som het tolv volt og sangen het kaffi og kaku. Det er en del år siden. Soloprosjektet kom smygende ut fra høyttalerne på Ramp under ett av besøkene Lars Magnus og jeg gjorde hos Trønderdegosen. Den kom smygende og gjorde meg begeistret. Oss alle tre, tror jeg. Jeg svor for meg selv at jeg skulle sjekke det ut når jeg kom hjem. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke.
Old school som jeg er kjøper jeg fortsatt cd-plater. Omtrent to i året. Og nå tenker jeg på å om det kunne være verdt det å kjøpe platespiller. Men det får vi heller se på.
Bjella - som han BURDE ha kalt seg - har en nærhet til tekstene sine som er sjelden. Det er mørk bygdepoesi og musikken er nydelig produsert av Kjartan Kristiansen. Små understrekninger som er med på å løfte teksten…

Villmarksliv

Lørdag klinket værgudene til med klarvær og vi skulle på Cowboyfest for Sulitjelma og Slangeleder, men før det tok familien Dvergbøy/Mige en tur ut i naturen.

Opp til et fjellvann med ungene løpende rundt på parkeringsplassen i altfor klumpete støvler. REGNE ISSE, PAPPA! ropte Endre. Og det hadde han evig rett i.

Så vi bar alt stæsjet vårt ned til vannet. Jeg hadde kjøpt en sekk Latvisk bjørkeved hos en byggevarekjede (for her i Norge vokser det ikke bjørk) og den laget jeg et lite bål av.
Og så grillet vi pølser og kastet stein i vannet og kjente på stillheten. Og kikka på trea som speilte seg i overflaten.

Det var fortsatt noen blåbær i lyngen. Ei maurtue. Noen steiner å klatre opp på. Det skal ikke mer til.

For de er så små at de ikke har oppdaget dataspill ennå.

Middelalderen del 2

Da jeg var ung trodde jeg at jeg var udødelig.
At tannlegeanliggender, forsikringer, promillelovgivning og generelt 'smarte' råd om liv og helse ikke gjaldt meg.
Jeg forestilte meg ikke at jeg skulle bli over førti år gammel. At jeg før eller seinere måtte forholde meg til de samme spillereglene som alle andre. At jeg skulle låne astronomiske mengder monopolpenger for å kjøpe hus - den så jeg ikke komme, gitt .
Ungdom lever i nuet. Eller levde i daet for min del.
Jeg ønsket meg forsåvidt aldri å bli voksen. Eller jeg ville jo ha fordelene. Men pliktene og ansvaret og konsekvensene var jeg aldri særlig lysten på.
Bekymringer var det få av. Det var nok mye av årsaken til at jeg drøyde ungdomstiden så lenge som jeg gjorde også. Til langt inn i den mørkeste middelalderen.
Men det er jo ikke bare en bryter man slår på det der. En venninne av mormor sa at hun en gang hadde sagt at hun følte seg som ei lita jente i kroppen til ei gammal dame. At man er den man er selv om skallet fora…

Beskriv deg selv

Det tok altså drøyt fem år fra jeg begynte å blogge til jeg skrev noe på 'profil'-delen.
Den skal speile meg og mine interresser, musikk jeg liker, bøker jeg liker.

Det var slikt man skrev i pusurdagboka til dem i klassen på åttitallet. Det å få skrive i pusurdagboka til noen - bak i 'mine venner'-seksjonen var en tillitserklæring. Midt mellom alle lappene og plastbindersene i tusen farger. Man skulle liksom vise hvem man var, og helst være litt morsom, og si hva man likte og så knotet man ned noe og så hadde man kanskje bare et lite friminutt på seg før eieren av boka måtte ha den tilbake. Det har vært et langt friminutt. Sånn sett. Men på blogger kan man forandre underveis.
Monstermamma skrev nylig om å lage seg en profil på et sjekkenettsted. Det var godt skrevet synes jeg. Beksvart. Jeg ser utfordringen. Beskriv deg selv. Definer deg selv, hvem er du? Hvem leter du ettter?

Men jeg skal jo ikke sjekke noen, og så er jeg pseudoanonym, så jeg trenger ikke briefe med ku…

Påskeharen forteller hvor skapet skal stå

Vi humper videre.
Var i banken og signerte lånepapirer i går. Eller var det i forgårs? Mye penger.

Ungene har revet fire taster av den gamle laptopen til Rållså - noe som kompliserer skrivingen - men samtidig gir maskinen et sårt tiltrengt snev av personlighet.

Ingrid og Endre ønsket sinnet mitt velkommen med jubel og herming: IKKE GJØRA DET! NEI, INGRID! HOLDE PÅ ME?
Jeg liker ikke så godt å kjefte. Til slutt ble Ingrid lei seg. GÅ NER EG! Jeg så at underleppa begynte å skjelve. Og så endte det med at jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde vært sint.
Nok en seier for pedagogikken. De kommer nok til å la tastene være i fred heretter.

Grinderman

Vi tror at Endre har vannkopper (watercups), for SÅ grinete over SÅ lang tid er selv ikke jeg.
Den eneste barnesykdommen jeg kan huske er kusma. Bergljot fikk før meg, og hun så ut som en representant for lemenfamilien. Og det gjorde jeg også etterpå.
Men uten det voldsomme sinnet.

Noen som vil tippe utfallet av Spurs - Liverpool i dag? Selv går jeg for 1-3.

Bilder

Sist det var valg var for to år siden. Det var en blendende høstdag, og Rållså og jeg var akkurat kommet inn i tvillingbobla. Og ungene var nesten ikke mennesker enda. Vi bar dem i hver sin babybjørn og vi så ut som en reklame for sosialdemokratiet eller kjernefamilien der vi ruslet ned til en skole eller et bydelshus for å gjøre borgerplikten. Ungene hadde strikkede jakker og strikkede luer og strikkede bukser og matchende strikkesokker. Og Endre hadde store, sjokkerte og lett utstående kulerunde øyne, og Ingrid hadde en munkekrans med fjonhår rundt bakhodet. Og mest av alt lignet de nyfødte kattunger med sine søvngjengeraktige bevegelser.
Og Rållså var så nydelig. Det lyste av henne.
Det er rart at de to årene som har gått har rommet mer liv og omveltninger og død enn de tjue før der. Som om jeg har sittet inni en snøkule og ikke ant noe om hvor mye som kunne skje hvis noen ristet kula. Hvor ekstremt det faktisk kan snø. Og det er ti år siden gwb erklærte ondskapen krig, den idioten…

Ta deg en bolle

Jeg følger ikke valgkampen særlig tett. Jeg ser politikerne, på skjermen, ser ordene hoppe ut av munnen på dem. Små svarte troll fra tunga. Men jeg hører nesten bare en durelyd. Som ei kjøkkenvifte eller en støvsuger. Eller noe sånt.
Som pendler tilhører jeg en 'velgergruppe'. I lokalavisen skrives og skrives det plutselig på leserbrev fra kandidater som vil styre. Som har løsninger. For en uke siden sto det firefem mennesker og pushet roser på bysiden. Jeg var på vei til jobb. Jeg følte meg litt som en sau. Lurte meg utenfor. Slapp å møte selgerblikkene deres. I morges skjedde noe lignende.
Kvart på seks på sørpis-siden. Jeg var overhodet ikke forberedt. Jeg hadde fortsatt litt av søvnspinnet i hodet. Da var de der. En hær av aksjonister. Jeg fikk dyttet en hvit papirpose opp i hånden, et blikk fra en ordførerkandidat som nok ante at akkurat denne posen kunne hun gitt til noen andre. Oppi var det en juice, en bolle og en papirflyer. Utenpå sto det 'ANDRE BOLLER'. Jeg …

Human Resources

'Er det ikke rart hvor joviale trøndere og Totninger høres ut?'

Det tenkte jeg da første foredrager - som var trønder - foredro om de store fordelene hans firma hadde hatt av å bruke akkurat denne nettportalen.

Men først hadde jeg tenkt at det var dårlig gjort at det ikke var satt ut noen sjokoladekake. Hadde jeg visst det på forhånd skulle jeg ha spist frokost.

Middagen på Mandagskvelden - den jeg ikke var med på - hadde visst vært så fantastisk at den savnet sidestykke i historien.

Trønderen sa noe jovialt om baren og da humret det godt i salen.

Vel og bra. Siden han var så koselig ga jeg han en svak firer på evalueringsskjemaet.

Han siste jeg overvar (jeg måtte gå til lunsj) var en IT - kis i femtiårene som visste alt om å ansette de riktige folkene i de riktige stillingene, og hvordan man - ved å bruke et supert test-opplegg som han og kona hadde laget - med tre til firehundre spørsmål - kunne man vite om man hadde den top performeren (han brukte faktisk det ordet) - man var på…

Det var en gang et troll

Kan ikke si at jeg hadde gledet meg så veldig. Til å gå på kurs.


Det var formannens idé. Datagreier. Det foregår på et hotell ved flyplassen. Jeg ble mottatt av en smilende dame som sa: hei, Øystein! Jeg tenkte at det var da veldig og hva er i veien med deg.

Det var tre til fra jobben der. Og 65 andre. Men det var en veldig god sjokoladekake, som virket i formildende retning. Det var visst forventet at vi skulle klappe for allslags. Og så var det trefire forskjellige it - folk som foredro om it-relaterte ting.

Det gikk jo overraskende greit å holde seg våken, selv om jeg ikke forsto så mye av det som ble sagt. Det ble utdelt en plastmappe med blyanter, viskelær og blyantspisser. Det var stas. Fikk meg til å tenke på skolestart. Tror ikke jeg har sett en blyantspisser siden 1980, og langt mindre brukt en. Lunsjen var ok. Og så var det mer sjokoladekake.


På slutten var det duket for finale: ei fresk dame fra Østlandet som snakket om motivasjon og smilet og entusiasmen og gleden og g…

Klassekamp

Da jeg bodde i England lærte jeg klassebevissthet.
Jeg lærte at det var ok å jukse, stjele, skalle ned folk, vise pekefinger og langfinger (i følge mytene en fornærmelse som går tilbake til middelalderen) - alt dette og mye mer lærte jeg.
Siden jeg var utlending ble jeg også behandlet som om jeg var bittelitt tilbakestående, så per definisjon befant jeg meg på trinnet UNDER arbeiderklassen. I England finnes en slags opplest og vedtatt forestilling om at de fremdeles er en stormakt.
De fleste av oss andre vet at de bare er et dårlig styrt kongedømme, lokalisert til en holme i nordsjøen.

Men jeg vil tilbake til dette med klasser. Jeg antar man kan si at jeg kommer fra en slags middelklasse. Siden bønder har eiendom, og før hadde de husmenn og treller og denslags også. Men de siste tretti åra har denne yrkesgruppen blitt systematisk mobbet og hundset og anklaget for å være ulvedrepere, parasitter og dyremishandlere. Alt i regi av høyreføkksa og hovedstadspressen.
Men det med eiendom er …

Herregud for et sted

Alle heiser heter Schindler og stammer fra han med lista. Det er det jeg tenker mens han bringer meg opp i fjerde etasje der fastlegen min holder til.

Og jeg er en sånn som leser slike ting som står på vegger og inni heiser.
På de store lysegrå fabrikkbygningene som huser jobben min står det skrevet: HERREGUD, FOR ET STED. Det er like ut mot en offentlig vei, så det forundrer meg at ikke en leder av noe slag har beordret den overmalt.
Den har moret meg i flere måneder, og jeg har tenkt mye på hvem som kan ha laget den. Det er nærliggende å tenke at det er en eller annen innleid eller vikar. En som har begynt helt nede. Der jeg selv begynte for mange år siden. Med en kost i hånda, hørselvern, støvmaske. Lange timer i treig og meningsløs monotoni.
Det kan derimot også være en tilfeldig forbipasserende som har kastet et blikk på fabrikken og funnet det formålstjenlig å dele førsteinntrykket sitt med oss andre. Jeg har ofte tenkt samme tanke selv.

Oppvåkning

I helga har jeg vært hjemme i min barndoms irrgrønne dal. Med søstrene Bergljot/Frekkesen og broderen. Og moderen.

Det er alvorlige ting vi har snakket om. Slektsgården som skal legges ut for salg. For det var ingen som ville. Eller kunne - ta opp hansken - det er triste greier.

Yngstemann har prøvd. Og kommer sånn sett best utav det.

Det var godt å treffe familien sin igjen. Og være bare seg selv og de andre var også bare seg selv. Bortsett fra Bergljot som hadde katta med (og dermed hadde deler av barneflokken sin med seg).
Det var god vin og god mat og snappy ordskifter over spisebordet og på mange måter var det akkurat som det var før vi ble familiefedre og mødre og lærte oss at det var noe i livene våre som betydde mer enn oss selv. Men ikke helt, for far var ikke der. For far er ikke lenger.

Fars hund har dårlige nerver, hun holder et helvete om nettene. Hver natt. Skraper og peser og pistrer og dunker. Hun ligger i en transportkasse i første etasje i den ene enden av huset.

Jeananse og verdighet

Bilde
Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har forbannet han eller hun eller dem som først fant ut at det var en god idé å gjøre dongeribukser med lavt liv.
Gjøre dem moderne. Uangripelige. Det må være minst fem år siden jeg var i besittelse av en bukse som ikke seig ned på hoftene når jeg gikk. Som ikke måtte heises på for ikke å stille myntinnkastet til allmenn beskuelse når jeg skulle bøye meg og plukke opp noe fra bakken. Eller fra gulvet. Det blir en del av det siden jeg har to toåringer.
Jævler.

Veien hit og dit igjen

I går kjøpte vi hus.
Eller ikke hus, egentlig. En blokkleilighet på 72 kvadratmeter i stavanger.
Den kostet 2,5 millioner monopolpenger, men er blank og nyoppusset og fin, og ligger i første etasje.
Jeg er glad for at vi ikke måtte kjøpe noe dyrere, glad for at vi skal vende tilbake til Oljebyen hvor himmelen er litt høyere enn på den andre siden av fjorden.

Likevel har jeg en klump i magen og føler at vi skjærer over den 'andre' navlestrengen til ungene. Den som har bundet dem til besteforeldrene og er laget av begeistring, latter og dyp gjensidig kjærlighet.
På den annen side så flytter vi ikke til Sjina (det er slik man uttaler 'Kina' på disse kanter).
Det er mange besteforeldre som bor lenger unna barnebarna sine. For å si det sånn. Og på sikt så er det mer å velge i, det er langt større mangfold i byen.

Flytting blir det uansett ikke noe av før til sommeren. Det er fortsatt noen hinder i løypa på vei tilbake til urbanistan, hvor det største er å overbevise borett…

Puppy Love

I de tidlige tenårene hadde jeg en rekke kjærester.
Kjærester er vel kanskje ikke det rette ordet, forresten.
Det var gjerne jenter jeg hadde kikket på i smug, som jeg egentlig ikke turte å snakke med, som bodde i en dal eller på en holme eller et nes, men som jeg ble 'i samen med' via jevnaldrende 'agenter' som talte min eller ungpikenes sak, og så ble jeg gående og tenke på dem. Smile når jansen bød seg. Og så skrev jeg brev til dem.

Noen gange snakket jeg i telefonen med dem. Og jeg satt ved fars uryddige skrivebord og svarte med enstavelsesord, og de satt i en trekkfull telefonkiosk med en venninne og tjafset tyggi og fniste, og fortalte meg om den og den og om lærere de hadde på skolen, og hvordan de gledet seg til det eller det som somregel var helga.

Jeg ble nok mest snakket til, ja. Men det var da bedre å bli oppringt av noen enn å være alene. Drømming var essensen i tilværelsen.

Jeg husker særlig èn som het Heidirun som kom fra en dal og hadde høyt stripet hår…

The Homecoming

Om ettermiddagen når pendlerbåten sakker farten og svinger inn på sørpelandsvågen, og alle mine medpendlende sambygdinger reiser seg og står og presser mot utgangen som sauer mot ei stengt grind, og særlig sykkelføkksa i all sin selvlysende gru, da pleier jeg å tenke på ungene.
Kikke oppover mot det gule huset oppe i skråninga.
Samme hvor trett jeg måtte være så kjenner jeg at jeg gleder meg til å se dem.
Er det overskya (det er gjerne det på våre kanter) og markisen er oppe så pleier de å stå i vinduskarmen og speide nedover mot båten for å se om de ser meg. Jeg stanser for å vinke på et punkt hvor det er fri sikt, omtrent midt i bakken. Og da går de små hendene ivrig opp og ned når de får øye på meg.
Rållså sier at det var akkurat der hun selv pleide å stanse for å vinke til sine besteforeldre da hun var barn. Det er fint å tenke på.

Stemningen pleier være mildt kaotisk når jeg kommer inn. Rett før eller rett etter middag. Og ganske ofte vil de demonstrere at de misliker at jeg …

Flisa på gangen

Påstand : Ikke alle FRP'ere er idioter, men de fleste idioter stemmer FRP.

Kjør debatt.

Klam glam

Hvis jeg lukker øynene og tenker på 'dirrende hete' da er jeg tilbake i Monterrey, Mexico i 2008.
Helt fra vi forlot flyet, etter en flygning hvor en haug med idrettsjenter i sekstenårsalderen hadde gjettet seg til at vi var et rockeband (som de riktignok aldri hadde hørt om, men likevel). De hadde fnist og smugtittet og samlet autografer, og Taraldur, som var den høfligste av oss hadde delt ut noen plater til de ivrigste.

Varmen sto tjukk i mot oss allerede i det vi gikk ut av flyet. Den nest siste jobben på en krevende latinanerika-turné.
På flyplassen ventet den lokale promotøren med sine godt gjødde kumpaner. Metal-latinoen er ikke veldig ulik metaltyskeren. Obskure t-skjorter over store mager, trange bukser over tynne lår.Hvite joggesko. De hentet oss i to privatbiler. Gamle amerikanere. Og jeg gikk inn i den som så ut som den hadde best airconditon. Men fant ut at jeg hadde bommet grovt.
Vi kjørte med alle vinduene åpne og det var som å sitte inni en varmluftsovn.

Påskeharens røde hjørne

I dag er det endelig avspark i Premier League i England.

Til fjorårets sesongstart stilte jeg med blanke ark og 9 TORRES på ryggen oppe hos Svennedin Svennedane med et syltynt håp om bedre dager for de røde fra Merseyside.

Det gikk jo som det måtte gå: Hodgson ble byttet ut, Torres tok furtefjeset sitt og forsvant til Chelsea.
I fjor, og året før har 9 TORRES vært den suverent mest solgte drakten i den engelske ligaen.
Den må ha solgt mange tusen røde bare her i Norge. Og, vel - når Torres forlot oss var det mange som ble sinte eller lei seg, og noen kastet draktene sine, noen satte fyr på dem, og noen gjorde som jeg: Gjemte dem innerst i skapet.

Min økonomiske situasjon gjør at jeg ikke lenger har budsjett til å kjøpe ny drakt i tide og utide. Derfor: og i miljøets og gjenbrukets tegn skisserer jeg følgende løsning: Ta den gamle Torres-drakten din - snu den med ryggen opp - ta en sprittusj og sett et kryss over navnet - og vips! Så har du en kjempefin 9 CARROL - drakt. Det gjør ing…

1987 - og nu

Det er visst høsten som banker på døra.
Ikke hardt og insisterende, ikke slik at den uler rundt hushjørnene og trommer på vinduene. Snarere snikende, forsiktig. løvtrærne har fått antydning til gult i tinningene og lufta er kaldere.
Det får meg til å tenke på skolestart. På den gangen jeg flyttet til byen som syttenåring for å begynne på 'allmenn' og jeg var livredd for alt det nye. For alle folka på svithun. Og jeg kom for seint første dagen og jeg gikk og surra, ør og bråkete i hodet, før jeg tok mot til meg og spurte ei dame i administrasjonen om jeg sto på noen liste. Det gjorde jeg. Og jeg ble fulgt opp i klasserommet hvor alle de andre satt, og jeg måtte si navnet mitt mens jeg sto med blikket nedslått. Rød i toppen. 1987.
Jeg delte hybel med storesøster Bergljot og ei jente fra Hjelleland som snakket like bred dialekt som selveste ministeren. Jeg hadde en aldeles nydelig skolevei. Under trekronene på eiganesveien. Det er byens fjellveien, singsaker, bærum.
Og hele b…

Welcome to the jungle

Det var bare såvidt at røyken hadde lagt seg etter helgens festivitas før enda en merkedag kom.
Vi har lest mye bøker om barnehagen for ungene og snakket om det som snart skulle skje.
Men Ingrid har nok ant at det var noe muffens med hele konseptet. Noe vi ikke hadde sagt. INGRID OG ENDRE SKA I BARNEHAGEN, kunne vi si, DER E DET MANGE ONGAR, OG MASSE LEKER, OG RUTSJEBANE (ingrid liker rutsjebaner) og da ville veslejenta umiddelbart svare: MAMMA? Joda. Klart Mamma skulle være med en stund. BEBE? JA, KANSKJE BESTEFAR SKAL HENTE DERE NOEN GANGER.

Saken er jo den at vi aldri har gått fra dem før. Vi har aldri overlatt dem til noen andre (da regner jeg ikke rållså sine foreldre under kategorien 'andre'). I to år har vi dullet og degget og kjeftet og ledd og grått og bekymret oss og sunget og danset og lekt og vært tilstede i livene deres. Men nå skal de overlates til noen andre. Bare noen få timer til dagen i fire dager i uka, men likevel.
Det har gått veldig fint til nå, det e…

We're gonna party like - it's your birthday

Det er oppleves rart å reise bort fra Ingrid og Endre. Det føles liksom feil at jeg ikke skal være der og passe på dem. Og så kommer jeg hjem da - etter et par dager - og så er det som de har sprengvokst og lært seg masse nye ord siden sist jeg så dem. Det skjer veldig mye i livene deres om dagen.

Rållså var nylig arkitekten bak en heidundrende toårsdag som gikk over to dager, og med alle de detaljer, pynt og mat som hørte til. Det er jo slik i et forhold at man kanskje ikke alltid har samme behov for å utrette noe. Men så er man likevel forpliktet - gjennom usagte lojalitets-lover - til å ta del i forberedelsene til - ja, toårsdager og denslags.

I hverdagen kan jeg være passiv på grensen til det dysfynksjonelle. Jeg tror at ungene setter pris på denne roen, at de liker at jeg bare er der og sitter og leker med dem, synger små sanger og leser bøker uten å nødvendigvis ha noen målsetning om å 'utrette' noe. For rållså, derimot kan det nok ofte være frustrerende å ha en livsle…

Suser avgårde

Etter at jeg hadde skuffet min sønn ved å ikke klare å montere trøtraktoren hans, dro jeg til byen.

Ikke på grunn av nevnte nederlag, men fordi jeg skulle til hovedstaden halvtidlig den påfølgende dagen.


På ferja traff jeg en gjeng godt rølpa sørpiser (sjelden har vel et utilsiktet fakepseudonym vært mer treffende). Det var folk jeg egentlig ikke kjente, men mitt bustete utseende roper visst 'plommetjuv' lang vei.

Før jeg visste ordet av det fikk jeg stukket en pils i hånda, og denne smugdrakk jeg (for øl er ikke lov på ferja lenger) mens jeg hadde en slags samtale med den ene. Han mente blant annet at mange trodde at jeg og han var brødre. Men han syntes ikke at vi lignet noe særlig, og det gjorde i grunnen ikke jeg heller. Og så hadde han mange meninger om øl og kunne mange sorter og så hadde han vært kompis med en jeg kjenner som har gått bort, som jeg tenker på ofte. Det endte med at jeg ble invitert bort på bryggeriet hvor han jobbet. TA ME DEG EIN PÅSE, SÅ SKA DU FÅ M…

Lykken er et spann med sand

I løpet av den drøye uka vi oppholdt oss på sørlandet snakket påskekyllingene med besteforeldrene sine på telefonen to ganger.
Saken var den, at det var en nært forestående toårs-dag, og det ble skapt store forventninger om presangene som var kjøpt inn.
Det var selvsagt ikke spart på noe. Endre skulle få trøtraktor og Ingrid skulle få dokkevogn og dokke og alskens utstyr.

Hvorvidt det egentlig er så lurt å knytte barns drømmer opp mot ting i så ung alder kan selvsagt diskuteres.
Da vi kjørte hjem ble det avgjort at ingrid og endre gledet seg så mye til å få 'presangar' at det ikke kunne vente til bursdagen en uke seinere.

Vi hadde kjørt i rundt fire timer, bilen var full av 'rabe'. Skitne klær, barnesenger, madrasser, vogn, denslags. Og jeg var trøtt og litt sur og det samme var nok Rållså også, men jeg var nok surest. Og da vi har båret inn alt og begynt så smått å pakke ut, ankommer bestisene med presangene.

Alt var i pappesker og jeg ante vel fred og ingen fare før jeg k…

Pissemaur

'Pissemaur' er sørlendingers kjælenavn på oss Rogiser som okkuperer strendene deres og råkjører på veiene deres og holder hekkan i sommerhalvåret. ¨Fordi det er så mange av oss og så er vi umulige å bli kvitt¨.


Etter Kristiand sto Lindesnes for tur. Og ungene våre lekte på trampolinen og i det oppvarmede bassenget, og Ingrid skeit i familien flanellskjortemannens plaskebasseng.

Det var en slik sommer som jeg vagt minnes fra min egen barndom. Der alt er usigelig grønt, og løvskogen strekker seg oppover og innover. Og luften er full av lek og is og grilling og undring.
Men det er særlig lukten som tar meg bakover i tid. Lukten av sommeren, varm asfalt, sjøen, allskens blomstergreier.

Dessuten var vi blant venner som også hadde barn. Som frydet seg over sommeren. Og det hele var forbausende friksjonsfritt. Og det ble liksom litt tid til å være den man var før også. På kvelden, når børnene var lagt.

Men skyggene etter nazikristnas-føkkens ugjerninger lå over Sørlandet også. Som noe knu…

Raindogs

Så var sommerferien over. Og vel så det. Det blir litt mørkere på kveldene.. Vi har vært overalt. Kristiansand. Lindesnes. Oslo. Og i kjelleren. I ikkeoverført betydning.

Jeg har fått være mye sammen med ungene. Så mye jeg har villet, og noen ganger vel så det.
For noen uker siden var vi i Kristiansand og det var dagen etter det smalt i Oslo, og det hersket en merkelig stillhet, en uvirkelighet i byem. Men når man har barn så har man ikke så mye tid til å gå og kjenne på sånt.

Det regnet mye den dagen. Ungene hadde regnklær og brakte fram ett og annet smil der de plasket muntert i pyttene i sentrum. Vi hadde handlet vin og så hadde vi parkert i et parkeringshus i nærheten.
Rållså måtte ha noe i en butikk og så tok hun Ingrid og jeg tok Endre på armen og da jeg spurte om hun visste hvor vi hadde parkert, så sa hun at det bare var rett frammi her. Det hørtes unektelig lett ut, og Endre sovnet tungt mot skulderen min, den lille finingen, og i den andre hånden hadde jeg posen med vinen, og …

Savn/god bok/påskeharen får en idè

Etter at far døde, døde en del av skrivegnisten min også.
Kanskje fordi mange ting blir så små og ubetydelige sammenlignet med døden.
Sorgen sitter fortsatt tung i brystet. Noen ganger løser den seg opp i tårer.

Jeg leser ei fin bok nå: 'Før jeg brenner ned' av Gaute Heivoll. Den er delvis selvbiografisk. Jeg kan så lett relatere meg til outsider-rollen fortelleren beskriver igjennom oppveksten i et lite bygdesamfunn. Og sinnstilstanden, frykten for å gjøre noe 'galt'. Konsekvensene av det.

Hele boka dirrer. Fra første setning. Anbefales på det sterkeste.

Det var mens jeg leste i den - på båten i morges - at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle begynne å skrive dagbok.

Jeg har jo prøvd det før en gang, men som noen av dere kanskje vet, så kulminerte det i at den forsvant, for siden å bli gjenfunnet under senga til lillesøster Frekkesen. Dagboka til en atten år gammel bror, som attpåtil er i det millitære, og som attpåtil er stormforelsket, det må ha vært snadder for …

Er dette din drømmebolig?

Bilde
Meldte med Erland på telefonen i går, og antydet at vår støyende kjernefamilie var på husjakt i byen igjen.

Han svarte: BØNDER I BYEN. WHAT THE FUCK? VA DET IKJE SÅ STAS Å BO I HAKKEBAKKESKOGEN LIKEVEL?

Et høyst relevant spørsmål som jeg foreløbig vil la stå ubesvart.

Men så har vi altså vært og kikket litt, da. Alt koster skjorta, helsetrøya og boxershortsen, og i vår prisklasse er det ymse å velge i.

Den boligen som har gjort mest inntrykk så langt er et stort rekkehus/oppussings/renoveringsobjekt oppe i Svæn Foins på rekkefaret.

Det var ikke kommet inn noen bud, så vi tenkte at hvis vi fikk det billig så kunne vi pusse opp for resten.

Rållså ordnet det slik at megleren skulle putte nøklene under matta, men da vi kjente på klinka var ytterdøra ulåst.

Og ikke nok med det. Stuevinduet var knust. Men vi gikk inn, og en eim av gammal røyk og noe udefinerbart reiv i neseborene.

Lars Magnus og svogeren hans var med som bygningskyndige. I det ene hjørnet av stua sto et stort stereoanlegg og en TV…

Gutta

I går var jeg i et stort basseng med Endre for første gang.

Det var Einstein og hans 4-åring og, Endre og jeg. Ingrid var på spel med Rållså.

Det begynte ikke så bra, da Endre avslo sjokoladen han ble tilbudt fra unge Hetle med et bestemt 'NEI!' utenfor svømmehallen.
For understreke alvoret kastet han smilen i bakken.

Jeg syns igrunnen at han tok møtet med offentlig garderobe ganske bra. Det var noen andre folk der også, men ikke veldig mange. Og da vi hadde skiftet til badeantrekk og spylt oss i den litt for skarpe og litt for kalde stråla fra sparedusjen, var vi klar for bassenget.

Det ble forøvrig ganske lett å se hvem som hadde vært i Tyrkia i to uker, og hvem som hadde vært på Sørpis i et år.

Endre var litt usikker til å begynne med. Jeg satte han oppi en badering og lot ham flyte litt, men det ble for skummelt. Det ble bedre da vi gikk over på grunna og han kunne stå bunnen selv. Da kom smilet. Og så ville han ha allslags leker som fløt rundt, og da ble det pappas jobb å sørg…

Heildagsprøve

Det var vel en måned siden at jeg fikk en mail der det sto noe om eksamen. 'ALLE HJELPEMIDLER TILLATT'.

Minus mobiltelefon og internett. Jahaha? Bra eller dårlig? Det det ikke sto var at hjelpemidlene 50/50 og 'spør publikum' også var fjernet. Ville det hjelpe meg å ha bøkene med?

Det var så lenge siden jeg hadde hatt heldagsprøve at jeg hadde glemt følelsen. Det er mange ting som ikke har forandret seg på alle disse årene. De overnervøse pensjonistene som fungerer som vakter er én ting.

Hun som var 'leder' for dette aldrende waffen ss befalte oss alle å skru av mobiltelefonene og legge dem helt ned i sekken eller lommen. Allerede et kvarter før eksamen skulle begynne. Vi var alle potensielle juksemakere.

Vi satt i en svær sal. Kommende slaktere og pølsemakere og undevannsoperatører og Lars Magnus og jeg. Multiheldagsprøve. Og jeg var helt kvalm av all gruingen. Og så fikk vi oppgaven og det kjentes som grunnen forsvant under meg.

Og mens jeg dalte tenkte jeg og skr…

Lørdagshopping (som i shopping, ikke hopping selv om det ser sånn ut)

Jajaja. Rock eller rus, litteratur eller familie - det vil alltid være kraftfôrbransjen som står mitt hjerte nærmest.

Det er derfor jeg styrer mot en eksamen i det superspennende faget logistikk om kun kort tid.

Når vi først snakker om logistikk: Her har vi en timegammel historie fra påkeharens dagligliv.

Siden Rållså jobber i dag, har jeg tatt lørdagshandelen på egenhånd. Det innebærer visse utfordringer.

Tidligere har jeg tatt tvillingvogna og stroppet fast Ingrid og Endre, og så har jeg hatt ei korg ved siden av som jeg har puttet matvarene oppi. Men i dag var lista temmelig lang. Siden det regnet. Og siden jeg tok rållsings på ordet om at det 'gikk fint' å ta begge i ei handlevogn. Til hennes forsvar skal det sies at jeg ikke hørte veldig godt etter.

Det regner godt i dag. Slik det alltid gjør når Jørpiser planlegger felles sosiale utendørs arrangementer. Det var enda et argument for å droppe vogna og ta bilen. Så slapp jeg å ta på børnene regnklær. Jeg lempet dem inni - fyrt…

Ikke en bok for halvgamle menn

Det er rart å sitte hjemme og blogge klokka åtte en Fredagskveld.
Fredag er Timmytid. Men siden min hjertens kjær jobber kveld så er det jeg som er vokter av arvingarna.

Jeg har vel nevnt at jeg putler og leser litt om dagen.

I går fullførte jeg min tredje Cormac McCarthy - bok. Den bærer tittelen 'ikke et land for gamle menn' og den er vel den av de tre jeg har likt best.

Den er ultramacho. Blodet flyter fritt fra første side og forfatteren sparer aldri på detaljene. Det jeg liker aller best er fortellerstemmen. Den indre monologen fra bokens hovedperson. Han er sheriff. Han elsker kona si. Men narkotraffikken blir for mye for ham. All volden og drepinga.

Tilfeldighetene vil dit hen at jeg rotet i bokhylla hjemme etter noe nytt lesestoff og der kom jeg over ei bok som jeg hadde hørt om i bokprogrammet på NRK.

Denne heter 'La meg synge deg stille sanger' av Linda Olsson. Den er absolutt lesbar. To kvinner som blir venninner en gammel og en ung. Den gamle forteller den unge…

Syttende Mai (er vi så glad i)

...moro vi har fra morgen til kveld.

De fleste av mine lesere er kjent med mitt anstrengte forhold til nasjonaldagen. Kombinasjonen salutt/flagg/bunad(er)/falsklydende messingblåsere/tvangssosialt samvær er - synes dere uutholdelig er et sterkt uttrykk?

Nå har jeg imidlertid stelt meg slik at jeg må delta. VI må delta. For det er jo så kjekt for ungene. Da så.

Ungene så unektelig ut til å trives de. Men sammen med bestefar trives de overalt. Endre våknet klokka halv to i natt og gråt sårt og høyt. Han gjør aldri det ellers. Blame it on the boogie. Jeg lovet ham i mitt stille sinn: 'dette, gutten min - dette skal du få slippe å oppleve igjen.'

Bare skryt, selvsagt.

Jeg leste en plass at unger i en spørreundersøkelse hadde plassert 'sytta' godt nede på lista - etter både St. Patrick's day og Langfredag - og gud vet hva.

Så hvorfor gidder vi?

Heldigvis har vi bare tolv-tretten år igjen.

Pulebjørnens klan

I serien Påskeharen anmelder bøker han nesten helt sikkert har lest har vi kommet til bøkene om Cro Magnum - heltinnen Ayla? Ayala? Nåh.

Det var noen bøker jeg fikk i gave som barn - fortrinnsvis til jul - som jeg er nesten helt sikker på at giveren ikke visste hva handlet om.

'Mammutjegerne' av Jan M Auel er et godt eksempel. Jeg mener det var Mormor som klemte til med denne, og at jeg var tolvtretten år og altetende i lesefatet.

Det begynner jo greit, jakting og hverdagsdrama i steinalderland. Bål og natur. Slåsting. Jakt. Denslags.

Men allerede tidlig i denne mursteinen av ei bok blir leseren utsatt for heftige og detaljerte erotiske beskrivelser der Ayala har seg med kjæresten Jondalar.

Boka ble aldri helt det samme etterpå. Jeg klarte ikke å konsentere meg om selve handlingen lenger, så det ble til å skumme avgårde til neste pulescene (som ble lest flere ganger, og stundom valgt som utdrag ved senere.) Og så videre.

La oss si det slik at boka ble en favoritt hos ungharen. Puleb…

Hønsegården

Det er gøy å gå hjemme med Ingrid og Endre om dagen.

De liker veldig godt å være ute, og de prater og styrer og tuller og synger og ler så det er en fryd.

Trønderdegosen foreslo en gang at vi burde starte opp et 'band' og kalle det for 'Ingrid og Endre & far', etter modell fra Xspen og Orten og - ja, far.

I min ungdom - som syttenåring - skapte jeg overskrifter da jeg opptrådde sammen med mor. Eller bare èn overskrift, egentlig. Og for spesielt interesserte var det trønderdegosens far som laget den: Dvergbøy& Mother sto det. På forsiden av BP.

Jeg husker ikke helt hva jeg syns om det. jeg ville bare synge.

Det jeg skulle fortelle om har ikke noe med synging å gjøre. Jeg satt med de små i går. Ved spisebordet. De var i et aldeles strålende humør. Vi gikk igjennom hva vi hadde gjort i løpet av dagen for sikkert tiende gang. De liker det. Å snakke om seg selv.
Da Rållsis kom hjem fra jobb og giret dem ytterligere sto jubelen nærmest i taket, og mat var ikke så viktig …

Aha!

Bilde
Sto og sang hos Timmy (som ikke må forveksles med sauen med samme navn) i går.

Det gikk sådär. Litt trått. Men T var som vanlig positiv.

: DÅ TAR ME DEN SISTE NESTE GANG, OG SÅ SENDE EG ØVE ET PAR GAMLE. Å SÅ TRUR EG ME PRØVE OSS PÅ EI ØVING.

PH: Skal vi øve? Du og jeg? Eller er vi flere?

T: KRISTOFFER. EG LIGE DET OPPSETTET.

Med 'det oppsettet' mente han to gitarer, en vokalist og resten på boks.

Å, faen.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg spiller i band.

Selv liker jeg bass og trommer ganske godt.

Shubidua (dutt-uaa)

Jeg skulle så gjerne skrive noe snappy, men så vet jeg ikke helt hva.

Derfor vil jeg heller fortelle om noe som har vært en fin ting igjennom vinteren, en uventet opptur i distrikts-Norge.

Etter at jeg sluttet i det ambisiøse synthpop-bandet jeg sang i - uten sure miner fra noen av sidene - ble jeg fylt av en uventet tomhet. Selv om avgjørelsen var riktig for alle parter. Det var jo slutten på et forhold som hadde vart i ti år. Og jeg hadde forandret meg og var ikke den samme lenger, og det var jammen ikke poporkesteret heller.

Men så tenkte jeg ikke så mye mer på det, hodet mitt var fylt med så mye nytt, og så døde far.
Og da ble det fylt med veldig mye annet også.

Så kom det plutselig en tekstmelding fra en gammel bandkompis som lurte på om jeg var lysten på å legge noe vokal på noen sanger han hadde laget. Jeg var smigret over tilbudet. Men når man er over førti, og har tvillinger på snaut to år og begrenset med fritid så kvir man seg gjerne for å love noe man ikke kan holde. Og særlig …

Bondegårdsferie

Dette er - eller har vært - den lengste påskeferien påskeharen noengang har hatt.

En feriedag, noen røde, et par permisjonsdager, og vups: To uker fri fra jobb. Jeg er likevel mer utslitt nå enn jeg var for to uker siden. Men ikke på grunn av fyll slik tilfellet pleide å være for en del år tilbake.

Rållså og jeg og Endre og Ingrid var et par dager i Kristiansand først, og deretter reiste vi hjem, og så dro jeg inn til farsgården for å bistå lillebror og kjæresten hans i lamminga.

Jeg fikk fort tilnavnet 'polakken' av Dagobert. 'Polakk' er samlebetegnelse for østeuropeiske fremmedarbeidere i utkantnorge. De får de skitneste jobbene og den dårligste lønna, og mange av dem snakker gebrokken engelsk (som de fleste andre på bygda) og noen lyder bare enkle kommandoer som vinking, plystresignaler, og 'KOM HER!'.

For å kompensere for min manglende østeuropa-bakgrunn trakk jeg linja enda lenger tilbake - til bomullsplukkerne i juesei - og sang høyt triste gamle negro spirit…

Picture in a frame

Bilde
Man skal ikke le av andres ulykke, men dette bildet - med overskriften : HER GÅR DET GA-GALT, fra gårsdagens Blablanett gjorde dagen min mye bedre.

Her kommer guttemusikken.

Bilde
Kongeriket har ikke mange konkrete fiender.

Nasjonen har riktignok ertet på seg noen ekstremister ved å la kristenfundamentalister fornærme profeten deres i ytringsfrihetens navn. Og ved å delta i en skyggekrig i Afghanistan. En krig de etter alle solemerker kommer til å tape. Å bombe et steinalderland tilbake til steinalderen var vanskeligere enn man kunne tro på forhånd.

Regjeringen sier at vi ikke er i krig. Soldatene sier at å drepe er bedre enn sex.

Soldatene i kongens garde er visst litt mer tvilende på drepefronten. Da det gikk en skarp alarm nylig, var det soldater som hoppet over gjerdene og gjemte seg under sengene sine.

Det er disse elitestyrkene som skal beskytte kongen. Uflaks for han.

Men heldigvis er de dritflinke til å marsjere. Og så har de jo sneisne uniformer.

Heldige Anton VS Lucky Luke

Mitt forhold til pengespill er ikke-eksisterende. Dvs: Jeg spiller ikke. Jeg spiller ikke poker for jeg syns det er kjedelig. Jeg spiller ikke på hest heller. Mye av samme grunn. Jeg spiller ikke på hund eller katt eller fugl eller fisk eller fotball eller oddsen. Eller enarmede banditter.

Men som barn fikk jeg et visst kick ut av kronesautomatene som hang på ferjene.

Mest av alt spiller jeg ikke lotto. Ved siden av å ikke være på facebook, anser jeg dette for å være en av mine større bragder.

Det er mulig disse uttalelsene får meg til å fremstå som en stusselig fyr, men det får stå sin prøve.

Hovedgrunnen til at jeg ikke spiller lotto er at jeg ikke tror på lette penger. Jeg har alltid måtte slite for de pengene jeg har tjent ('slite' - som i norsk målestokk).
Og det er det ingenting galt med. Mye penger er ikke det samme som bedre livskvalitet. En stor lotto-gevinst - hva ville jeg gjøre med den? - Og hva ville den gjøre med meg?

Det er nok av ting man ønsker seg og kunne tilegne…

Funky Friday

Jeg leste en overskrift på en nettavis om at 'Paradise-babyen' er født. I et øyeblikks anfall av fordommer, syslet jeg med tanker om tvangssterilisering. Men tok meg heldigvis inn igjen.

Så derfor: Kjære nybakte foreldre - dere er noen superflotte rollemodeller for den oppvoksende generasjonen - gratulerer med nurket.

Kan nesten ikke vente med å følge dere videre.

Fan.


Var det for sarkastisk? Det var kanskje det.

Kanskje det er middelalderen. Eller våren. Eller en følelse av hjelpeløshet i irritasjonen over det meningsløse.

Over dyrkingen av det overfladiske og blanke, hippe, polerte og langrunne.

For et par år siden - da far fortsatt var der - kommenterte jeg at gjerdene rundt bruket så sjabby ut.

OG KA HAR DU TENKT Å GJER ME DET? Spurte far.

INGENTING. Svarte jeg.

Og det tror jeg jammen at jeg klarte å holde også.

Fascistiske Barnesanger volum 1

GRINER DU?
Tekst: Margrethe Munthe
Men hva er dette for sure miner?
Nei, jammen tror jeg du går og griner!
Du vet da, når du er sint og lei,
% så kan ingen bli glad i deg! %

Nei, jeg skal si deg at ingen liker
de stygge barna som går og skriker,
for skrikerunger det har vi nok,
% på Blokksberg sitter en diger flokk. %

Kom hit og vis meg det bli'e fjese',
og tørr så øyne og kinn og nese,
og hvis du lover å være snill,
% så lover jeg at jeg synge vil. %

Påskeharen til trønderdegosen

Du vet at Lars Magnus og jeg kommer oppover til helga?

Anarkistiske barnesanger (Volum 2)

Sjørøveri var et av de yrkene som fristet mest i barndommen. Det å seile rundt på havet med kompisene sine og bare ta det man hadde lyst på hadde en nærmest uimotståelig tiltrekning på meg. Det trakk ikke ned med skattekart som førte til enorme nedgravde gullskatter på øde palmeøyer heller.

Det er kanskje her sympatien for de somaliske piratene egentlig kommer fra.

Alle pirater er kule bortsett fra kaptein kabelsatan som er en pudding. Egner har forsyne meg en Sjørøveranarkistvise han også. En klassiker. Å heiåfadderiåfadderullandei.

Jeg er kaptein Sorte Bill fra femten hundr’ og fjorten
Hei fadderi fadde rullan dei
En sjørøver kap’ten av den gamle gode sorten
Hei fadderi fadde rullan dei
Og skuta er det mang til i, her er Jack og gamle Billi
Petter Flint og Røde Willi og enda noen til
Når vi heiser alle kluter, kan vi borde alle skuter.
Ingen slipper unna kaptein Sorte Bill

Vi seiler på sjøen i vind og i blest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver i øst og vi røver i vest
Å hei fadderi fadderulla…
Jeg har møtt meg selv i døra så mange ganger at det ikke er alltid jeg gidder å si 'hei'.
Noen ganger går jeg bare forbi og later som jeg er en annen.

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

KLATREMUS VISE

Det var en gang en mus
og den musa det var meg,
og ingen mus i verden
har det så godt som jeg.
Jeg rusler hele dagen
med lua mi på snei,
og blir jeg tom i magen,
så bare synger jeg,
fadde rullan dei.

Når jeg blir bedt i selskap
så roper jeg hurra!
For jeg vil gjerne spise,
og synge og være glad.
Det er så godt å leve
når man kan more seg.
De andre de kan streve,
men det vil ikke jeg -
fadde rullan dei.

De andre samler nøtter
og har i sine hus
men jeg vil heller være
en liten og doven mus.
Jeg har så mange venner
i skog og mark og hei,
og alle som jeg kjenner
de deler nok med meg -
fadde rullan dei.

Skumlere

Bilde
Hun her var forresten enda skumlere.

Star Material

Bilde
Det blåser en opprørsvind over Nord-Afrika og den Arabiske verden.

Det later til at de har mange ting å være opprørt over.

Diktatur er noe svineri.

Da bildene av Oberst Gadhaffi kom fram i sammenheng med den Libyske revolusjonen tenkte jeg at jeg har glemt hvor skummel den mannen virkelig er. Eller iallefall virker.

Reagan kalte ham for 'The Mad Dog of the Middle East'. Og selv om Ronaldo Reagano nok hadde feil i det alleraller meste han sa, synes jeg dette er en treffende beskrivelse.

Obersten har åpenbart en lysende karrière som bad guy i hollywood foran seg.

Hvis han skulle bli nødt til å forlate diktator-kallet.

Heroism

Da jeg gikk på videregående leste vi noveller og romaner av Steinbeck og Hemingway og lærte om noe som blir kalt 'the lost generation'. Forfatterne representerte unge menn som var blitt følelsesmessig forkrøplet av sine opplevelser som soldater i første og andre verdenskrig.

Krig har en tendens til å bli glorifisert. Krig er mandig. Krig er nødvendig for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Ondskapen har hatt mange navn og ansikter siden da. The Japs, The fuckin nazis, The goddamn communists, the motherfuckin terrorists, the filthy babyeating dictatordevil saddam hjusein. Ju neim it. Bring em on.

Jeg har sett noen episoder av 'The Pacific' - serien som skildrer amerikanske soldater - som deltar i krigshandlingene i Stillehavet under andre verdenskrig. Denne er laget av Steven Spielberg og Tom Hanks, og allerede i den voldsomt pompøse introen med storslagne bilder og ditto hornmusikk aner vi at det skal heltes i fullt monn under den alltid vaiende Amerikanske fanen.

Det k…