Bare for å få igjen pusten

Da var vinterferien over.
Jeg har hatt to dager: Fredag og Mandag. Det har vært fint. Det er riktignok lenge siden ferier har vært avslappende for min del. Før gikk jeg på fylla. Nå har jeg familie.
De er alltid stramme - de strengene som går fra hodet, igjennom nakken og ned via skuldrene igjennom brystet og er surra fast der nede i mellomgulvet en plass.
Jeg veit ikke om alle har det sånn, eller om det er bare meg. Ingen er like.

Torsdag var Rållså og jeg på The Black Rider- forestillingen på teateret. Det er fint å være sammen sånn som vi var før. Det blir en påminnelse om hvorfor man ble sammen - hvorfor man valgte hverandre i utgangspunktet - i et annet liv i en annen galakse.

Jeg skal være forsiktig med å være for negativ nå. Men skal jeg være ærlig så ble jeg litt skuffa over stykket. Jeg synes det er for hysterisk, at turtallet er for høyt, at noen av vokalprestasjonene er under pari (andre er kjempebra, la det være sagt). Men totalt sett så synes jeg ikke de yter Mr Waits den respekten som musikken hans fortjener. Men Rottweileren gjør en strålende rolletolkning av en Rottweiler (som Ollve påpekte i en tekstmelding til meg).
Man går uansett aldri fra teateret uten å ha inntrykk i hodet. Det er ikke som en fillm, som ofte bare blir sletta av seg selv.

Og så var det selskap for min nevø Kostas på Lørdagen. Hver gang unger fyller året så er det som en påminnelse om hvor fort klokka går for tida. Han er bra, Kostas. Han er snill med unger som er mindre enn han. Og så hadde han fått ny Pool-drakt av mora. Pluss i margen til begge to.

Sånne barnebursdager er en god anledning til å treffe søsken og annen familie også. Jeg kjenner på den verdien det er å ha familie. Ser søskenbarnflokken som leker ivrig sammen. De er 4 - 5 - 6 - 8 og 11 år gamle.
Familie isolerer det rommet som er livet. Kanskje litt søkt, men sånn kjennes det.

Og så stakk jeg ut for å se kampen på kvelden. Sto hele førsteomgangen i baren ved siden av en engelskmann som var dritings. Han snakka halvhøyt med seg selv.
Det tolka jeg som et dårlig tegn.

Plutselig sto Jona bak meg. Det tolka jeg som et godt tegn. Det var stinn brakke der nede. Bare 15-20 ansikter jeg kjente. Resten var høylydte, syngende, dansende unge mennesker som jeg aldri har sett før. Det er rart hvor mange som kommer ut når det går godt. Men det er kjekt med stemning. Det ble tre fine poeng.

Jeg tok bussen hjem igjennom kvelden.
Det var tegn til vår. Sist uke gikk jeg forbi en svarttrost som satt på en plen og så helt pumpa ut. Jeg gikk helt inntil og tok bilde, men han brydde seg ikke.
Kanskje han hadde flydd fra Afrika elle Spania eller hvor pokker han tilbringer vinteren i ett eneste strekk, men så orka han ikke mer, og så måtte han nødlande her i Hillevåg.
Bare for å få pusten igjen.




Kommentarer

Anonym sa…
Enig med deg når det gjelder Black Rider - d ble litt for mye på et vis - vi gikk i pausen - da orker ikke maen mer - da satt alle på scenen og var hunder :() jaja I :)

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke