Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2014

Trallala vår

Jeg vet ikke om det er våren som har truffet meg. Med sitt myke lys og forventningsfulle mildhet. Det er som om jeg har gravd ei grøft som er litt for djup. Jeg svinger spaden, skraper i bunnen, kaster jorda opp i en haug bak meg. Jeg står sånn - og graver - flytter meg et halvt skritt forover, finner feste til beina, fortsetter å grave. Det renner svette ned panna, det svir i øynene. Snart kan jeg ikke se over kanten lenger, og så løsner jorda i begge sidene på èn gang. Raser oppi støvlene, fyller i langs knærne. Og der står jeg fast. Og jeg vet ikke engang hvorfor jeg begynte å grave.

And THEN some

Ja, det var den autografsessionen. I kjølvannet av en plateutgivelse som igjen var i kjølvannet av bombinga av World Trade Center, vanka det en tur til Sør-Amerika. Først en lang Europaturnè med 3 andre band, et norsk alternativmetal-band, et Svensk vikingmetalband og et gresk Blackmetal-band. Og så oss på toppen av plakaten. Igjennom Tyskland, Nederland, Tyskland, Belgia, Tyskland, Sveits, Tyskland, Italia Tyskland, Frankrike og ja, Tyskland. Rålls og musikk i relativ kaotisk forening. Bra greier. Men det jeg gleda meg til var Sør-Amerika. 2 giger. Den første i Sao Paolo, Brasil. Den neste i Santiago de Chile. Jeg hadde jo ingen anelse om hva som ventet meg. Kumpanene mine hadde vært i Mexico året før, men de visste jo ikke de heller. Det er ugler i mosen når noen har råd til å betale 8 mennesker med fly rundt halve kloden for å gjøre 1+1 spillejobb. Sjefsugla kan ha vært en eller annen lokal platepamp i samba-landet. Men jeg var ikke særlig opphengt i økonomi på den tiden.

En øyarocker krysser sitt spor

 I dag var det tungt å komme i gang. Det sies at det er våren som er i anmarsj. Det er mye som tyder på det. I går brukte jeg ettermiddagen i Timmys kjeller, foran et mikrofonstativ med et påmontert støyfilter. Det lukta spytt. Slik som alle mikrofoner og alle støyfiltre gjør, fordi det er slike vi synger og klynker og roper og brøler inn i. Med klokker på ørene, jeg fikk et lite flashback til Tyskland, til min verste stund som vokalist. Har jeg savna det? Ja, jeg har vel det. Jeg har savna det å være skapende, det å åpne dører. Jeg har savna suget i magen som man får når man står på en scene. Dager fins i alle farger - også grå men så: Han som venter, han skal få  (Knutsen&Ludvigsen) Jeg er rusten. Slurver på inngangene, holder tonen for lenge, slik at det blir små stønn på utgangene. Jeg leiter etter noe som er meg. Eller var. Timmy har fått et meget fyldig fullskjegg. Ellers er han den samme. Kjelleren er den samme. På mange måter er sirkelen slutta. Det var her i

Jeg skjemmet meg ikke ut for noen

Jeg sitter på kontoret og har akkurat skrevet et referat fra en verneombudssamling vi hadde nå i uka, og så har jeg vært på et slags kurs om introverte og ekstroverte personlighetstyper. Jeg veit ikke helt hva jeg fikk utav det. Jeg satt helt bakerst i hjørnet og bøtta kaffe som om jeg skulle hatt betalt for det. Det var ei gründerdame der, som delte ut visittkort til alle andre enn meg. Hun spurte riktignok vil du OG ha , men det klarte jeg meg fint uten. Men fint gjort av henne å være så inkluderende, da. Jeg kjente overhode ikke meg selv igjen i noen av de Jungianske personlighetstypene. Jeg hadde uansett bare meldt meg på kurset fordi jeg trodde det handla om manipulasjon, og at sjefen hadde meldt seg på. Jeg ville nødig at han skulle lære noen triks om manipulasjon uten at jeg også lærte dem. For å si det sånn. Men så var han sjuk i dag, og så handla jo kurset om noe helt annet. Jeg klarte fint å holde meg våken med så mye kaffe i omløp.

Et Slaskamarkå-kyss er ingen spøk

Det skjer så mye om dagen at jeg ikke får gjort noenting. Jeg kjørte ungene ned til Fiskepiren på Lørdag, akkurat som jeg pleier, det var høy stemning og Ludvigsens Hostesaft på stereoen, og alle tre var fornøyd. Kanskje særlig de to som satt bak, som så fram til å henge med to av sine favorittpersoner i verden resten av dagen. Han som satt bak rattet var også fornøyd, for bedriften han jobbet i hadde akkurat utbetalt noen tusen i bonus, som gjorde et ellers trangt budsjett litt romsligere enn det pleide å være. Jeg syns jeg har fått bra dreis på bykjøring etterhvert. Rållså signaliserer ofte med kropsspråket sitt (og noen ganger med det andre språket også) at jeg er skøyten, som betyr at hun synes jeg er for offensiv i bilkjøringa. Noen ulykker skjer i hjemmet. Jeg liker å ha god tid når jeg skal noen plass, og det innebærer ofte en del venting. Så også på Lørdag. Det er fint å sitte sånn inni bilen og vente med ungene. Kan eg ta av meg selen, Pappa? Kan eg òg ta av meg s

Sofaligaen 2

Rållså la som sagt sofaen vår ut på finn, slik at vi skulle slippe å dra den med over fjorden igjen når vi skulle flytte til byen. Da skulle vi kjøpe en ny. Som tidligere antydet, hadde jeg ikke noe tro på at noen ville kjøpe den, så jeg lot henne styre på: rensing og vasking og bilde og annonse. Alt foran mine ironisk hevede øyenbryn. Det gikk ikke mange dagene før hun fikk tilslag. Og det var 3 måneder til vi skulle flytte, og så kom det et par i slutten av femtiåra, og den frekke dama som var kjøper prøvde å prute, men Rållså sto på sitt, og gubben hennes og jeg bar den ned på hengeren hans og surra den fast, og der dro den, for å bli møbel i ei hytte i nærheten av en golfbane, og jeg tenkte at de bare skulle ha visst. Rållså henta en skumgummimadrass, la den der sofaen hadde stått, og fylte på med puter, og siden vi var så alternative på den tiden (vi hadde kvitta oss med fjernsynet, vi så bare nett-tv på en liten laptop), kan man nesten si at stua vår kunne ha vært brukt i for

Sofaligaen

Sofaslitere. Sofavelgere. De fleste tilnavn som brukes om sofabrukere hinter om passivitet og giddeløshet. jeg kom riktignok bare på to. Hjemme hos oss er det Rållså som er mest opptatt av interiør. Det er hun som tenker ut Løsningene, gjør innkjøpene og har meninger om hva som trengs. Det kan nok høres rart ut for noen, men for meg dreier 90% av interiørinteressen seg om funksjonalitet. De siste ti er fordelt på komfort og pris. Jeg vil gjerne ha det fint rundt meg, men det er ikke noe jeg bruker tid på. Virk! Virk. Det eldgamle mantraet Jeg er gammeldags i den forstand at jeg gjerne vil at gjenstander skal vare . Slik at man slipper å kaste for mye eller druknes i tingene. Jeg er helt klart i utakt med tiden vi lever i. Billig drit og skiftende trender gjør at folk kjøper, bærer inn, bærer ut, og stuer og kaster i et vanvittig tempo. Mange ser ikke hvor ille det er før de skal flytte. Det var Rållså som kjøpte min forrige sofa. Jeg sier min fordi det var mens jeg bodd

Beklager at jeg høres ut som Kine Hellebust

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om man blir smartere og smartere jo eldre man blir.  Det kjennes ikke sånn. Det kommer vel an på. Man KAN vel mer.  Man har tross alt holdt seg flytende i noen år. Man lever, som det sies. Når det er sagt, så er det ikke akkurat trylling å holde seg i live her på toppen av overfloden. Man trenger ikke være særlig smart. Jeg kjenner på denne sosiale samvittigheten. På muren jeg har bygget rundt oss for å beskytte oss fra andre menneskers lidelser. Jeg er redd for hva som vil skje Hvis eller når slusene brister. Jeg har valgt å synke i meg selv heller enn å hjelpe andre. Da jeg var ung brant jeg sterkere. Men jeg har aldri hatt et helhjertet engasjement for noen andre enn meg selv og mine. Jeg vet ikke. Men egentlig. Egentlig burde man bruke seg selv på å gjøre verden til et bedre sted for alle. Beklager at jeg høres ut som Kine Hellebust.

The Office

Jeg har fått kontor.  Ja, jeg vet det - det er helt absurd.  Jeg har riktignok ikke vært inne ennå. Det var noe med at nøkkelen måtte programmeres. Og så har jeg ikke fått PC . Kontoret ved siden av mitt er tomt. Og på den andre siden - brevid som Svenskene sier - er det et svært møterom. Det er også til min disposisjon. Det kommer folk bort til meg og gratulerer meg med ny jobb og jeg sier takk, trur eg.  Og så ler de litt høflig. Og jeg kjenner på dette ukjente.  Jeg vet ikke om man kan kalle det blanke ark.  Det er vel noen tall og noen grafer der. Og mange navn og ansikter, avdelinger og systemer Det eneste som er klart til kontoret mitt er noen tegninger som ungene har tegnet. Så får resten komme etterhvert.

Råkkenråll part 3

Geoparken er en eksperimentell og annerledes bypark som tester nye former for gjenbruk av både ideer, materialer og gjenstander fra petroleumsindustrien.   Det står det på hjemmesidene til Oljemuseet.   Geoparken er et åpent område mellom Oljemuseet og Parkeringshuset på Jorenholmen i Stavanger. Få meter ifra pleier det å ligge et par fiskebåter som selger nyfiska fisk, krabbe og reker. Så også på Mandag. Den gamle og den nye tiden på en gang. Det lukter rått av hav.     VENSTREE, HØYREE, Å VENSTRE, sier Endre og lar hodet pendle fra side til side. Vi krysser veien i noenlunde samlet flokk. Det blåser litt halvsurt, men regner ikke.   Det er folk her fra før. Voksne og større unger. De hopper på de enorme blåsene som er festet til bakken. Ungene nøler litt. Du må vær`me meg, sier Ingrid, og jeg tar hånda hennes og hjelper henne opp. Dette spillet. Leke sammen men likevel adskilt. Ta hensyn til andre som leker i samme område. De større girer litt ned. Det er fint. Det e

Råkkenråll part 2

Vi pakker sammen og fortsetter mot sentrum. Jeg har visst ikke helt slutta å rope etter dem likevel. STOPP NÅ! HERREGUD! SÅG DU KJE DEN BILEN? Igjen disse knutene i nakken. De slipper seg fint nedover den slake bakken. Stopper lydig ved neste gangfelt. Og så er vi nede ved Kannik. Her har de tydeligvis en fast pitstop, de slenger syklene fra seg og løper ned mot den absurde fontenen som de kaller for Drikkefontenen, men som for meg ligger litt for nærme byens mest trafikerte rundkjøring til at det er noe opplagt sted å legge en sånn. De kaster seg utover kanten og fanger vannstråler med hele fjeset. Det er for bra til å ikke forevige. Nedover mot sentrum bærer det. Vi kommer til Klubbgata, og der oppstår en heftig krangel over hvor vi egentlig skal. Endre vil til Sjiraff-lekeplassen, Ingrid til Geoparken. Vi går for Ole Brumm-varianten. Vi kommer fram til den med dyrene, og ser at huset er sperra av. Det står sort og forbrent, og det er relativt opplagt at det har vært jævlunger p

Råkkenråll - part 1

Siste dagen i vinterferien, som var Mandag, tilbragte jeg med mine to børn. Rållså er god til å finne på kjekke aktiviteter med dem. Svømmehallen, Barnemuseet, Geoparken, og så videre. Når vi er alle fire vil både Ingrid og Endre holde Rållså i hånda, og så blir jeg gående litt bak, uten noen annen funksjon enn å være han som er litt sur og litt utenfor. Flaks at det ikke er en popularitetskonkurranse. Men de er fine sammen. Stemninga er som regel på topp, og lydnivået er enda høyere. Når jeg har ungene alene er ofte opplegget mindre spektakulært. Rydder og vasker klær. Tar en tur ut hvis været er ok. Kanskje en tur på butikken. Men på Mandag tenkte jeg at vi kunne dra ned til byen og besøke Geoparken eller en lekeplass ved Aftenbladet-bygningen som de kaller for Sjiraff-lekeplassen Det er virkelig en kul lekeplass, med modeller av eksotiske dyr, ei bru over ei liksom-elv. En hai, en tiger, og et par sjiraffer. Det er alltid et styr å komme seg ut, selv om det er mye MINDRE st

Bare for å få igjen pusten

Da var vinterferien over. Jeg har hatt to dager: Fredag og Mandag. Det har vært fint. Det er riktignok lenge siden ferier har vært avslappende for min del. Før gikk jeg på fylla. Nå har jeg familie. De er alltid stramme - de strengene som går fra hodet, igjennom nakken og ned via skuldrene igjennom brystet og er surra fast der nede i mellomgulvet en plass. Jeg veit ikke om alle har det sånn, eller om det er bare meg. Ingen er like. Torsdag var Rållså og jeg på The Black Rider- forestillingen på teateret. Det er fint å være sammen sånn som vi var før. Det blir en påminnelse om hvorfor man ble sammen - hvorfor man valgte hverandre i utgangspunktet - i et annet liv i en annen galakse. Jeg skal være forsiktig med å være for negativ nå. Men skal jeg være ærlig så ble jeg litt skuffa over stykket. Jeg synes det er for hysterisk, at turtallet er for høyt, at noen av vokalprestasjonene er under pari (andre er kjempebra, la det være sagt). Men totalt sett så synes jeg ikke de yter Mr Wai