Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2009

Run to the hills.

Norge - vi er et land som slår seg på brystet over våre mange oppdagelsesreisende og eventyrere. Vi var først på nordpolen. Vi var først på sydpolen Vi var først på kryss og tvers over Grønland. Vi har vært høyest og dypest og kaldest og varmest. Det finnes ikke den fjellkjede eller det stup som vi ikke har besteget eller hoppet fra på ski. Eller fallskjerm. Det finnes ikke den bro vi ikke har hoppet i strikk fra. Vi krysser Stillehavet bare utstyrt med en skrøpelig høyballe som farkost om vi må. Vi bestiger verdens høyeste fjell uten oksygen - alene. Nordmenn - et folkeferd - av idioter.

Nei men huffda.

Bilde
Så dumt!

Hekkan

Jeg har tilbragt dagen på kurs - 'profesjonell bruk av word' kalles det - og dette er mine umiddelbare tanker rett etter første kursdag: Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å føle seg som den dummeste gutten i klassen. Vi er tre elever. To positive damer og èn ganske fjern mann. Jeg hang noenlunde med fram til lunsj. Og så gradvis mindre og mindre og til slutt ikke i det hele tatt. Det skyldes delvis at jeg vegrer meg for å spørre om hjelp, for jeg ønsker ikke å fremstå som uintelligent foran de andre. Jeg vil heller ikke være noen brems på deres åpenbare tørst etter ny lærdom. Jeg skuler litt bort på skjermene deres og ser at de henger med. jeg er på ingen måte negativ - hverken i min gjøren eller laden - men jeg kjenner at det vokser seg en hinne rundt meg. Jeg ser at kurslederen beveger leppene men jeg hører ikke hva hun sier. Jeg roter rundt på maskinen uten mål og formening. Tenker at jeg håper MU går på en smell i kveld. Uten å egentlig tro det. Tenker at det er god ma

Calling Elvis

De som er plassert alfabetisk først og sist i telefonlista mi er gjenstand for relativt hyppige oppringninger fra mobilen min. Den seneste tiden har det særlig gått ut over Ralf - og gjerne til ukonvensjonelle tider på døgnet - det er tastelåsens feil. Og litt min. Unsjull. For en del år tilbake foretok telefonen min en oppringning - helt uten min godkjennelse og på eget initiativ - til Gamle Dvergbøyen. Jeg (og mobiltelefonen) befant oss på et nachspiel som hadde gått litt over stokk og stein. Klokka var rundt fire på morgenen. Telefonen ringer Dvergbøy senior - vekker ham - og han tar telefonen og får larmen av 6-8 dritings 'blannaser'. Jeg lurer på hva han tenkte da. PS: En 'Blannas' = en som har flyttet fra bygda til byen. En krysning av byas og lannas. I motsatt rekkefølge. Eller noe. PPS: Nå skal jeg legge inn et fake navn øverst på fonen. Slik at jeg ikke vekker Ralf i morgen også. I halvsjutida. Eller noe.

Love Hurts

Bilde
Det er litt tørke på bloggfronten må jeg innrømme. Jeg begynte på en sak om at jeg ikke tåler alkohol så godt lenger. Men så er det dette med image da og hvordan skulle nå det ta seg ut? Derfor velger jeg heller å fokusere på noe morsomt som skjedde på Sandnes i helga: En lokal helt kom i disputt med bassisten i Nazareth og regelrett skallet han ned. Det er ikke så ofte jeg bifaller voldsbruk men i dette tilfellet synes jeg at en springskalle var akkurat passelig. Dessuten er det ypperlig reklame for byen. Nananananananananana - SANDNES!

Kristiania

Kristiania - bandet jeg synger i - har hatt øvingslokale på Tæv i alle de år. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har stått og stirret ut på fjorden og sunget melankolske melodier - mer eller mindre brisen (ofte mer) - flankert av Arnstein og mange andre forskjellige musikere og sangere - men alltid Arnstein - og meg. I går var det ugjenkallelig slutt. Vi ryddet og vasket ut - pakket skiten vår - og flyttet stasjet til byen. Det var selvfølgelig den eneste sensible tingen å gjøre. Fra å være et Strndaband har vi blitt et orkester med tråder til Oslo, Felemark, Bergen og Kristiansand. Avskjeden var ikke preget av noe vemod. Vi er vel alle sammen bare glade for at vi slipper å reise fram og tilbake med ferja hver eneste gang det skal øves. Før solgte de øl på ferja og det var en formildende omstendighet. Men ikke nå lenger. Det nye lokalet deler vi med firefem andre band og det er billig og sentralt. Mens vi flyttet inn instrumenter og løsøre og presjosa dukket det opp ganske mange

Jeg er så glad når solen skinner.

Bilde
Det er mennesker som står meg nær som har antydet at denne bloggen er negativt ladet og at jeg framstår som en sur gammal gubbe. Et slag i ansiktet selvsagt. Jeg synes selv at jeg er både positiv og sprudlende. Jeg er bloggsportens svar på - hva heter han der autopil- duden? Tom Egil Oxholm? Nei, det var vel han åttitalls-skøyteløperen som hadde en diger pukkel på ryggen? Spøk til side: folk som er ekstremt positive til alt er enten stoffmisbrukere eller psykisk utviklingshemmede.

Sjokedarisei.

I går var jeg i byen for å se fotball. Normalt skyr jeg sentrum på høytidsdager og det burde jeg nok ha gjort i går også. Ta 'glamaden' - gang den med to - og tilfør dresskledde jappehvalper - flagg all over - bunadsmegger og dritings russ som danser på bordene og spyr i krokene så er du der cirka. Og dette er klokka fire på ettermiddagen. Det er mulig det var ekstra ille i år ettersom tittentei vant granpri' og hele siddisland gikk av skaftet. Man skulle tro at det var selveste krigen vi hadde vunnet. Mitt første syttamai-minne er fra da jeg var seks år. Jeg skulle begynne på skolen som en av to førsteklassinger på Radøy. Jeg hadde fått nye sko - sånne gule og svarte fotballsko med store gummiknotter - og jeg syntes de var verdens tøffeste og muligens også verdens beste sko. Jeg traff Knarven (som var den andre som skulle begynne i første klasse det året) og sammen 'trente' vi på sekstimeteren. Knarven hadde lyst krøllete hår og fire eldre søstre og syttamaisløyfe

Speedy Gonzharen.

Kjørte hjem fra Elgersundt i dag - ved avkjørselen til Hikea står det et apperatur - som måler hvor fort du kjører inn i 60-sonen der. 'OVER 60!' eller : 'DIN FART ER 64!' pleier det ofte å stå på en stor lystavle på høyre side av veien. Tidligere har denne tavla hatt en slags preventiv effekt - akkurat som fotoboksene - på min lyst til å trykke gassen i bånn og etterlate alle idiotene i en sky av blårøyk. I dag da jeg kjørte forbi skiltet og det sto 'OVER 60!' så kjente jeg bare en mild irritasjon over opplysningen. So? Og så tenkte jeg på hva det måtte ha stått for at jeg skulle være fornøyd: 'DIN FART ER OVER TUSEN!' Det hadde vøri noe, det.

Hysteria.

Bilde
I dag har Norges største 'avis' førti sider om Granpri. Førti sider om hysteri og flirt og denne kloningen av en Ivo caprino-figur og en duracell-kanin. Det verste er ikke at sangen er så jævlig - det verste er at jeg - på grunn av alt hysteriet tvinges til å ta et standpunkt til sangen (som er forjævlig) og mannen - som er naiv og sikkert koselig nok- men som åpenbart har havnet i sentrum av noe som er hinsides og totalt ute av hans kontroll. Showet later til å være like talentløst og pompøst smakløst som det noengang har vært. Jeg gleder meg til det er over. Hilsen Håskeparen.

Sport und Spiel.

Jeg liker å tro at jeg er en forholdsvis god taper. I Dvergbøyklanen råder konkurranse-instinktene - det å se far spille yatzy foreksempel - er et syn man ikke glemmer så lett. Tunga ut av munnviken - dypt konsentrert - foroverlent med blikket festet på terningene. Det ligger med andre ord prestisje i å vinne kort og terningspill hjemme hos oss. På jobb spiller vi mattis i lunsjen og til tross for mitt ellers sindige (liker jeg å tro) gemytt så har det ved et par tilfeller hendt at jeg har kastet kortstokken i fleisen på en konkurrent etter tapt spill. Men jeg fiker ihvertfall ikke slik som Bygdadegosen gjør. Uansett er det Runo som sies å være kongen på dette området også. Han ble dolket i strategispillet RISK av en venninne av Asiatisk opprinnelse og i sinne skal han ha brølt ut: JÆVLA TAMIL! Det er så deilig uhørt og politisk ukorrekt at jeg må le når jeg tenker på det.

Changes.

Av mange mennesker kan jeg oppfattes som temmelig initiativløs. Ikke med urette heller - hele livet har jeg vært - som en slags barkebåt som har latt seg føre med strømmen ned bekken. Avgjørelser om kurs, reisemål og andre vanskelige problemstillinger har jeg i de fleste tilfeller overlatt til andre. Denne måten å leve på er ikke akkurat av typen som bygger karakter eller indre styrke. Hele min tilværelse har vært bygget rundt en filosofi om at alt skal være mest mulig behagelig. Det er tusen ting jeg nok burde ha kunnet - lært meg - men rett og slett ikke har giddet å ta tak i. Vel, alt dette er i ferd med å endre seg. Ikke fordi jeg nødvendigvis har så veldig lyst, men fordi jeg føler at jeg må. Fordi jeg snart skal bli far og da kan man ikke lenger leve på hurtigmat og handlingsvegring. Tanken på at jeg skal bli en autoritetsperson - en bærebjelke - i to små menneskers liv er ganske skremmende. Man må altså GJØRE ting - ikke problematisere alt - man må 'tenke sjæl' som en kl

Kontroll på kjeftamentet.

Bilde
Når jeg kjeder meg på jobb - og det gjør jeg relativt ofte - pleier jeg å skumme alskens nettaviser for å se om det er noe jeg kan øse meg opp over. Her om dagen fant jeg en uttalelse fra Zeir Gahl ('Keizers') som provoserte meg temmelig mye. Han kommer med en liste over hvilke internasjonale artister han mener er oppskrytt. Øverst troner Pink Floyd ('låtmaterialet er for tynt, med OG uten Roger Waters'). På de neste plassene følger Leonard Cohen ('Har aldri likt den nylonklimpringa og det å sammenligne ham med selveste dylan er uhørt'). Og Pearl Jam og Joni Mitchell. Og jeg som trodde at Jon AAdne Ottosen var den ENESTE idioten i det bandet. Det er mulig at Gahl har fått i seg litt mye metangass fra all 'hevdå' som blir spredd på 'kjelvene' på Jæren. Det at denne 'lista' kommer fra en som spiller i tidenes mest oppskrytte Rogis-band gjennom tidene er det drøyeste av alt. Argh.

Hmm..

Bilde

Øl og Kvalitets-Inder.

I dag skal jeg ut med jobben. Den observante leser har kanskje fått med seg at jeg har boikottet kombinasjonen kolleger og alkohol ved tidligere anledninger - som et resultat av - den gangen jeg på en båttur drakk meg sørpefull, skjelte ut Gamle Dvergbøyen og våknet med rekeskall i håret dagen etter. Det å si at 'jeg har lært' er vel i voksneste laget, men siden jeg er planleggingsminister for dette opplegget og Lars Magnus skal være med - og firmaet river i mesteparten av utgiftene - så tenkte jeg å gi det en sjanse. Det å starte kvelden klokka 7 på Klunken med 'two for the price of one' er kanskje littegrann ambisiøst. Vifårse.

Oooh så sint!

Bilde
Dette bildet har dere vel allerede sett - det finnes i alle aviser - alle nettutgaver i hele verden. Bakgrunnen for den sinte sinte mannens tilsynelatende truende oppførsel er tvilsom dømming i Chelsea's disfavør i Cl-semien mellom blåmagene og Barcelona. Mannen som dømte snøt Drogba og kumpanene hans for minst to straffespark - han er norsk - og selv om han gjorde feil...så kan jeg ikke annet enn å gi etter for skadefryden jeg kjenner ved synet av Drøgba som går fra konseptene. Drogba er den nest mest patetiske spilleren i Premier League (hårfint overgått av Grinaldo fra MU). Han kaster seg og syter og griner og er i det heletatt så full av tjuvtriks at han burde være fradømt retten til å spille fotball i øyriket. Eller som Liverpool-legenden Phil Thompson skal ha uttrykt det: 'Han falt hvis man var borti TV'n'. Så synes jeg synd på Chelsea? Næh.

Wilkommen Bienvenue Welcome

Bilde
Leser i en lokal avis at Audhild Mjølsveitt Gleppa skal delta i en sermoni til ære for nye norske statsborgere av fremmedkulturell bakgrunn. Og da tenker jeg at jeg ikke håper hun har tenkt å snakke så mye, eller at hun ihvertfall ikke må lese en slags insettelses-ed som dissse menneskene skal gjenta etter henne. For det er ingen som har nubbesjans til å etterligne en så marginal dialekt som den Hjellelandske og ihvertfall ikke forstå den. Hvis man ikke er Hjellelandsbu fra før da, og da trenger man normalt sett ikke noe nytt norsk statsborgerskap. Neste gang: Tør jeg foreslå Bjarne Grini - kjendiskuhkken frå Lomm? Should be a blast.

Vi som elsker Britannia.

I går returnerte jeg fra Liverpool etter en helg som - som vanlig - har etterlatt inntrykk til ettertanke. Det er så vanlig å møte landsmenn som har bånd til samme lag som meg selv at det er essensielt å styre unna sentrumsgatene hvis man jakter en øl eller to uten å ha hundre skrålende bergensere som selskap. Hvis man vil treffe begensere er bergen et mer nærliggende alernativ. Vi gikk på puber i utkanten av sentrum - der løgnasfaktoren er høy og scouserdialekten tjukk og uforståelig - og utdrikningslags-frekvensen er relativt lav. De liker karaoke disse engelskmennene og så liker de a few drinks og da kan det fort bli a few more, noe han ene gubben på drøyt seksti år som veltet overende på krakken sin og dro med seg alt som sto på bordet var et eksempel på. Han sprellet hjelpeløst i en pøl av alkoholrester og jeg og mine to kamerater slet voldsomt med å holde latteren tilbake. 'Nå er det viktig å se ut som om vi ikke synes det der var morsomt', mumlet jeg lavt på norsk ut den