fredag, april 12, 2013

I begynnelsen var bare nettet og stjernene

Bergljot's bonding med sine lesere har medført at jeg må gjøre opp status vedrørende denne bloggens eksistens, samt form og innhold.

Det begynte en gang i Juni i 2006, påvirket av Rållserauå sin overveldende og ukuelige tro på mine egenskaper som skribent..

Dessuten var det lett å komme i gang. Idiotsikkert.

Jeg inviterte vel en del av min omgangskrets inn via mail og sms. Jeg vet ikke helt hvor mange av dem som fortsatt henger med.

I begynnelsen var bare nettet og stjernene. Og frk Figen (en av stjernene). Og jeg så at det var godt.

Og jeg valgte navnet påskeharen med dobbel a, og kalte stedet for And THEN some, inspirert av The last boyscout, som er en film fra nittitallet med Bruce Willis.

Og jeg var anonym på en semianonym måte, og det var godt.

Det var i utgangspunktet tenkt som et rom der jeg kunne brøle så høyt og så mye og så subjektivt som jeg ville uten å måtte ta konsekvensene av det. Alle jeg skrev om fikk fiktive navn. Det måtte de nesten få.

Det var mye rølp. Det var populært blant kompisene mine. Men så var det en del som var temmelig personlig også.

Og det er kanskje de personlige tingene jeg er mest fornøyd med. Blant annet det trefire postene om hvordan jeg ble pappa.

Det har vært (og er) mer enn en dagbok på nettet. I 2009 ble jeg far. I 2010 døde min.

Det er vel ytterpunktene Tilværelsen min - livet mitt - er helt fullstendig og fundamentalt endret på disse årene, og noen har vært med på hele turen, og andre ikke, og det er greit.

En av de tingene jeg har satt mest pris på mens jeg har bedrevet dette, er snappy kommentarer og frisk debatt. Det skjer dessverre ikke så ofte, men jeg elsker når ordskiftet fyker som en bordtennisball frem og tilbake.

Jeg klarer i alt for liten grad å provosere noen.
Det nærmeste jeg har vært var en sleivkommentar om Dorthe Skappel på Bergljot's blogg, som førte til en hel del reaksjoner mot nett-trollet påskeharen, til fordel for dronninga av glanset tomhet.

Og jeg så at det var rart.

Forrige veiskille her inne var da jeg fikk vite at Mor leste påskeharen. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og ryggmargsrefleksen sa at det var ikke greit i det hele tatt, og hodet sa at nå må jeg legge om på innholdet.
Det er ingen som vil at mamma skal lese om fyllekjøring, foreksempel. Eller kunne regne seg frem til hvem de mest rølpa kompisene dine har vært, og hva dere har utrettet sammen.

Mor er kul hun. Etter en del tenking, så kom jeg til at det var greit. Hvis hun ikke syns noe om det som står, så må hun la være å lese. Så enkelt er det.

Det største problemet nå, som Bergljot er på vei ut i offentligheten, er at det lyset som skinner på henne gjør det mystiske mørket som omslutter meg mer gjennomsiktig.

Folk er ikke så dumme som man skulle tro (selv om Dorthe Skappel-debatten peker i motsatt retning).

Det er ungene mine som er viktigst. Jeg vil ikke at noe jeg har skrevet her noen gang skal kunne brukes mot dem, eller bli en belastning for dem. Og samtidig er det helt utenkelig å ikke nevne dem når jeg skriver, for de utgjør en så stor og viktig del av hverdagen min.

Så der er jeg nå. Jeg nyter forresten stillingen som eneveldig redaktør. Eller gud. Her inne er jeg gud.

(Vel å merke med liten g, men likevel).

3 kommentarer:

frk. Figenschou sa...

hah. takk for stjernestatusen!

jeg burde kanskje også lade opp til et selvgranskende innegg ettersom jeg har varslet åtteårsdag....

Anonym sa...

Jeg skjønner så veldig godt ambivalensen din. Synes Bergljot gjorde en litt mindre gjennomtenkt vurdering ved å "komme ut". Det er jo tross alt flere som blir dratt ut med henne, og mister anonymiteten sin.

Håper du finner ut av veien videre, og at anonyme lesere som meg fortsatt får mulighet til å glede oss over en veldig underholdene blogg.

-M

Bergljot sa...

Min erfaring er at man sjelden er så anonym som man selv tror - selv om man omskriver folk og steder. Jeg levde lenge i den villfarelse at jeg var anonym - men de få innvidde innvier andre, som igjen innvier andre - hvis de liker det de leser. Jeg har vært personlig, og av og til privat, jeg også. Det er mulig noen opplever seg uthengt også. Men den tar jeg. Og så tenker jeg at jeg ikke får gjort noe med det som er publisert (gidder ikke slette) - men at jeg heller får ha et mer realistisk bilde av spredningsfare/publikum i framtidige innlegg.