Innlegg

Viser innlegg fra juli, 2014

Blekkulf

Det begynner å bli lenge siden jeg fikk min første tatovering. Kanskje så mye som 20 år, og tolv eller tretten siden min forrige. Det har rent en del blekk under brua siden den gang, for å si det på den måten.
Det er så mange som sier at man kan komme til å angre hvis man tatoverer seg, men jeg har ikke kjent så mye til det, det er kanskje fordi jeg ikke satte i gang som tenåring, og blei pynta med vikinger og indianere og denslags. Kanskje jeg har en mer konservativ smak.

Da jeg parkerte bilen på jernbanelokket klokka kvart over tre i går, tenkte jeg på disse tingene, eller mest tenkte jeg på om jeg hadde nok penger. Jeg ante ikke hva det kunne koste. Sist hadde det kosta et par tusenlapper, men det var som sagt lenge siden, kanskje det dobbelte nå?

Jeg gikk langs Breiavannet, det var mye folk i byen, jeg røykte på en Camel og hadde god tid. Det var helt ålreit. Siden jeg kom rett fra jobb, hadde jeg ikke brydd meg med å skifte, så jeg var kledd i verdens mest selvlysende t-skjorte m…

Den grøne sauen

Då far levde, og det var sauer på Kåda, og det nærma seg heiasending på forsommaren, vart eg ofte kalla heim for å hjelpa til med makking og maling av sauer og lam.

Det var ein temmeleg omfattande jobb. Det var vel snakk om kring tri hundre dyr, og først skulle dei teljast - at me hadde fått med oss alle - og så vart dei jaga inn i sauhuset puljevis og trengde saman i dei innste gardane. Så rigga far seg til med saueboka si, hang opp vekta og makkasprøyta i taket, og la ei skapdør flatt på tvers ove fôrgongen, den fungerte som skrivebord og malestasjon.

Det bruka vera eit hekkans leven - sauene og lamma som var komne vekk frå kvarandre gapa og brekte, og freista å nå fram til kvarandre, og far sto som sagt med boka og kulepennen, svett i luggen allereie før me hadde byrja på sjølve jobben. Han var kledd i ein lysegrøn kjeledress med påskrifta Sau og Geit på ryggen. Eg hadde vanlegvis ei av dei gamle dongeribuksene hans, som var alt for store, surra provisorisk saman rundt livet med ei…

Du må ikke sove

Noen ganger forteller jeg ungene små anekdoter fra min barndom.Om hva jeg likte å gjøre, om oppveksten min på Randøy, om søsknene mine og foreldrene mine. Og noen gange hører de etter, og andre ganger vil de heller prate om noe annet. Jeg tror jeg gjør dette mest for å holde minnet om far levende for dem - så lenge som mulig - men de var bare et drøyt år gamle den dagen da alt ble forandret. For dem vil han aldri være noe mer enn en skikkelse fra fortiden.

I går, da vi satt sånn ved spisebordet, etter at jeg hadde skrudd av fjernsynet i sjutiden, til ville protester, og Rållså hadde kjølt Ingrids varme panne med en kald klut, og jeg hadde funnet fram kavringer til kvelds og satt ved siden av Ingrid, og leiligheten var fylt med kaotisk harmoni og smuler og smatting og flekker av smør og jordbærsyltetøy, da spurte Ingrid meg:

Når du va liden, gleda du deg veldigt te å bli voksen, då?

Jeg svarte som sant var - at det gjorde jeg - at jeg lengta etter friheten til å bestemme over meg selv -…

Knausing

Bilde
Jah. Så har jeg skifta til hvit bakgrunn - slik som et par av mine lesere har anmodet om - ikke spør meg hvordan.Det bare blidde sånn.
Jeg kjenner at jeg savner den gamle.
Jeg går på jobb. Leser Knausgård. Jeg er ikke sikker på om det heter 'å knause' lenger, eller om det bare var før.
Det kan forsåvidt være det samme. Jeg tenker på Jesus når jeg leser Min Kamp. Jeg tenker at så ærlig litteratur har jeg aldri lest før, og jeg vet at det ble ballade i slekta hans da han utleverte de innerste familiehemmelighetene uten filter, at de som ble nevnt var sinte fordi han hadde delt noe som var privat, noe som ikke hører til i det offentlige rom, og jeg forstår det, men jeg mener det kan forsvares, det er tross alt stor kunst det er snakk om her - ikke fyllebilder på internett.
Det er seg selv han utleverer. Usminka.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg styrte unna da hypen var på sitt heftigste, jeg gjør alltid det, jeg prøver ikke lenger å være i takt med det nyeste og mest populær…

En toukers del 10 : Fram og tilbake er dobbelt så langt.

Bilde
Det blei 9 poster om sommerferien vår i Danmark, hvis man ikke regner med denne, og noen ganger tenker jeg at jeg skriver mer personlig enn jeg burde, at jeg deler mer enn strengt tatt nødvendig, men skrivingen er like mye for meg selv som den er for de som leser.
De to ukene begynner allerede å lukte litt støv, de er liksom komprimert i de ni postene her, som i et herbarium eller hva det nå er det kalles. Eller et album, eller en alt for lang stil. En film med et håndholdt kamera, holdt halvt innover, halvt utover.

Så til slutt vil jeg oppsummere - raske sammen noen hendelser som ikke er skrevet ned - som enslags bonusspor for dem som har hengt med hele veien, og for meg som er lokomotivet eller formidleren eller han som sleppertatlet på seg når han med fordel kunne holdt kjeft.

Vi spiste ute ganske ofte, der i Danmark. Det kunne være flere årsaker til det - at vi ikke var hjemme - eller at vi ikke hadde mat i kjøleskapet - eller at vi rett og slett ikke gadd å lage mat hele tiden.

En toukers del 9 : Sirkusbarn

Bilde
Den ene dagen vi var der nede i Danmark var vi på Sirkus. I følge mor ble jeg tatt med på sirkus da jeg var fire år gamel, og da hadde jeg ledd sånn av klovnene at tårene hadde trillet nedover bollekinnene mine.
Det var med andre ord 40 år siden sist.
Vi troppa opp der, mellom vognene, kjernefamilien. Vi var ganske tidlige, ungene ville i den oppblåsbare rutsjebanen. Den var stupbratt og kosta 20 kroner for 4 turer. Endre ombestemte seg med èn gang han kom opp, det var jo skitbratt. Han klatra ned trappa igjen og laget propp for de andre ungene - de som var på vei opp - men det ble ikke sure miner av den grunn.
Vi kjøpte program og is og popcorn og klovneneser til ungene, og hadde vel akkurat fått satt oss ned inni teltet da Ingrid mista sin inn under tribunen.
Det sto en tape på, med en dansbandmelodi : KOM! BLI ME PÅ SIRKOOS! , som liksom skulle bidra til å få opp stemningen.
Fire spretne karer klatra opp i hver sin lysmast, og der satt de bak hver sin følgespot, og da de var på pl…

En toukers del 8: If you can hear this, I'm the voice inside your head

Bilde
Lesinga mi får alltid et løft når jeg er ute og reiser. Slik har det alltid vært.
Noen ganger tenker jeg at det først og fremst skyldes de lommene av tid som oppstår. Mens man venter på at gaten skal åpnes, eller på selve transportmiddelet, enten det er fly eller tog eller buss eller ferje.
Å lese er på mange måter det samme som å reise.
Men det kan ha noe med stemningen å gjøre også. Stemningen på perrongen eller terminalen, avskjed eller gjensyn. Det som er privat, intimt gnis liksom mot omgivelsene også.
Forventningene på flyplass-puben, folk som drikker seg opp med å ta ekstra store slurker av den ekstra store ølen, selv om det er kjempetidlig på morgenen. Volumet som stiger i stemmene deres allerede etter nummer to. Taxfree-posene mellom bena deres. De lukter parfyme. Selv om de sitter langt i fra deg. Blikkene som med jevne mellomrom streifer skjermen i hjørnet. Kaffår ein geit va det? Nå e det go tu geit. Og hele tiden fylles det på med nye mennesker, med trillekofferter og sma…

En toukers del 7: Let me entertain you.

Bilde
Etter som Danmarks-oppholdet vårt skred fram og fant sin egen rytme, ble turen vår til Legoland skjøvet foran oss, ut i randsonen av bevisstheten.
Den var allerede betalt, og enda viktigere: Vi hadde LOVET.
Lover du noe til to fireåringer så lar de deg ikke glemme det. Og verken de eller vi visste hva Legoland egentlig var. Er. De gleda seg som gale.

Vi var inne i siste uka. Visste vi måtte. Satte oss i bilen en tidlig morgen, og kjørte de to kilometrene
til ferjeleiet.
Vi hadde på ei lydbok av Roald Dahl om den kjempestore krokodillen, den er så fantastisk lest av

Haral Heide Steen jr at det er en fryd.
Det var unison latter i bilen og jevnt over god stemning.

Igjen valgte vi riksveiene foran Motorvegen, for da er det lettere å stoppe og ta pauser. Vi kjørte en time, tok pause - spiste is og gikk på do - og så kjørte vi en time igjen - tok pause osv.

Det er èn ting jeg må fortelle om som jeg opplevde litt spesielt for Danmark, som det riktignok finnes en variant av i Norge også, men…

En toukers del 6: Pooling

Det ble ikke bading i sjøen på Årø. Det var litt for kaldt både i lufta og i vannet, og Endre var litt forkjølet, men siden bading åpenbart er en viktig del av konseptet sommerferie når man har barn, så hadde Rållså en plan B på lager.
Det var et innendørs bassenganlegg i Kolding.
Vi reiste dit, famlet oss langs de mindre veiene, meg bak rattet og Rållså i kartleserstolen med en halvt fungerende GPS på telefonen og et digert kart over Danmarks land i tilfelle. Ungene stroppa fast der bak. Ei lydbok fra Strand Folkebibliotek i cd-spilleren. Ei om sjøormen som ikke kunne svømme.

Jeg gleda meg ikke. Anstrengte meg for å ikke være alt for negativ. Klarte det bare delvis.
Jeg liker ikke fellesgarderober. Jeg liker ikke å kle av meg i fellesskap med andre, jeg liker ikke å leite etter en plass å legge klærne eller å stå der i bare pissen med et armbånd i handa, et som skal fungere som nøkkel til oppbevaringsskapene, men som ikke gjør det, og mens jeg står der, så kommer en feit danske - so…

En toukers del 5 : Før var jeg flinkere til å gi faen

Årø er ei lita grønn øy helt sør i Danmark.
Jeg tror man kan si at den er søvnig. For oss som bor i slaskamarkå, som lever med lyden fra hundrevis og tusenvis av kjøretøyer som durer og synger mot E39 dag og natt, var det uvant å være på et sted hvor det var fuglesang som fylte omgivelsene.

Det var fuglene som sang oss i søvn hver kveld, og som vekka oss om morgenen. Jeg kjente bare skogsduene på lyden. Jeg er ikke så dreven på fugler. Klarer gjøk, men sliter med å skille sisik fra trost og stær.
Foruten disse var det fasaner. Og under hytta vår bodde det en hare. Og når den klødde seg smalt det som maskingeværsalver mot treverket, og utenfor herpa moldvarpene plenen. It's a jungle down there.
Hytta lå 400 meter fra sjøen, men siden vi ikke faktisk kunne SE sjøen, så følte jeg meg bittelitt snytt.

Vi brukte de første 2-3 dagene på å hvile ut etter bilturen og bli litt mer kjent med omgivelsene. Vi gikk til sjøen flere ganger, samla rare steiner, bygde sandslott. Gikk tur, kasta …

En toukers med familien, del 4 : Et hoppeslott i gult og blått

Ferja kom sakte drivende innover og la til ved det smale ferjeleiet. Det kjørte fire biler av. Tre tyskere og èn danske. Vi kjørte ombord, men  plutselig vinka han ene ferjemannen frenetisk mot oss og ropte YOU HAVE TO PAY! Jeg stoppa, rulla ned vinduet og ga ham billetten som jeg hadde kjøpt i den fancy automaten. Det kom noe formildende over faktene hans, han reiv et lite hakk i billetten og vinka meg videre framover. Jeg smilte til ferjemann to : Eg hadde kje tenkt å snyda dåkke altså, sa jeg gjennom det åpne vinduet mitt. Han ville ha meg tre millimeter lenger fram. De vil alltid det.
Det var tydelig at han ikke forsto hva jeg sa.

Rållså og jeg kjente på ironien ved å kjøre igjennom hele Danmark for å reise til en plass hvor vi måtte ta ferje til og fra når vi skulle ut på noe.

Årø er ei flat, grønn øy uten de store severdighetene. Det finnes to campingplasser. Vi spotta den ene, den som ligger like ved ferjeleiet i det samme vi trilla av ferja. En kiosk og et digert hoppeslott i …

En toukers del 3: Danske pølser er goe

Vi Blei virkelig vekka av en hyggelig stemme som sa noe om en dejlig frogost og at vi var en time unna Hirtshals, og la oss for sikkerhets skyld gå ut fra at sola hadde stått opp og blinka forsiktig ned i havet utenfor vår lugar med begrensa utsikt.
Vi kunne bare pakke greiene våre og halvskynde oss ut i korridoren og ned trappene mot dekk fem, og jeg tror ikke vi krangla, ikke på det tidspunktet. Og ikke hadde vi vært i taxfree-butikken, for det å spare noen hundrelapper på billigere røyk og sprit er ikke lenger så essensiellt som det en gang var. Ikke for meg ihvertfall. Men det er som kjent en tid for alt.

Vi var klar til å kjøre av. Under de industrielle lampene i skipets buk. Opp med porten, ut på veien. Det slår en jo, det der med at det nesten ikke finnes svinger på danske veier, nesten ikke bakker, nesten ikke femtisoner. Nesten ikke køer heller. Alle vet at det skyldes geografien, men det er like uvant likevel. Sånn med det samme.
Vi plystra nedover i godt driv. Rållså bøyd o…