søndag, august 31, 2008

Loudtalkers.




Det er fint å skrive blogg.
Det er som om jeg og dere har en konstant diskusjon gående.
Men så er det jeg som bestemmer hva vi skal snakke om. Ikke ulikt når jeg er på fest.
Som regel vil jeg bare fortelle de samme anekdotene omogomogomigjen. Ganske likt når jeg er på fest det også.
Jeg tror at dette er noe jeg har etter min far. Jeg kan altså ikke klandres ettersom jeg er genetisk belastet. Far har hatt det samme repertoaret av vitser de siste 40 årene, og så husker han ikke alltid hvem han har fortalt dem til før.
Mor har hørt de fleste, for å si det sånn. Og så snakker vi ganske høyt. Men det er ikke fordi vi er tunghørte, men fordi det er den eneste måten å være sikker på å bli hørt.
Men som regel er det ikke vondt ment.

fredag, august 29, 2008

Lagelig til for hogg.

i en alder av 11 år ble jeg sjokkert vitne til at nabojenta på ti slo i hjel en orm med en kjepp.
Det hadde jeg aldri våget - og det faktum at HUN gjorde det - såret min gryende manndom på et uforklarlig vis. Den voldsomme iveren hun la for dagen og hatet som ladet hvert slag hun lot hamre ned over det arme kreket skremte meg.
Skremte meg nesten mer enn den ulykksalige sikksakk-terroristen i seg selv.
Hun forfulgte den nådeløst til den lå død i blåbærlyngen.
Hun var visst opplært til å drepe hoggormer.

torsdag, august 28, 2008

For en neve pesos/hest er best.


Det bærer mot en ny overtidsnatt og det trenger jeg fordi økonomien min er på ville veier om dagen.
Jeg har ingenting i mot å jobbe ekstra. Det jeg derimot er mindre begeistret for er at jeg merker en slags grådighet gror i meg. At jeg kaster meg over enhver mulighet til å dra inn noen ekstra pesos.

'Folk i hestemiljøet er lei seg' står det å lese i norske nettaviser.
Det er selvsagt den dopede gampen som bidro til norsk OL-bronse som er årsaken til at de er triste.

Selv kjenner jeg at jeg har en hel del fordommer mot 'folk i hestemiljøet'.
Dumme, rike små mennesker fra Blærum med hvite tights og små røde jakker.
Jeg antar at man må ha et minimum av tyve år som medlem i Penny-klubben og et rulleblad som viser adel i fire slektsledd/subsidiært multimillionær i to for å bli med i dette fellesskapet.
Å jukse i konkurranser er ikke lov for dere heller.

Egentlig liker jeg ikke hester så godt heller. Som barn hadde Bergljot og jeg aksjer i fritidshesten Frøya som var av rasen islandshest.
Denne gampen var full av faen og hver gang vi skulle ut og ri utviste hun stor kreativitet og innsats i å kvitte seg med de plagsomme små menneskene som satt på ryggen hennes. Blant annet led hun av innbilt vannskrekk og nektet å krysse selv den minste sildrebekk.
Ved et par anledninger hoppet jeg opp på ryggen hennes fra Farmors garasjetak og da styrtet hun avgårde mens hun steilte og slo med hovene.
Hun vant hver gang.
Luktet hest gjorde hun også.

onsdag, august 27, 2008

Det frie ord.

Det sies at man skal være forsiktig med hva man legger ut på den store verdensveven. Det er mange som har fått fjøra svidd av å legge ut bilder av fulle venner og rasskrakken i været.
Jeg mener selv å ha tatt høyde for dette ved å bruke alias på både meg selv og alle andre som måtte være i faresonen for å bli utlevert.
Jeg trives best i grenselandet mellom virkelighet og det absurde. I krysningen mellom provokasjon og indignasjon.
Innimellom avslører jeg ting som er pinlig for meg selv. Og noen ganger utleverer jeg mine innerste tanker.

Jeg er veldig glad for de leserne jeg har - de som kommenterer og lufter sine synspunkter - og også dem som er mindre aktive.
I hovedsak er det folk fra min omgangskrets.
Det at søsknene mine leser dette på mer eller mindre regulær basis har ikke vært noe problem så langt.
Nå er også mor inkludert i min beskjedene leserskare. Det er nitti prosent hyggelig og ti prosent skremmende. Hyggelig fordi min mor er en ekstremt oppegående og koselig dame som jeg har stor respekt for.
Skremmende fordi dette er stedet hvor jeg har utbrodert situasjoner og hendelser hvor jeg selv og mine venner har gjort og sagt ting som er over grensen for det anstendige. og noen ganger også hva som er tillatt i forhold til lovens bokstav.

Etter en del tenking har jeg kommet til at jeg ikke kan begynne å sensurere meg selv på min egen blogg. I denne beslutningen ligger det som en forutsetning at det jeg har skrevet ikke blir brukt mot mine våpendragere - hvis noen skulle ønske å gjette seg til hvem de var.
Historiene blir fortalt for historienes skyld - ikke for å 'henge' de impliserte.

Knib til dere alle fra Harepus.

tirsdag, august 26, 2008

På en stadion i Santiago.

I familien Dvergbøy er det en kultur for verbale hofteskudd og dette har mang en gang satt undertegnede i pinlige situasjoner.
Her er et grovt eksempel.

I 2002 var Janitsjarbandet mitt på en mini-turnè i Sør-Amerika: en spillejobb i Sao Paulo og en i Santiago.
På denne turen var det en hel del rållsing og i Santiago drev vi og sveiv inne i gågatene i sentrum.
Jeg vet ikke helt hvor det kom fra, men når jeg så en skopusser som drev og skopusset, ytret jeg følgende setning: 'Hvis dere skaffer meg et gayporno-magasin, så skal jeg lese i det mens jeg får skoene pusset.'

Et lys ble tent i Arnsteins øyne og avgårde fòr han, inn i de mer suspekte smugene i downtown Santiago. Jeg håpet i det lengste at han ikke klarte å oppdrive lektyre av dette slaget - man hører jo så mye om macho-kulturen i de Sør-Amerikanske landene - så der satt jeg og svettet og angret på min løsmunnethet.

Det viste seg at jeg hadde undervurdert Arnsteins pågangsmot og - riktignok ikke uten vanskeligheter - hadde han fått tak i hva han lette etter. Bladet fokuserte på avkledde unge menn i ymse positurer. Det var ikke av den 'harde' typen, altså ingen penetrering. Likevel vil jeg si at det var mer enn pinlig nok, og opp i stolen måtte jeg og der måtte jeg sitte og bli fotografert mens jeg leste homoerotisk smuss og en Chilener pusset skoene mine. Takker Arnstein for innsatsen. Og skopusseren for pussen.

søndag, august 24, 2008

'Etnisk norsk nordmann fra norge'

Det er noen ganger jeg skammer meg over å være norsk.

Sommerens Olympiske leker har merkelig nok ikke vært så pinlig som forventet, jeg har kunnet glede meg over en del prestasjoner blant utøverne. Jeg synes journalistene hos nrk har vært flinke til å ha balanserte sendinger uten å vifte for mye med vimpelen. Symbolikken i at en ikke etnisk norsk utøver - vektløfterinnen Ruth Nanozzi Kazire - ble bedt om å bære flagget i åpningsseremonien er veldig fin.

En eldre mann jeg jobber med var HELT uenig. 'Fikk kaffien i vrangstrupen når eg såg at det va 'ein svarting' som bar flagget'. Dette sa han i fullt alvor. Det hører med til historien at han er gift med en Thailandsk dame. Jeg vurderte seriøst å skubbe ham på sjøen. Drukne ham i den mørke gandsen.

Jeg kjenner ingen som er så ekstreme som det.
De fleste av oss aksepterer det faktum at lavstatus-yrker i hovedsak er besatt av mennesker med fremmedkulturell bakgrunn. Vi aksepterer det med et skuldertrekk. 'Sånn er det bare'.
I vår quest for det gode liv synes vi egentlig at det er helt greit at de tjener mindre enn oss også.
For vi ser ikke så mye lenger enn til oss selv.
Det er asiatiske barnearbeidere som syr klærne våre, Polakker plukker jordbærene våre og Thailandske damer vasker ut dritten vår.

fredag, august 22, 2008

Hva føler du nå?


'In 1969 I gave up women and drinking - it was the worst 20 minutes of my life'.

Det er ikke ofte at fotballspillere evner å være morsomme, men den Nord-Irske Fulham-legenden George Best er et hederlig unntak.

Jeg diskuterte temaet 'Idrettsfolk - hvorfor er de så ufattelig gørr når de blir intervjuet' med Trønderbarten (kjært barn har som dere vet mange navn) for en uke siden.
TB mente at de trener så mye, de FOKUSERER så mye på trening allerede fra ung alder at de ikke har tid til å lære seg å lese og skrive og tenke og snakke sånn som oss andre.
Hvis så er tilfelle så ser jeg ikke helt vitsen med å intervjue dem heller. Bartens' tese slår beina under grunnlaget for store deler av sportsjournalistikken.

Selv velger jeg å snu på flisa: hva om de begynte med idrett FORDI de var kjedelige? 'Jeg er kanskje ikke så sosial, men jeg er en jækel på tresteg'. Hm.

Smak for musikk og film er et enda mørkere kapittel og når Fjon Bjarne Grise uttalte at 'Vondt i Brøstet' var noe av det beste norsk TV hadde laget, da var det noe som brast i meg.

Min oppfordring til sportsstjernene våre: Hvis dere ikke har noe å si - så la for guds skyld være. Gå og tren eller noe.

Ps: Illustrasjonen viser selveste Grine Spydberg.

onsdag, august 20, 2008

Arbeit macht frei

I Fyfylke er man ingenting hvis man ikke er arbeidssom.
Man kan være pedofil, drikkfeldig, voldelig eller ugudelig, men alle disse lastene kan unnskyldes. Latskap er det verste. For arbeid er meningen med livet.
Arbeid er saliggjørende, rensende og aktverdig. Det er ikke så nøye HVA man gjør. Bare man gjør det hele tiden. Arbeider. Med krum nakke i et myrhull eller i ei steinrøys.
Dette stiller selvsagt sofagriser som meg selv i et mindre flatterende lys. Kanskje det er trønderblodet i meg. Trøndere er kjent for å være drikkfeldige og ugudelige. Eller for å Levva livet som en kjent trønder en gang sa.

tirsdag, august 19, 2008

Rules bloody rules.

Jajaja.
Den lille mopedfarsen tok en overraskende vending i går. Jeg kom putrende hjem i halvnitiden, parkerte på parkeringsplassen og tok hjelmen med meg for å låse den inn i kjellerboden.

Plutselig kom en av naboene mine løpende inn mens han ropte: 'DET E' KJE' LOV Å PARKERA DER!'
'HÆ?' sa jeg.
-'KJØRE DU MOPED?'
-'ja?'
-'DET E' KJE LOV Å PARKERA DER!'
-'Nei, men eg har parkert på parkeringsplassen.'
-'ÅJA, MEN KEM SIN MOPED E' DET DER DÅ?'
Jeg trakk på skuldrene når han pekte i retning rebellens kjøretøy som sto parkert ved døra.
'ÅH, EG BLIR SÅ IRRITERTE, ALTSÅ - DET E' KJE NØDVENDIGT Å GJØRS PÅ! KOFFÅR KAN DI IKKJE BARE FØLLA DI REGLANE ME HAR?'
Til slutt fant han det nødvendig å si at han ihvertfall ikke trodde at jeg kunne funnet på noe så hårreisende, altså.
Og da ble jeg litt skuffa.
- Så gikk han - litt skuffa han også.
Kanskje han har forbannet seg på at denne mopedkriminelle skal fakkes og tvinges til lydighet.
Kanskje han ligger våken om nettene og sitrer ved tanken.
Jeg er så glad for at folk har viktige ting å beskjeftige seg med.

mandag, august 18, 2008

Sanksjoner

Det er mange bra ting å si om sommeren.
Men det å kjøre moped i helsetrøye overgår det meste. Luftig og pirrende på samme tid.

Jeg har forøvrig fått min første advarsel fra borettslaget i sirlig løkkeskrift med kulepenn på ulinjert papir. Den lyder omtrent slik som dette: ' Vi ser at inngangspartiet i bygningen blir brukt til parkering av mopeder (scootere). Dette er IKKE LOV! Bruk parkeringsplassen! Dersom dette ikke blir fulgt må vi vurdere sanksjoner'.

...

Det er særlig dette med 'sanksjonene' jeg er litt nysgjerrig på. Tauing? Bot? Avskilting?
Eller kanskje de har en BBL-Torpedo beredt til å knuse kneskålene mine? Jeg ligger litt svett an fra før ettersom jeg skulket dugnaden i vår.
Jeg har imidlertid bestemt meg for å rette meg etter trussel-lappen.
Det er èn mopedist til som kjører hardt mot hardt og parkerer hvor han vil. Eller så forstår han ikke løkkeskrift.
Det blir spennende å se hva han har i vente.

fredag, august 15, 2008

Narkoporno-dagbladet presiserer.

Jeg leste i dagbladet's nettutgave i går at 'hasjkomedien' er tilbake.
Som et eksempel på dette ble høstens filmatisering av Ingvar Ambjørnsens kultroman 'den siste revejakta' nevnt.

Jeg har ikke noe forhold til sjangeren dagbladet nevner. Ingvar Ambjørnsens forfatterskap har jeg derimot et sterkt og nært forhold til og 'den siste revejakta' har jeg lest 2 ganger - nå sist for 3-4 uker siden.
Den boka er alt annet enn en komedie. Jeg vil heller si at den er en mørk kriminalroman fra Oslo's undergrunnsmiljø. Den er så å si blottet for åndssvake fnisekick. Den er full av angst.

Jeg gruer meg til filmen hvis den er noe i nærheten så tullete som traileren på db.no viser.

'Revejakta' er ikke Ambjørnsens beste roman etter min mening. For meg er det novellesamlingene som treffer dypest.
: 'Jesus står i porten', 'Sorte mor' og 'Natt til mørk morgen'. Den siste 'Djevelens fødselsdag' har jeg ikke lest ennå.

'Revejakta' er fin den også. Men den er faen ikke noen hasjkomedie.

torsdag, august 14, 2008

På an igjen.


Jeg snakket med Flanellskjortemannen på Tirsdag.
'Begynner på jobb igjen denne uka' sa han. Og det er sikkert kjemperart når man er lærer og har ligget under et tre og drukket kald pils og lest krim i ti uker. Det er nesten så lenge fri at JEG ville ha lurt på om livet faktisk var sånn.
Rållså begynner også neste uke og hun har ikke akkurat ligget på latsiden i sommer.

Når man er bondesønn er sommerferien som en eneste lang arbeidskoloni. Bortsett fra at det er mindre sosialt. Når andre barn skulle på ferie og bade og reise til Danmark og sånt - skulle jeg slå tistel og stå i siloen og melke kuene for far og kjøre vann til kvigene og sprøyte ugress. Og kanskje få en uke eller to hos mormor i Trøndelag. Og når de var omme husker jeg at lufta allerede var blitt litt kaldere og trærne langs veien begynte å bli gule i kantene.
Og så var det hjem og finne frem sekken som for min del hadde ligget innerst i kottet - hvor jeg forlot den i begynnelsen av Juni. Var jeg riktig uheldig lå det en grønn matpakke oppi den minste lommen. Fra Juni den også.

Første skoledag hadde jeg alltid litt kribling. Fint å se folk på sin egen alder. Folk som ikke var søsken. Så fikk man utdelt bøker og sånn og jentene var blitt enda litt finere og enda litt mer uoppnåelige enn før ferien.
Og så lovet man seg selv at dette året skulle man virkelig jobbe og forbedre karakterene - et løfte man brøt så snart man møtte litt motstand etter en ukes tid.
Men heldigvis var det snart potetferie.

tirsdag, august 12, 2008

Et blikk i bakspeilet.

På syttiåttitallet var ungdomsavdelingens sendetid i rikskringkastinga begrenset til ett enkelt underholdningsprogram på Lørdagen. Det het 'Halvsju' og begynte halv sju og varte fram til dagsrevyen klokka halv åtte. Veldig oversiktlig og greit. Utenom Yngres, 4H, Korps, U-klubb og fotball var dette det eneste fritidstilbudet vi hadde på Hjelleland. Rett ut fra den magiske boksen.

Det tematiske i halvsju spente fra kjærlighet og forelskelse på den ene siden til krig, sult og urettferdighet på den andre. Den siste halvtimen av programmet var satt av til Nrk-produserte serier som 'Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet' og 'Pelle Parafins Bøljeband - hvor Pelle, Sandra Salamander, Frida Frosk, Guttorm Grevling, Leon Latex og noen til kjempet en hard kamp mot Kolbjørn Kommune og Audun Automat som ville erobre verden med spilleautomater.

Jeg har tenkt en del på hvor mye mer forvirrende det må være å vokse opp nå, med ørten tv-kanaler som bombarderer oss alle med inntrykk, såper og reklame og alskens meningsløst dilldall. I tillegg har vi internett-teknologi som gjør at alt går mye fortere. Alle inntrykk som suser foran øynene våre i løpet av en eneste dag. Jeg lurer på hva de gjør med oss.

Unger er jo ekstremt tilpasningsdykige, de lærer seg ting og de lærer seg å forholde seg til den teknologiske virkeligheten mye fortere enn oss voksne.

Vår multimediahverdag på syttiåttitallet besto av Nrk Tv, Nrk Radio og en kassetspiller. Mitt høyeste ønske var en video-spiller, men gamle Dvergbøyen sto steilt på :'IKKJE 'VIDOY' I MITT HUS'. Og når han sa det så ble det gjerne slik også. Rart det der. Tror ikke far kjøpte video før lenge etter at DVD- spilleren var blitt vanlig i norske hjem.

Det beste man kan si om dagens medietilgang er at man kan - KAN få ting presentert fra flere sider. Hvis man gidder.

mandag, august 11, 2008

Åpen søknad

Det er såpass travelt på jobb at jeg nesten ikke får tid til å blogge engang.
Skandale.
Det blir ikke det samme når man ikke får lønn for det.
Men så ser jeg jo på blogg-telleren at det er en del som er innom og kikker og så er jo det veldig hyggelig.

Jeg har signet meg opp til å ta fagbrev fra høsten av. Lyst har jeg ikke men det er tåpelig å utsette det lenger. Hovedårsaken er selvsagt økonomien. De som har lidd seg igjennom kveldsskole to ganger i uken blir belønnet med ekstra lønn på en tier i timen. Og så har man jo et dokument å vifte foran nesen på folk. Når det måtte vise seg å være nødvendig.
Som dere forstår så brenner jeg veldig for jobben min.

Jeg leste en plass at åtte av ti nordmenn er misfornøyde med den jobben de har og sånn sett er jeg jo langtfra alene.

Jeg husker vagt at vi hadde noe som het 'yrkesrettleiing' når vi gikk på ungdomsskolen, og da var vi rundt omkring på skoler og arbeidsplasser og kikket i flokk. Man skulle liksom stake ut kursen for fremtidige karrièrevalg og da gjaldt det å holde tunga rett i munnen. Jeg var ikke noen positiv ungdomsskole-elev. Jeg var drit i gym og matte, jeg ble en gang lurt til å spørre sløydlæreren om jeg kunne 'låna augnamålet' hans, jeg kunne ikke svømme så jeg kom alltid opp med unnskyldninger for å få slippe. De eneste fagene jeg likte var norsk og engelsk - hovedsaklig fordi disse fagene falt meg lett.

Jeg har hatt all slags drittjobber. Jeg har aldri vært kresen. Det å definere seg selv ut fra hvilken jobb man har overlater jeg til andre. Men nesten ti år på samme kaien gjør at hverdagen kan være sirupsseig.

Så: dere som leser dette: Vet dere om noen som er på jakt etter en arbeidstager i slutten av 30-årene? En som liker å blogge og lese nettaviser i arbeidstiden? Som ikke er redd for å ta i et tak hvis han absolutt må? En som er sosial og omgjengelig, tidvis kreativ og snakker med tjukke D'er? Som dessuten må ha fri med lønn fire-fem måneder i året for å drive med musikk og reise til England og se fotball? Hvis dere vet om noen som søker noen med disse kvalifikasjonene må dere si ifra.
Ps: Lønna bør begynne på rundt 400 tusen.

PPs: Liker øl òg.

torsdag, august 07, 2008

Stille i fjøset.


Jajaja - da tenker jeg at dere sitter og sitrer foran data-skjermene deres - sitrer i spenning over utsiktene til å få et fyldig referat fra Vif-Liverpool.

Jeg reiste til hovedstaden Tirsdag ettermiddag. da hadde de ivrigste allerede satt Oslo på hodet i et drøyt døgn med schlägere som: 'You'll never walk alone', 'The fields of anfield road', 'Ring of fire'og sanger om Gerrard, Benitez og Torres ispedd store mengder øl og brennevin i Sara's telt på Karl Johan(like ved der politikerne bor)- et relativt nydelig skue.
Vel fremme på Ullevåll oppdaget man fort at Klanen var i klart mindretall - 3/4 av stadion var farget rød. Dermed skulle det i teorien være en smal sak for oss å synge dem av banen mens våre helter feide gresset med 'kånehåret' og de øvrige blå.
Disse antagelsene ble gjort til skamme - klanen var klart bedre. Dessuten hadde de en 'juniorklan' på et par hundre unger plassert på motsatt side og effekten av når disse spede barnestemmene ble besvart av den unisone og høylydte klanen var både rørende og mektig.'kom igjen enga' - 'KOM IGJEN ENGA!'

Flaks for oss at laget deres er så elendig. Alonso, Torres, Benayoun og nyervervelsen N'Gog sørget for fire mål til oss. Enga scoret ett flaksemål.

Jeg tviler på om Liverpool-hymnen har vært sunget så stygt (eller spedt) noen gang som det vi presterte på Tirsdag. Det eneste tribunetekniske lyspunktet var at VG's journalist fikk med seg at et par hundre av oss sang klanens egne 'stille i fjøset' til dem når kampen ble punktert ti minutter før slutt.

Klanen er landets beste supportere. Men laget deres er bånn i bøtta - som de aller fleste norske lag.
Etter kampen sto det tusenvis av mennesker rundt spillerutgangen og bussen til 'pool-spillerne for å få autografer og bilder. Det var som en jævla dyrehage. Torres, Gerrard og co er ikke bare fotballspillere - de er rockestjerner også. Og akkurat da, når det satt unger på skuldrene til foreldrene og hamret på vinduene til bussen - akkurat da skammet jeg meg og kjente at dette ville jeg helst ha sluppet å bli assosiert med.
På bildet er det flere av mine venner fra puben.

tirsdag, august 05, 2008

Rafa's Røde Hær.


I dag reiser jeg til hovedstaden for å se Liverpool knuse VIF. Eller det er ihvertfall det jeg håper på.
Det er en treningskamp - en såkalt 'friendly' - hvis eneste funksjon er oppkjøring til sesongstart i England.
Kampen er utsolgt. Og jeg skal stå sammen med en kjerne av syngende diehard-scousere.

Det er både sosialt og engasjerende å være supporter av et fotball-lag. Medaljens bakside er at når man kler seg i supporterutstyr fungerer det som en form for uniformering. Ikke ulikt russedressen, og det er denne siden av fotballen jeg sliter mest med. Jeg synes det er vakkert når et fullsatt Anfield synger 'you'll never walk alone', ja det er mer enn vakkert. Jeg får gåsehud på ryggen og på armene. Jeg synes klubbens historie er fantastisk.
Men jeg kan ikke la være å føle at når en eller annen dust i Liverpool-drakt oppfører seg kleint så representerer han oss alle. Jeg er ikke et individ lenger. Jeg er en del av Rafa's red army. Det er mange som trives med en slik tilhørighet og jeg har truffet mange hyggelige mennesker igjennom fotballen - noen har blitt mine venner igjennom flere år med opp-og-nedturer på skjermen. Jeg føler at vi har noe sammen. Men det er mange jeg ikke klarer å forholde meg til også, fordi jeg rett og slett ikke LIKER dem. Derfor skyr jeg massemønstringer av typen 'supportertreff' etc.
Det blir for mye. Det blir som å være medlem i Frimurerlosjen, de siste dagers hellige eller Hell's Angels. Men det er bedre enn å være Manchester United - supporter.

mandag, august 04, 2008

Easy Rider.

I dag startet mopeden (etter at vi hadde tørket av tennpluggen som var dyvåt av bensin) så nå kan biker-eventyret begynne.
Jeg har seriøst vurdert Runo's tilbud om atten hesters trimmesett, men etter en grundig vurdering lander jeg på et nei.
Jeg har prøvd å se meg selv utenfra i en tenkt situasjon:- en langhåret 38-åring på en blodtrimmet moped i politikontroll, se det blir for heftig.
Men jeg vurderer å ha et kubein liggende framme i kåpa slik at jeg kan bruke det til å rydde veien for plagsomme syklister og fotgjengere.
Forøvrig synes jeg at det burde være samme promillegrense for moped som det er på sjøen.
Hjelm burde også være ekstrautstyr.