lørdag, mai 28, 2011

Lørdagshopping (som i shopping, ikke hopping selv om det ser sånn ut)

Jajaja. Rock eller rus, litteratur eller familie - det vil alltid være kraftfôrbransjen som står mitt hjerte nærmest.

Det er derfor jeg styrer mot en eksamen i det superspennende faget logistikk om kun kort tid.

Når vi først snakker om logistikk: Her har vi en timegammel historie fra påkeharens dagligliv.

Siden Rållså jobber i dag, har jeg tatt lørdagshandelen på egenhånd. Det innebærer visse utfordringer.

Tidligere har jeg tatt tvillingvogna og stroppet fast Ingrid og Endre, og så har jeg hatt ei korg ved siden av som jeg har puttet matvarene oppi. Men i dag var lista temmelig lang. Siden det regnet. Og siden jeg tok rållsings på ordet om at det 'gikk fint' å ta begge i ei handlevogn. Til hennes forsvar skal det sies at jeg ikke hørte veldig godt etter.

Det regner godt i dag. Slik det alltid gjør når Jørpiser planlegger felles sosiale utendørs arrangementer. Det var enda et argument for å droppe vogna og ta bilen. Så slapp jeg å ta på børnene regnklær. Jeg lempet dem inni - fyrte opp dvd-spilleren - og det ble stille i baksetet.

Da vi kom til butikken hentet jeg en handlevogn. Puttet Ingrid i setet og Endre i vogna. Der satt han og var strålende fornøyd med å være håndmann for varene. Det ble etterhvert en utfordring å få plass til både varene og han. Og dessuten insisterte han på å klemme på og helst prøvesmake absolutt alt han fikk oppi. Mens han fornøyd ropte NAAMNAAMNAAM Jeg prøvde å legge grønnaker og pålegg bak ham. Men det seig framover. Og eggene og brødene turte jeg ikke å legge oppi.

Jeg bestakk ham med en bolle (en halv, siden Ingrid satt i setet og også måtte få). Det fungerte en stund. Men Endre vendte tilbake til utforskningen. Og da gikk jeg til det skritt å ta han på armen. Ungen er 15-16 kilo og til slutt ga jeg opp for jeg orket ikke mer. Jeg slapp ham ned på gulvet, men da våknet Ingrid til og ropte NER! NER! NER! Bolle eller ikke. Endre syntes golvet var toppers. Forsvant bak første og beste butikkhylle. Tygde bolle. Så på alt det fine de hadde. Klådde på en hel del brød. Men frøknen begynte å bli utålmodig for alvor, så jeg satte Endre i setet og henne på gulvet. Og hun var flinkere til å følge handlevogna.

Da jeg omsider hadde fått det meste på lista, Ingrid var fortsatt noenlunde kontrollerbar, gjensto bare pakking og betaling. Og det gikk på et vis, det. Endre sjarmerte dama i kassen med å vinke og si 'HAADEE'.

Neste gang lar jeg dem sitte i bilen.

fredag, mai 27, 2011

Ikke en bok for halvgamle menn

Det er rart å sitte hjemme og blogge klokka åtte en Fredagskveld.
Fredag er Timmytid. Men siden min hjertens kjær jobber kveld så er det jeg som er vokter av arvingarna.

Jeg har vel nevnt at jeg putler og leser litt om dagen.

I går fullførte jeg min tredje Cormac McCarthy - bok. Den bærer tittelen 'ikke et land for gamle menn' og den er vel den av de tre jeg har likt best.

Den er ultramacho. Blodet flyter fritt fra første side og forfatteren sparer aldri på detaljene. Det jeg liker aller best er fortellerstemmen. Den indre monologen fra bokens hovedperson. Han er sheriff. Han elsker kona si. Men narkotraffikken blir for mye for ham. All volden og drepinga.

Tilfeldighetene vil dit hen at jeg rotet i bokhylla hjemme etter noe nytt lesestoff og der kom jeg over ei bok som jeg hadde hørt om i bokprogrammet på NRK.

Denne heter 'La meg synge deg stille sanger' av Linda Olsson. Den er absolutt lesbar. To kvinner som blir venninner en gammel og en ung. Den gamle forteller den unge sin historie. Men det er noe litt corny. Kapittel seks heter foreksempel 'Lidelsen vil ha selskap / Smerten vil ikke være ensom'. Hæ? Er det mulig?

Jeg prøver å løfte meg over fordommene, men jeg hører Harald Eia's tullestemme i bakhodet hele tiden. Så jeg sliter med å ta det på alvor.

Jeg er nesten hundre prosent sikker på at gamle Cormac hadde syntes det var ei skitbok. Og to så forskjellige bøker har jeg aldri lest på rappen før.

onsdag, mai 18, 2011

Syttende Mai (er vi så glad i)

...moro vi har fra morgen til kveld.

De fleste av mine lesere er kjent med mitt anstrengte forhold til nasjonaldagen. Kombinasjonen salutt/flagg/bunad(er)/falsklydende messingblåsere/tvangssosialt samvær er - synes dere uutholdelig er et sterkt uttrykk?

Nå har jeg imidlertid stelt meg slik at jeg må delta. VI må delta. For det er jo så kjekt for ungene. Da så.

Ungene så unektelig ut til å trives de. Men sammen med bestefar trives de overalt. Endre våknet klokka halv to i natt og gråt sårt og høyt. Han gjør aldri det ellers. Blame it on the boogie. Jeg lovet ham i mitt stille sinn: 'dette, gutten min - dette skal du få slippe å oppleve igjen.'

Bare skryt, selvsagt.

Jeg leste en plass at unger i en spørreundersøkelse hadde plassert 'sytta' godt nede på lista - etter både St. Patrick's day og Langfredag - og gud vet hva.

Så hvorfor gidder vi?

Heldigvis har vi bare tolv-tretten år igjen.

torsdag, mai 12, 2011

Pulebjørnens klan

I serien Påskeharen anmelder bøker han nesten helt sikkert har lest har vi kommet til bøkene om Cro Magnum - heltinnen Ayla? Ayala? Nåh.

Det var noen bøker jeg fikk i gave som barn - fortrinnsvis til jul - som jeg er nesten helt sikker på at giveren ikke visste hva handlet om.

'Mammutjegerne' av Jan M Auel er et godt eksempel. Jeg mener det var Mormor som klemte til med denne, og at jeg var tolvtretten år og altetende i lesefatet.

Det begynner jo greit, jakting og hverdagsdrama i steinalderland. Bål og natur. Slåsting. Jakt. Denslags.

Men allerede tidlig i denne mursteinen av ei bok blir leseren utsatt for heftige og detaljerte erotiske beskrivelser der Ayala har seg med kjæresten Jondalar.

Boka ble aldri helt det samme etterpå. Jeg klarte ikke å konsentere meg om selve handlingen lenger, så det ble til å skumme avgårde til neste pulescene (som ble lest flere ganger, og stundom valgt som utdrag ved senere.) Og så videre.

La oss si det slik at boka ble en favoritt hos ungharen. Pulebjørnens klan - serien har visst firefem bøker - men selv har jeg bare vært borti den ene.

onsdag, mai 11, 2011

Hønsegården

Det er gøy å gå hjemme med Ingrid og Endre om dagen.

De liker veldig godt å være ute, og de prater og styrer og tuller og synger og ler så det er en fryd.

Trønderdegosen foreslo en gang at vi burde starte opp et 'band' og kalle det for 'Ingrid og Endre & far', etter modell fra Xspen og Orten og - ja, far.

I min ungdom - som syttenåring - skapte jeg overskrifter da jeg opptrådde sammen med mor. Eller bare èn overskrift, egentlig. Og for spesielt interesserte var det trønderdegosens far som laget den: Dvergbøy& Mother sto det. På forsiden av BP.

Jeg husker ikke helt hva jeg syns om det. jeg ville bare synge.

Det jeg skulle fortelle om har ikke noe med synging å gjøre. Jeg satt med de små i går. Ved spisebordet. De var i et aldeles strålende humør. Vi gikk igjennom hva vi hadde gjort i løpet av dagen for sikkert tiende gang. De liker det. Å snakke om seg selv.
Da Rållsis kom hjem fra jobb og giret dem ytterligere sto jubelen nærmest i taket, og mat var ikke så viktig for dem lenger.

Ingrid spyttet en stor kladeis brødskive med syltetøy på gulvet, og jeg ble irritert og ropte : INGRID, DI HØNA! KA FAEN E DET DU HOLDE PÅ ME?

KYKKELIKYYY! Ropte hun begeistret.

mandag, mai 02, 2011

Aha!


Sto og sang hos Timmy (som ikke må forveksles med sauen med samme navn) i går.

Det gikk sådär. Litt trått. Men T var som vanlig positiv.

: DÅ TAR ME DEN SISTE NESTE GANG, OG SÅ SENDE EG ØVE ET PAR GAMLE. Å SÅ TRUR EG ME PRØVE OSS PÅ EI ØVING.

PH: Skal vi øve? Du og jeg? Eller er vi flere?

T: KRISTOFFER. EG LIGE DET OPPSETTET.

Med 'det oppsettet' mente han to gitarer, en vokalist og resten på boks.

Å, faen.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg spiller i band.

Selv liker jeg bass og trommer ganske godt.