Lykken er et spann med sand
I løpet av den drøye uka vi oppholdt oss på sørlandet snakket påskekyllingene med besteforeldrene sine på telefonen to ganger.
Saken var den, at det var en nært forestående toårs-dag, og det ble skapt store forventninger om presangene som var kjøpt inn.
Det var selvsagt ikke spart på noe. Endre skulle få trøtraktor og Ingrid skulle få dokkevogn og dokke og alskens utstyr.
Hvorvidt det egentlig er så lurt å knytte barns drømmer opp mot ting i så ung alder kan selvsagt diskuteres.
Da vi kjørte hjem ble det avgjort at ingrid og endre gledet seg så mye til å få 'presangar' at det ikke kunne vente til bursdagen en uke seinere.
Vi hadde kjørt i rundt fire timer, bilen var full av 'rabe'. Skitne klær, barnesenger, madrasser, vogn, denslags. Og jeg var trøtt og litt sur og det samme var nok Rållså også, men jeg var nok surest. Og da vi har båret inn alt og begynt så smått å pakke ut, ankommer bestisene med presangene.
Alt var i pappesker og jeg ante vel fred og ingen fare før jeg kikket oppi den som skulle inneholde trøtraktoren. Den var i deler.
Vogna var ikke i deler. Den var i ferd med å pakkes ut, og Ingrid var voldsomt begeistret. Og Endre ville sette seg oppå traktoren. Som ikke var en traktor, men et byggesett i plast. Og som husets mannlige overhode ble det min jobb å montere. Endre ble som sagt utålmodig, særlig siden søsteren allerede stolt trillet den rosa lekevogna rundt på gulvet til oppmuntrende tilrop fra sponsorene.
Saken er at jeg ikke er særlig flink til å lese bruksanvisninger, og slett ikke under et slikt forventningspress. Og tiden gikk og da Endre også ville trille vogn kom det overhodet ikke på tale. Og Ingrid hadde masse, og han hadde en liten duplo søppelbil og en traktor i deler og en udugelig montør. Med dårlig humør. En trenger ikke å ha utviklet rare rettferdighetssansen for å skjønne at dette var uholdbart. Da det ble klart at undertegnede ikke ville greie å sette sammen kjøretøyet på kort sikt, dro de to yngste sammen med de to eldste ut på tur.
Rållså og jeg ble værende for å rydde ut. Og for å skru. Mer og mer frustrert ble jeg, og det endte med at jeg banket på noen plastdingser på hjulakslingen. Plastdingser som rållså senere påpekte at var merket med FOR TOOL USE ONLY. Grrmf. Og så ødela jeg noen skruer.
Traktoren står nå i kjelleren. I deler. Minus noen som er ødelagt. Rållså og jeg er fortsatt sammen. Endre hadde aldri klart å kjøre den trøtraktoren likevel. Han er alt for liten. Men han fikk en trehjulssykkel i stedet. Som jeg klarte å montere. Og så måtte Ingrid få en sparkesykkel. Og så måtte Endre få ei dokkevogn han også. Og nå er hele stua en rosa maskinpark i hardplast. Velkommen til forbrukersamfunnet.
Saken var den, at det var en nært forestående toårs-dag, og det ble skapt store forventninger om presangene som var kjøpt inn.
Det var selvsagt ikke spart på noe. Endre skulle få trøtraktor og Ingrid skulle få dokkevogn og dokke og alskens utstyr.
Hvorvidt det egentlig er så lurt å knytte barns drømmer opp mot ting i så ung alder kan selvsagt diskuteres.
Da vi kjørte hjem ble det avgjort at ingrid og endre gledet seg så mye til å få 'presangar' at det ikke kunne vente til bursdagen en uke seinere.
Vi hadde kjørt i rundt fire timer, bilen var full av 'rabe'. Skitne klær, barnesenger, madrasser, vogn, denslags. Og jeg var trøtt og litt sur og det samme var nok Rållså også, men jeg var nok surest. Og da vi har båret inn alt og begynt så smått å pakke ut, ankommer bestisene med presangene.
Alt var i pappesker og jeg ante vel fred og ingen fare før jeg kikket oppi den som skulle inneholde trøtraktoren. Den var i deler.
Vogna var ikke i deler. Den var i ferd med å pakkes ut, og Ingrid var voldsomt begeistret. Og Endre ville sette seg oppå traktoren. Som ikke var en traktor, men et byggesett i plast. Og som husets mannlige overhode ble det min jobb å montere. Endre ble som sagt utålmodig, særlig siden søsteren allerede stolt trillet den rosa lekevogna rundt på gulvet til oppmuntrende tilrop fra sponsorene.
Saken er at jeg ikke er særlig flink til å lese bruksanvisninger, og slett ikke under et slikt forventningspress. Og tiden gikk og da Endre også ville trille vogn kom det overhodet ikke på tale. Og Ingrid hadde masse, og han hadde en liten duplo søppelbil og en traktor i deler og en udugelig montør. Med dårlig humør. En trenger ikke å ha utviklet rare rettferdighetssansen for å skjønne at dette var uholdbart. Da det ble klart at undertegnede ikke ville greie å sette sammen kjøretøyet på kort sikt, dro de to yngste sammen med de to eldste ut på tur.
Rållså og jeg ble værende for å rydde ut. Og for å skru. Mer og mer frustrert ble jeg, og det endte med at jeg banket på noen plastdingser på hjulakslingen. Plastdingser som rållså senere påpekte at var merket med FOR TOOL USE ONLY. Grrmf. Og så ødela jeg noen skruer.
Traktoren står nå i kjelleren. I deler. Minus noen som er ødelagt. Rållså og jeg er fortsatt sammen. Endre hadde aldri klart å kjøre den trøtraktoren likevel. Han er alt for liten. Men han fikk en trehjulssykkel i stedet. Som jeg klarte å montere. Og så måtte Ingrid få en sparkesykkel. Og så måtte Endre få ei dokkevogn han også. Og nå er hele stua en rosa maskinpark i hardplast. Velkommen til forbrukersamfunnet.
Kommentarer