finding memo

Jeg er ikke sikker på hvor lenge det er siden Rållså og jeg gjorde noe på tomannshånd. Da regner jeg ikke med de små glimtene på lørdag formiddag, i stillheten som oppstår etter at en av oss har fulgt ungene til fiskepiren. Da pleier vi å synke inn i hver vår skjerm, eller ned mellom linjene i en bok. 
Vi er ikke med hverandre. Jeg vil heller si at vi er i hverandres nærhet.  
Det er kanskje sånn det kommer til å bli når eller hvis vi blir gamle sammen. 
Vi to. Som har valgt hverandre. På en slags usynkron reise. Svakt buet er banen vi går i . 
Nå sitter vi på et fly, på vei mot Gardermoen. Jeg skimter en spiderman i en setelomme litt lenger framme i flyet. En grønn og grå joggesko. Bak meg er det tre jenter fra Jæren som har mye å snakke om. Rållså stryker meg over kinnet, og langt bak er det et spedbarn som gråter. Jeg kjeder meg ikke. Men slapper jeg av?
Det er Juni i 2015. Vi skal til Stockholm. Byen som skal vise seg å være bedre enn sangen. Med veldig veldig god margin.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke