fredag, desember 23, 2011

Trouble

Det pågår en viktig - om enn absurd - rasismedebatt i engelsk fotball om dagen.

Den er absurd først og fremst fordi det er helt aldeles umulig å vite hva som er rasistisk og ikke.

Neger er ikke lov. Den er grei. Hvis man ikke er farget selv. Og rapper. Om Bitches, niggahs and ho's. Men 'farget' er heller ikke akseptabelt.
Så da er vi visst like langt. Kvinnediskriminering er ikke så alvorlig. Eller homohetsing. Tjukkaser er fritt vilt. Nedsettende ord om mødre eller andre familiemedlemmer er greit.

Fremmedkulturelle?
Etnisk ikke-europeiske?

Det er ikke så lett.

I denne bittersøte førjulstid vil jeg fotelle en liten anekdote om Liverpool - legenden John Barnes.
Barnes var en av de første mørkhudede spillerne på Liverpool, og han ble utsatt for mye dritt fra tribunene. Både fra egne supportere og motstandernes.
Det ble blant annet kastet bananer på han, og det er ingen tvil om at det var langt over streken.

Han var en strålende spiller, Barnes. Men han var også utstyrt med en utrolig god humor.

Det var i de dager at Liverpool fc's spillergruppe skulle ha maskeradeball på et utested i Livepool by. Her kom de - den ene etter den andre - utkledd i alskens kostymer.

En fra trenerstaben står vakt i døra da en fyr i full KuKluxKlan - mundur kommer.

Dørvakten: YOU CANT GO IN, DRESSED LIKE THAT

KKK'eren: WHY NOT?

Dørvakten: JOHN BARNES IS IN THERE (peker mot festlokalet)

Det er da han i Klansmann-kostymet tar av seg hetta og sier:

NO HE'S NOT! HE'S IN HERE!

Mitt favorittskjellsord om dagen er TRAVE. Det funker på alle raser og religioner såvel som begge kjønn.

onsdag, desember 21, 2011

Blekkulf danser lumbago i den blå timen

Første gang jeg hørte ordet 'Lumbago' trodde jeg det var en eksotisk fugl med langt rødt nebb, regnbuefarget bryst og buskete grønne halefjær.

Eller en frekk latinamerikansk dans som har sugende sorte blikk og heftige rumpevrikk på repertoaret.

Eller noe sånt.

Jeg trodde absolutt ikke at det var en akutt rygglidelse som rammet akkurat når man pantet flasker sammen med sin drøyt to år gamle sønn.

Eller jeg hadde ihvertfall ikke ventet meg det.

Selve pantingen var en del av et 'far leder sine to børn inn i kildesorteringens vidunderlige verden - prosjekt'.

Kildesortering hos oss foregår på følgende måte: Rållså kildesorterer glass og metall, drikkekartonger, plast, pant og så videre i poser som hun kaster inn i kjelleren. (Hvis jeg ikke er raskere og lar dem gå i restavfallet).

Jeg er av den mening at tvillingforeldre burde være fritatt for det peset det tross alt er å sortere avfall, og særlig hvis de bor i en utkant hvor ryktene sier at renovasjonsstaben blander alt sammen senere likevel.

Når haugen av kildesortert avfall blir så stor at jeg ikke kommer inn i kjelleren lenger (omtrent hver sjette måned), tar jeg og kjører det vekk for å putte det i sine respektive containere. Og etterpå panter jeg. (Panter jeg)

Ingrid var medhjelper på den første delen av miljødagen. Hun fikk være med ned i kildesorteringshavet i kjelleren og bære ut posene som inneholdt plastavfall. Det gikk aldeles strålende. Jeg løftet henne opp så hun kunne putte ting oppi conainerne også, og hun var som vanlig i godt humør.

Da første del av prosjektet var over sendte jeg henne opp trappene til sin mor, og kledde opp en småsyk og fornærmet Endre som ikke hadde fått være med på første del av oppdraget.

Jeg prøvde å gjøre nytte av han på samme måte som jeg hadde gjort med søsteren, men Endre ville ikke bære ut noen pose. Endre hadde funnet en lekebil. Av typen som man sitter på, men som han og Ingrid har vokst ifra. Den vipper rundt for et godt ord.

Jeg prøvde å overtale ham til å la den stå, men han insisterte. Da sa jeg nei og kastet bilen i en bue så langt inn i kjelleren som jeg kunne. Nå var Endre rasende. Han vrælte i sinne. Så bar jeg ut panten alene. Da jeg kom inn i kjelleren igjen hadde junior dratt ut bilen enda en gang. Pågangsmotet hans var upåklagelig. Det skal han ha.
Men jeg hadde ikke tid til noe mer dill. Tok ham under armen og plantet den sinte lille kroppen hans i bilstolen. Regnet med at han ville tø opp etter en stund.
Og da vi omsider hadde fått oss selv og alt tomgodset inn foran panteautomaten,og jeg hadde rigga en kasse som han kunne stå på og han fikk legge boksene og flaskene inn selv. Da føltes det omsider som om jeg hadde en slags kontroll over situasjonen.

Synet av en toåring som putter ølbokser inn i en panteautomat: Framtiden er lysegrønn.

Men helt i slutten av denne seansen pådro jeg meg en voldsom strekk i ryggen og ble gående som en olding i fire dager.

Hvis det var Luther og gjengen som straffet meg for det med ølboksene, så var det jævla dårlig gjort.

fredag, desember 16, 2011

Smør på flesk (argh)

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette.

Helt sant. Det blir skrevet alt for mye om dette. Jeg kan ikke skrive om dette.

Det blir for FLAUT!

Regner med at det finnes et ekstra hett hjørne av helvete beregnet på tabloid - journalister som skriver om 'smørkrisa'.


Der de kan steike i sitt eget fett.

torsdag, desember 08, 2011

Handelsmessias

På hurtigbåtterminalen i oljehovedstaden henger en stor lystavle. Den har vært der siden kulturby 2008, og blir primært brukt til å annonsere arrangementer av en viss høykulturell standard.

I går kunngjorde den følgende: HANDELS MESSIAS I ST.PETRI KIRKE 13/12 KL 1900. Det skulle ganske sikkert være Händels.., men så var det ikke tødler på lystavla.

Handelens budskap står sentralt i jula, det er det liten tvil om. Så ærevære annonsørene for den utilsiktede innertieren.

lørdag, desember 03, 2011

Dommen

Forleden var jeg hos fastlegen min for å diskutere resultatene fra røntgenbildene fra noen uker tilbake.

Ryggen min har slitasjeskader mellom 3 rygghvirvler. Gjør det vondt: ta paracet.

Ingen vits i å fysioterapitere eller trene.

Du vil aldri bli helt frisk.

Tja.

Jeg er glad for det der med at jeg slipper å trene. Èn ting mindre å ha skyldfølelse for at jeg ikke gjennomfører.

Og så er det ingenting som tilsier at det skulle bli verre.

Men jeg liker ikke tanken på at det ikke skal gå over noen gang.