mandag, mars 31, 2014

Trallala vår

Jeg vet ikke om det er våren som har truffet meg.
Med sitt myke lys og forventningsfulle mildhet.
Det er som om jeg har gravd ei grøft som er litt for djup. Jeg svinger spaden, skraper i bunnen, kaster jorda opp i en haug bak meg.
Jeg står sånn - og graver - flytter meg et halvt skritt forover, finner feste til beina, fortsetter å grave. Det renner svette ned panna, det svir i øynene. Snart kan jeg ikke se over kanten lenger, og så løsner jorda i begge sidene på èn gang. Raser oppi støvlene, fyller i langs knærne.
Og der står jeg fast.
Og jeg vet ikke engang hvorfor jeg begynte å grave.

tirsdag, mars 25, 2014

And THEN some

Ja, det var den autografsessionen.
I kjølvannet av en plateutgivelse som igjen var i kjølvannet av bombinga av World Trade Center, vanka det en tur til Sør-Amerika.
Først en lang Europaturnè med 3 andre band, et norsk alternativmetal-band, et Svensk vikingmetalband og et gresk Blackmetal-band.
Og så oss på toppen av plakaten. Igjennom Tyskland, Nederland, Tyskland, Belgia, Tyskland, Sveits, Tyskland, Italia Tyskland, Frankrike og ja, Tyskland.

Rålls og musikk i relativ kaotisk forening. Bra greier. Men det jeg gleda meg til var Sør-Amerika.
2 giger. Den første i Sao Paolo, Brasil. Den neste i Santiago de Chile.

Jeg hadde jo ingen anelse om hva som ventet meg. Kumpanene mine hadde vært i Mexico året før, men de visste jo ikke de heller.
Det er ugler i mosen når noen har råd til å betale 8 mennesker med fly rundt halve kloden for å gjøre 1+1 spillejobb.
Sjefsugla kan ha vært en eller annen lokal platepamp i samba-landet. Men jeg var ikke særlig opphengt i økonomi på den tiden. Pils likte jeg derimot kjempegodt. Vi stilte ingen spørsmål.

Sao Paolo er en stor by. Stor, eksos-stinkende og dirrende og ørten millioner innbyggere. Omtrent så langt vekk fra Hjelmeland som det er mulig å komme, både på den og den måten.
For oss var det en stor fest. Livet var en fest

Jeg elska bandkameratene mine. Ok, så kunne jeg klart meg fint uten å se trynene deres på slutten av den fem uker lange bussturen, og det var helt sikkert gjensidig. Men jeg elsket dem. Mer enn mine egne søsken. Eller ihvertfall like mye.
Jeg elsker dem fortsatt, kjenner jeg.

På flyplassen møtte vi fans og representanter for arrangøren.
Og så ble vi kjørt til hotellet, og på et eller annet punkt skulle vi altså gjøre en autograf-session på en eller annen pub, og noen av oss var allerede påseilte, og vi ble satt ned bak et langt bord, og forbi oss seig ei lang, ei endeløs rekke med henrykte mennesker i tung sort sminke og flagrende gevanter.

Jeg vet ikke hvilke forestillinger de har om det Nordiske, noen av disse Metallfansa fra Sør-Amerika. Kanskje de ser musikere fra Skandinavia som blonde guder, eller Vikinger, eller andre slags fantasifigurer.
Det jeg er helt sikker på er at deres forestillinger var helt ulike de vi hadde selv. Du måtte være kjernevelger til Fremskrittspartiet for å matche deres syn.

Men der satt vi altså, i blitsregnet med hver vår tusj og skrev autografer på cd-plater, på t-skjorter, på armer, på plakater, på billetter, på dolker og flagg og små papirlapper.

Can I take picture with you?
Picture, please?
Can you write to Arianna? No, two N-s.

Plateselskapsfolka sørga for at køen var i bevegelse. Candy og jeg satt og fniste i buret vårt. han laga streken over Øene mine.

Det ligger et lite land
like utenfor Kristiansand.
Her fins det både leker og dyr,
men først vil vi se en gøyal fyr.


Her kommer Julius som alle vil se.
Han svinger seg i toppen av et tre.
Vi hører han og vet han er på vei,
åh, Julius, vi venter på deg.


Det var èn fyr som fikk epilepsianfall av blitzen. Han gikk i bakken mens skummet sto rundt kjeften på ham.
Jeg fikk summetone i hele kroppen. Som om jeg ble dradd ut av rållsemoduset. Men heldigvis fikk han hjelp.

Etter to eller tre timer viste køen ingen tegn til å ende. Det ble tatt en avgjørelse om at vi måtte runde av. Det tok jo aldri slutt. Da de som fortsatt sto i kø skjønte hva som var i ferd med å skje, ropte de ukvemsord på Portugisisk etter oss.
Jeg kjente igjen noen engelske også, mens vi ble hjulpet ut mot minibussen:

FUCK YOU! FUCK YOU, TRISTITIA!

Jah, tenkte jeg. And THEN some.




mandag, mars 24, 2014

En øyarocker krysser sitt spor

 I dag var det tungt å komme i gang.
Det sies at det er våren som er i anmarsj. Det er mye som tyder på det. I går brukte jeg ettermiddagen i Timmys kjeller, foran et mikrofonstativ med et påmontert støyfilter.
Det lukta spytt. Slik som alle mikrofoner og alle støyfiltre gjør, fordi det er slike vi synger og klynker og roper og brøler inn i. Med klokker på ørene, jeg fikk et lite flashback til Tyskland, til min verste stund som vokalist.
Har jeg savna det? Ja, jeg har vel det.
Jeg har savna det å være skapende, det å åpne dører.
Jeg har savna suget i magen som man får når man står på en scene.

Dager fins i alle farger - også grå
men så: Han som venter, han skal få 

(Knutsen&Ludvigsen)

Jeg er rusten. Slurver på inngangene, holder tonen for lenge, slik at det blir små stønn på utgangene.
Jeg leiter etter noe som er meg. Eller var.
Timmy har fått et meget fyldig fullskjegg. Ellers er han den samme. Kjelleren er den samme. På mange måter er sirkelen slutta.
Det var her i kjelleren jeg sto og hadde audtion med Svennedine og Timmy og Jani for tjue år siden.
Timmy var forbanna på Svennedine fordi han ikke vil kjøpe seg en skikkelig bass. Jeg digga Svennedine med en gang. Den lune humoren hans.

Me spele Gotisk Rock, sa Jani til meg, men jeg ante ikke hva han snakka om. Jeg syns fortsatt det høres kleint ut. På norsk.

Jeg fikk ei plate med lilla cover som det sto There is no Salvation på. Det var deres egen plate. Jeg var imponert. Og så to cd'er : Ei med Sisters og Mercy, og ei med The Fields of Nephilim. Jeg likte det. Det var riktignok ikke The Doors, dette her. Men jeg likte det kjempegodt.

Det var ei stor greie for meg, som hadde spilt i coverband i et par år. Det å få sjansen til å nå ut av Ryfylke. Det var jo det jeg ville.

Ellers ville jeg ingenting. Bortsett fra å flyte.

Jeg prøvesang to låter. Den ene het Grip of Wolves, den andre Fall of Heaven. Jeg vet ikke om jeg var nervøs. jeg var nok det.

Du e den fysste me har hatt her som...actually can sing, sa Timmy. Jeg ble glad, men gjorde hva jeg kunne for å skjule det.
Så fikk jeg et kontonummer av Jani, slik at jeg kunne være med å betale ned på noe utstyr.

torsdag, mars 20, 2014

Jeg skjemmet meg ikke ut for noen

Jeg sitter på kontoret og har akkurat skrevet et referat fra en verneombudssamling vi hadde nå i uka, og så har jeg vært på et slags kurs om introverte og ekstroverte personlighetstyper.
Jeg veit ikke helt hva jeg fikk utav det.
Jeg satt helt bakerst i hjørnet og bøtta kaffe som om jeg skulle hatt betalt for det. Det var ei gründerdame der, som delte ut visittkort til alle andre enn meg. Hun spurte riktignok vil du OG ha, men det klarte jeg meg fint uten.
Men fint gjort av henne å være så inkluderende, da. Jeg kjente overhode ikke meg selv igjen i noen av de Jungianske personlighetstypene. Jeg hadde uansett bare meldt meg på kurset fordi jeg trodde det handla om manipulasjon, og at sjefen hadde meldt seg på. Jeg ville nødig at han skulle lære noen triks om manipulasjon uten at jeg også lærte dem. For å si det sånn.
Men så var han sjuk i dag, og så handla jo kurset om noe helt annet.
Jeg klarte fint å holde meg våken med så mye kaffe i omløp.

onsdag, mars 19, 2014

Et Slaskamarkå-kyss er ingen spøk

Det skjer så mye om dagen at jeg ikke får gjort noenting.

Jeg kjørte ungene ned til Fiskepiren på Lørdag, akkurat som jeg pleier, det var høy stemning og Ludvigsens Hostesaft på stereoen, og alle tre var fornøyd.
Kanskje særlig de to som satt bak, som så fram til å henge med to av sine favorittpersoner i verden resten av dagen.
Han som satt bak rattet var også fornøyd, for bedriften han jobbet i hadde akkurat utbetalt noen tusen i bonus, som gjorde et ellers trangt budsjett litt romsligere enn det pleide å være.

Jeg syns jeg har fått bra dreis på bykjøring etterhvert. Rållså signaliserer ofte med kropsspråket sitt (og noen ganger med det andre språket også) at jeg er skøyten, som betyr at hun synes jeg er for offensiv i bilkjøringa.

Noen ulykker skjer i hjemmet.

Jeg liker å ha god tid når jeg skal noen plass, og det innebærer ofte en del venting. Så også på Lørdag. Det er fint å sitte sånn inni bilen og vente med ungene.

Kan eg ta av meg selen, Pappa?
Kan eg òg ta av meg selen?
Kan eg komma fram og sidda med deg?

Klart det.

Ingrid åpner sin dør, smiler over hele fjeset, smeller den igjen og åpner døren på passasjersiden før hun fornøyd setter seg i setet ved siden av meg.

Lukke du dørå?
Javel, Pappa.

Så er det å utforske alle de mer og mindre smarte små rommene rundt dashbordet og omegn. Plukke ut CD-er og solbriller.

Oj! Et kart! Hun sender det bak til broren, som egentlig har falt i egne tanker, men som våkner til nå, og begynner å brette veikartet for SørNorge ut over baksetet

OJ! ET KJEMPESTORT KART! Gjentar han som et fjernt ekko av søsteren.

Det blir rotete i bilen. Mer rotete i hodet. Som er rotete nok fra før. Jeg får kartet når jeg ber om det.

Der komme ferjå.

Ingrid har med seg tøykaninen 'Lulla', som for anledningen har ørene samlet i en hårstrikk, og en bandasje av maskeringsteip rundt hodet, og så har hun et skjørt av en vaskeklut, som også er festa med en hårstrikk.
Endre har med seg 'Jupiter' og en Brannmann Sam eller to. Vi går ut av bilen, napper med oss Ikea-nettet i bagasjerommet, og går mot ferjelemmen.
De holder lydig i hver sin hånd. Det har begynt å regne litt. Jeg setter meg ned på huk. Ungene setter seg på hvert sitt kne.
MS/Hardanger - som har et tvilsomt rykte - selv til Tau-ferje å være, er i rute. Hun legger inntil på tredje forsøk, jeg ser Svigerfar der, han får øye på oss også, og ansiktet hans lyser opp i et lykkelig smil.
Det varmer helt inn i hjerterota.
Når folk slippes i land, stormer ungene mot ham, og det blir kork når han bøyer seg ned og løfter opp Ingrid, men vi bryr oss ikke.
Jeg løfter Endre opp på den andre armen hans, alle smiler. Ja, klare du begge ennå, sier jeg. han må ha båret dem i flere mil siden de ble født. Båret og båret, nynnet folketoner for dem.
Det er et nært og sterkt vennskap mellom Bestefar og ungene mine.
Jeg tror de som passerer merker det, dette forunderlige lyset som de deler, og som skinner litt på meg også her jeg står.
De fyker avgårde som en vind, jeg får et halvhjertet vink fra hver.

Og så kjører jeg hjem til Slaskemarka, og så skal jeg bare ha noe småtterier på Prixen, og tror du faen ikke jeg sneier borti en parkert Opel med bakskjermen (som har sneia borti her og der før).
Opelen har fått riper på framskjermen. Rød lakk langs hjulbuen.

Jeg banner lavt for meg selv. Skriver lappen og legger den under viskeren. Faen.

Så vet jeg i hvert fall hva jeg skal bruke de ekstra pengene til.


lørdag, mars 15, 2014

Sofaligaen 2

Rållså la som sagt sofaen vår ut på finn, slik at vi skulle slippe å dra den med over fjorden igjen når vi skulle flytte til byen.
Da skulle vi kjøpe en ny. Som tidligere antydet, hadde jeg ikke noe tro på at noen ville kjøpe den, så jeg lot henne styre på: rensing og vasking og bilde og annonse. Alt foran mine ironisk hevede øyenbryn.
Det gikk ikke mange dagene før hun fikk tilslag. Og det var 3 måneder til vi skulle flytte, og så kom det et par i slutten av femtiåra, og den frekke dama som var kjøper prøvde å prute, men Rållså sto på sitt, og gubben hennes og jeg bar den ned på hengeren hans og surra den fast, og der dro den, for å bli møbel i ei hytte i nærheten av en golfbane, og jeg tenkte at de bare skulle ha visst.

Rållså henta en skumgummimadrass, la den der sofaen hadde stått, og fylte på med puter, og siden vi var så alternative på den tiden (vi hadde kvitta oss med fjernsynet, vi så bare nett-tv på en liten laptop), kan man nesten si at stua vår kunne ha vært brukt i foreksempel Trainspotting. Ihvertfall hvis vi hadde persiennene nede. Men med leker i plast istedenfor sprøyter og sigaretter.
Livskvaliteten var betydelig forringet for min del. Jeg tror stusselig er det ordet som best dekker følelesen.

Javel.

Og når de så var kommet ned
kvirrevirrevitt bombom
så sa den andre : hør min venn
kvirrevirrevitt bombom
Skal vi ikke klatre opp igjen?
Kvirrevirrevirrevirrevitt bombom
...

Vi flytta tilbake til byen, og det har jeg aldri angra på. Å slippe pendlinga var èn ting. Kortere vei til jobb og sånn.
Men det er noe med at her driter folk i hvem du er. Du MÅ ikke snakke med noen. Du kan gå rett forbi dem. Det er mindre plass, men likevel friere.
Jeg trenger ikke forklare det. Eller forsvare det. Det er bare sånn det kjennes.
Sånn koga eg.

Rållså kjøpte ny sofa. Eller hun kjøpte to. En toseter og en treseter. I lys beige. Jeg var minimalt involvert i prossessen, skeptisk til fargen, men enig i at det ble for prangende å ha begge, så vi solgte den ene.
Jeg vet ikke hvor lenge det er siden. kanskje halvannet år, og ja - den ER for lys, og ja, den røyter fjær, og javisst har et par av glidelåsene røket, og nå er det igang en kampanje for å erstatte den med en ny, penere og romsligere sofa, men det eneste argumentet som kan rikke meg er at den vi har er brukt opp, men det er den ikke.

Når den er DØD kan vi kjøpe en ny.


fredag, mars 14, 2014

Sofaligaen

Sofaslitere.
Sofavelgere.
De fleste tilnavn som brukes om sofabrukere hinter om passivitet og giddeløshet.
jeg kom riktignok bare på to.

Hjemme hos oss er det Rållså som er mest opptatt av interiør. Det er hun som tenker ut Løsningene, gjør innkjøpene og har meninger om hva som trengs.
Det kan nok høres rart ut for noen, men for meg dreier 90% av interiørinteressen seg om funksjonalitet. De siste ti er fordelt på komfort og pris.

Jeg vil gjerne ha det fint rundt meg, men det er ikke noe jeg bruker tid på.

Virk! Virk. Det eldgamle mantraet

Jeg er gammeldags i den forstand at jeg gjerne vil at gjenstander skal vare. Slik at man slipper å kaste for mye eller druknes i tingene.
Jeg er helt klart i utakt med tiden vi lever i. Billig drit og skiftende trender gjør at folk kjøper, bærer inn, bærer ut, og stuer og kaster i et vanvittig tempo.
Mange ser ikke hvor ille det er før de skal flytte.

Det var Rållså som kjøpte min forrige sofa. Jeg sier min fordi det var mens jeg bodde i Rarehuset. Jeg hadde to store, grønne lenestoler med oppheisbar krakk foran. Jeg sier jeg fordi det var jeg som bodde der mesteparten av tiden.
De var helt topp, disse stolene, men en smule usosiale. Og så hadde jeg vel penger en gang, og da spurte Rållså om jeg ikke ville kjøpe sofa, så kunne hun gjøre det praktiske. Dette er måten vi har gjort det på senere også.'

Vi endte opp med en svær, mørkeblå flåte av en sofa, med en (skulle det vise seg) ubrukelig sjeselong-del i det ene hjørnet. Jeg digga sofaen min. Brukte mye tid der. Den kosta 12-15 tusen kroner. Den var med på lasset da vi flytta til Rekkefaret, der sto den - som et naturlig samlingssted i stua. Det var der vi måtte sette oss ned og ta en pust i bakken lille julaften 2008, da vi akkurat hadde fått vite at vi skulle ha tvillinger. Og ned ble opp og opp ble ned og livet aldri mer det samme. Da ungene kom ble den kommandosentral for både lek og hvile. Den ble riktignok flekkete, mindre fin.
Men alle vet at småbarn griser. Vi har noen nydelige bilder av meg og Endre, hvor han hviler tungt mot brystkassen min. Han kunne liksom aldri komme nær nok.
Og så bodde vi der i enda et år, før vi pakka snippeska og jeg sleit sofaen ned alle trappene fra fjerde etasje, oppi sauetilhengeren til far, og inn til Jørpeland.  Det var vel  etter at vi hadde bodd der i to år, at vi bestemte oss for å flytte tilbake igjen til byen.


Det satt to katter på et bord
kvirrevirrevitt bombom
så sa den ene: hør min venn
kvirrevirrevitt bombom





Det var vel da vi kjøpte leilighet i byen at Rållså foreslo at vi skulle selge vår utgulpa sofa på finn.

Jeg var helt sikker på at ingen ville kjøpe, det var vel hovedårsaken til at jeg samtykket, men det skulle jeg visst bli blå for.

fortsettelse følger.



onsdag, mars 12, 2014

Beklager at jeg høres ut som Kine Hellebust

Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke om man blir smartere og smartere jo eldre man blir.  Det kjennes ikke sånn.
Det kommer vel an på.
Man KAN vel mer.  Man har tross alt holdt seg flytende i noen år. Man lever, som det sies.
Når det er sagt, så er det ikke akkurat trylling å holde seg i live her på toppen av overfloden.
Man trenger ikke være særlig smart.
Jeg kjenner på denne sosiale samvittigheten. På muren jeg har bygget rundt oss for å beskytte oss fra andre menneskers lidelser. Jeg er redd for hva som vil skje
Hvis eller når slusene brister. Jeg har valgt å synke i meg selv heller enn å hjelpe andre. Da jeg var ung brant jeg sterkere. Men jeg har aldri hatt et helhjertet engasjement for noen andre enn meg selv og mine.
Jeg vet ikke.
Men egentlig. Egentlig burde man bruke seg selv på å gjøre verden til et bedre sted for alle.

Beklager at jeg høres ut som Kine Hellebust.

tirsdag, mars 11, 2014

The Office

Jeg har fått kontor.  Ja, jeg vet det - det er helt absurd.  Jeg har riktignok ikke vært inne ennå. Det var noe med at nøkkelen måtte programmeres. Og så har jeg ikke fått PC . Kontoret ved siden av mitt er tomt. Og på den andre siden - brevid som Svenskene sier - er det et svært møterom. Det er også til min disposisjon.
Det kommer folk bort til meg og gratulerer meg med ny jobb og jeg sier takk, trur eg. Og så ler de litt høflig.
Og jeg kjenner på dette ukjente.  Jeg vet ikke om man kan kalle det blanke ark.  Det er vel noen tall og noen grafer der. Og mange navn og ansikter, avdelinger og systemer
Det eneste som er klart til kontoret mitt er noen tegninger som ungene har tegnet. Så får resten komme etterhvert.

fredag, mars 07, 2014

Råkkenråll part 3

Geoparken er en eksperimentell og annerledes bypark som tester nye former for gjenbruk av både ideer, materialer og gjenstander fra petroleumsindustrien.
 
Det står det på hjemmesidene til Oljemuseet.
 
Geoparken er et åpent område mellom Oljemuseet og Parkeringshuset på Jorenholmen i Stavanger. Få meter ifra pleier det å ligge et par fiskebåter som selger nyfiska fisk, krabbe og reker. Så også på Mandag. Den gamle og den nye tiden på en gang. Det lukter rått av hav.
 
 VENSTREE, HØYREE, Å VENSTRE, sier Endre og lar hodet pendle fra side til side. Vi krysser veien i noenlunde samlet flokk. Det blåser litt halvsurt, men regner ikke.
 
Det er folk her fra før. Voksne og større unger. De hopper på de enorme blåsene som er festet til bakken. Ungene nøler litt. Du må vær`me meg, sier Ingrid, og jeg tar hånda hennes og hjelper henne opp. Dette spillet. Leke sammen men likevel adskilt. Ta hensyn til andre som leker i samme område. De større girer litt ned. Det er fint. Det er ikke alltid sånn.

DU KAAN IKKJE TAAA MEG! DU KAN IKKJE TAA MEG, BALLTROLLE! Roper mine i kor. Og så hopper jeg litt, jeg også. Det er jammen ikke mye som skal til for å glede dem.

Vi er der kanskje en halvtime før Ingrid må på do. Vi haster opp til Bøker og Børst.I fargegata. Vett du kor det e då, pappa? Og det vet jeg, og utenfor sitter Tom og røyker og smiler.

Og når vi har vært på do, går vi og bestiller kakao med krem. Men kaffe til meg. Det er alltid folk på B&B. de vil sitte ute, og det blir en hyggestund med kakao over hele fjeset. Fornøyd smatting og høylydt passiar om det vi har foretatt oss denne dagen.

Vi går. Vi går opp til bussen og klokka er kanskje noe over to, og Endre, som elsker å kjøre buss, som han selv sier, han er i storslag.

Vi svinger oss inn på bussen. Krangler om hvem som skal trykke på knappen. Drar hjem til Slaskamarkå. Hjem til den lille rotete leiligheten i første. Det er fint å komme hjem.

torsdag, mars 06, 2014

Råkkenråll part 2

Vi pakker sammen og fortsetter mot sentrum. Jeg har visst ikke helt slutta å rope etter dem likevel.
STOPP NÅ! HERREGUD! SÅG DU KJE DEN BILEN?
Igjen disse knutene i nakken.
De slipper seg fint nedover den slake bakken. Stopper lydig ved neste gangfelt. Og så er vi nede ved Kannik. Her har de tydeligvis en fast pitstop, de slenger syklene fra seg og løper ned mot den absurde fontenen som de kaller for Drikkefontenen, men som for meg ligger litt for nærme byens mest trafikerte rundkjøring til at det er noe opplagt sted å legge en sånn. De kaster seg utover kanten og fanger vannstråler med hele fjeset. Det er for bra til å ikke forevige.

Nedover mot sentrum bærer det. Vi kommer til Klubbgata, og der oppstår en heftig krangel over hvor vi egentlig skal. Endre vil til Sjiraff-lekeplassen, Ingrid til Geoparken. Vi går for Ole Brumm-varianten. Vi kommer fram til den med dyrene, og ser at huset er sperra av. Det står sort og forbrent, og det er relativt opplagt at det har vært jævlunger på ferde.

Hvem faen er så jævla tette mellom ørene at de setter fyr på en lekeplass?

Resten av området er åpent. Jeg later som om jeg skal fange dem. De ler kjempehøyt, rutsjer forbi meg mens jeg kiler dem. Men det som virkelig får dem til å ta av er da jeg later som om haien biter av meg fingrene  AAAUU! HAN BEIT AV MEG FINGRANE!
 AHAHAHAHAHA! GJØRR DET IGJEN, PAPPA!
Endre kan liksom aldri få nok, han elsker å være i ei sånn hysterisk tøyseboble.

Vi har lekeplassen for oss selv. Først tror jeg det er fordi det bare er oss som har vinterferie denne Mandagen, men etter en nærmere kikk ser jeg at sot fra den utbrente hytta flyter utover, henger seg under støvlene våre, og siden vi ruller en del, og kryper på knærne så blir vi også skitnere enn normalt. Da mister jeg gnisten. Det er ingen som protesterer da jeg foreslår Geoparken.


fortsettelse følger

onsdag, mars 05, 2014

Råkkenråll - part 1

Siste dagen i vinterferien, som var Mandag, tilbragte jeg med mine to børn.
Rållså er god til å finne på kjekke aktiviteter med dem. Svømmehallen, Barnemuseet, Geoparken, og så videre.
Når vi er alle fire vil både Ingrid og Endre holde Rållså i hånda, og så blir jeg gående litt bak, uten noen annen funksjon enn å være han som er litt sur og litt utenfor. Flaks at det ikke er en popularitetskonkurranse.

Men de er fine sammen. Stemninga er som regel på topp, og lydnivået er enda høyere.

Når jeg har ungene alene er ofte opplegget mindre spektakulært. Rydder og vasker klær. Tar en tur ut hvis været er ok. Kanskje en tur på butikken.
Men på Mandag tenkte jeg at vi kunne dra ned til byen og besøke Geoparken eller en lekeplass ved Aftenbladet-bygningen som de kaller for Sjiraff-lekeplassen Det er virkelig en kul lekeplass, med modeller av eksotiske dyr, ei bru over ei liksom-elv.
En hai, en tiger, og et par sjiraffer.
Det er alltid et styr å komme seg ut, selv om det er mye MINDRE styr enn da de var mindre, for da var det alltid minst èn som gjorde bommelom i bleia etter at jeg hadde pakka dem inn i klærne. Og da måtte alt av igjen, og seansen måtte gjentas.

Nå består styret i å få dem til å gå på do før vi går, vaske hendene, pusse tennene, kle på seg (riktig vei og i riktig rekkefølge), og samtidig hindre eventuelle uoverenstemmelser, OG kle på meg selv, smøre niste, huske å ta med søpla ut, huske å finne nøkkelen, huske å fylle vann i vannflaskene, huske telefonen, finne og hjelpe ungene med hjelmene.. Jeg blir helt anpusten bare av å tenke på det. Jeg går gjerne rundt min egen akse noen ganger da.

Jeg er ikke skapt for multitasking. Til det er jeg alt for lat.

Da vi omsider hadde kommet oss ut dørene - de jublende og småspringende i retning sparkesyklene i kjelleren - jeg småstressa i retning kildesorteringa, da kan jeg omsider slippe skuldrene litt ned.
Jeg forteller dem at vi skal gå den andre veien - den forbi Mosvangen - mer jubel.

Der pleie me ikkje å gå med Mamma!.
Nå komme snart Våren, då vil eg gå barbeint heila tiå! Sier Ingrid. Hjelmen sitter litt skeivt på utenpå lua. Hun smiler i vårlyset. Hun haiker med meg opp bakken forbi SIF-brakka, og så kommer Endre og haiker han også, til vi er ved tunnelen. Da styrter de avgårde igjen.
Eg e fysstemann. NÆHÆI! DET E IKKE EIN KONKURRANSE!

De suser avgårde. Stopper bare når de er i tvil om veien. Det er en fin - akkurat passe bratt - nyasfaltert nedoverbakke mot Mosvannet og sentrum. Til slutt er de bare to prikker - èn blå og èn rosa - langt der framme. Han svinger ut der det er mest pytter eller gjørme. Helt konsekvent.
Jeg har slutta å rope etter dem for alt mulig.
Det blir motbakke igjen. De finner hver sin hånd og jeg drar dem opp. Opp over gangbrua som krysser over motorveien. Opp igjennom Vålandsskogen. Vålandsskogen har fått juling av vinterstormene. Det er rotvelter på begge sider av veien. Som om en diger kjempe eller John Cleese i rollen som Rødhette har trampa dem overende.

Helt på toppen av Vålandsskogen, der som husene begynner og skogen slutter, tar vi en pause. Jeg finner fram matboksen og vannflaskene. De setter seg på hver sin side av meg. Ingrid vil ha sjeva me banan, men ombestemmer seg og går for gulrot istedet. Endre vil ha sjeva me smør. Selv går jeg for ei med leverpostei. Vi snakker om at vi skal til Danmark til sommeren, til Legoland, og kanskje en tur til Tyskland.
TYSKLAND! JIPPI! DER HAR EG ALDRI VÆRT! Igjen denne voldsomme positiviteten.

fortsettelse følger


tirsdag, mars 04, 2014

Bare for å få igjen pusten

Da var vinterferien over.
Jeg har hatt to dager: Fredag og Mandag. Det har vært fint. Det er riktignok lenge siden ferier har vært avslappende for min del. Før gikk jeg på fylla. Nå har jeg familie.
De er alltid stramme - de strengene som går fra hodet, igjennom nakken og ned via skuldrene igjennom brystet og er surra fast der nede i mellomgulvet en plass.
Jeg veit ikke om alle har det sånn, eller om det er bare meg. Ingen er like.

Torsdag var Rållså og jeg på The Black Rider- forestillingen på teateret. Det er fint å være sammen sånn som vi var før. Det blir en påminnelse om hvorfor man ble sammen - hvorfor man valgte hverandre i utgangspunktet - i et annet liv i en annen galakse.

Jeg skal være forsiktig med å være for negativ nå. Men skal jeg være ærlig så ble jeg litt skuffa over stykket. Jeg synes det er for hysterisk, at turtallet er for høyt, at noen av vokalprestasjonene er under pari (andre er kjempebra, la det være sagt). Men totalt sett så synes jeg ikke de yter Mr Waits den respekten som musikken hans fortjener. Men Rottweileren gjør en strålende rolletolkning av en Rottweiler (som Ollve påpekte i en tekstmelding til meg).
Man går uansett aldri fra teateret uten å ha inntrykk i hodet. Det er ikke som en fillm, som ofte bare blir sletta av seg selv.

Og så var det selskap for min nevø Kostas på Lørdagen. Hver gang unger fyller året så er det som en påminnelse om hvor fort klokka går for tida. Han er bra, Kostas. Han er snill med unger som er mindre enn han. Og så hadde han fått ny Pool-drakt av mora. Pluss i margen til begge to.

Sånne barnebursdager er en god anledning til å treffe søsken og annen familie også. Jeg kjenner på den verdien det er å ha familie. Ser søskenbarnflokken som leker ivrig sammen. De er 4 - 5 - 6 - 8 og 11 år gamle.
Familie isolerer det rommet som er livet. Kanskje litt søkt, men sånn kjennes det.

Og så stakk jeg ut for å se kampen på kvelden. Sto hele førsteomgangen i baren ved siden av en engelskmann som var dritings. Han snakka halvhøyt med seg selv.
Det tolka jeg som et dårlig tegn.

Plutselig sto Jona bak meg. Det tolka jeg som et godt tegn. Det var stinn brakke der nede. Bare 15-20 ansikter jeg kjente. Resten var høylydte, syngende, dansende unge mennesker som jeg aldri har sett før. Det er rart hvor mange som kommer ut når det går godt. Men det er kjekt med stemning. Det ble tre fine poeng.

Jeg tok bussen hjem igjennom kvelden.
Det var tegn til vår. Sist uke gikk jeg forbi en svarttrost som satt på en plen og så helt pumpa ut. Jeg gikk helt inntil og tok bilde, men han brydde seg ikke.
Kanskje han hadde flydd fra Afrika elle Spania eller hvor pokker han tilbringer vinteren i ett eneste strekk, men så orka han ikke mer, og så måtte han nødlande her i Hillevåg.
Bare for å få pusten igjen.