fredag, februar 27, 2009

Scene fra en dag i Bono's liv.


Noen ganger kan det være morsomt å forestille seg hvordan hverdagen arter seg for andre mennesker. Hva gjør de på? Hva tenker de på når de står foran speilet og stuller med sitt om morgenen?
På bakgrunn av mine fordommer og mangelfulle kunnskap vedrørende vokalist/posør og kvasifreds-engasjerte Bono Voxx i U2 har jeg tatt meg den frihet å prøve å gjenskape en helt vanlig morgen i hans liv - slik jeg mener den må fortone seg for ham - foreksempel en Fredag i slutten av Februar i det hersens år 2009.

0100 PM : Bono våkner mellom silkelaknene av at Ali - kona hans - en gang i tiden the sweetest thing - nå en falmet rose - vekker han for trettende gang. 'BONOO! BONOOO, YOU FREAKIN LAZY SONOFABITCH! IT'S NEARLY HALF ONE ALREADY! NELSON HAS CALLED THREE TIMES FOR YE!' (Nelson=Nelson Mandela)
Mr. Voxx ynker seg og brøler tilbake 'KEEP YER MOUTH SHUT THERE, WOMAN! I NEED MI BEAUTYSLEEP!'
Han trer på seg den tigermønstrete silkeslobroken og tasser ut på badet - skrur på gullkranene og skyller ansiktet mens han tenker på noe genialt om å redde de sultne barna i Afrika - han nynner på 'Where the streets have no names' mens han drømmer seg tilbake til da han var ung og spilte på hustak og han danser stivbent over de gullbelagte flisene.

torsdag, februar 26, 2009

Protection.

I går kveld fikk jeg et MMS-bilde fra Erland som beviste at 'Pikk eller pung?' kan spilles via mobiltelefon også. Over landegrenser og kontinenter. Jeg ser for meg at det vil spre seg som en farsott og på sikt vil det overta for Lotto og nettpoker.
'Dr.Phil' vil slå seg sammen med relgiøse grupperinger og forlange tiltak for å beskytte sarte barnesinn fra dette djevelens spill.
I juesei er foreksempel rumper forbudt å vise på TV. Det synes jeg er å dra det litt langt. Siden vi alle er utstyrt med en. Det kan argumenteres med at menneskeslekten er syndig og trenger beskyttelse mot det destruktive i sin natur. Men selv de sløveste og dummeste blant oss har oppdaget at jo, nederst på ryggen - der sitter rompa - gitt. Ulovlig eller ei.

onsdag, februar 25, 2009

Drittunger og Kabeltannkloninger.

Oppi synlighetsjakken min har jeg en steinalder-discman med ei lydbok i. Akkurat nå snurrer en fantastisk bra hørespill-versjon av Dostojevskijs 'Brødrene Karamasov'. Nrk radio ruler.
Jeg har merket meg at 'fildelings-debatten' raser videre samtidig med retssaken mot ungdommer fra Pirate bay i Sverige.
Jeg er blant dem som mener at folk bør betale for å tilegne seg resultatet av andre menneskers kreativitet og blodslit. Det at de som legger ut andres åndsverk til gratis nedlasting på nettet og attpåtil later som om det er ideologiske årsaker som ligger til grunn skal slippe ustraffet unna er fullstendig horribelt i mine øyne.
Det er like ideologisk som å snike i bomringen for å slippe å betale.
At plate og filmbransjen har rygget med rompa inn i nåtiden er det ingen tvil om, men nedlastningsproblemet gjør at ingen kan leve av musikk lenger.

tirsdag, februar 24, 2009

Kavkjekt.

På jobben min har de innført påbud om såkalte 'synlighetsklær' i skingrende gult. Noe jeg i utgangspunktet støtter - hvis det kan hindre påkjørsler eller denslags - så veier det opp for følelsen av å være midtpunktet i et raveparty femten år for sent. Det eneste man mangler er såkalte 'glowsticks' til å danse med og en kraftfòrsekk full av e.. foruten musikken da. Musikken som man ikke merker noe savn etter.
En annen ting jeg tenker når jeg ser gjenskinnet meg selv i denne outfiten er 'Kommunearbeider'. I det sivile kan jeg vaske 90 prosent av alle klærne mine sammen - de varierer fra 'svart' til 'charcoal' og er mer som 'usynlighetstøy' å regne. Nåja - bortsett fra alle Liverpool - draktene da.
I dag har vi vært hos jordmor og hørt hjertene til de små babyene banke avgårde i rasende tempo kadukadunkadunkadunkadunk. Kavkjekt.

mandag, februar 23, 2009

Puppetry of the Penis.

Hekkan så produktiv jeg er om dagen.
Jeg har aldri vært noen stor fan av kroppslig humor. Fising, raping, vrengte øyelokk, knokeknekking eller lignende. Dette har åpenbart vært et handikap for meg da slik utfoldelse er vanvittig populært i det brede lag av folket. I Ordal er det større enn Bonnie Tyler og Kridens tilsammen. Jeg husker en tid da det var veldig 'in' blant prinser fra denne bygda å gni seg nedentil og blåse odøren mot de som befant seg nærmest.
For et år siden var det en (jeg tror den var australsk) forestilling som ble kalt 'Puppetry of the Penis' som visstnok kun skal være basert på å lage figurer med penis og pung. Jeg har lest veldig mange gode anmeldelser av dette showet men aldri bivånet det i egen person.
Men i går - etter den begredelige fotballkampen på sportsbaren - viste Erland meg (og alle andre som ville/ikke ville se) et Nordnorsk gameshow som må være en slags avart av den andre forestillingen.
Leken heter 'Pikk eller Pung?' og en deltaker av gangen griper innenfor buksa - former utstyret til det ugjenkjennelige, drar det ovenfor linningen på joggebuksa og roper: 'PIKK ELLER PUNG?'. Og så skal de tilstedeværende gjette. Ikke så opplagt som man skulle tro, denne leken. Jeg tror jeg lo i en time sammenhengende. Hygienisk er det ikke og ikke egnet for sarte sjeler, men på den annen side trenger man ikke så mye annet utstyr enn det som hankjønn er født med og en løs joggebukse. Ingen brikker eller kort eller terninger. Jeg er usikker på om det hadde vært like morsomt uten alkohol men jeg tviler.

søndag, februar 22, 2009

Footloose


Tv2 Zebra gir Søndag kveld et gjensyn med det som må ha vært en av åttitallets aller verste filmer. Vi er i en småll taon i midtvesten -juesei- hvor dansing har blitt forbudt pågrunn av - jeg vet ikke helt hvorfor. Hovedpersonen spilt av Kevin Bacon danser hissig rundtogrundt og røyker og drikker.
Høydepunktet i filmen er når Bacon og hans rival kjører imot hverandre med hver sin traktor med senkede lessapparat mens Bonnie Tyler remjer noe om at hun trenger en helt. Filmen er fra 1984 , den ble vist på bygdakinoen på hjelleland samfunnshus - det var fem minutts røykepause mens kinomaskinisten skiftet rull. Han hadde en tjukk hund og en stor brun koffert full av sjokolade. Jeg var fjorten år og etter filmen forlot jeg plassen og tenkte: Saatan for ein bra film! I en birolle spiller hun som er hovedpersonen i sex and ze city.

Lovefool.

For en tid tilbake fortalte jeg om en umulig forelskelse jeg hadde på ungdomsskolen - hvor jeg anvendte en blå Mazda-spray og tagget ned alle steinene på fars sauebeite med initialene hennes.
Uten å bli klissete så har jeg aldri vært så forelsket som jeg er og har vært i Rållsings.
Kjærlighet er heavy greier. KjærlighetsSORG er omtrent like heavy. Det å bli dumpa eller avvist - veid og funnet for lett - det kan være altoppslukende og kaste en ut i bunnløs sorg og fortvilelse.

I min grønne ungdom var jeg sammen med en jente i en del måneder. Det var greit - ikke det helt store kanskje - men da hun dumpet meg for en annen var jeg aldeles knust og fullt og helt bestemt på å vinne henne tilbake. Jeg vanket mye med Tvitten og Magnus og Suli og Slangeleder på den tiden - Fjells - som de kalte seg. Vel, sammen med disse dro jeg til denne jenta, ringte på døra hennes og fremførte en desperat og sødmefull versjon av 'Are you lonesome tonight'.
Jeg husker at moren hennes prøvde å presse seg ut døra for å se hva som foregikk - og at Fjells var gjemt bak hekken og Magnus spratt fram og HAMRET løs på en medbragt langeleik mot slutten av framføringen. Hun spurte om jeg ville komme inn, men da sviktet motet meg og rød om ørene mumlet jeg noe om at jeg måtte gå. Og så kjørte vi hjem. Og etter denne hendelsen slapp kjærlighetssorgen tak i meg og livet gikk sin skjeve gang videre.

lørdag, februar 21, 2009

Ten for that you must be mad.

Jeg har i noen tid vært på jakt etter en halvslarven laptop da min forrige avgikk ved døden i våres en gang. Ikke noe fancypancy da jeg ikke har tenkt å lære meg så mye om datamaskinens mange irrganger og funksjoner. Bare noe som virker og som jeg kan skrive og blogge med.
Vel, på Torsdag averterte elektrokjeden 'expert' om et supert tilbud på en halvgod maskin - fem høvdinger - og det var akkurat innenfor grensen til det fiktive beløpet hodet mitt sa at man kunne bruke på et slikt redskap. Fredag morgen slengte jeg meg på moppasen og klokka ni var jeg på plass utenfor en forretning med visakort med dekning på indrelomma, keen på å bli ferdig med det.
Til min forundring så jeg at de ikke åpnet før ti.
Jeg kjørte tilbake på jobb.
Klokka ti var jeg på plass igjen, skjenet inn i butikken og refererte til hva mitt øye hadde skuet i annonsen. En klam elektrodude glodde inn i en skjerm og sa 'Nei, me har sje den her - di har an bare på Horus..' Jeg gikk hoderystende ut av butikken mens jeg spurte meg selv om det er LOV å annonsere tilbud på varer man ikke HAR? Føksipøksi. Å kjøre til Horus på moped var helt uaktuelt. (da hadde jeg brukt hele dagen på å lete etter den satans butikken) Hva skjedde med ord som 'service'? Og 'kunden har alltid rett'? Men de var kanskje muntet på andre kunder enn meg.
Så oppdaget jeg at elektrokjeden Hellkjøp hadde en lignende maskin til salgs for sammme pris. Jeg stilte i et utsalgssted klokka ti i morges-pekte på annonsen. Og noenlunde det samme skjedde som dagen før. 'Me har sje den på lager - beklage..'.
'Har dere noe annet?' spurte jeg - for det å raide butikker etter tilbud ligger ikke til min - person. 'Me har ein te' femninittifem..'. 'Okay, kom me an'.
Så budsjettet ble sprengt og vel så det. Nå får vi bare håpe at den holder lenger enn den forrige gjorde.

fredag, februar 20, 2009

Fear factor.

I går gjorde jeg min første opptreden på et tannlegekontor på seks år. Det var ikke så mye jeg fikk sagt - siden jeg til enhver tid hadde fremmedlegemer inni munnen - men det ble da et og annet 'ÆI' og forsiktig risting på hodet ved spørsmål om det var vondt og 'MM' for å bekrefte at jeg oppfattet hva hun sa.

Tannleging etter skippertaksmetoden er ikke noe som anbefales hvis man ikke har en veldig sprek privatøkonomi, men alt i alt så ble dette mindre dyrt enn jeg på forhånd hadde forestilt meg.

Men det jeg skulle si var at jeg ikke er blant de mange som frykter tannlegingen og alt dens vesen med skarpe objekter og høyfrekvente durelyder. Jeg synes ikke det er behagelig (å trekke tenner var helt jævlig - det har jeg blogget om før), men jeg bruker ikke tid på å grue meg og denslags. En annen ting det er vanlig å være skeptisk til er å fly. Men heller ikke på denne fronten har jeg noen problemer.
Dette er ikke tøffing for hør bare:

Jeg er redd for å hilse på mennesker jeg ikke kjenner, for å ringe til offentlige kontorer, for å gjøre nye ting. Jeg er veldig bekymret for hvordan jeg vil takle rollen som far. Jeg er redd for å kjøre bil til plasser jeg ikke har besøkt før for jeg er redd for å rote meg bort. Jeg er redd for kjøpesentre. Jeg er redd for å gå alene inn i klesbutikker for slike steder får meg til å føle meg så forferdelig uhipp. Til å være gud er jeg ganske kjerring på enkelte områder.

Jada. Dette er bare et utvalg over små og større fobier jeg har i hverdagen.
Det later til at det er et mønster i alt sammen og hvis man skal si noe generelt så vil det være at jeg er mest redd for nye ting hvor jeg selv kan føkke opp.
I et fly eller en tannlegestol er det andre som styrer instrumentene og da lener jeg meg tilbake og stoler på at de vet hva de driver med. Uansett så er det ikke noe jeg kan gjøre hvis så ikke er tilfelle.

tirsdag, februar 17, 2009

Quiz

Bartedegosen tror at bare fordi han holder på med O-fagsoppgave om Latin-Amerika så har han peiling på alt...
Dagbladet har en sak i dag på at penisen endelig gjør sitt inntog i spillverdenen og jeg forstår ærlig talt ikke hvordan man har klart seg uten.
Selv spiller jeg bare FIFA og der er pissen overflødig i alle faser av spillet. Et funfact når det gjelder fotball og pissen: Visste dere at Norges landslagsmål nummer tusen ble scoret av Claus Lundekvam? Gjett hvilken kroppsdel han scoret med?

mandag, februar 16, 2009

El Commandante


Jeg har en fascinasjon for fargerike verdensledere. Noen kaller dem diktatorer og det kan vel hende at de ikke har rene hender i menneskerettighetsanliggender. Noen av dem er likevel valgt ved forholdsvis rettferdige valg.
Det jeg liker veldig godt er retorikken som blir brukt for å beskrive forholdet mellom lederen og folket. De er hans barn. Han er deres sterke far som viser dem veien og beskytter dem mot fiender. Han er snill. Han er rettferdig men streng. Han straffer dem som er ulydige. Han blir lei seg hvis de skuffer ham.

Ofte kommer disse lederne fra Sør og mellomamerika. Fidel Castro er ett eksempel. Han har vært en konstant irritasjon for den Amerikanske høyresiden helt siden femtitallet. Favoritten min er likevel Hugo Chavez, kommandant og karismatisk leder av Venezuela. Venezuela har olje og så lenge Chavez har vært president har han pissa på leggen til en viss GWB. Det liker vi. For en del år siden sto han på talerstolen i FN - like etter omtalte GWB - og sa ' ...Han har vært her...Djevelen har vært her!...Jeg kan kjenne eimen av svovel..!'
Nå har nevnte Hugo (som han nok kalles av kompisene sine) ved folkeavstemning fått igjennom en endring i grunnloven som gjør det mulig for ham å sitte lenger enn to perioder som president.
I mange land i Europa kan statsledere sitte skitlenge m.a i Frankrike og Storbritannia. Forskjellen er selvsagt at Chavez er hakket mer kontroversiell i ord og gjerninger.

søndag, februar 15, 2009

Fame. jubajuba.


Det er et trekk i tiden. Jeg tror det kommer fra amerika. Denne voldsomme lysten til å bli kjendis som hersker blant dagens unge. Alle har en supersta i magen. Det later ikke til å bety så mye HVA man blir famus for som AT man blir det.
Hvis man ikke kan bli en singer så kan man kanskje bli mådl hvis man tar av seg nok klær - eller æktor eller æktress.
Det finnes masser av programmer på teve som trigger disse eksibsjonistiske tendensene og jeg vingler mellom å synes det er utrolig morsomt og forferdelig trist.
Morsomt fordi det er så liten sammenheng mellom det talentet de fleste håpefulle faktisk har og det de TROR de har. Trist fordi så mange så uhemmet ønsker å bli berømte og at de bruker så mye energi på å prøve å være noe de ikke er. Når man er ung bør man kanskje heller prøve å finne å finne ut hvem man faktisk er.
Det programmet som er kanskje aller drøyest i å vise hva slags små fittekjerringer og blæreprinser man kan få - hvis man bare skjemmer dem bort nok - er en sak på emtivi som heter 'My super sweet sixteen'. Man følger diverse unger i forberedelsene til sine respektive sekstenårsdags-selskaper. De har alle sammen foreldre som er uhemmet rike og som vil betale hvasomhelst for at deres håpefulle skal få den perfekte festen. Det disse drittungene får seg til å si og gjøre og FORLANGE av omverdenen bringer etter min mening fram spørsmålet om selvbestemt abort opp til 780-ende uke etter besvangring. Fytti.

lørdag, februar 14, 2009

Påskeharen presiserer

For et drøyt år siden rettet jeg tildels flengende kritikk mot Oljehovedstadens kulturliv og promotørenes evne til å booke gode internasjonale band. Jeg sammenlignet byen med hva Bergen fikk til på samme området. Velvel i løpet av et års tid kan Bergen vise til konserter med: Metallica, Foo Fighters, Bruce Springsteen og Depeche Mode. Ikke verst det, men sammenlignet med de som er booket her - jeg nevner i fleng: Kim Larsen og Tjukken, Postgirobrygget OG Leif og Rompisane så kan vi trygt si at vi knuser dem.
Redaksjonen beklager på det sterkeste dissingen av de kjempeflinke folkene som jobber i Stavangers kulturliv.

onsdag, februar 11, 2009

Tøffing

'Du bare tøffe deg, du lagte kålrabistappa og alt!' :Rållså i en kommentar i går.
Tja? Eller nei.

Det å tøffe seg er et eldgammelt triks på linje med søskensladring, selvskryt,lyging ,grining, kloring og biting.
Hensikten med tøffing er å framstå som kulere/smartere/tøffere enn man egentlig er. Tøffing er noe man gjør for imponere kompiser eller venninner.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har tøffet meg en hel del oppigjennom årene.
Uten at det nødvendigvis har tatt meg noe lenger opp på den såpeglatte leideren hvor de kule henger.
Problemet med tøffing er at man går i konstant fare for å bli avslørt som den puddingen man er men helst ikke vil være.

tirsdag, februar 10, 2009

Glædesdreping.

Dager jeg ikke feirer.

Syttamai.
1.Mai.
Morsdag.
Brorsdag.
Farsdag.
Min egen fødselsdag.
Halloween.
Den Israelske valgdagen.
Påskedag.
Langfredag.
Pinsedag.
Himlaspretten.
Tænksgiving.
Vintersolverv.
Sommersolverv.
Vårjamndøgn.¨
Høstjamndøgn.
St.Patrick's day.
Fårt åf djulai.
Kongefamiliens fødselsdager.
FN-dagen.
Kvinnedagen.
Mannedagen.
Guy Fawkes' night.
Bollesøndag.
Frigjøringsdagen.
St.Hans (Jønnsok)
Første, Andre, Tredje& Fjerde Søndag i advent.
Adolf Hitler's fødselsdag.
D-Dagen.
Svenska flaggans dag.
Rudolf Hess' dødsdag.
Krystallnatten.

Oppdateres fortløpende.

mandag, februar 09, 2009

Leftism

I går som jeg lå og slumret med ett øye åpent kom det så for meg.
Jeg tenkte at det er i grunnen snodig hvor fastlåste vi mennesker er i mønster.
La meg forklare: I det daglige nyhetsbildet har vi alle saker som engasjerer og opprører oss. Det er noen ting som opprører undertegnede mer enn andre. Jeg nevner i fleng: Israelsk terrorisme,kristnaser, manuere, Amerikansk utenrikspolitikk, Rasisme, Grådige ledere og andre rikinger, Politivold, Alt som har med FRP å gjøre og generelt folk som brøyter seg fram og tar seg til rette på bekostning av andre.
Ut fra disse fanesakene kan man se at jeg politisk er plassert godt ute på venstre fløy i politikken. Det er selvsagt de jeg omgås i det det daglige som mest får merke min vrede i disse sakene. I'm like a broken record - poor Rållsis.

Men så kjenner jeg noen, da som blir mest opprørt av helt andre ting: Robert Mugabe, at politikvins kan bruke hodeplagg på jobb, at Stalin tok livet av flere enn hitler, demonstranter, narkomane, Fidel Castro, Hugo Chavez, bønder, skatter og avgifter, bellona og andre miljøaktivister, alt som lukter av kultur, langhårte, tatoverte, piercede og utskudd av alle slag og ikke minst innvandrere for de er muslimske terrorister og gjengkriminelle hele hurven.

Det jeg vil fram til er at begge sider er helt fastlåst i de sporene de beveger seg i, det er ingen dybde, det gjøres ingen innrømmelser. Det er forutsigbart. Kjedelig.
Alle solemerker tilsier at det er ulver i begge leire og at dialog og innrømmelser nok ville ta oss et stykke lenger i de utfordringene som ligger foran oss.

Jeg har selvsagt ikke noen umiddelbare planer om å endre min vinkling på hvor skoen trykker. Men for en stakket stund tok jeg turen ut av meg selv og så noe som kunne være sant.

søndag, februar 08, 2009

Trening.

Jeg vet ikke så mye om unger. Dvs, jeg har jo vært liten selv en gang i tiden men det begynner å bli noen tiår siden. Jeg tenkte at jeg skulle øve meg litt i går da, så jeg var med svoger William og to av hans på 3 og 5 år på teateret.
Det er lett å like unger når de putter den bittelille klamme hånden sin i din og stavrer avgårde og leter etter noe vann å hoppe i slik at de kan bli så kalde og våte på beina som overhodet mulig. Den yngste fant sukkertøy på gulvet og med iver og synlig nytelse puttet hun det rett i munnen. Den eldste sladret til meg og jeg latet som jeg ikke hadde den fjerneste idè om hva han pratet om. Da fant han det hensiktsmessig å sladre til sin far som ble litt mer oppgitt.
Det later til at unger har en veldig sterk rettferdighetsfølelse på vegne av seg selv og søskensladring er et aktuelt tema over hele linja. Og slik var det visst for trettiførti år siden i min oppvekst også. Etter tre timer var jeg ganske sliten (selv om jeg strengt tatt ikke var in charge). Men det var veldig koselig.

lørdag, februar 07, 2009

Samling i bånn.

Blogger litt på en lokal LFC-side også. Denne skrev jeg i går og nå vil jeg dele den med mine trofaste. Jeg har knabbet Frk. Figens 'suring og grining' for det synes jeg er et fantastisk bra uttrykk.

En av våpendragerne fra Sportspuben uttrykte følgende hjertesukk i pausen i den første FA-cupkampen mot Everton : 'Eg e faen så lide motiverte for tiå at det e bare såvidt at eg orke å se kampar lenger'. Jeg kjenner godt den følelsen og særlig nå - etter en nitrist forestilling på Goodison park - som endte med tap og Gerrard på skadelisten og spilllere som garantert ikke har fått den kampen ut av beina når Pompey står for tur på Lørdag.
Jeg prøvde å løfte spiriten litt og sa noe om at vi ikke måtte gi opp og at vi aldri måtte glemme Istanbul. Og at det var alt for tidlig å gi opp etter halvspilt kamp. 'I pausen i Istanbul sto eg å grein bag tribunen' repliserte han. Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si.

Det er mye positivt å si om årets sesong så langt. To seire mot Chelsea og èn mot United, puljevinnere i Champions League.mm. Problemet er selvsagt alle uavgjort-kampene på eget gress. Men VANLIGVIS pleier vi å være hektet av på dette tidspunktet i sesongen. Det er mye å spille for ennå og det har absolutt ingen hensikt å gi opp.
Når jeg hører folk som leter etter syndebukker ( Det pleier å være enn viss Nederlender med utstående ører men i det siste har det vært en overtent midtbanespiller fra Brasil) så forstår jeg hvorfor. Men det gagner ingen å skylde på enkeltspillere som underpresterer. Hvis det ikke er Dossena vel å merke som er min favorittsyndebukk. At Rafa ofte foretar tilsynelatende uforståelige laguttak og bytter i løpet av en kamp er en annen sak men vi må huske at han også gjerne vil vinne hver eneste kamp. Det er på tide å foreta en samling i bånn og alle som støtter dette laget må rope høyere, synge høyere og engasjere seg mer og løfte fram spillerne. Supportere skal fungere som flytevester - ikke som slipesteiner om halsen.
Det er plenty med tid til grining og suring seinere. Men la oss håpe at det ikke blir nødvendig.

Nåvel. Da jeg var bosatt i Southampton i England hadde jeg jobb på en såkalt 'local' pub. Det var ikke noe overskuddsprosjekt. Jeg hadde 5 pund i timen som var over minstelønn men som ikke akkurat var til å bli rik på likevel. En pint Kronenburg kostet £2.50 og når jeg var ferdig med skiftet mitt pleide jeg å sette meg ned for å drikke med gamlegutta. Alt i alt så la jeg nok igjen mer penger på The Junction enn hva jeg tjente.
Det var i den perioden jeg lærte om engelskmenns drikkevaner. De praktiserer 'runder' - dvs. at en gjerne kjøper drikke til alle de som han man kjenner. Blir man inkludert i en slik runde er det forferdelig uhøflig å takke nei. Det å ikke tilby å kjøpe neste runde er enda mer uhøflig. Her i Norge sitter vi vanligvis og klamrer oss til hvert vårt glass og det er kanskje ikke så rart med de alkoholprisene det opereres med. Likevel synes jeg den Engelske måten er mye mer sosial enn den Norske. Det resulterer ofte i at man blir en del fullere men det får man bare stå i.
Javel - chin up, alle sammen! Vi kommer knallhardt tilbake ved neste anledning.

Blodrød hilsen

Påskeharen

fredag, februar 06, 2009

Her kommer vintern.

Det kom en mann og fikset antennetilkoblingen vår forleden. Så nå har vi reklame i femten kanaler nonstop 24/7 igjen.
Enerkå prøver å sprite opp annonseringen for vintersportsendingene med å legge på beintøff rock som lydspor. Nå sist i forbindelse med Skøyte-VM. Turboneger som dundrer avgårde - bilder av to figurer i kondomdress som er klare til å peise i vei på glattisen. Kjære Enerkå: Det er SPORTEN det er noe i veien med. Den er KJEDELIG. Hvis salige Joachim 'Jokke' Nielsen hadde visst at sangen hans ble brukt til å promotere langrenn så hadde han nok fått seg en god latter.
Vil forresten gratulere Flanellskjortemannen og Marina med ny baby. Det var veldig kjekt. Pål Øystein kaller den neste peroden for å 'sitte inne i to år'. Men han om det.