tirsdag, april 30, 2013

Aktuell rapport

Startet dagen med å bli utkommandert til tørketjeneste av Endre. Rållså er ikke alltid funnet verdig til denslags oppgaver. Han vinket henne vekk med et overlegent blikk, der han tronet som en konge øverst på porselenet.

Pappa.

Siden har jeg vært på Sørbø og hentet ei dør. Håndtverker-relaterte oppgaver er som oftest en tid for ydmykelse og skam for min del. Men jeg er bra på sjangeren jovial dagligtale, og det hjelper.  Javel, kom dår ei bøja, ja. Meldt finare te heljå. Denslags.

Døra var for stor og bilen var for kort, men jeg tvang den inn mellom forsetene, slik at jeg fikk klemt igjen bakluka.
Det var flere ulemper med denne løsningen. Den mest umiddelbare var at døra lente seg mot min høyre skulder, og gjorde det vanskelig å gire. Dessuten utvidet den blindsonen min til å gjelde omtrent femti prosent.
Det er upraktisk, på grensen til farlig, men noe sier meg at de gutta som jobber på vareutleveringen på Sørbø har sett verre.
Det gikk.

Etterpå har jeg bytta dekk. La meg omformulere det: jeg har sett på noen som har lagt om og bytta til sommerdekk på bilen. Drrdrr! PLING! Drrr! (Høy hiphop musikk fra en lokal radiostasjon). Ferdig.
F1 gå og vogg.

søndag, april 28, 2013

Koffår e du så sinte? (sintesangen - ikke for de sarteste)

Gitaren er stemt i hysterisk høgt
Å trommene bankar i rabiat
Å fela ho let som kattar
Pint og piska og halt

No ber det beint i mot stupet
Reimer og tøy kan kje halda
Når dyret slit seg laust
Og piggtråd og kjetting ligg krølla
Og porten står open mot aust

Og koret av plaga sjeler hyler så tårna fell
Og det e den siste dagen
no ber det lukt i mot kveld

Svovel og blod
Kong Alkohol
skjenk oss lynol
skyt heroin
tungt brennevin
svette og sang
Cameron Kamelon, Thatcher og Jensen, Solberg og Krf
Fredriksen, Olav Thon, Stordalen, Sveaas
Ringnes og skreveparken
Paradis og Idol og skal vi danse, no er det evig nok
no lir det lukt i mot kveld

Gud som eg hater dei rike
Gud som eg hater meg sjøl
Alt som eg trudde på striker
Alt i mitt blod og mitt kjøt

Del med meg denne gifta
Det sinnet du kjenner er rett
Fyr opp den sista olja
Helvete det blir hett

lørdag, april 27, 2013

Vannkilder

En liten situasjonsrapport fra min barndoms en gang så irrgrønne dal, der jeg for øyeblikket befinner meg med mine to barn.
Farmor har badekar. Det har ikke vi. Det er såvidt vi har bad. I badekaret havner de når det blir rastløs stemning om ettermiddagen og krav om barne-tv.

Klokka er jo bare fire.

Ved siden av badekaret står et bidet. Eller en bidé.
Det er en i utgangspunktet hygienisk oppfinnelse, men samme hvor fancy navn den har på fransk, så kan det ikke oversettes med annet enn rumpeskyller.

Sluk, krane og porselen formet omtrent som en båt.

Eg e bare litt tysste! Endre skrur på kranen. Jeg kaster meg over ham og får stengt igjen.

Nei, Endre! Det e kje ein drikkefontene! Det e ein rompeskyllar!

Og da er faren over for denne gang.

fredag, april 26, 2013

Ein dyre hage (tankar i køen)

Hu foran meg lukta parfyme
Han bak meg lukta spy
Men det hindre an ikkje i å prøva på ny
SKA DU TE MADLA?
SKA DU TE MARIERO?
For han ska der så hu ska
Dit hu vakle på høge helar

Å klokkå e null-to-null-null i Stavanger by

Å det e ein dyre hage
Men flyde du e det stas
Det glitre i kalde asfalt
Det e glam, det e slåsting å mas

Eg tenke: Sandvolley di må forby det
Det må straffas med dask å med deng
Men alt det eg vil e å flykta
Heim te mi egå seng

torsdag, april 25, 2013

Dans oppå bordet

I går våkna jeg klokka fire (am) av min vidunderlige lille datter som uttalte følgende setning: Eg har så møje snått at eg får ikkje sova, pappa.

Senere kom det masse rållsete utsagn. Jeg konkluderte med at hun hadde feber. Nå har jeg ikke referert ordskiftet mellom Rållså (den eldre) og meg, for det var veldig ampert og slett ikke noe jeg er stolt over, så det får være nok at dere vet at et slikt fant sted. Jeg er morgengretten på grensen til det rabiate.

Det ble til at jeg tok hjemmetjeneste denne dagen, med begge de små, for Endre ville ikke i barnehagen når Ingrid ikke skulle.

Det var i grunnen veldig fint. Det ble ikke noe mer feber, men derimot pannekaker til frokost og lunsj, og det ble blogging mens ungene lekte en av de mange variantene de har av Hakkebakkeskogen. Da pleier de å gå i klesskapet til Endre og ta på seg så mange pysjamasbukser og boksershortser som de klarer å få utenpå de klærner de allerede har tatt på seg, og så har de en boxer hver på hodet også, og så er Endre Mikkel Rev, og Ingrid Klatremus. Det er riktig fornøyelig, og replikkene og sangene sitter, og noen ganger er timingen også fantastisk.

Og så skulle vi på butikken, og det er deilig på en formiddag i tolvtiden, for da er det ikke så mange andre der, og Endre var trikkefører Syvertsen og handlevogna var trikken, og Ingrid hang på og var vesle Kamomilla, og jeg hadde sluppet skuldrene ned og lot dem styre på, og de høstet smil fra betjeningen og de få kundene som var ute på handling akkurat da.

Og jeg fikk et snev av dårlig samvittighet overfor jobben min iogmed at Ingrid ikke hadde feber lenger. Det er noe jeg har arvet etter far, det der med dårlig samvittighet for egenmeldinger, man går på jobben hvis man puster og har puls, det er så greit med den saken. Hvis man er død kan man slippe.

Men en fin dag var det.

Sensur(t)

I går slettet jeg tre kommentarer fra Trønderdegosen. Riktignok visste jeg ikke at det var trønderdegosens kommentarer jeg hadde slettet før jeg fikk en tekstmelding fra nevnte mann:

Det var da veldig til sensur! Jeg sitter her og synes jeg er kreativ og morsom.

Selv synes jeg ikke at anonym linking til youtube er så kreativt. Selv om de aktuelle videoene kan ha underholdningsverdi. Men nå høres jeg ut som ei sur kjerring, og det var oveerhodet ikke hensikten.

El Diablo fikk forresten 10 kampers karantene for bitestuntet sitt. jeg tipper Adolf Hitler bare hadde fått fem.
Håper Downing Street er fornøyd.
Og Stamford Bridge.
Og Old Trafford
Og fotballverden forøvrig.

onsdag, april 24, 2013

Sympathy for the Devil

De våkneste av mine lesere har nok fått med seg at jeg er en relativt innbitt Liverpool-fan.

Det er sider med supportertilværelsen som er kompliserte, ja tilogmed smertefulle.

Gruppementaliteten har jeg vært inne på før. Mange fotballsupportere fremstår som tilbakestående - også de som støtter samme klubb som meg - jeg skulle gjerne sett at de var smartere, morsommere, og mer smakfulle enn supportere av rivaliserende klubber, men slik er det dessverre ikke, og det gjør meg vondt å si.

Jeg skulle også ønske at spillerne til klubben i mitt hjerte var bedre, mer lojale, smartere, morsommere, og hadde bedre musikksmak enn alle andre spillere for alle andre klubber i hele verden.

Jeg skulle ønske de var mer fair enn andre spillere også. Men.

Liverpools klart beste spiller de to seneste sesongene har vært Luiz Suarez fra Uruguay. Det er en fryd å se ham med ballen, han er et konstant uromoment på topp. Han skyter og finter og dribler og bøtter inn på mål, så det er en fryd å se på.

Problemet er at han noen ganger faller litt lett for å få straffe. Og èn gang kalte han 'sympatiske' Patrice Evra fra Manchester United for negrito og fikk åtte kampers karantene. Og her om dagen beit han en Serbisk midtstopper i armen. Ogsåvidere.

Man kan trygt si at han er den mest hatede spilleren i Premier league, pressen fremstiller ham som ondskapen selv - en drittsekk - det er utilgivelig, og et nærmest samstemt korps av sportsjournalister mener at klubbens ære og samvittighet og rykte står på spill hvis man beholder ham i stallen etter de siste kontroversene.

Spillerforeningen tilbyr kurs i sinnemestring, og motstandernes supportere synger nedsettende sanger om han i nitti minutter hver eneste kamp han spiller.

For dem er han djevelen.

For meg er han en fyr som har litt problemer med temperamentet sitt. Men jeg elsker ham likevel. Man elsker ikke sine barn mindre fordi om de har noen feil. Ingrid beit Endre fra tid til annen hun også, det gjorde meg sint. Skuffet. Men jeg prøvde ikke å selge henne fordet.

Riktignok er hun bare tre år nå. Og har slutta.

tirsdag, april 23, 2013

Party

Jeg vil benytte anledningen til å sitere min sønn Endre, som famler rundt i en verden full av begreper:


Når kver dag e ein fest, så får me bolla kver dag.

lørdag, april 20, 2013

Basar

Dette er ikke en konsertanmeldelse.

Til det kjenner jeg bandets låter for dårlig.
'Bandet' bærer navnet Helldorado. I går hadde de releasekonsert på Martinique.
Det var helt fullt. Litt FOR fullt etter min smak. Jeg liker adgang til baren uten å måtte brøyte meg forbi, eller lene meg over eller dytte vekk, eller bli dyttet vekk, eller snakke med noen halvhjertet fra tiår tilbake. Eller bruke energien på å irritere meg på han jævla idiotien som fikk servering før meg, og som skal ha fem mohito, selv om tilstanden hans skriker etter et glass vann eller en kopp kaffe.
Det finnes så mangslags feller når man er på konsert.
Jeg hadde Rållså med meg, og da er jeg roligere inni meg. Mindre rastløs.

Helldorado er et makeløst band, og live er de en fest. De beveger seg i et David Lynch-aktig ørkenlandskap, de er smektende i sine murderballads, de har et vanvittig galemannsdriv med islett av balkanpunk og surfrock. De er country AND western. Frontmann Dag Sindre Vagle er født til å være akkurat det, han et en slik  musiker som vet akkurat hva hver enkelt låt trenger, og leverer med en innlevelse som få andre. Jeg leste en anmeldelse som beskrev ham som 'Chris Isaak's sleazy cousin'.

Bandet er så fantastisk bra at jeg glemmer helt å irritere meg over det faktum at konsertlokalets eneste tre meter høye mann alltid skal stå foran akkurat meg.
De er så bra at jeg ikke bryr meg om at alle dem som har ærender andre steder enn akkurat foran scenen bruker meg som veiens skulder. Min høyre skulder.

Etter konserten skryter jeg dem opp i skyene, og noen sier a de fortjener mer oppmerksomhet enn hva de får, og det er de umulig å være uenig i.


Jeg bøyer meg i støvet. I ørkenstøvet. I kveld spiller de i Zürich. Sjekk dem ut

www.helldorado.no

onsdag, april 17, 2013

Påakeharen rangerer Kanadiske artister

1:Neil Young  Han er kanskje ikke så young lenger, men er en fantastisk artis, gitarist og låtskrivert. Jeg ble,- typisk nok - først hekta på den den relativt hårete Rocking in the free world Freedom - plata. Det var hos Valslangen oppe i Haugesund en gang for omtrent tyve år siden. En av de artistene jeg har hørt aller mest på. Siden har jeg hatt den glede av å oppleve ham live ved flere anledninger. Klar førsteplass.

2:Leonard Cohen Skriver fantastiske tekster, har en ekstremt behagelig bassrøst. Jeg liker best de gamle platene hans. The Partisan er en ubeskrivelig vakker låt, foreksempel. Vi skulle se ham live i Bergen i fjor, men det skar seg. Jeg liker ikke så godt de cheesy 80-tallsarrangementene på 'I'm your man', som gjorde ham til superstjerne, men for en fantastisk kanadier!

3: Joni Mitchell  Man trenger bare nevne klassikeren Blue, så danser hun opp på tredjeplass.


Det var eliteserien., men det finnes jammen en del bunnslam også.


Foreksempel:

Shania Twain   Verden hadde vært bedre uten. En pest og en plage i et tiår. Særlig populær i grisgrendte strøk. Fyttigrisen.

Celine Dion   Argh.


Justin Bieber  Han har jeg ikke hørt på, men han er så populær blant fjortisjentene. Alltid et kvalitetsstempel

tirsdag, april 16, 2013

mandag, april 15, 2013

Promises

I dag har jeg bakt Ingrid Espelids grove rundstykker sammen med Ingrid og Endre,

Oh, how the mighty have fallen.

Gjærbakst er ikke akkurat mi greie,  men hvis man lover noe så må man prøve å holde det. Det er slett ikke umulig at de ville ha glemt det. Særlig siden de ikke vet forskjell på begrepene 'i går' og 'i mårå', eller ihvertfall ikke hundre prosent.

Jeg er jævlig dårlig til å lære meg nye ting, det gjør meg irritabel. Ikke et ideelt utgangspunkt når man  skal ha to assistenter på tre år med seg. Og det skal helst være koselig, men mens jeg står og slopser med gjæren i ei gryte med melk, og søler over plata, slik at det begynner å ose, med en finger nedi for  å anslå temperaturen, og ungene har hver sin tøydokke : høna Turi og kaninen Lulla, og alle fire vil være midt oppi der det skjer, og det er de også, da frynses jeg i kanten og snakker med streng stemme, og jeg høres akkurat ut som far, selv om far aldri bakte et rundstykke i sitt liv, da føler jeg meg som en dust, og er det også, og jeg skal be om unnskyldning, bare jeg får rørt isammen melet og saltet og melkeblandingen, slik at det ligner på en deig, og så skal det settes til heving, og på dette tidspunktet ser kjøkkenet ut som Pearl Harbour, det ryker fra ruinene og gråtes i krokene, og jeg er slett ikke sikker på om at jeg får faenskapet til å heve.

Da tenker jeg at jeg må slutte å love så mye. Enten det, eller så må jeg begynne å lyve mer.


Ord for dagen

Vi vokser og utvikler oss, og noen er åpne og utvikler seg hele tiden, mens andre stagnerer og skuer bakover og mener kanskje at alt var mye bedre før.
Før forsto man kanskje litt av hva som foregikk. Ja, jeg er vel mer i den sistnevnte kategorien enn den første, men her om dagen lærte jeg meg et nytt ord.

Dette skjedde i ytterste kjedsomhet i en møbelbutikk på Horus:

Dagens ord er Spisestol. Alle spisestoler 20 prosent.

Jeg er ikke noen rettskrivings-nazi, men for satan da!

Figen: Tegn en spisestol for meg.

søndag, april 14, 2013

Kan kje finna fingen


Jeg vet ikke hvor mye penger vi brukte i går, men det var  mer enn litt.
Først på hifi-klubben.
Der har jeg ikke vært siden 1993. Da kjøpte jeg høyttalere sammen med Runar.
Høyttalerne lever fortsatt. Men de er for store for stua. De er malt hvite. Frontene er klort i filler av noen fillekatter av merket Siameser. Jeg kunne ha skrevet en bok om de høyttalerne. Eller ihvertfall en sang.
Dette besøket - 18 år seinere - hadde mye til felles med det forrige. Vi skulle kjøpe stereo for lånte penger.
Han som hjalp oss var en drøm, hyggelig og hjelpsom på en ikke-påtrengende måte. Dessuten lo han av vitsene mine. Det liker jeg godt.
Han kunne solgt meg hva som helst. Det kan han ha gjort også.

Heldigvis var det ikke han som satte på toto.
Da hadde jeg gått hjem.
Jeg hater toto.
Jeg syns de er verdens verste band.
Jeg antar at det er noe med toto som gjør at hifi-løker syns at det er en god plan å spille det høyt med intetanende allergikere i nærheten.
Jeg hadde store problemer med å skjule min misnøye. Jeg ble klam i hendene og rød i toppen. Måtte gå meg en tur rundt i lokalet. Rållså så det. Men ikke løken.

Men: på vår jakt etter gromlyd til en ikke altfor diger penge kunne vi prøvehøre selv, og når jeg fikk det forbaskede nettbrettet mellom hendene, kunne jeg mose på med Nick Cave, og snart Dundret  Red Right Hand ut av de ikke-så fysisk prangende høyttalerkandidatene, og humøret steg med flere hakk.

Vi ble enige om hva vi skulle ha, Rållså og jeg, uten å fyke i tottene på hverandre eller Snerre og himle med øynene.

Rållså påstår at vi har blitt voksne, men jeg er ikke så sikker på det, akkurat.

fredag, april 12, 2013

I begynnelsen var bare nettet og stjernene

Bergljot's bonding med sine lesere har medført at jeg må gjøre opp status vedrørende denne bloggens eksistens, samt form og innhold.

Det begynte en gang i Juni i 2006, påvirket av Rållserauå sin overveldende og ukuelige tro på mine egenskaper som skribent..

Dessuten var det lett å komme i gang. Idiotsikkert.

Jeg inviterte vel en del av min omgangskrets inn via mail og sms. Jeg vet ikke helt hvor mange av dem som fortsatt henger med.

I begynnelsen var bare nettet og stjernene. Og frk Figen (en av stjernene). Og jeg så at det var godt.

Og jeg valgte navnet påskeharen med dobbel a, og kalte stedet for And THEN some, inspirert av The last boyscout, som er en film fra nittitallet med Bruce Willis.

Og jeg var anonym på en semianonym måte, og det var godt.

Det var i utgangspunktet tenkt som et rom der jeg kunne brøle så høyt og så mye og så subjektivt som jeg ville uten å måtte ta konsekvensene av det. Alle jeg skrev om fikk fiktive navn. Det måtte de nesten få.

Det var mye rølp. Det var populært blant kompisene mine. Men så var det en del som var temmelig personlig også.

Og det er kanskje de personlige tingene jeg er mest fornøyd med. Blant annet det trefire postene om hvordan jeg ble pappa.

Det har vært (og er) mer enn en dagbok på nettet. I 2009 ble jeg far. I 2010 døde min.

Det er vel ytterpunktene Tilværelsen min - livet mitt - er helt fullstendig og fundamentalt endret på disse årene, og noen har vært med på hele turen, og andre ikke, og det er greit.

En av de tingene jeg har satt mest pris på mens jeg har bedrevet dette, er snappy kommentarer og frisk debatt. Det skjer dessverre ikke så ofte, men jeg elsker når ordskiftet fyker som en bordtennisball frem og tilbake.

Jeg klarer i alt for liten grad å provosere noen.
Det nærmeste jeg har vært var en sleivkommentar om Dorthe Skappel på Bergljot's blogg, som førte til en hel del reaksjoner mot nett-trollet påskeharen, til fordel for dronninga av glanset tomhet.

Og jeg så at det var rart.

Forrige veiskille her inne var da jeg fikk vite at Mor leste påskeharen. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og ryggmargsrefleksen sa at det var ikke greit i det hele tatt, og hodet sa at nå må jeg legge om på innholdet.
Det er ingen som vil at mamma skal lese om fyllekjøring, foreksempel. Eller kunne regne seg frem til hvem de mest rølpa kompisene dine har vært, og hva dere har utrettet sammen.

Mor er kul hun. Etter en del tenking, så kom jeg til at det var greit. Hvis hun ikke syns noe om det som står, så må hun la være å lese. Så enkelt er det.

Det største problemet nå, som Bergljot er på vei ut i offentligheten, er at det lyset som skinner på henne gjør det mystiske mørket som omslutter meg mer gjennomsiktig.

Folk er ikke så dumme som man skulle tro (selv om Dorthe Skappel-debatten peker i motsatt retning).

Det er ungene mine som er viktigst. Jeg vil ikke at noe jeg har skrevet her noen gang skal kunne brukes mot dem, eller bli en belastning for dem. Og samtidig er det helt utenkelig å ikke nevne dem når jeg skriver, for de utgjør en så stor og viktig del av hverdagen min.

Så der er jeg nå. Jeg nyter forresten stillingen som eneveldig redaktør. Eller gud. Her inne er jeg gud.

(Vel å merke med liten g, men likevel).

onsdag, april 10, 2013

Åtte potter rømme - fire potter smør

Jeg var nylig på et miniforedrag om unger og motorikk og utvikling og kosthold. Blant annet.

Det var i regi av barnehagen og skulle være inspirerende og lærerikt, og få oss foreldre til å forstå hva som skulle til for å optimalisere våre barn. Slik at de kunne bli vinnere, sosialt og på arbeidsmarkedet.

Det var de ordene han brukte, foredragsholderen. Han var ung og kjekk, og hadde småbarnsmødrene i sin hule hånd helt fra begynnelsen.
Det var selvsagt mest mødre. Det er de som bekymrer seg mest. Jeg tror alle som var der først og fremst var der for å få bekreftet at deres unger var normale, og at de selv gjorde en god jobb med sine respektive unger.

Selve fremføringen var relativt klam. Eksperten hadde et powerpointshow hvor han siterte seg selv i skriftlig form, noe som han selv sikkert syntes var optimalt.

Det meste han kunne fortelle var ting som Rållså har fortalt meg før. Men deler syntes jeg var interressant. At hjernen utvikler seg sammen med resten av kroppen (var det ikke det han sa, da?) , men at det siste som er 'ferdig' i utviklingen er evnen til å forstå konsekvensen av sine handlinger.

Denne forståelsen inntreffer ikke før i begynnelsen av tyveårene. Hos noen kanskje aldri.

Det er derfor vi er så teite når vi er tenåringer. Vi er som en rennebil på vei ned en stupbratt bakke. Vi har alt bortsett fra bremser.

Det er kanskje den følelsen vi prøver å gjenskape når vi drikker. Slakke bremser.

tirsdag, april 09, 2013

The Post War Dream


Jeg følte at Roger Waters kunne stå for ryggraden i dagens bloggpost. Dagen etter at Thatcher forlot oss. Og tifeldigvis også på årsdagen for invasjonen av NasjonenNorge  i andre verdenskrig.
Finn gjerne frem The final Cut - Pink Floyds mest undervurderte plate - og spill den på repeat.

Jeg vurderte et bilde av henne. Men droppet det.




The Post War Dream (Waters)




[Car sound, switching on of car radio]

"...announced plans to build a nuclear fallout shelter at Peterborough

in Cambridgeshire..."

[phzzt! of returning]

"...three high court judges have cleared the way..."

[phzzt!]

"...It was announced today, that the replacement for the Atlantic

Conveyor the container ship lost in the Falklands conflict would be

built in Japan, a spokesman for..."

[phzzt!]

"...moving in. They say the third world countries, like Bolivia, which

produce the drug are suffering from rising violence...[fades]"



Tell me true, tell me why, was Jesus crucified

Is it for this that Daddy died?

Was it for you? Was it me?

Did I watch too much T.V.?

Is that a hint of accusation in your eyes?

If it wasn't for the nips

Being so good at building ships

The yards would still be open on the clyde.

And it can't be much fun for them

Beneath the rising sun

With all their kids committing suicide.

What have we done, Maggie what have we done?

What have we done to England?

Should we shout, should we scream

"What happened to the post war dream?"

Oh Maggie, Maggie what have we done?



mandag, april 08, 2013

Terminator


Jeg er ikke akkurat han man ringer til hvis man må ha assistanse med EDB-maskinen sin, eller trenger hjelp til å løse teknisk/praktiske vanskeligheter.

Det er et problem for meg at jeg ikke kan bytte til meg tjenester fra mine mange mer teknisk begavede venner.

Jeg har ikke noe å bytte med. Jeg kan riktignok tilby sang av en viss standard. Hvis noen skal gifte seg eller lignende. Men det er det nesten aldri noen som skal.
Jeg kan også stille meg sånn halvveis i veien og 'tyte' -  fortelle gamle og nye og gamle røverhistorier - basert på virkelige mennesker, og virkelige hendelser.
Men det virker ikke som om etterspørselen etter det heller er særlig stor.

Men altså, på Fredag fikk jeg en forespørsel fra min venn Beelsebub (navnebroren til han med hornene).

Han skulle rive en kjeller, og trengte en kroppsarbeider. Ikke noe tenkegreier, bare rå kraft, bare kubein og øksehammer og  motorsag og griseriving.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg hadde tid, og det må jeg si, at riving det apellerer til de maskuline sidene ved min personlighet.
Vi banket ut vinduene og rev vegger og gulv og skap og hele driten på fem små timer.

Det var deilig. Jeg har ikke noen annen beskrivelse på det.


torsdag, april 04, 2013

Hver dag er en fest

Så var det over .

Ugjenkallelig.

Endre har kastet bleiene, og det er en ordning begge parter er fornøyde med.
Beviset på at dette var en suksess får jeg i  dag morges, da jeg hører sildring fra badet, og junior står og vasker hendene etter dagens første toalettbesøk.

En æra er omme.

Vi var ute og utførte familieting på Tirsdag.  Hele gjengen.

Først en butikk som selger elektroting. Mellom annet Fjernsyn. Ungene går fort leie i butikker, nesten enda fortere enn meg, men i denne forretningen var det en skinnsofa med to tegnefilmer på visning på likt, og de ble sugd inn, og der ble de værende til vi var ferdige med det vi skulle.

Det er mange som rynker på nesen når Rållså og jeg sier at vi ikke har fjernsyn. Jeg TROR at de tenker: Di e sånne spesiar som tror di e så jækla mye bedre enn oss andre. Ka gjørr di, egentlig? spele ludo? SNAKKE SAMEN?
Men jeg kan ikke bevise at det faktisk er slik de tenker.
Din tanke er fri.
Det de SIER, ofte, er :Har dåkke kje fjernsyn??? Jeg ser at det vekker reakjsoner, men folk er jo så høflige. Vi (dette gjelder selvsagt meg også) trekker sjelden folks valg i tvil mens de hører på. Unntaket er hvis vi er fulle. Det hender jo, men stort sett er vi edru.
Den hele og fulle sannheten vedrørende familien Dvergbøy/Mige's fjernsynshverdag er at vi ser mer enn nok TV, thænk ju very Møtsj. Bare at vi ser det på en laptop. I form av nettbaserte tjenester.
Vi savner overhode ikke de kommersielle kanalene med innhold som bare bli undergått av reklamepausene hvert kvarter eller så.

Men de nye lar seg ikke plombere. Kabel. Rett i flettå.. All driten inn i ståvå.

Vi har fått et tilbud. Det blir nok.

Senere på dagen fikk junior et minneverdig raserianfall på et kjøpesenter. Men ifølge hans mor skyldtes det blodsukkeret.
Han VILLE gjerne ha en bolle til. For å si det sånn.

Misnøyen fortsatte ut på parkeringsplassen, og inn i bilen. og ned på Pillevågsveien, og før jeg visste ordet av det, cruiset jeg nedover den nye bussveien (den som er bare for busser) med tuting både inne og ute, og det var midt i rushtiden, så det ble lagt merke til, og det var rett og slett ikke så veldig bra.