fredag, juli 31, 2009

Mens vi venter

Forrige Lørdag var Rållså og jeg på inderfest hos Ralf og Marit. Jeg er normalt ikke noen tilhenger av temafester. Men jeg ER tilhenger av å henge med gode venner og spise fantastisk mat og drikke øl.
Da kan man leve godt med å kle seg ut litt. Jeg hadde den klart stødigste turbanen - sirlig surret sammen av et syv meter langt sjal etter en demonstrasjonsvideo på intranett.

Festen var en formidabel suksess. Rållsings og jeg var der i hele tolv timer og vi var blant de første som forlot arrangementet. Nå blogger jeg visst om inderfesten - og den er vel verdt en bloggpost - men det jeg egentlig skulle blogge om var at det er så mange flinke fedre i omgangskretsen vår.

Ralf, Pål Øystein, Rahald, Jan Egil, Guinessmannen, Slangeleder, Tvitt og Flanellskjortemannen er alle fantastiske fedre synes jeg. Jeg synes dere viser tålmodighet og omsorg og genuin interresse for deres barn.

Dere er alle forbilder til inspirasjon for undertegnede som snart etter beste evne skal forsøke å følge deres eksempel.

Takk for det. Og takk til Marit og Ralf for bra fest.

torsdag, juli 30, 2009

Hadde jeg nesten sagt

Jeg må innrømme at jeg har et anstrengt forhold til politikere og politikkens vesen.

Det er noe med å love noe, gå til valg på det og ved neste korsvei hestehandle det bort. Bytte det i noe annet.

I år er det et slikt valg og jeg var blant dem som var forsiktig optimist for fire år siden.

Jeg er ganske skuffa.

Valget er en slik tid hvor politikere gjør politikken sin mest mulig spiselig for velgerne. Samtlige partier presenterer sakene sine som var de et fruktfat av freshe ideer fra landets lyseste hoder, men hva man vil gjøre er en ting. Hva man faktisk gjør en ganske annen. Hvor lyse disse hodene egentlig er kan også diskuteres.

I år har jeg tatt et par partitester på nettet og jeg ender opp ytterst ute på den fløyen av norsk politikk som jeg trodde jeg ville ende opp på. Den blodrøde.

Det fine med slike tester er at man blir presentert for problemstillinger og saker som man overhodet ikke engasjerer seg i. Og så må man ta stilling til dem. Og det kan være ganske tricky.

Man kan si hva man vil om den røde fløyen og hvor realistisk verdensbilde den har, men for meg vil den nok alltid være LITT mer human og litt mer rettferdig en alternativet.

Så kan rimihagen og siv jensen sammen forsøke å overbevise 'folk flest' om at vi har det jævlig.

Og så kan de jo dra til helvete.

Hadde jeg nesten sagt.

onsdag, juli 29, 2009

Let my people gogogo.

Rållsis er ikke så veldig smidig for tiden men på mange måter er hun mer aktiv enn meg - omstendighetene tatt i betraktning.
Nåvel - i går kom hun inn døra med posten - Pondus er et av månedens høydepunkter, men det var ikke det som overrasket meg mest.

DU HAR FÅTT BREV FRÅ STATSKJÆRKÅ!

HÆ? (Det kunne da umulig stemme?)

DU HAR FÅTT BREV FRÅ KJÆRKÅ! HAHAHA! DU E MEDLEM I STATSKJÆRKÅ!

DET E EG FAEN IKKJE! EG MELDTE ME UD FOR FEMTEN ÅR SI.

HAHAHA!

Ganske riktig. På bordet ligger en konvolutt med mitt navn på fra den norske kyrkje.
Den inneholder en stemmeseddel til kirkevalget. Jeg er temmelig irritert.

For femten år siden meldte jeg meg altså ut av statskirken. Det er en absurd ting at man skal måtte melde seg ut av noe man aldri har meldt seg inn i. Samme dag meldte jeg meg ut av Senterungdommen.
Utmeldingen av statskirken foregikk i et håndskrevet brev til den klamme lille sognepresten. Det inneholdt en kort forklaring på hvorfor dette fåret ønsket å melde seg ut av den store hvite hjorden. Et par uker senere fikk jeg en attest som bekreftelse med stempel på og prestens underskrift og kirkens segl. Jeg har aldri angret et sekund.
Senterungdommen var det nesten umulig å melde seg ut av. I mange år etter utmeldingen mottok jeg propaganda med senterpartiets firkløver på. Bygdas egen svastika.

Senterungdommens motiver for å holde meg i den lysegrønne forsamling mot min vilje var nok mye tuftet på økonomisk støtte fra staten. En dæsj penger per medlem som kunne brukes til den gode sak.

Til slutt stoppet strømmen av brosjyrer og jeg var en fri mann.

Men har jeg vært statskirkemedlem i alle disse årene? Hvordan kan det ha foregått, forresten? Er det foreldrene mine som har meldt meg inn mot min vilje igjen?

Jeg motsto såvidt fristelsen til å tegne et oppnedkors på min nye utmeldingsblankett.

mandag, juli 27, 2009

Rød beredskap.


Da jeg var i forsvaret og tjente Kong Olav 'Laffen' den femte var det fortsatt kald krig.
Sammen med tusenvis av andre unge menn var jeg utplassert i Skjold - indre troms - et ukoselig høl av en militærleir.

Vår oppgave skulle være å beskytte nordnorge fra en eventuell sovjetrussisk invasjon.

Jeg sier 'skulle' for i dag er jeg sikker på at jeg under gitte omstendigheter ville ha solgt både indre og ytre troms - og en stor chunk av nordland også - for ei halv vodka og tørre sko.

For å understreke alvoret i situasjonen var 50% av de ulykkelige soldatene til enhver tid utstyrt med beredskap. Man kunne altså ikke forlate leiren fordi man måtte være klar til å løpe ut i skogen for å forsvare fedrelandet.

Dere undres kanskje på hvorfor jeg skriver om dette nå som det er 20 år senere.

Jeg føler at jeg har hatt beredskap i tre uker. Jeg har alltid strøm på telefonen og jeg sjekker den regelmessig. Vi fikk beskjed om at fødselen kunne skje nårsomhelst og det er lenge siden.

Likevel sviktet jeg på Fredag da Rållsis ringte to ganger og jeg var på jobb og så merket jeg ikke at fonen hadde ringt før en halvtime seinere. Og så ble jeg veldig stressa og hjertet slo som en damphammer i brystet. Og jeg bykset opp fra lasterommet med gråten i halsen.

Men så var det heldigvis falsk alarm.

søndag, juli 26, 2009

Placebo


Da jeg var i 11årsalderen falt jeg og slo ryggen på isen.
Det ble antatt at jeg kunne ha ødelagt noe og jeg ble instruert om å holde senga i en uke.
Det var veldig mange som syntes synd på meg på den tiden og det likte jeg godt. Èn nabo som var plaget med vond rygg sendte ungene sine med snop til meg for å lindre den ulykkelige tilstanden min. Eller SNOP var det vel egentlig ikke. Det var sånne greier som folk KALLER snop, og som de kjøper til jul men som nesten ingen liker utenom kanskje de alleraller eldste. Fiken og dadler er noe seigt kliss som jeg aldri har fått taket på. Men tanken var jo rørende.
Menmen. Jeg takket da pent der jeg lå i mitt hav av donald og sølvpilen. En uke i senga er drøyt når man er 11. Selv for en tålmodig sjel som meg, og da hjelper det ikke med daddel og fiken.

Redningen ble en nabogutt som var fire år eldre enn meg og som hadde en diger kasse med tegneserier - eldre greier - som jeg ikke hadde lest før. Og jeg tror det var mor som var borte og hentet den og jeg var så overlykkelig over alle bladene at jeg et lite sekund glemte at det var synd på meg.

Det var Viggo, Asterix, Præriebladet, Fantomet, Tex Willer, Modesty Blaise, Agent X9 og enda noen flere tegneserier.
Det var himmelriket for en liten gutt å bli dullet med og ha så mye snadder lesestoff på èn gang. Og etter tegneseriebonanzaet gikk uka temmelig fort. Og så var jeg ikke ryggskadet likevel og så var det ikke synd på meg lenger.

Og så måtte jeg gå på skolen igjen og ting var tilbake i sitt vante gjenge.

fredag, juli 24, 2009

Det som e i slanjen

Min søster Bergljot sier hun er en hamster. Det er ikke jeg. Jeg er ikke så glad i ting, og særlig ikke hvis de ikke fyller en praktisk funksjon for å gjøre mitt - ikke altfor kompliserte liv - enklere.

I vår slekt er det ikke så mange rikinger og det kan det være så mangslags grunner til. Det er ihvertfall et slags bevis på at vi ikke har sneket og snusket og spinket og spart så mye.

Det er jeg igrunnen godt fornøyd med. Når alt dette er sagt, så må det også sies at det finnes unntak.

Fars gamle Onkel døde nylig. Han var barnløs og i mange år drev han en butikk på en kai på min barndoms grønne øy.

Han var kjent for å være veldig nøysom (akkurat HVOR nøysom har jeg et brukbart eksempel på her) - han levde av å selge bensin, is, øl og aviser til båtfolket om sommeren. Han hadde en slik manuell pumpe til bensinen. Den hang på garasjeveggen hans og besto av en todelt glass-sylinder hvor hver del rommet fem liter. På midten var det et håndtak av tre som han beveget frem og tilbake for å pumpe bensinen opp i glasset og ut av et tohundrelitersfat. Etter at han hadde pumpet opp til 5-litersstreken på den ene siden åpnet han en ventil i bunnen og ut igjennom en gummislange rant den rødlige væsken - oppi mopeden eller påhengs-tanken. Og så kunne han fylle den andre sylinderen imens. Hvis man skulle ha mer enn fem liter, da.

Jeg pleide å kjøpe bensin til påhengsmotoren hos Olle. Det var en hel seremoni - som beskrevet over. En gang etter å ha fylt femten liter i den røde metalltanken - tappet ut fra glasspumpa på veggen tre ganger - trodde jeg at jeg hadde fått den bensinen jeg skulle ha og var klar til å begi meg ut på den blå fjorden.

Da jeg gjorde mine til å fjerne slangen med metallmunnstykket fra tanken fikk Olle et stresset uttrykk. Han smattet på gulltanna (noe han hadde for vane å gjøre) og pekte på den lille knekken i slangen hvor det hadde samlet seg en bitteliten skvett bensin, han kikket på meg med et spørrende blikk og spurte: SKA DU KJE HA DET SOM E I SLANJEN? Jeg trakk på skuldrene og han løftet forsiktig på bensinslangen slik at de siste dråpene rant oppi tanken. Så blunket han til meg og sa: DER VA BENSIN FOR HONDRE METER. Og så smattet han igjen.

Jeg har ofte tenkt på denne episoden og jeg kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å fylle bensin hos Olle på kaien igjen. Og så kunne han stått der og fylt bensin og smattet på gulltanna med de grå terylénsbuksene trukket godt oppunder armene på den runde kroppen og holdt på plass av bukseseler.
Og så kunne jeg sett på og passet på å få med meg skvetten i slanjen.

Og så kunne jeg dratt på sjøen.

...Men er det ikke...?



Det kommer et 'ordentlig' innlegg senere på dagen og dette blir rimelig internt, men pytt.

Drev og surfet på ymse nettaviser om dagen og kom over dette bildet av den nye Pompey-eieren. ('Pompey'= Portsmouth fc)
Lars Magnus kastet et blikk bort på¨skjermen og utbrøt: ER DET FLANELLSKJORTEMANNEN?

torsdag, juli 23, 2009

Arnstein 30 år.

I løpet av livet treffer man mange mennesker. Noen flyter bare forbi som skikkelser uten navn mens andre får betydning for hvem man er, hvem man prøver å være og hvordan man tenker. Arnstein er definitivt en av de viktigste for meg og mitt liv.

Første gang jeg traff Arnstein var han seksten eller sytten. Han var Runars blodtøffe lillebror og det var sekstende mai og alle var i byen og var fulle og han var ikke noe unntak akkurat, men han ble nektet adgang på utestedene på grunn av sin unge alder. Arnstein og Runar og Rahald og Matilde var alle langhårede på denne tiden og ble tidvis forvekslet med det Irske(?) sekt-bandet The Kelly family.

Jeg har vært i samme orkester som Arnstein i nesten ti år - plateinnspillinger, turneer, festivaler og så bortetter - men jeg har også hatt det privilegium å være personlig venn med Arnstein.

Vi har mye til felles men vi har mye ikke til felles også. Arnstein er lojal, snill, morsom og talentfull, og han har en voldsom arbeidskapasitet og ikke minst så har han en vanvittig sterk vilje. I et band som Kristiania med så lang historie og labile personligheter har Arnstein vært fundamentet når det har knaket i skjøtene. Det er litt av en bragd at orkesteret fremdeles eksisterer. Jeg føler meg overbevist om at han kunne ha gjort karrière i diplomatiets tjeneste.

Jeg kjenner ingen som er så lidenskapelig interessert i musikk som han. I en periode tok han 'mixed tape' - begrepet opp og ut i en ny dimensjon - jeg har ikke tall på hvor mange mixer og inspirerende cd-plater han har brent - ikke bare til meg - men til store deler av omgangskretsen vår også oppigjennom årene. Det ligger noe veldig fint i det. En omsorg.

Selv om Arnstein - i motsetning til megselv - er ganske privat - så føler jeg at jeg kjenner han bedre enn de fleste.
Det er en klisjè kanskje å si at noen er som en bror for en. Men jeg har ikke noe mer dekkende uttrykk.
Vi har vært fundamentalt uenige noen ganger, og jeg har vært så sint at jeg har hatt tårer i øynene. Ja, utenfor øynene også. Så sint kan man bare bli på noen man er glad i. Som har kommet under huden på en. Og selv om han er ni år yngre enn meg så føles det noen ganger som om det er jeg som er lillebror.

Kjære Arnstein - du betyr uendelig mye for meg - masse gratulerer med dagen.

Knib, Øystein.

onsdag, juli 22, 2009

Merkedag

I går la jeg om fra vinterdekk til sommerdekk.


...

tirsdag, juli 21, 2009

Bubble Shooter (premium edition)


Det er en rar tid.

Rållså og jeg går rundt og venter på at det skal skje noe.
Vi vet at det kommer til å snu livene våre på hodet men ikke hvordan.

Jeg lurer på hvordan det kommer til å føles.

Jeg er enda mer umotivert på jobb enn hva jeg pleier å være. Jeg sitter veldig mye akkurat her og knotter på PC-en og er jeg riktig lei så pleier jeg å spille idiotspillet Bubble Shooter. Det er litt som å være veteran i millitæret. Man går bare rundt og driver. Og kaster bort tiden.

Det var en kollega som kunne fortelle at lynet hadde slått ned i paraplyen hans her om dagen. Og at han fremdeles skjelver ved tanken. Han virkere mildere nå etterpå. Kanskje er det sånn at han har fått en type elektrosjokk-behandling fra naturens side og at den har virket etter hensikten.
Om han ikke har blitt mildere så har han ihvertfall ikke blitt kaldere og det er jo alltids noe.

Jeg leser Lars Saabye Christensen's 'Bisettelsen'. Det er tredje boka i Beatles-trilogien. Etter Petterson er det helt håpløst å lese noe så snirklete. Det blir littegrann bedre etterhvert. Løser seg opp endel fra side hundre og utover.

Det verste eksemplet på en bok hvor man må jobbe for å få noe igjen er. 'Trollfjellet' av Tomas Mann. Kapittel på kapittel er seigt og nesten dødt. Nesten ingenting skjer. Jeg er mer av typen som liker å drive rundt i vektløs tilstand. Jeg hørte en plass at Mann gjorde slik med vilje - for å riste av seg - sånne som meg. Går det an å være så jævla innful?
Man får faktisk betalt hvis man gidder. Avslutningen er genial.

Nei, jeg får gå tilbake til Bubble Shooter.

søndag, juli 19, 2009

Small talk med Per(ifer)

Metallica ga sin nye bassist en million dollar for å motivere han for oppgaven.

Da vi rekrutterte vår gjorde han en turnè med rause tusen spenn pr.show. Dette var raust fordi det var tusen kroner mer enn hva vi andre fikk.

Så gjorde vi ham til fast medlem og nå får han det samme som oss andre.

Slik er demokratiet. Nådeløst.

Måler man suksess i penger er man på ville veier men når man snakker med utenforstående later det til å være det eneste de kan relatere seg til.

Det og hvor mange mennesker vi har spilt for.

Hvilkensomhelst samtale med hvilkensomhelst perifer kollega på jobb:

Per(ifer) JAVEL, PÅSKEHARE - E DU UDE Å SPELE NÅGE FOR TIÅ ELLE?

P(åskeharen) (vrir seg litt for han vet hva som kommer) Jodå, me va akkurat i latinamerika (ramser opp land og byer).

Per(ifer) KOR MANGE KOMME DÅR I SNITT NÅR DÅKK E UDE Å SPELE DÅ?

Haren: Tja, på Latinamerika-turen hadde vi kanskje to hundre i snitt.

Perifer: DET VA JO IKKJE MANGE.

Slike 'samtaler' har jeg hele tiden - ikke bare med perifere kolleger - men med andre perifere mennesker også. 'Kor mange plader selle dåkk?' 'Koffår lage dåkk ikkje sånn musikk så di spele på radioen?'.

Noen ganger er det vanskelig å være høflig.

Ålreit løysing, slettes ikkje domme.

Denne helga har vært i Tønes' og Harry Potter's tegn.

Rållså og jeg hadde den udelte fornøyelse å se Tønes live på Torsdag. Han bobler over av underfundighet og humor og han har alt det man kan ønske seg av en visesanger. Og mer til.

Nå har jeg et slags potpurri av visene han spilte spinnende i bakhodet.

'Bjørnar Vigeland, 'Yatzy', 'Seminarblues' og et par til. Melodiene kan bli litt ensformige og like men tekstene veier fint opp for det.

Harry Potter skuffer aldri og jeg kan ikke forstå at enkelte anmeldere - og tilogmed KINOSJEFEN i Stavanger - mente at denne var dårligere enn de foregående. Kanskje ikke så smart av en kinosjef å slakte sine egne filmer, men hva vet vel jeg?

Her er teksten på den ene Tønes-sangen. Anbefales!



BJØRNAR VIGELAND

mor hu he sin kjøkkenkniv
far han he sin tollekniv
systar hu he sikkart kniv au
og broremann he antakelig ein heile haug

mitt namn e Bjørnar Vigeland
då eg va liden skar eg meg
nå reise eg rondt for å advara deg
med kurs og opplegg og demonstrasjona
så e tepast alle aldra

eg lære mor å skjæra brød
uden å stikka seg og blø
eg lære far å smia fløyte
det kan vær vanskelig nok det
det kan vær vanskelig nok det
du kan holda kniven feil vei
du kan holda kniven opp ner
du kan bruga for mye håndemakt
plutselig gleppe an då ska du ha takk
plutselig gleppe an då ska du ha takk

markedet e follt av kniva
du ska væra litt obs
fyrst og fremst ska du tenka
på miljøet du vanka i
kå e ditt behov i den situasjonen du e
e det te daglig brug ellar bare av og te

mitt navn e Bjørnar Vigeland
far min hette Oskar Bjørnar Vigeland
eg e oppkalt itte han og bestefar så hette
Bjørnar Oskar Sivart Pittar Vigeland

det e ikkje vits med ein alt for svære kniv
kan bli vonde å arbja med
ein liden kan bli putlete
te gjengjeld greie å ta med
te gjengjeld greie å ta med

dar e kniva lange så vonde år
dar e kniva du kan slå i hob
så kan du stappa an i ein lomme
ållrait løysning slettes ikkje dumme
ållrait løysning slettes ikkje dumme

men du e tebage te behov og arbeidsområde
det e det det grunna i
fordele ulempe forskjellige alternativ
og kå mye penga du vil legga i
kå mye penga du vil legga i

markedet e follt av kniva
du ska væra litt obs
fyrst og fremst ska du tenka
på miljøet du vanka i
kå e ditt behov i den situasjonen du e
e det te daglig brug ellar bare av og te

vil du læra å smia vil du læra å sløya
vil du beherska rektig avlevering av kniven
då ringe du Bjørnar Vigeland
eg reise rundt i Norges land
mitt navn e Bjørnar Vigeland
far min hette Oskar Bjørnar Vigeland
eg e oppkalt itte han og bestefar så hette
Bjørnar Oskar Sivart Pittar Vigeland

fredag, juli 17, 2009

Trafikk og musikk. Og panikk.

Som 16-åring kjøpte jeg moped.

Det var en helt ny, rød Tempo Tiger og den ble levert ved Radøy-brua med godsruta og jeg ble kjørt dit av Jostein og så skulle jeg kjøre den hjem.

Problemet var at jeg aldri hadde kjørt moped før - jeg var under gjenomsnitts motorinteressert - og jeg forsto ingenting av bensinkrane, chickstart, giring, etc.

På den tiden var det ikke nødvendig å kunne kjøre for å kunne kjøre. Det holdt å ha fylt 16 år. Jeg visste ikke hva som var kløtsj og hva som var håndbrems, og i det hele var det grovt uansvarlig av meg å vingle de fem kilometrene hjem på mitt nyervervede kjøretøy.

Det gjorde jeg likevel og etterhvert ble jeg ganske habil på den tekniske håndteringen.

Foreldrene mine var også fornøyde med at jeg hadde fått kjøretøy, for da slapp de å kjøre - og ikke minst hente - sønnen sin hver gang han var ute på noe.

I etterpåklokskapens lys så burde de nok ha gjort det likevel. For kombinasjonen 'lesk'/mopedkjøring forekom relativt hyppig og selv om det stort sett gikk ganske bra, så var det èn gang jeg husker at jeg trynte i noe løsgrus oppå asfalten. Og jeg skrapte det ene kneet til blods igjennom de lysegønne Poco Loco - buksene mine. Men synet av billys som minnet mistenkelig om min onkel Sjell's gjorde at jeg kastet både mopeden og meg selv inn i en busk ved veien for å unngå ubehagelige spørsmål.

Dagen etter nektet jeg blankt for å ha konsumert alkohol. Jeg løy så jeg trodde det selv.

Året etter flyttet jeg til byen for å gå på gymnas. Med på lasset var mopeden. Og jeg kunne ikke skiltene og jeg kjørte feil vei i enveiskjøringer og ignorerte gjennomkjøring forbudt-skilter og var på mange måter en fare for meg selv og mine omgivelser.
En kamikaze-mopedist fra bygda. Med hockeyhår, ballgenser og 501- bukser.

Jeg kjenner at jeg håper at mine to barn blir mer fornuftige enn sin far når tenårene skyller inn over dem.

torsdag, juli 16, 2009

Premium Quality


Det er en ny Potter-film i kjømda og derfor har det vøri førpremiere for de rike og berømte og priviligerte.

Mange av menneskene som hører til i denne gruppa er ikke blant mine favoritter.

Det mest oppsiktsvekkende med mange av disse figurene er at de overgår mine villeste fordommer.

Det er noe med røde løpere og limousiner og miksen av kjendiser som gjør meg uggen i hele systemet.

Jeg er selvsagt grovt misunnelig på dem som allerede har sett filmen. Jeg digger Potteruniverset og stemningen i filmene.

Forgjengerne til denne siste 'Halvblodsprinsen' har Rållså og jeg sett mange ganger på devede.

Det var dette utsagnet som kom fra nevøen til Marrion Røven (som riktignok ikke var gamle karen) , som fikk meg til å undres om det går an at eplet kan være så vanskelig å skille fra stammen.

'DET BESTE MED MAGI ER AT MAN KAN FÅ FOLK TIL Å DØ'.

Nå må du ikke høre på alt tante Marrion sier.

onsdag, juli 15, 2009

exit music

Etterhvert som man blir eldre må man gjøre flere og flere voksenting.
Noen er ganske kjekke: Puling, røyking, bilkjøring, drikking foreksempel.

Noen er derimot ikke SÅ kjekke. Tenke sjæl, betale regninger, lukeparkere, pusse opp, ta ansvar for ting, og være representativ i forskjellige familiesammenhenger.

Begravelser er vanskelig synes jeg. Vi liker ikke å bli minnet om døden. Vi tror vi er usårbare. Vi og de rundt oss. Men innimellom kommer det et svingslag i solar plexus og minner oss på at etter den siste svingen slutter veien.

Hovedårsaken til at jeg misliker kirka er ikke selve begravelsene - snarere det faktum at - jeg er hedning. Og det er jo ikke kirka sin feil, eller vent jo kanskje litt.

Den første begravelsen jeg deltok i var farfars. Jeg var vel omtrent åtte eller ni år og jeg husker lite. Mest en masse alvorlige mennesker på en liten, stusselig gravplass og det var så alvorlig at jeg ikke helt forsto. Det var så alvorlig at jeg husker at jeg sleit med å holde meg fra å fnise. Jeg husker at Farmors ansikt var oppløst i tårer. Det er den eneste gangen jeg har sett henne gråte.
Jeg synes det burde være en slags aldersgrense for begravelser.

Det er så mye alvor at det nesten er for tungt å bære. Det er så mye alvor at det er befriende å gråte. Den sørgmodige klangen i orgelet. Folk som snufser. Den blomsterpyntede båra ved foten av alteret.

Prestens tale er som regel det som er minst gripende. Men når kista blir båret ut og jordpåkastet og 'så ta da mine hender' lyder. Da er det gripende og sterkt og reint. Før kista blir senket ned i det gapende svarte hullet i bakken. Og så er det kanskje kondolerer og ta folk i hånda med blikket nedslått.

En gang jeg var i begravelse var det en gammel mann på 93 som var død. Og det var på vinteren. Og kona hans var nesten nitti hun også. Eller enka hans, da. Og hun satt i en rullestol helt inntil grava når kista blei senka og jeg veit ikke om hun gråt. Men jeg husker at jeg synes hun var vakker. Som en skjør liten gjennomsiktig fugl med pledd over.
Og senere kom vi tilbake til grava og da hadde det snødd og fargene på blomstene var gnistrende klare igjennom snøsløret.

tirsdag, juli 14, 2009

Der som fisken bor.


Norge er ekstremt populært hos Fritz.
Litt hos Elze også, men mest hos Fritz.

I går så jeg en kjempetrist reportasje på lokalfjernsyn om tre Tyskere som var på fiskeferie i Norge og så fikk de ikke en eneste fisk nesten.

Det er mulig at det gråe været utenfor sørpeland bidro til å gjøre historien enda tristere. Og midt i bildet - i en bitteliten jolle - kunne man se to tyskere som sto og pilket innbitt med blikkene stivt festet ned i vannet. Og så reiste den tredje seg også - reiste seg for å se - om det hjalp på fiskelykken hans. Men det gjorde det visst ikke.

Jeg tenkte at hvis dere er så jævla dumme at dere står - 3 mann i båten - så kan jo fisken SE dere. Og så hører de stemte s-er og DA biter den jo ikke. Det er nesten så dere ikke FORTJENER å få noe fisk heller.

Ikke rart dere tapte krigen.

Etterhvert kom de tre inn for å vise kamerateamet dagens fangst: To rødnebb og ei bergsugge.

Da begynte jeg nesten å grine.

mandag, juli 13, 2009

For 'nordmenn' flest.

Norges nest største parti - Fremskrittspartiet - bobler over av gode ideer om dagen. I sin iver etter å forandre møkkalandet Norge om til et paradis har de i løpet av den senere tid hamret til følgende kremforslag:


Alle asylsøkere skal interneres i mottak i AFRIKA. En strålende idè! For i Afrika finnes det jo ingen flyktningeleire fra før.


Kontantstøtte skal bare gis til norsktalende. Nok en innertier! De må da for faen kunne lære seg norsk! Jeg synes å minnes at Carl Adolf Hagen for en tid tilbake lanserte forslag om norskkurs for Spanjoler som jobbet i serviceyrker i Spania også. Så blir det lettere å forstå hva de sier for Carl og kumpanene hans.

Og den globale oppvarmingen eksisterer ikke - eller er i det minste - sterkt overdrevet - så senk bensinprisene - og ta vekk bommene.

Så jeg stemmer FRP til høsten - på grunn av den gode sosiale profilen - kulturpolitikken - flyktningepolitikken og miljøpolitikken.

søndag, juli 12, 2009

Tøffe tak.

Mine barns fødsel nærmer seg med stormskritt og selv om det ikke skulle skje før om seks uker så er det mye som tyder på at de ligger litt foran skjema.

Jeg har tatt imot kalver og lam i hundretall i løpet av mitt liv, men ting tyder på at barnefødsler ikke foregår helt på den samme måten. Blant annet har jeg blitt fortalt at min rolle under selve nedkomsten vil være av relativt passiv karakter. Og det har den jo vært helt siden den så mye omtalte gjerningen i runkebua på et visst sykehus.

Jeg fant favorittscenen min fra Life of Brian på youtube og siden den tilfeldigvis handler om det å være ufrivillig barnløs og møtet med beinhard realisme synes jeg det er passende å gjengi dialogen her.

Eric Idle (Stan) spiller den ufrivillig barnløse og John Cleese spiller realisten.

Cleese: WHY ARE YOU ALWAYS ON ABOUT WOMEN, STAN?


Stan: I want to be one.


Cleese: WHAT?


Stan: I want to be a woman - from now on - I want you all to call me Loretta.


Cleese: WHAT?


Loretta/Stan: It's my right as a man.


Kvinnerolle: Why do you want to be Loretta, Stan?


Loretta: I want to have babies.


Cleese: YOU WANT TO HAVE BABIES?


Loretta/Stan: It's every man's right to have babies - if he wants them.


Cleese: BUT YOU CAN'T HAVE ANY BABIES!


Loretta: Don't you opress me!


Cleese: I'M NOT OPRESSING YOU, STAN - YOU HAVEN'T GOT A WOMB! WHERE IS THE FETUS GONNA STAY? - YOU GONNA KEEP IT IN A BOX?


Loretta bryter ut i stille gråt.

fredag, juli 10, 2009

A man's world


Nokon som hugsar oppstyret som kom i kjølvatnet av innføringa av den såkalte 'kvinnfolksekken' på åttitalet?

Eg snakkar om då kraftfôrprodusentane som bytta ut kraftfôrsekkar som romma 50kilo med sekkar som tok 40.
Eg har som vanleg gjort dårleg research her, men årsaka til innføringa av desse mindre - og lettare - einingane skal ha vore at dei skulle verta lettare å handsama for brukarane.
I soga heiter det at mange - særleg eldre bønder - var rasande på denne radikale endringa. Dei meinte det ikkje var naudsynt å laga slike pinglesekkar og at dersom ein bonde (les: kvinneleg bonde) ikkje greidde å bera ein skarve femtikilos-sekk så måtte ho berre halda seg på kjøkenet der ho høyrde heime. Og så kunne ho berre overlata gardsdrifta til mannfolka.

Det har alltid vore ulideleg mange tunge løft og hardt fysisk arbeid knytta til bondeyrket. Mang ein rygg har vorte sliten ut som følge av påkjenningane.
Mekanisering og fokus på ein lettare arbeidsdag har - mange stader - redusert antal tunge løft vesentleg. Det MÅ jo vera vinnvinn. Eller?
Eg har til gode å høyra folk klaga.

Kraftfôr og handelsgjødsel vert stort sett handsama i storsekk og bulk i 2009. Eg høyrde likevel nyss om at felleskjøpet i desse dagar er i ferd med å krympa kraftfôrsekkane endå meir - rykta seier ned til skandaløse - 35 kilo.

Då er det vel slik at dei som er EKTE mannfolk med hår på kassen kan ta to i slengen. Og samstundes lengta attende til tida før traktoren og melkemaskinen og motorsaga og fôrutleggaren og silotalja.

Og så kan me byasar og kvinnfolk og andre svakelege ta tida til hjelp og nøya oss med ein om gongen.

I totusenogni er det heldigvis andre kriteriar som ligg til grunn for meistring av bondeyrket.

torsdag, juli 09, 2009

Norwegische SchwartzeMetall Orchesteren - Ich liebe rock und roll!

Mye og mangt har blitt sagt om norsk blackmetal de siste 10-15 årene. Mye på grunn av kirkebrenninger og gravsteinsveltinger utført av forstyrret ungdom på nittitallet. Selv orker jeg ikke å høre på det. Hvis man har kastrert griser/kappet ved med sløv traktorsag så vet man at det kan gi noenlunde den samme lytteropplevelsen.
Men man kan mene hva man vil. En morsom bieffekt av den norske bm-bølgen er et HAV av håpefulle potensielle gravskjendere i den store verden som har latt seg inspirere og tatt norsklignende navn til sine musikalske prosjekter.
En venn fra Felemark sendte meg denne lista. 'Natteulf' er min store favoritt.
Ta dere tid til å lese hele lista.



Svartby (Russland) – www.myspace.com/svartby

Sorg Innkallelse (Iran) – www.sorginnkallelse.com

Skog Skrike Blod (Martinique) – www.myspace.com/skogensblodgrater (skiftet navn til Skogens Blod Grater, da han fant ut at Skog Skrike Blod var grammatisk feil).

Svart Tre (England) - www.tenthousand.co.uk/svarttre/

Svart Ugle (USA) – heter nå Blood Of The Black Owl – www.myspace.com/bloodoftheblackowl

Sorgnatt (Romania) – www.sorgnatt.go.ro

Skogstillhet (Tyskland) – www.myspace.com/skogstillhetband

Gravlik (New Zealand) – oppløst

Helvete Natten (Tyskland) – (se www.metal-archives.com)

Nattemork (Italia) - www.demonian.org/nattemork/

Natteulf (USA) – oppløst (se www.metal-archives.com)

Nattervrede (USA) - www.myspace.com/nattervrede

Nattvarg (Frankrike) - http://nattvarg.free.fr/

Vargnatt (Hellas) – oppløst, se www.metal-archives.com

Vargnatt (Tyskland) - www.vargnatt.de.vu/

Vinternatt (Belgia) - www.vinternatt.be/

Inner Helvete (Portugal) - www.geocities.com/nekrometal/innerhelvete.html

Nekro Vinterstrom (USA) – se www.metal-archives.com

NordVinter (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Vinterfrost (Italia) - http://digilander.libero.it/vinter_frost/

Vinterriket (Tyskland) - www.vinterriket.com/

Død Ulv (USA) – se www.metal-archives.com

Formørkelse (Tyskland) - www.mathieu-hauck.de/

Mørke (Italia) - http://morke.altervista.org/

Mørkriket (Tyskland) - www.myspace.com/moerkriket

Ovskum-Mørke (Italia) – se www.metal-archives.com

Mork Skog (USA) - www.myspace.com/morkskog

Dödenskog (England) – se www.metal-archives.com

Skogen Kallar (Spania) - www.musicazo.com/download/apartado.php?clickid=2164

Skog (England) - www.blastclick.com/bands/217/

Trolldom (Nederland) - www.geocities.com/trolldom666/

Trollmann av ildtoppberg (England) - http://www.return.to/trollmann

Trollskogen (Østerrike) - www.trollskogen.at.tf/

Eventyr (Tyskland) - http://mp3.de/musik/genre/band/060800/181855/1

Angst (Chile) - www.angst.cl/

Bergensk (USA) – se www.metal-archives.com

Fjell (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Hekseri (USA) - www.myspace.com/hekseri

Varulv (Østerrike) - www.myspace.com/varulvaustria

Ond Aand (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Onde Aander (USA) – se www.metal-archives.com

Tortur (Tyskland) - se www.metal-archives.com

Morfolk (Brazil) - http://morfolk.com.br/

Huldrefolk (Belgia) - www.myspace.com/huldrefolk

Quisling (USA) – se www.metal-archives.com

Massemord (Polen) - www.let-the-world-burn.org/

Krigar (Sveits) - www.myspace.com/krigar

Kriger (England) - www.myspace.com/krigeruk

SvartKrig (Frankrike) - www.myspace.com/thetruesvartkrig

Tjern (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Draug (Italia) - www.myspace.com/valacirca

Sterkvind (Portugal) - www.sterkvind.pt.to/

Fjord (Ungarn) – se www.metal-archives.com

Fjord (Canada) - www.myspace.com/fjord14

Ødelegger (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Mordslag (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Hater (Polen) – se www.metal-archives.com

Trist (Tsjekkia) - http://sweb.cz/stayinnegativity/

Borgermester Dahl (Polen) – se www.metal-archives.com

Striborg (Australia) - www.myspace.com/striborg

Valborg (Tyskland) - www.valborg.de/

Fisk Svans (Mexico) – se www.metal-archives.com

Evig Blod (Østerrike) – se www.metal-archives.com

Evig Kveld (USA) – http://members.lycos.co.uk/evigkveld/

Folkheim (Chile) – se www.metal-archives.com

Gladsheim (Frankrike) - www.resistancia-ug.org/HATE-KORP.htm

Svart Hat (Frankrike) - www.resistancia-ug.org/HATE-KORP.htm

Jotenheim (Italia) - http://xoomer.alice.it/jotenheim

Jotunheim (Polen) - www.myrrthronth.de/bands/j/jotunheim_poland.htm

Nordheim (Brazil) – se www.metal-archives.com

Trollheimen (Ungarn) - www.hontar.hu/trollheimen/

Stormsheim (Bulgaria) – se www.metal-archives.com

Sola Svartnar (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Hvelvengel av Helvete (USA) – se www.metal-archives.com

Helvette (Singapore) - www.myspace.com/satanicblackmetalhelvette

Selvmord (Ukraina) - www.selvmord.net/

Morke Helvetes (USA) – se www.metal-archives.com

Grålysning (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Nordlys (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Obskur (Canada) – se www.metal-archives.com

Bolverk (Frankrike) - www.geocities.com/unholybolverk/menu.html



Svartskogg (Italia), sjef i bandet, Herr Hastur, påstår at han er norsk. Spiller også i Massemord. Han har fått mange til å tro at han er fra Norge, men er i realiteten italiensk og bor der. www.massemord.tk


Østerrike, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Mexico og Sverige har band som heter Helvete. Se www.metal-archives.com




Research gjort av BRAK v/ Martin Kvam og Line Endresen

onsdag, juli 08, 2009

Gutta Boys.

Da jeg var åtte fikk jeg ferie-kompiser. Det var stort, for det var langt imellom lekekameratene der jeg vokste opp.
De het Kristian og Rune og leide et lite rødt sommerhus på nabogården.
Et sommerhus av det spartanske slaget med innlagt kaldt vann og udedridar.

Noen av de fineste sommerminnene jeg har er fra somrene med disse brødrene fra Horhaug. Jeg pleide å spise frokost hos dem og faren snakket alltid om 'oss gutta' og jeg var også en av gutta og det luktet kaffe og ristet brød med jordbærsyltetøy og ute skinte sola.
Jeg tror ikke Dan - som faren het - jeg tror ikke han forsto hvor stort det var for meg å være en av gutta.

Og etter vi hadde spist skulle vi ut og fiske i en femten fots trebåt med 7,5 hesters Mercury. Og sjøen var kjølig og deilig og oppi båten satt vi - vi gutta - som reiste til skartveit for å handle dagligvarer og bensin og etterpå reiste vi ut til ei hemmelig seiegrunne for å fiske.
Tre snører ut i sjøen. Blanke sluker og fargerike gummimarker som gled lydløst ned i vannet. Hvis vi var på rett plass så skulle vi se et drivhus på den ene siden og halve utedassen til Groven på den andre.

Jeg fikk nesten aldri fisk - bortsett fra èn gang da jeg fikk fem makreller på en gang - og det var så tungt å dra at jeg måtte ha hjelp - og opp fra det stille mørket kom de og de nøkket som besatt og når de kom oppi båten var det mayhem og blod og sprellende makereller og snøret i en uløselig vase og hjertet mitt som slo som en diger stor tromme i brystet.

Å dra hjem igjen fra sjøen med fem fisker i en hank av ståltråd - hjem til mor - som egentlig bare var måtelig begeistret for makrell - det var også fint.

Vi gutta hadde fått fisk.

Og resten av sommeren var vi indianere med pil og bue og kniv og bevæpnet med inntørket sauelort angrep vi naboungene (som var betydelig yngre enn oss) med skrik og hyl og rask tilbaketrekning for å unngå vreden til foreldrene deres.

Og når Kristian og Rune og Dan reiste til byen og sommerhuset sto tomt igjen var sommeren over. Og jeg har vel aldri kjent meg mer alene enn akkurat da.

Og jeg gikk og lengtet og gledet meg til neste sommer og til den gule bobla skulle komme og parkere utenfor sommerhuset og vi gutta skulle spise frokost og dra ut og fiske igjen.

tirsdag, juli 07, 2009

Protection

Jeg har blogga om hysteri et par ganger. Hysteri rundt hva som er sunt og usunt og hva som er farlig og ikke.
Jeg må jo si at jeg har hørt til skeptikerne - det usunneste av alt må være å bekymre seg for mye.

Sakte men sikkert - etterhvert som ankomsten av mine to barn nærmer seg - vrir kjekkasbryteren seg over på et annet stadium. Rållså har vært veldig bevisst på slikt hele tiden mens hun har gått gravid.

Er trådløse nettverk farlig for de små? Radon? (Hva faen ER radon, egentlig - og hvor holder det til? - Før trodde jeg at det var noe som var funnet opp bare for at avisene skulle ha noe å skremme folk med) - Hva med Asbest inni veggene?

Man vil gjerne ta flest mulig forholdsregler for å unngå å skade sine barn. De er så små og vergeløse.

Og det er vi som skal beskytte dem mot alskens synlige og usynlige farer. En vil jo gjerne gjøre sitt beste.

Det er absurd mye ansvar. Det eneste jeg strengt tatt har deltatt med i selve kreasjonsprosessen er jo å runke i en kopp.

Og så vet jeg at det er så mange potensielle farer der ute.


Ville dyr so i skogen bur
flakkar på rov so vide
Ligg i hòler og holt på lur
Vakar ved nattetider
Deg skal dei no og aldri nå
Far sit ved vogga og passar på
Vik ikkje frå di side.

Jakob Sande (Voggesong til Siri)

mandag, juli 06, 2009

Du kan ingenting ta med deg...


For tretten år siden - da jeg begynte i denne jobben - hadde vi sånne calling-dingser plassert rundt på hele det industrianlegget jeg jobber på - intercom eller hva det nå heter.
Jeg husker - særlig èn gang at gamlesjefen - ropte på den vi hadde på spiserommet:

È DÅR EIN SJAUAR DER?

For de som ikke vet hva en 'sjauer' er så kan jeg fortelle at det er det navnet som på folkemunne blir brukt om kaiarbeidere - de som er ansvarlige for de fysiske sidene ved lasting og lossing av skip på de mange kaiene rundt omkring.

Tilbake til intercom-episoden. 'Sjauaren' som het Jacobsen ventet til det røde lyset på apparatet gikk av og så sa han halvhøyt til meg: SJAUAR...DET HØRRES UD SÅ ET SKJELLSORD.

Det hadde han selvsagt rett i. Det er ikke en yrkestittel som folk vanligvis danderer gravsteinen sin med når de går bort.

Borte ved Buss-stasjonen ligger det en gravlund av det gamle og ærverdige slaget - det er fint å gå der og være småfjern under løvtaket om sommeren og lese på de gamle steinstøttene som er delvis nedgrodd i eføy og andre slyngplanter. Det er fint der, for stedet har sin egen ro og det må ha ligget akkurat slik i et par hundre år.

Det som er felles for de fleste av de eldre gravstøttene er at før eller etter selve navnet så har man fått med yrkestittelen. Yrker som SKIBSFØRER, KAPTEIN, DIREKTØR, LEGE og LÆRERINDE er slike som går igjen.

Hvor sjauere, hermetikkarbeidere og andre lavstatus-mennesker ligger vites ikke.

Hva som har vært hensikten med å smykke gravsteinene med slike opplysninger er jeg usikker på. Uansett om man tror på et liv etter døden eller ei så må det jo virke usannsynlig at man har behov for å flexe status ved overgangen til neste stadium.

Tanken på at foreksempel 'Direktør' skal gi et familiegravsted verdighet og status virker også søkt.
Kanskje det er sånn at titler blir påført gravstøttene fordi at etterkommerne ikke skal glemme og ha noe å være stolte av.

Eller kanskje de står der for at slike som meg skal kunne gå småfjerne under løvtaket og lure på hvorfor.

søndag, juli 05, 2009

Litteratur

For tiden leser jeg 4 bøker, pluss at jeg er halveis i ei lydbok.

Den ene er - den jeg har holdt på lengst med - og likevel bare såvidt passert side hundre - er en mursteinsbiografi av Tony Fletcher - som heter 'Dear Boy: The Life of Keith Moon'.
For de av dere som ikke vet hvem Keith Moon var, så kan jeg opplyse dere om at han var den sprelske trommeslageren i legendariske The Who.
Det er masse artige historier her og anekdoter og slikt som Påskeharer liker godt å lese om, men seint går det og Engelsk-ordforrådet mitt er i en sørgelig forfatning, og det er sjelden at jeg gidder å slå opp på ord jeg er usikker på. Og da blir leseropplevelsen litt hemma.

Nummer 2 er bestselgeren 'Babyguiden 0-5 mnd'. Den er skrevet av Gary Ezzo og dr.Robert Bucknam og tar for seg temaer som: 'spedbarn og søvn, innarbeidelse av gode rutiner for mat. Hvorfor gråter barnet og hva kan jeg gjøre? Og: Hvordan ta vare på kjærligheten mellom mor og far?' Mye teori her, men man plukker med seg det man kan.

Den neste er legendariske 'Flat Firer'. Bok nummer fire i Frode Øverlis' fantastiske serie om Pondus. Disse bøkene har jeg alltid rundt meg og jeg leser i dem hele tiden. Like perfekt når man er edru som når man er brisen, om kvelden og om morgenen. I hvilkensomhelst rekkefølge.

Og nummer fire er skrevet av en av mine definitive favorittforfattere. Per Petterson har det fineste språket av alle norske forfattere jeg har lest. Hør bare: 'Søstera snakker jeg ikke med, øya hennes er så store og brune at etter flere år med samma ruta vet jeg fortsatt ikke hva hun heter.'

Det er en av de fineste bøkene jeg har lest på lenge. Det er så bra at det nesten gjør litt vondt å lese. Det eneste som drar ned litt er tittelen.
'Det er greit for meg.' Det er en skikkelig dårlig boktittel syns jeg.

Skal punktum stå før eller etter hermetegnet? Begge deler blir litt feil.

lørdag, juli 04, 2009

Judas



Det er enkelte ting som bryter så fundamentalt med alt som har med respekt og anstendighet og moralsk kodeks å gjøre. Foreksempel å stjele for sin gamle mor, torturere dyr eller ligge med kjæresten til sin beste venn. Dette er langt verre.

Michael Owen var storscorer hos Liverpool fram til 2004 - han valgte da å dra til Real Madrid - fordi han ville 'vinne noe'- men mange mistenkte den lille bastarden for å reise dit det var mest penger å hente. Samme sesong vant Liverpool sin femte finale i Champios League etter noe som av mange blir beskrevet som tidenes fotballkamp.

Han hadde muligheter til å vende tilbake til Liverpool sesongen etter - men valgte da å gå til Newcastle United - hvor han stort sett har vært skadet de siste sesongene. Igjen var det utsiktene til mer penger som lot til å være drivkraften bak overgangen.

Alt dette kan på et vis tilgis - men det siste karrièrevalget hans - beviser at han mangler grunnleggende respekt - for Liverpool og for Liverpools tilhengere. Han valgte Manchester United og Alex 'rednose' Ferguson.

Skandalen er et faktum.

fredag, juli 03, 2009

Påskeharen's sataniske sommersalat.

Det var en slik voldsom interesse for den salaten jeg laget her om dagen at jeg finner det hensiktsmessig å legge oppskriften ut her.
Hadde jeg vært mer datakyndig så skulle jeg ha lagt ved kjenningsmelodien for fjernsynskjøkkenet.
Oppskriften ligner mistenkelig på 'Rållserau's sommersalat' men de to må ikke forveksles.

Du trenger:


Et salathode (Isbergsalat)
3-4 tomater
1 boks mais
1 boks nananas

Slik gjør du:

Plukk salathodet fra hverandre og skyll godt - gjerne i en sånn fansysmansy 'slynge'.
Skyll maisen i et dørslag - la den renne av seg.
Tøm søet fra nananasen i vasken.
Del opp tomatene og nananasen i biter - peis hele stasen oppi en stor bolle - og vips så har du en fullt spiselig salat.

Servères med store mengder øl og nakkekoteletter.

Velbekomme.

torsdag, juli 02, 2009

Vegetables.

I går laget jeg min første salat. Mange vil hevde at da var det kanskje på tide.

Ikke smakte den så ille heller.