Basar
Dette er ikke en konsertanmeldelse.
Til det kjenner jeg bandets låter for dårlig.
'Bandet' bærer navnet Helldorado. I går hadde de releasekonsert på Martinique.
Det var helt fullt. Litt FOR fullt etter min smak. Jeg liker adgang til baren uten å måtte brøyte meg forbi, eller lene meg over eller dytte vekk, eller bli dyttet vekk, eller snakke med noen halvhjertet fra tiår tilbake. Eller bruke energien på å irritere meg på han jævla idiotien som fikk servering før meg, og som skal ha fem mohito, selv om tilstanden hans skriker etter et glass vann eller en kopp kaffe.
Det finnes så mangslags feller når man er på konsert.
Jeg hadde Rållså med meg, og da er jeg roligere inni meg. Mindre rastløs.
Helldorado er et makeløst band, og live er de en fest. De beveger seg i et David Lynch-aktig ørkenlandskap, de er smektende i sine murderballads, de har et vanvittig galemannsdriv med islett av balkanpunk og surfrock. De er country AND western. Frontmann Dag Sindre Vagle er født til å være akkurat det, han et en slik musiker som vet akkurat hva hver enkelt låt trenger, og leverer med en innlevelse som få andre. Jeg leste en anmeldelse som beskrev ham som 'Chris Isaak's sleazy cousin'.
Bandet er så fantastisk bra at jeg glemmer helt å irritere meg over det faktum at konsertlokalets eneste tre meter høye mann alltid skal stå foran akkurat meg.
De er så bra at jeg ikke bryr meg om at alle dem som har ærender andre steder enn akkurat foran scenen bruker meg som veiens skulder. Min høyre skulder.
Etter konserten skryter jeg dem opp i skyene, og noen sier a de fortjener mer oppmerksomhet enn hva de får, og det er de umulig å være uenig i.
Jeg bøyer meg i støvet. I ørkenstøvet. I kveld spiller de i Zürich. Sjekk dem ut
www.helldorado.no
Til det kjenner jeg bandets låter for dårlig.
'Bandet' bærer navnet Helldorado. I går hadde de releasekonsert på Martinique.
Det var helt fullt. Litt FOR fullt etter min smak. Jeg liker adgang til baren uten å måtte brøyte meg forbi, eller lene meg over eller dytte vekk, eller bli dyttet vekk, eller snakke med noen halvhjertet fra tiår tilbake. Eller bruke energien på å irritere meg på han jævla idiotien som fikk servering før meg, og som skal ha fem mohito, selv om tilstanden hans skriker etter et glass vann eller en kopp kaffe.
Det finnes så mangslags feller når man er på konsert.
Jeg hadde Rållså med meg, og da er jeg roligere inni meg. Mindre rastløs.
Helldorado er et makeløst band, og live er de en fest. De beveger seg i et David Lynch-aktig ørkenlandskap, de er smektende i sine murderballads, de har et vanvittig galemannsdriv med islett av balkanpunk og surfrock. De er country AND western. Frontmann Dag Sindre Vagle er født til å være akkurat det, han et en slik musiker som vet akkurat hva hver enkelt låt trenger, og leverer med en innlevelse som få andre. Jeg leste en anmeldelse som beskrev ham som 'Chris Isaak's sleazy cousin'.
Bandet er så fantastisk bra at jeg glemmer helt å irritere meg over det faktum at konsertlokalets eneste tre meter høye mann alltid skal stå foran akkurat meg.
De er så bra at jeg ikke bryr meg om at alle dem som har ærender andre steder enn akkurat foran scenen bruker meg som veiens skulder. Min høyre skulder.
Etter konserten skryter jeg dem opp i skyene, og noen sier a de fortjener mer oppmerksomhet enn hva de får, og det er de umulig å være uenig i.
Jeg bøyer meg i støvet. I ørkenstøvet. I kveld spiller de i Zürich. Sjekk dem ut
www.helldorado.no
Kommentarer