fredag, september 29, 2006

Den e fin!


Det er en hel del ting jeg går og irriterer meg på.
Jeg ergrer meg foreksempel over folk som må gå og spytte på fortauene hele tiden, og ikke minst på folk som bare slipper søppel i fra seg på gata. Det er en jævla uting. Ta med dere dritten deres og kast den i et søppelspann. For satan.

Når jeg leser igjennom det første avsnittet jeg har skrevet, så ser jeg at det til forveksling ligner et leserinnlegg i hvilken som helst avis. Men det var bare ment som en innledning til en historie. Historien om en pragmatisk innstilt lensmannsbetjent, og hans noe tvilsomme tolkninger av lovens bokstav.

På stedet hvor jeg kommer fra bor det bare tre-fire tusen mennesker. Det gjør at ting blir temmelig oversiktlige for alle nysgjerrig-Perer og nysgjerrig-petraer. Og det er nærmest å regne som en folkesport med sladder. Dessuten vil 'det kriminelle miljøet' være forholdsvis lett å holde under oppsikt (all den tid det sjelden dreier seg om mange banditter på en slik liten plass. I nabokommunen vår er det visstnok EN mann som går under kallenavnet 'Mini Marve' som står for rundt seksti prosent av kriminaliteten. En digresjon.

'Vaglen' var lensmannsbetjent i Hjelleland på sytti og åttitallet, foruten sheriff-jobben drev han en ganske respektabel gård i Ordal. Han var en svær brande av en mann, og sterk som en stut. Det gikk gjetord om den fysiske styrken hans, og hans evne til konfliktløsning var viden kjent langt utenfor kommunegrensene.
Dessuten var han tunghørt, og snakket derfor MED VELDIG HØY STEMME. DEN E FIN! var det uttrykket folk husker ham mest for.
Jeg har selv blitt stoppet av Vaglen i promillekontroll, og det foregikk på følgende måte: Plutselig står en svær mann i politi-uniform og vinker meg inn til veiens skulder med et politiskilt. jeg stanser og sveiver ned vinduet- Vaglen bøyer det store hodet sitt inn i bilen- snur øret mot meg og sier: PUSTA PÅ MEG! Jeg blåser litt luft på han, hvoretter han repliserer: DEN E FIN, DU! Og vinker meg videre.

Det sies at Vaglen har straffet fyllekjørere på sin egen, og helt spesielle måte. En skal han ha tatt med seg hjem til gården sin og latt han dra slipesteinen i to-tre timer- til vedkommende var edru nok til å kjøre videre (og Vaglen hadde fått kvesset kniver og ljåer). Uten flere etterspill, eller inndragelse av sertifikat. DEN E GO!
En annen skal ha blitt brukt som gratishjelp i siloen - i slåtten.
Hans evner som muskelmann skal også ha vært ønsket i opprørspolitiet i hovedstaden, ettersom han egenhendig kunne røske med seg tre-fire demonstranter i slengen, uten å bruke skjold eller kølle. (Blitzere er uansett ikke kjent for sin fysiske styrke, i motsetning til denne landsens sheriff). Det er vel unødvendig å si at denne fysikken kom til nytte på mang en bygdedans også, hvor ting ofte kunne utarte seg.

Jeg selv er ikke noen tilhenger av at folk tar loven i sine egne hender, og jeg har heller ikke noe særlig til overs for fysisk avstraffelse, men jeg vil anta at Vaglen sin noe uortodokse måte å hanskes med fyllekjørere på hadde flere positive sider. Den preventive effekten ved slipesteins-valsen er en. Det er svintungt å dra slipesteinen, men de fleste av oss ville likevel foretrekke en slik straff foran beslaglagt førerkort. Dessuten er det noe som man ikke glemmer så lett. At sheriffen på denne måten begunstiget seg selv med billig arbeidskraft er selvsagt det mest negative aspektet.
Det jeg lurer på nå er: hvis jeg ser en drittunge som spytter på fortauet- har det noen hensikt å ta ham i nakkeskinnet- dra han med meg hjem- og tvinge ham til å ta oppvasken min?

tirsdag, september 26, 2006

Sint gammel mann


Ting jeg ser frem til å gjøre når jeg blir en sint gammel mann.

Det blir vel mye av det samme som nå, tenker jeg- sitte og kjefte til fjernsynet og bruke uttrykket 'fittetryne' så ofte jeg kan.
Og så har jeg lyst til å pryle en syklist eller to med staven min - hvis de plinger på meg med ringeklokka.
men jeg skal være snill med kjæresten- og kompisene (hvis jeg kjenner dem igjen).

mandag, september 25, 2006

Selvransakelse

Ingen vet- som tidligere nevnt- hvor påskeharen hopper.
En stor del av tiden vet han det ikke selv en gang. Eller ihvertfall ikke hvor han HAR hoppet.
Jeg lurer meg på om jeg holder på å utvikle en tidlig form for Alzheimer, eller demens eller hva de kaller det. Eller om jeg bare glemmer stuff fordi jeg ikke hører etter når folk snakker til meg. Er det fordi jeg er så selvopptatt at andres meninger og opplysninger ikke betyr noe for meg? Jeg håper ikke det. For mine nærmeste kan det nok være et betydelig irritasjonsmoment- det kan være veldig respektløst å ikke lytte til hva andre sier.
På Fredag var jeg i teateret med kjæresten min. Snille kjæresten hadde bestilt billetter til flere av de forestillingene som går på Rogaland teater. Jeg syns det er helt knall med teater- det er en egen magi over bra teater. En magi som ikke kan gjenskapes på lerret eller skjerm. Men det var ikke det som var temaet. Jeg ankom teateret fem minutter før kjæresten min, så jeg hentet billettene. Av en eller annen grunn var jeg overbevist om at vi skulle se Ibsens 'Villanden'. Jeg har ikke noe veldig sterkt forhold til Ibsens diktning, jeg har kun lest Peer Gynt og 'Et dukkehjem', sist vinter så vi 'Naar vi døde vaagner', og det var helt fantastisk. Men nå roter jeg meg ut igjen. Jeg har altså hentet billettene, og kjæresten min kommer, og vi har tid til et glass hvitvin før forestillingen begynner. Jeg kjenner ikke 'Villanden' fra før, men jeg har altså fått med meg at det er en skadet and som blir holdt av en ung pike, og at foreldrene hennes skiller seg eller noe.Og at det går under benevnelsen 'mesterens mesterverk'. Vi slippes inn, og setter oss på første rad. Det er helt fullt i salen. Masse damer med grått hår, og menn med grått hår og fotformsko. Stykket begynner, og det er et par som krangler på scenen, og etterhvert går hver enkelt scene tilbake i tid, og jeg kjenner at jeg blir veldig trøtt, men det er bra teater. (Det er uansett fryktelig uhøflig å sove på teateret, og særlig hvis man sitter på første rad- kloss oppi skuespillerne). Etter omtrent en time aner jeg ugler i mosen. Hvor er anden? Hvor er den lille jenta? Hva er dette?
Etter at vi har klappet og forlatt salen spør jeg kjæresten min:'Var DETTE Villanden'? Nei, det var det selvfølgelig ikke. Dette var 'Bedrag' av Harold Pinter. Jeg hadde rett og slett ikke fått med meg hvilket stykke vi skulle se. Nå lurer jeg litt på om jeg har hentet feil billetter også og gitt dem til feil billettdame.
Når jeg er full glemmer jeg enda mer enn når jeg er edru, og jeg har den uvanen at jeg gjerne gjentar meg selv. Heldigvis er jeg ikke så ofte full.Ehem.. Jeg vil gjerne be om unnskyldning til de av dere som har vært offer for glemskheten min. Det er ikke med vilje.

Runar sier at jeg kommer til å bli en sint gammel mann. Jeg håper at han tar feil. Men jeg kommer garantert til å bli en glemsk gammel mann. Jeg ligger foran skjema.

onsdag, september 20, 2006

Perufuck-jakken


Det er visst delte meninger om hvor ofte man bør oppdatere bloggen sin, og det gjenspeiler seg også i oppdaterings-frekvensen som praktiseres i de enkelte bloggene jeg pleier å besøke. Det er ikke alltid man har så mye på hjertet.

Jeg har prestert å pådra meg TREDJEGANGS kuk i computeren på under et halvt år, noe som er ny personlig rekord, og som medfører begrensninger i bloggingen min.

Jeg fikk veldig fin respons på innlegget jeg hadde om kamuflasjeklær, og derfor (blant annet) skal også dagens post handle om klær.

På roskilde festivalen i sommer gikk min kjære venn og svirebror Arnstein bananas i festivalens klestelt, han kjøpte blant annet en jakke som bokstavelig talt var i alle regnbuens farger. Temaet i Arnsteins kolleksjon var 'uestetisk' (eller stygt, som det gjerne kalles), og jakken fikk fort tilnavnet Perufuck-jakken- på grunn av det fargerike mønsteret, som minnet mye om de klærne som Søramerikas indianere kler seg i. Pen var den ikke, men den var praktisk, for i folkehavet var Arnstein lett å finne, og sikte på- når man trodde at man hadde mistet han. Dessuten var den varm, og individualistisk på sitt brutalt skjærende vis. Nåvel. Arnstein tok plagget med seg hjem, og forrige Søndag havnet det i min besittelse. Jeg bestemte meg for å hedre plagget og dets eier. Derfor tok jeg den på meg når jeg reiste til øvingslokalet. Jeg må si at effekten dette plagget hadde på folk oversteg enhver forventning. Når jeg gikk på bussen ble jeg møtt av høylydte gisp og latter, og i all min glorete prakt fikk jeg mer oppmerksomhet, enn jeg hadde drømt om. Jada, visst rødmet jeg, og varmt var det også, så jeg svettet under hammen min. Jeg gikk og nynnet på Knutsen og Ludvigsens 'dum og deilig', og jeg tenkte på eventyret om keiserens nye klær. Jeg må innrømme at jeg var lettet når jeg kunne henge den av meg, og overlevere den til dens rettmessige eier. Takk for lånet.

fredag, september 15, 2006

Ord for helgen


I dag går jeg og nynner på følgende tekstlinjer:

Deet einaste hu ønska seg, det va' ei motorsag
skyfri himmel.
Ein problemfri time i-
gamle menners laag.

Det e' kje' for møkje å ønska seg det.

onsdag, september 13, 2006

Big train a-comin'


Tog er et transportmiddel jeg alltid har hatt stor sans for. Når man toger slipper man å bli bilsyk og spy i hver sving. Toget har sin egen rytme, og sin egen ro.
Dessverre er det ikke så ofte jeg har muligheten til å velge toget foran noe annet, men hvis jeg kunne så ville jeg- garantert.

For omtrent to år og noen måneder siden drev poporkesteret jeg er medlem i med plate-innspilling på Hadeland- langt der øst. Og så var det en fredag , at Valborg og meg selv skulle ta toget via hovedstaden til nevnte destinasjon. For å gjøre våre bidrag til det nye albumet.
For to år og noen måneder siden eksisterte det fortsatt noen røyke-kupe'-lignende anretninger på norske statsbaner. En liten bås på hvert tog- med fem-seks seter og et digert askebeger plassert strategisk i midten. Dette ble fort base for Valborg og meg, jeg la inn visakortet mitt i serveringsvognen, og hentet ut pils til 65 kroner boksen ved behov.(et akselererende behov) Det er rart det der med å være røyker- det ligger en veldig identitet i det- det blir liksom 'oss mot resten', man kommer ofte i snakk med mennesker man deler uvane med, og denne turen med signaturtoget mot øst var intet unntak. Allerede når vi satte oss inn- rett etter Sandnes, om jeg ikke husker feil- satt det en raring inne i buret, og snakket til ei dame i førtiårene om at han spilte i et blackmetal band, og at han og 'karene' akkurat var vendt hjem fra en lengre turne' i Sør-Amerika, hvor de hadde forflyttet seg fra land til land i noe som hadde fortont seg som den reneste triumf-ferd. Et korstog i svartmetallens navn. Selv er jeg ikke noen stor tilhenger av denne musikksjangeren, men siden vårt eget band ved flere anledninger hadde turnert i Sør Amerika , spisset jeg fort ører, og lyttet oppmerksomt.
Damen forsvant, og Valborg og jeg gjorde oss til kjenne, og presenterte oss for 'Nattefrosk', som var artistnavnet hans (det egentlige navnet var ikke fullt så skummel, for å si det sånn). Jeg rev i pils fra kiosken, og han takket ja- dette til tross for at han ikke burde drikke. (da han gikk på tunge smertestillende medikamenter på grunn av et kragebeinsbrudd under Sør Amerika-turen deres. Det gikk forholdsvis fort opp for meg at mannen var riv, ruskende gal. Men jeg likte ham veldig godt. I bagen hadde Nattefrosk hodeskaller av mennesker, som han hadde fått i gave fra Colombianske fans- disse hadde vært en del av håndbagasjen hans på flyet hjem. Forøvrig fortalte han ivrig at han hadde samplet lyder fra henholdsvis 'pissing, spying, og driding' og brukt i musikken sin. Toget fortsatte på sin tur mot Kristiansand- med oss ombord og det var latter, utveksling av sjørøver-historier. Det ble sigaretter i flere former, og mange flere pils. På et punkt- det kan ha vært mellom Kristiansand og Oslo - dukket det opp enda en figur som sluttet seg til trekløveret vårt. Dette viste seg til alt hell å være en barnebok-forfatter som het Tom. Tom drakk også pils, og leste høyt fra ting han hadde skrevet. Og slik gikk nå timene, og Nattefrosk var sur fordi det ikke var andefløyte i Donald-bladet hans. Firerbanden vår gikk på pub når vi ankom Oslo, Valborg og jeg misset toget til Hadeland. Men heldigvis fikk jeg tak i min gode venn Fjordadegosen, og etter å ha titulert en av kompisene hans for 'Nebblars' på en av hovedstadens puber, fikk vi overnatte på hybelen hans. Tom har jeg hatt sporadisk kontakt med på sms- men det begynner å bli en stund siden. Det siste jeg hørte om Nattefrosk var at han (med vilje) spydde på mikrofonen sin under en konsert på en stor , tysk metalfestival. Men det var den beste togturen ever. Og en av de heftigste visa-regningene.

søndag, september 10, 2006

Camoflage


De fleste som kjenner meg vet at jeg knapt er noen moteløve.
De siste femten årene har basis-antrekket vært dongeribukser og mørke t-skjorter. Men jeg har da øyne i hodet, og selv om jeg ikke akkurat er oljebyens svar på Piffi Sørum, så vil jeg påstå at jeg er meningsberettiget.
Det er mulig at jeg vil etterlate meg noen ømme tær på min vei, i dette korstoget mot mote som er både stygg og umoralsk.
Hva er det i veien med dere- alle dere som frivillig kler dere i klær med kamuflasjemønster? Av ting som kan rettferdiggjøre valg av denne type klær, kommer jeg i farten bare på tre.

1) Dere har akkurat kommet tilbake fra Soldat-tjeneste i Irak, eller Afghanistan- og har ikke hatt tid til å skifte til sivile plagg i mellomtiden.

2) Alle de andre klærne deres har blitt spist opp av sjelden tibetansk møll, og dere er på vei for å kjøpe ordentlige klær i butikken.

3) Dere har fått dem av kjæresten- og har ikke hjerte til å si det som det er- at de kamofargede gevantene ser helt forjævlige ut.

Det er ikke bare fjortiser som kler seg som soldater i det daglige, men også mennesker som er tilsynelatende oppegående på andre fronter. Gjør dere selv og andre en tjeneste- kle dere i noe annet. Takk for oppmerksomheten.

onsdag, september 06, 2006

Amfibium


I dag fikk jeg post fra Mastercard- de kunne fortelle meg at jeg hadde rølpet for 17600 Norske kroner i August måned, noe som er et anseelig beløp- selv til meg å være. Av disse 17600 kronene var 450 uttaksgebyr. Jeg er en sann økonom- det skal jeg jammen ha.


'Krokodillemannen er død'- står det å lese i alle nettaviser i hele verden. Verden er i sorg. Krokodillemannen var en sann australsk kjernekar som reiste rundt og gjorde tøffe ting med ville dyr, og da særlig krokodiller. En slags zoologiens Houdini.
Jeg må si at jeg er forundret over at denne mannen har oppnådd så stor popularitet. Helt siden jeg som niåring fikk kastet en padde ned i nakken på skjorta mi har jeg avskydd amfibier. Det er stress å ha paddeskrekk når man vokser opp i et område hvor det kryr av dem. Jeg skal være den første til å innrømme at det er et stykke fra en feit,brun rogalandspadde til en Australsk Krokodille på mange meter. Blant annet er tanngarden noe mer imponerende på krokoen, og det igjen gjør den farligere. Jeg har prøvd flere ganger- på å mobilisere sympati for denne 'Crocodille Dundee'en', men jeg ender opp med det samme hver gang. Hvis du leker med skumle dyr tar du en kalkulert risiko- du VET at det er farlig. Ironisk nok var det en fisk som bokstavelig talt fikk siste stikk i dette tilfellet. Så nå må TV-Norge fylle sendeflaten med repriser. Eller noe annet ræl.

tirsdag, september 05, 2006

Om lediggang


I går var jeg hos doktoren med den vonde ryggen min.
Han sa at jeg hadde 'prolaps' (eller 'en utposning', som unektelig høres ganske mye eklere ut). Og så ga han meg Brexodin, og en ukes sykemelding. Jeg fikk beskjed om å ikke ligge strekk ut og purke, og se på TV, men gjerne bevege meg litt. Egentlig trives jeg ikke noe godt i mitt eget selskap, og når jeg plutselig får dumpet en stor haug med tid i fanget, så er jeg ikke særlig flink til å bruke den til noe konstruktivt. Tankene blir ofte litt for mange, og litt for destruktive. I går så jeg Sopranos- sesong 2 på DVD,og spilte Fifa på Playstationen. Og var på min første visning på hus- inne i sentrum.
Det gamle og klisje'-fylte uttrykket om at 'lediggang er roten til alt vondt' stemmer veldig godt i tilfellet påskeharen. Og man kan si at det gir meg ny innsikt i hva som kan ha ligget bak de tomme blikkene til leieboerne mine i vinter.
Søndagens post handler mye om det samme- redselen for å stivne- gro fast. Redselen for å ha brukt opp livet sitt i det blå lyset fra Fjernsynsruta.
Jaja- se der er klokka halv tolv snart- på tide å stå opp.

søndag, september 03, 2006

Støv



Siden det er Søndag, og siden jeg er litt friskere enn jeg har vært tidligere i uka- her er litt egenkomponert mørk lyrikk. From all of me to all of you.





Støv

Det er dag,
det er høglys dag, men eg får ikkje ro.
Bilder brende inn på netthinna,
ein eim av røyk og jord.
Det riv i meg, og sveitten driv av meg,
det flimrer blått frå stover, kaldt i kjemisk
augedop.
Livet er ein annan stad,
og døden er ein annan stad.

Dagar vart til år, og på eit punkt
vart liv til apati.
Og bruene som var der før-
vi brann dei ikkje.
Dei smuldra opp og vart til støv.

lørdag, september 02, 2006

Idrettsnasjonalisme


I dag braker det løs igjen.
Det norske landslaget i fotball starter EM-kvaliken- Borte mot Ungarn.
La oss se fakta i øynene: Det norske fotballandslaget har alltid vært drit, bortsett fra en kamp i 1981- hvor de slo England på Ullevåll. Jeg husker godt den kampen, Keeperen som voktet Englands mål var selveste Ray Clemmence -min store helt- og han var ikke den eneste Liverpool-spilleren på laget. Jada..JEG HOLDT MED ENGLAND, foreldrene mine lo av meg, når jeg gråtende måtte innrømme at nederlaget var et faktum. Jeg var elleve år, og utrøstelig.
Og så gikk det noen år, og på begynnelsen av nittitallet ble en musikkhatende nisse fra Fredrikstad med gummistøvler og hornbriller nasjonalhelt, når han som trener klarte å ta det norske landslaget til VM-sluttspillet i USA.
Formelen var gjerrig, defensivt orientert fotball, med lange oppspill på Jostein Flau. (den såkalte 'Flau-pasningen').
Jeg skal ikke hetse Brillo, men jeg må innrømme at jeg ble forbauset over alle raringene som dukket opp i kjølvannet av suksessen. I plastikkhjelmer og 'We kill whales for fun'-t-skjorter. Jeg tror norsk idretts-nasjonalisme var på sitt mest ekstreme i 1994, og når 'Landsmoderen' kjørte på med denne juicy sloganen: 'det er typisk norsk å være god'. Og hver eneste landsbyidiot i det ganske land tok med seg det lille flagget sitt og kubjella si ut i løypene under lillehammer-OL. Jeg blir fortsatt litt kvalm når jeg tenker på det der. Den oppmerksomme leser har sikkert fått med seg at illustrasjon og tekst er litt sprikende på denne posten. Jeg syns det funker. Så det.