tirsdag, mai 31, 2016

finding memo

Jeg er ikke sikker på hvor lenge det er siden Rållså og jeg gjorde noe på tomannshånd. Da regner jeg ikke med de små glimtene på lørdag formiddag, i stillheten som oppstår etter at en av oss har fulgt ungene til fiskepiren. Da pleier vi å synke inn i hver vår skjerm, eller ned mellom linjene i en bok. 
Vi er ikke med hverandre. Jeg vil heller si at vi er i hverandres nærhet.  
Det er kanskje sånn det kommer til å bli når eller hvis vi blir gamle sammen. 
Vi to. Som har valgt hverandre. På en slags usynkron reise. Svakt buet er banen vi går i . 
Nå sitter vi på et fly, på vei mot Gardermoen. Jeg skimter en spiderman i en setelomme litt lenger framme i flyet. En grønn og grå joggesko. Bak meg er det tre jenter fra Jæren som har mye å snakke om. Rållså stryker meg over kinnet, og langt bak er det et spedbarn som gråter. Jeg kjeder meg ikke. Men slapper jeg av?
Det er Juni i 2015. Vi skal til Stockholm. Byen som skal vise seg å være bedre enn sangen. Med veldig veldig god margin.

mandag, mai 23, 2016

Snooze

Det var stillheten som vekket meg
Eller fraværet av lyd
Fuglene hadde slutta å synge
Sauene breka ikke
Regnet knatra ikke mot det nysprungne bjørkeløvet
Kanskje det er sånn døden høres ut
Derav dødsens stille
Er det sånn? Er det sånn at døden er stillhet og livet støy?
Derav uttrykket et helvetes leven

Kanskje det var lyset som vekka meg
Lyset som strakte seg inn glipa mellom gardina og karmen
Dagslys, men ikke sol
Derav forpult overskyet
- Uttrykk for regn
Eller er det utrygt?
Det er et av disse munnhellene som alltid har vært der, så lenge jeg kan huske; men Som jeg ikke har tatt meg bryet med å sjekke ut den eksakte betydningen av
Det kan komme regn
Det er det det betyr
Men helt sikkert er det ikke
Ingenting er sikkert

Jeg har latt meg fascinere av måten trær og andre planter strekker seg mot lyset på
Men de gjør det på en umerkelig måte
Lener seg over når man snur ryggen til
Uendelig sakte
Kanskje jeg ikke ble vekka i det hele tatt
Kanskje det er søvnen som er det egentlige livet
Jeg vet ikke
En gang var jeg edru en hel uke i strekk
I drømme så jeg djevelen
Jeg vet ikke om det var natt eller dag

torsdag, mai 19, 2016

Du må ikke sove/ Eg går å legge meg (Øverland meets Tønes)


Eg blir'kje gammale i kveld

Eg kjenne det, ja det kjenne eg

Hadde tenkt meg opp tidlig i mårå

Å få någe ut av dagen


Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Eg vett'kje koss plana dokke he

Eller om dokke he tenkt øve saken

E dokke i det heile tatt klar øve kor mye klokkå e?

Og mi e stilt itte tekst-TV

Og den e på slaget nøyaktig på sekundet



Eg går å legge meg, bare så du veid om det

Nå går jaffal eg å legge meg, e det greit?


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Kor lenge tenke de å sidda?

De må bare sidda for min del, ja bare sitt

Det hadde vore fint hvis dokke konne dempa dokke litt

Det e et gammalt hus; det e lytt!


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Men husk at det kjeme en dag

Det kjeme en dag i mårå

Kver og ein he sin plass, sine plikte

Han sga ijønom

Og då e nattesøvn alfa og omega

Eg sidde ikkje her å knega



Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Eg går å legge meg, bare så du veid om det

Nå går jaffal eg å legge meg, det e greit


Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Åh, de sidde her ennå, ja?

Mobilen min, ligge den der i hjørna?

Ja, nei, han kan bare ligga

Det e ikkje nåen som he ringt?

Nei, sgo bare sjekka

God natt! God natt! God natt!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Ser naboane au he sløkt

Må'kje gløyma å sløkka her

Og låsa au; e så mye som ræge rondt nå



Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Skru av fjernsynet; heilt av!

Trykk på den knappen på sjølva fjernsynet

Sånn at det rauda lyset daua, den ja!



Eg går å legge meg, bare så du veid om det

Nå går jaffal eg å legge meg, e det greit?

Eg går å legge meg, bare så du veid om det

Nå går jaffal eg å legge meg, e det greit?

onsdag, mai 18, 2016

Påskeharens tale til 17. Mai

Kjære alle sammen: Gratulerer med dagen!
Da jeg var barn, så syntes jeg at syttendemaitalen var det helt soleklart kjedeligste  med hele dagen, kanskje det var ordene som var for voksne, eller formen det hadde. Vi sto i hvert fall, med sløyfene våre og festklærne - stanga mot førsteetasjen i skolebygget, på Randøy - der kiosken var, og venta på at talen skulle bli ferdig, slik at kiosken ble åpna og festen kunne begynne på ordentlig.

Så dette har jeg hatt i minne, og derfor har jeg skåret talen min ned til rett under tre timer.

 Pølser, is, flagg, salutt, luftgeværskyting, potetløp,  diplom, sekstimeter, tog med korpsmusikk, bunad – og vissheten om at sommerferien ikke var så alt for langt unna. Og kongen og gjengen på fjernsynet.

Det er flott, syns jeg: at vi feirer nasjonaldagen med barnetog, og ikke med militærparader.

Jeg må innrømme at jeg blei litt perpleks da jeg fikk forespørsel om holde 17.Mai-tale, og  lurte på om jeg egentligt hadde noe å si, og så landa jeg på at det hadde jeg kanskje.

Først tenkte jeg på hva som er bra med det landet vi bor i, og det er jo mye – jeg kunne nesten brukt alle de tre timene på å ramse opp det: Vi har fantastisk natur, og allemannsretten sikrer at alle har tilgang, de fleste har jobb, vi har et styresett som gir alle medbestemmelsesrett , vi har stor grad av likestilling, et godt offentlig helsevesen, vi har foreldrepermisjon, sykelønnsordning og  en struktur som tar vare på de aller fleste. Vi har arbeidsmiljøloven som regulerer ansvar og rettigheter i arbeidslivet.

Vi kan si – nesten hva vi vil – vi kan tulle med –nesten alt. Det har vært ganske høyt under taket i dette landet, og det syns jeg er et kvalitetstegn.

Har jeg glemt noe?  Kultur – jeg må innrømme at det første jeg tenkte på når jeg tenkte på det beste vi hadde var biblioteket, et lavterskeltilbud for alle – store og små. Unge og gamle. Jeg elsker biblioteket. På Randøy hadde vi riktignok ikke bibliotek, men vi hadde noe som het bankbokbuss, en liten buss som stoppa utenfor skolen på Onsdagen i matfriminuttet. Den stoppa også på lille Kåda, der det bodde kanskje ti mennesker til sammen, to ganger i uka. Helt fantastisk.
Jeg har bodd i utdlandet, og reist ganske mye, og det jeg alltid tenker når jeg kommer hjem, er at her i landet er det mye som ‘virker’.  Dette får jeg rett som det e bekrefta av folk jeg kjenner som kommer fra andre land, som har bosatt seg her – dere har jo barnehager for alle, sykepenger og pappapermisjon. Hvorfor klager dere?

Og klaging – det er det mange som er gode til – vi klager kanskje fordi vi tar ting som en selvfølge – at vi ikke forstår hvor godt vi har det.

Det at det ikke har vært krig på norsk jord siden 1945, for eksempel – det er ikke alle så har hatt det sånn. Det e ikke ein selvfølge at det er sånn.

DU MÅ IKKE SOVE – som Arnulf Øverland sa. – Og hadde eg hatt tre timer til å tale for dere, og  ikke femten minutter så skulle jeg ha lest hele, for det e ein knakandes god tekst.

Det velferdssamfunnet, i det fredelige lille landet vi bor i er blitt til på grunn av engajsement, hardt arbeid, ved hjelp av kloke hoder, og litt flaks.

Før oljå  var Norge et relativt fattig land. Oljå har gitt oss enorm rikdom, men og utfordriinger. Oljå har forandra Rogalendingen, og kanskje nordmannen også. Gjort oss mer selvsikre, mer bresne. Vi reiser mer. Vi eier mer.

Nøkkelen til det beste i samfunnet vi har ligger i at folk deltar – at de engasjerer seg – at de står på for det de tror på. Det at en har ordninger som tar sikte på å ta vare på flest mulig vitner også om en verdifull  tradisjon for å hjelpe de som ikke har det så bra.

Noen kaller det nestekjærlighet. Noen kaller det humanisme. For meg er det det samme  hva de kaller det, det å hjelpe de som sliter – ta vare på flest mulig – det er det som er kjernen i den nordiske modellen. Eller sånn tror jeg i alle fall at det var tenkt.

Jeg tenker engasjement på alle plan, i lokalidretten, i saniteten, i 4h, i skytterlaget, i foreldreutvalget på skolen, i teaterlaget, i politikken, i sau & geit, og nå har jeg bare nevnt noen ganske få – deltagelse og engasjement, det gir kunnskap, og det knytter folk sammen, og det er godt å være sammen.

Og ansvaret det slutter ikke utenfor døra di, eller utenfor kommunegrensa, eller utenfor grensene til Norge.

De demokratiske rettighetene  vi har, de kan vi ikke ta som en selvfølge, for jobben med å vedlikeholde og videreutvikle demokratiet den tar aldri slutt. Det er ikke mulig å lene seg tilbake og si at jobben er gjort, for veien blir til mens vi går. Og når vi ikke går lenger, når min vei er slutt, så vil det fortsatt gå folk der, som må løfte, som må utvikla og ta vare på det beste av det vi har.

GHB sa ein gong at det var typisk norsk å være god, og personlig så syntes jeg den gangen at det var i overkant brese, for selv om vi er gode, så er vi ikke best på alt.

Det er ikke alt som e godt nok.

En ser jo at folk engasjerer seg – det er gledelig – at en våger å ta de diskusjonene som er vanskelige også – de som går på kommunestruktur, for eksempel –  i Hjelmeland har dere sagt nei til å slå dere sammen med Strand og Forsand – det er mange som har engasjert seg på begge sider, og personlig er jeg glad for at dere landa der dere landa, for jeg er ikke blant de som mener at store enheter er så mye bedre enn små. Jeg har selv fått erfare, med sjukdom i familien, at når mor lå på pleieheimen  –  det å ha folk som jobba her som kjente oss, og som vi kjente – gjorde det tryggere for oss, vi kjente på tilørigheten til Hjelmeland, og jeg er ikke sikker på om det hadde vært sånn hvis det var på en stor enhet på Jørpeland eller i Stavanger.

Det personlige er så viktig. Samarbeid er jeg for – det å forholde seg  til et større bilde – og å samarbeide er noe en må gjøre, noe en skal gjøre, for alt er skjørt, alt henger sammen med alt.

I mindre lokalsamfunn blir en mer synlig – på godt og vondt –  en kommer nærmere hverandre, det er en verdi i det.
Verden rundt oss er i endring, og vi er en del av den verden, vi er veva sammen med den verden, vi  har vært med på å skape den verden, og vi har et ansvar for å være med på å løse de utfordringene som fins.

Jeg synes vi skal være rause og inkluderende heller enn kjipe og isolasjonistiske. Jeg synes ikke vi skal mistenkeliggjøre folk fordi de e annerledes enn oss selv.
Teknologien har bidratt til at verden kommer nærmere. Alle bildene som flimrer over fjernsynet, søkklastede båter med folk på vei over middelhavet, lasta med folk på flukt frå krig og elendighet. Terrorhandlinger i Paris og Brussel, i Irak, Afghanistan, Egypt, Tyrkia og Pakistan, ting som kan være vanskelige å forstå.
'Vi kan ikke hjelpe alle', blir det sagt. Er det det som skal være mantraet? 
Vi kan ikke hjelpe alle, men vi har en plikt som medmennesker til å hjelpe så mange som mulig. Frykten for det som er annerledes må ikke få vokse seg større enn ønsket om å hjelpe.
Nytter det å stenge døra? Nytter det å mistenkeliggjøre folk?  Er alle flyktninger erkstremister eller lykkejegere?  Jeg vil slå et slag for godhetstyranniet.

For omsorg og solidaritet og nestekjærlighet og humanisme.
Og det å se på folk som et problem som kommer til å ødelegge det vi har – heller enn  en ressurs som kan tilføre noe, det er bakstreversk og destruktivt, for det går på selve verdien av det å være menneske, og du har like stor verdi uansett Du er like glad i ungene dine, du har like stor rett til et godt liv. Du har like mye å tilføre. Det er det som er essensen

Jeg snakka om barnetog tidligere, om ungene våre, og jeg tror mange av oss har mye å lære av dem. De er åpnere enn oss, de er mer nysgjerrige, de lærer fortere, de er mer moralske og mindre moralistiske. Vi kan ikke ta i mot alle, men de vi tar i mot må vi ta i mot på en skikkelig  måte, integrering skjer i det små, i lokalsamfunnet, i barnehagene og på skolene.
De som veiver med flagget, som bruker det som et symbol på å markere avstand er på ville veier.

Det er ingen plass i verden som er finere enn Ryfylke om våren. Vi har rett til å være stolte over å være Norske, og over det samfunnet vi har, Hurra for Norge og Nasjonaldagen og jeg håper at den blir helt fantastisk for dere alle. Takk for meg!