onsdag, juli 30, 2014

Blekkulf

Det begynner å bli lenge siden jeg fikk min første tatovering. Kanskje så mye som 20 år, og tolv eller tretten siden min forrige. Det har rent en del blekk under brua siden den gang, for å si det på den måten.
Det er så mange som sier at man kan komme til å angre hvis man tatoverer seg, men jeg har ikke kjent så mye til det, det er kanskje fordi jeg ikke satte i gang som tenåring, og blei pynta med vikinger og indianere og denslags. Kanskje jeg har en mer konservativ smak.

Da jeg parkerte bilen på jernbanelokket klokka kvart over tre i går, tenkte jeg på disse tingene, eller mest tenkte jeg på om jeg hadde nok penger. Jeg ante ikke hva det kunne koste. Sist hadde det kosta et par tusenlapper, men det var som sagt lenge siden, kanskje det dobbelte nå?

Jeg gikk langs Breiavannet, det var mye folk i byen, jeg røykte på en Camel og hadde god tid. Det var helt ålreit. Siden jeg kom rett fra jobb, hadde jeg ikke brydd meg med å skifte, så jeg var kledd i verdens mest selvlysende t-skjorte med Felleskjøp-logo på, og en slaskete shorts. På beina hadde jeg sandaler, men jeg hadde tatt av sokkene.

Jeg ser ikke særlig hipp ut, slo det meg da jeg så speilbildet mitt i døra inn til Solid Tattoo på Sølvberget. Jeg har aldri vært særlig hipp heller, så det fikk bare være som det var. Er man 44 år gammel og oppsøker ei tatoveringssjappe for å få seg Liverpool-tatovering, så er man strengt tatt ikke så hipp heller, så hvorfor skulle man late som? De var hyggelige, de som jobba der, men de holdt en profesjonell avstand som passa meg bra.

Det var en mann og ei dame, tatoverte, begge to. Det ble spilt The Smiths på stereoanlegget. Døra på baksiden var åpen, og slapp litt lys inn i halvmørket. Det var en deilig stemning, egentlig. Kjølig. Siden jeg var alt for tidlig, ble jeg sittende og bla i et tatoveringsmagasin, ryggtavler og ansikter med mønstre, motiver og farger. Og så disse evinnelige piercingene.

Hun dukka fram fra halvmørket, hun som skulle tatovere meg. Hun het Kristine, hun bladde i boka si -  Ja, hos meg står det bare Liverpool.

- Ja, eg tenkte på ein Liverbird, heilt enkel, i svart. Her. Jeg dro opp det venstre ermet på den selvlysende t-skjorta mi og viste skulderen.

- Bare foggelen? Ikkje någe skrift eller någe? Spurte hun.

- Nei.

Hun sa at hun skulle printe ut motivet, og så skulle hun ta seg en røyk, for jeg var så tidlig, og jeg sa at det var greit for meg.
Det hang ikke så mye bilder på veggene av ting de hadde gjort før. Rållså hadde forhørt seg med noen på forhånd, og de hadde anbefalt denne sjappa. Blant annet.
Jeg var relativt sikker på at det kom til å gå bra, selv om jeg ikke er så flink til å si fra, akkurat.

Hun gjorde klar nålene, lyden av plast, og lukta av sprit. Og så klippet hun ut det som skulle være malen til tatoveringen min, og ba meg komme inn i salongen.  Akkurat da kom det en deilig, sløy Hendrix- låt ut av høttalerne som fylte lokalet fullstendig.  Kristine vasket skulderen min med desinfiserende væske, ba meg slappe av og la armene henge rett ned, klistra trykket mot armen, og ba meg ta en kikk i speilet. Vi ble enige om at det var bra sånn, og så satte jeg meg ned på en stol, og la armen på et plasttrukket armlen mens hun begynte å jobbe. Nåla sang mot huden min, jeg kjente på den prikkete sårheten mens hun skrapte blekket inn i mønsteret.
Jeg satt dørgende stille, med blikket retta rett foran meg, det er noe intimt med det å bli tatovert, med selve situasjonen, og det å glo på nåla mens hun holdt på forekom meg nesten uhøflig. Jeg veit ikke hvorfor.

Jeg sa ingenting. I en taxi eller på et legekontor kan jeg finne på å tørrprate, men ikke der, jeg veit ikke så mye om hva disse kidsa er opptatt av, selv om de hadde bra musikksmak. Kanskje det var skating eller surfing eller basehopping. Totalt ukjent farvann for meg.  Og om været snakka jeg meg tom for flere uker siden.

I den hånda hun ikke tatoverte med, hadde hun ei fille, som hun brukte til å tørke vekk blod og overskytende blekk.I utgangspunktet ville jeg ha Liverbirden min helt sort, men hun fikk overtalt meg til å gå for en delvis skyggelagt variant, for å få litt mer liv i den.
Det ble dritbra, og på tre kvarter var hun ferdig, smørte på mer greier som lukta stramt, og teipet fast en plastfolie.

Då tenke eg me seie 1600, sa hun.  Letta labba jeg bort til domkirkeplassen for å ta ut penger, takka henne med et smil, og gikk tilbake til bilen.

Nå håper jeg bare at Liverbirden min bringer lykke, og tar seriegullet tilbake til Anfield. Der det hører hjemme.

tirsdag, juli 29, 2014

Den grøne sauen

Då far levde, og det var sauer på Kåda, og det nærma seg heiasending på forsommaren, vart eg ofte kalla heim for å hjelpa til med makking og maling av sauer og lam.

Det var ein temmeleg omfattande jobb. Det var vel snakk om kring tri hundre dyr, og først skulle dei teljast - at me hadde fått med oss alle - og så vart dei jaga inn i sauhuset puljevis og trengde saman i dei innste gardane. Så rigga far seg til med saueboka si, hang opp vekta og makkasprøyta i taket, og la ei skapdør flatt på tvers ove fôrgongen, den fungerte som skrivebord og malestasjon.

Det bruka vera eit hekkans leven - sauene og lamma som var komne vekk frå kvarandre gapa og brekte, og freista å nå fram til kvarandre, og far sto som sagt med boka og kulepennen, svett i luggen allereie før me hadde byrja på sjølve jobben. Han var kledd i ein lysegrøn kjeledress med påskrifta Sau og Geit på ryggen. Eg hadde vanlegvis ei av dei gamle dongeribuksene hans, som var alt for store, surra provisorisk saman rundt livet med eit belte. Det var min jobb å henta fram - fyrst lamma - og lesa nummera som stod i øyra deira, så løfta eg dei opp på vekta, som han las av og skreiv i boka, før han tok pistolen med slangen og den kvite væska, og stappa den inn i munnen på dei, og ga dei ein dose makkakur, og når kvart enkelt lam var ferdig voge, slapp eg det inn i ein garde, og merka det på nasen med ein fettstift, slik at me hadde kontroll.
Når me var ferdige med lamma, var det sauene sin tur. Slepa dei bort til far, sjekka for jurbetennelse, lesa av nummer, gje makkamiddel, og til slutt mala ein dæsj signalgrønt i nakken, og ein bak på ryggen. Dette for å enklare finne dei att når ein skulle hente dei ned frå heia på på slutten av sommaren.
Då eg var ung strekte eg meg langt for å imponera far. Meir enn han nokon gong visste, trur eg. Eg lengta etter anerkjenning, eller bekreftelse eller kva det no heiter på nynorsk, og eg var ein jekel til å gjera slikt arbeid. Eg har alltid hatt godt lag med dyr, og vore ganske sterk i armane, så eg plukka gjerne med meg to lam i slengen, når sjansen baud seg, svetten rann frå panna og ned i auene. Og alt lukta ramt av sau, og vifta i sauehuset klarte ikkje å halda lufta frisk, og ho vart ikkje friskare av at eg røykte tett under heile seansen.

2392 ! 15 kilo!

Ropte eg  då nåla på vekta hadde stabilisert seg, og bøylen med lammet svaia forsiktig frå side til side, mellom føtene hadde eg neste kandidat, og eg løfta han opp så snart eg hadde sleppt den første igjennom grinda.  Det gjekk tåleg bra med lamma. Han sa ingenting då eg tok to om gongen. Når han var nøgd sa han ingenting. Det hadde han lert av farfar. Enkelte dyr kjempa i mot, freista å koma seg ut av klypene mine, men dei fleste resignerte då eg la armane kring framparten på dei.

Denne eine gongen, eg held føre at me var ferdige med lamma, og berre hadde nokre få sauer igjen, og då fann eg ut at eg kunne ta to sauer òg, slepte dei mot der far sto, men då slo den eine seg vrang, men eg ville ikkje sleppa, men då eg slapp gjorde han eit byks, reiv med seg plata som var kontor-og maledisk, og fekk heile malingsbøtta over ryggjen. Heile sauen var grøn, bortsett frå hovudet og føtene, og om far ikkje var så god til å gje ros, så var han eit naturtalent når det kom til kjefting, og eg fekk så hatten passa, men eg strevde med å halda meg alvorleg, så det kan ikkje ha gått noko særleg inn på meg.

Då han skulle på samling på haustparten, var den grøne sauen ein av dei første han fann. Og dei andre heiakarane vitsa og peika og lo då dei såg han, men eg trur ikkje far lo.

Ikkje før fleire år seinare.

mandag, juli 28, 2014

Der drar gjengen min, og her sitter jeg

Gjengen min har reist på tur.
Jeg kjørte dem ned på togstasjonen i Egersund i går, det regna tett og Rållså hadde en diger sekk, som jeg bar inn i terminalbygget, og ungene kom småspringende etter. Vi gikk inn - i ly for regnet - og ventet de ti minuttene som var igjen før toget skulle komme.
Det lukta sommer. Regn mot varm asfalt.
Ingrid var oppspilt - hun hadde gleda seg i ei uke alt - Endre var mer innadvendt, lekte med den automatiske skyvedøra. De små runde tærne oppi sandalene, sin egen sekk på ryggen, fylt til randen av bamser og Brannman Sam- effekter. Jeg måtte be han stoppe. En. To. Tre ganger.
Jeg satte Gorgesekken opp mot veggen og løfta ham opp. Han klynga seg til meg med hele kroppen. Pressa kinnet sitt mot sandpapirfjeset mitt.
Da toget kom, sprang han og Ingrid som forskremte høns mellom alle de andre reisende, før de fant hver si hånd å holde seg fast i.
OI! HER E EIN JERNBANEØVEGANG, påpekte Endre da vi kryssa over til spor to. Vi utveksla klemmer og de klatra ombord i vogn 4. Jeg ble ikke stående for å vinke, gikk bare bort til bilen, satte meg inn og kjørte hjemover. Et godt stykke kjørte jeg parallellt med toget. Vinka en gang, men visste uansett ikke hvor de satt, så jeg tviler på om de så meg. men jeg kjente det i brystet da toget rykka fra meg og fortsatte mot Sør.

Der drar gjengen min, og her sitter jeg.

Det er ikke til å stikke under en kjepp at jeg hadde sett fram til å være litt alene, for vi - gjengen min og jeg - vi er både intense og støyende. Det blir sjelden anledning til å tenke fritt, for det er alltid viljer som gnisser mot hverandre og høye stemmer som runger i rommene der hvor vi ferdes.

Stillheten hjemme var påfallende. Jeg fant en øl i kjøleskapet. Kikka inn på lekerommet hvor halvbygde playmofigurer lå spredt over gulvet. Jeg fant fram Sopranos. Bannet over at sesong 1 mangla, den har jeg lånt vekk og ikke krevd tilbake. Men til hvem? Fuglene vet.
Jeg satte på sesong to. Drakk øl. Så to episoder på rappen. Så litt på Brann - Viking - faen meg fysisk vondt å se på.
Så ringte telefonen. Det var Rållså, på vegne av Endre, som er en følsom fyr, han fikk ikke sove, så han måtte snakke med meg, men det var jeg som snakka mest. Spurte om lekerommet på toget, om han hadde hilst på Alvin (Hunden til Solveig) om han hadde slikka handa hans, om Ingrid sov. Han var lei seg, for han savna meg. Og jeg prøvde å muntre han opp, med å fortelle han hvor mye han hadde å glede seg til, men jeg vet egentlig ikke om det hjalp noe særlig, for da vi hadde lagt på og sagt godnatt, ringte han opp enda en gang.
Jeg kjente hvor lei seg han var. Det er rart hvor dypt de går, de følelsene en har for ungene sine. Jeg sa at Start hadde tapt mot Sogndal, så Bestefar var nok ikke helt fornøyd.
Vi sa godnatt igjen og jeg laga smaskelyder mot røret. Og han også, og så ringte han ikke flere ganger, men vi satt vel i hver vår ende og savna hverandre.

Jeg ser to episoder til med Sopranos - konstaterer at Viking vant ufortjent 1-0 - krysser stua i halvmørket, igjennom kjøkkenet og mot badet. Stillheten er enda mer påfallende nå. Soverommet deres er tomt. Det er ingen Lulla (Ingrid's Tøykanin) sirlig anrettet på puta hennes. Det er ingen Ingrid i overkøya, med dyna sparka halveis vekk, og håret i en uregjerlig, klam busk rundt hodet. Det er ingen Endre i underkøya heller, knugende på den lille batteri-lampen som Rållså kjøpte til ham for å trøste han i mørket.
Det er ingen Rållserau heller, som sover i sofaen.
Jeg pusser tennene og legger meg. Tar opp Pondus-boka, og inni den ligger en blyant og et par ark. Jeg skriver noen ord om stillheten.
Den siste setningen jeg skriver er den sanneste av dem alle:

Jeg håper at jeg aldri steller meg sånn at de reiser fra meg for godt.

Og så sovner jeg.

torsdag, juli 24, 2014

Du må ikke sove

Noen ganger forteller jeg ungene små anekdoter fra min barndom.Om hva jeg likte å gjøre, om oppveksten min på Randøy, om søsknene mine og foreldrene mine. Og noen gange hører de etter, og andre ganger vil de heller prate om noe annet. Jeg tror jeg gjør dette mest for å holde minnet om far levende for dem - så lenge som mulig - men de var bare et drøyt år gamle den dagen da alt ble forandret. For dem vil han aldri være noe mer enn en skikkelse fra fortiden.

I går, da vi satt sånn ved spisebordet, etter at jeg hadde skrudd av fjernsynet i sjutiden, til ville protester, og Rållså hadde kjølt Ingrids varme panne med en kald klut, og jeg hadde funnet fram kavringer til kvelds og satt ved siden av Ingrid, og leiligheten var fylt med kaotisk harmoni og smuler og smatting og flekker av smør og jordbærsyltetøy, da spurte Ingrid meg:

Når du va liden, gleda du deg veldigt te å bli voksen, då?

Jeg svarte som sant var - at det gjorde jeg - at jeg lengta etter friheten til å bestemme over meg selv - til å bli gammel nok til å kjøre bil, og ha mine egne penger, til å være oppe så lenge jeg selv ville om kvelden, og denslags.

Men nå tenke eg ofta på at det sko vèr herligt å vèr liden igjen, for når du e store så må du gå på jobb, og du må huska på å betala regningar og bensin, og du må rydda og vaska kler og støvsuga og sånnt. Når du e liden kan du lega med ka du vil, og du har voksne som plukke opp itte deg. Det einaste du og Endre trenge å gjer e å rydda av tallerkenen og glasset itte at dåkke har spist, og å henga klenå i skapet når dåkke komme inn.
Någen ganger har eg bare lyst te å spela på ipaden.

Det e derfor du lige så godt å spela Hayday.  Repliserer Ingrid.

Det ble en fin samtale. Rållså hadde satt i gang brødbakemaskinen for første gang på to år, og den sto borte i kroken og elta og knadde deigen, og det kunne man se igjennom et lite glass, og jeg lot ungene ta pauser i spisinga og gå bort til kjøkkenbenken for å kikke oppi.

Jeg tenker ofte at jeg ikke gjør nok for å forandre verden. At verden ikke er noe bra sted - for ganske mange - selv om det er helt fantastisk der som jeg er. Vi er. At noen få stikker av med nesten alt. At Israel kan bombe sykehus på Gazastripen akkurat som de selv vil. At Tony Blair er god for en kvart milliard. At bøndene i USA kan rettsforfølges hvis de renser sitt eget såkorn. At de skal innføre tiggerforbud i Norge. Ene og alene fordi man ikke orker å forholde seg til andre folks fattigdom. At Australierne internerer flyktninger i fangeleire.

Jeg cruiser passivt med, på toppen av overfloden, og i bakhodet leser Arnulf Øverland med dirrende stemme:

DU MÅ IKKE SOVE!

Og så tenker jeg at det følger ansvar med det å bli voksen. Utover det å betale sine egne regninger. Man har en plikt til å kjempe for det man tror på.
Og sånne verdier trodde far på. Han ga seg ikke. Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.



tirsdag, juli 22, 2014

Knausing


Jah. Så har jeg skifta til hvit bakgrunn - slik som et par av mine lesere har anmodet om - ikke spør meg hvordan.Det bare blidde sånn.
Jeg kjenner at jeg savner den gamle.
Jeg går på jobb. Leser Knausgård. Jeg er ikke sikker på om det heter 'å knause' lenger, eller om det bare var før.
Det kan forsåvidt være det samme. Jeg tenker på Jesus når jeg leser Min Kamp. Jeg tenker at så ærlig litteratur har jeg aldri lest før, og jeg vet at det ble ballade i slekta hans da han utleverte de innerste familiehemmelighetene uten filter, at de som ble nevnt var sinte fordi han hadde delt noe som var privat, noe som ikke hører til i det offentlige rom, og jeg forstår det, men jeg mener det kan forsvares, det er tross alt stor kunst det er snakk om her - ikke fyllebilder på internett.
Det er seg selv han utleverer. Usminka.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg styrte unna da hypen var på sitt heftigste, jeg gjør alltid det, jeg prøver ikke lenger å være i takt med det nyeste og mest populære på kulturfronten. For hele tiden går det sånne bølger som drar folk med seg. Jeg vet ikke om jeg kan lese ting eller høre musikk 100% hvis det er for sterkt farget av andres oppfatninger. At det på en måte lager forventninger til opplevelsen jeg skal få av det. Jeg vet ikke.

Det eneste jeg fikk med meg da det storma som verst om Knaus, det eneste jeg gadd å lese helt - var dette - overraskede surmaga oppstøtet fra Gert Nygårdshaug i Dagbladet
:http://www.dagbladet.no/2010/08/20/kultur/debatt/debattinnlegg/kronikk/kommentar/13034191/

Han mener at Knausgård burde bruke det litterære talentet sitt på noe annet enn å skrive om seg selv, og dessuten: Hvis Han selv: Selveste Gert Nygårdshaug skulle skrevet en bok om seg selv - så hadde det blitt 12 bind! 12! og ikke stusselige 6!  Dessuten ramser han opp hvor mange kvinner han har ligget med - hele 400 - horer ikke medregnet - og hvor mange land han har vært i. Hm.

 Jeg har lest ei bok av Nygårdshaug, den med sommerfuglen, og den var fin. Men han burde kanskje holde seg til å skrive bøker.
400 Nygårdshaug-samleier i 74 land (pluss horene) over 12 bind - det tror jeg ikke jeg hadde gidda å lese - det hadde blitt for mye.

Den kritikken han retter klarer ikke å skjule det som ligger i bånn - misunnelsen - og da blir det bare trist.
Men jeg har fortsatt 2500 sider igjen, og 5 bind av Min Kamp, og hvis jeg klarer å legge mobilen fra meg, så skal det være overkommelig.




fredag, juli 18, 2014

En toukers del 10 : Fram og tilbake er dobbelt så langt.


Det blei 9 poster om sommerferien vår i Danmark, hvis man ikke regner med denne, og noen ganger tenker jeg at jeg skriver mer personlig enn jeg burde, at jeg deler mer enn strengt tatt nødvendig, men skrivingen er like mye for meg selv som den er for de som leser.
De to ukene begynner allerede å lukte litt støv, de er liksom komprimert i de ni postene her, som i et herbarium eller hva det nå er det kalles. Eller et album, eller en alt for lang stil. En film med et håndholdt kamera, holdt halvt innover, halvt utover.

Så til slutt vil jeg oppsummere - raske sammen noen hendelser som ikke er skrevet ned - som enslags bonusspor for dem som har hengt med hele veien, og for meg som er lokomotivet eller formidleren eller han som slepper tatlet på seg når han med fordel kunne holdt kjeft.

Vi spiste ute ganske ofte, der i Danmark. Det kunne være flere årsaker til det - at vi ikke var hjemme - eller at vi ikke hadde mat i kjøleskapet - eller at vi rett og slett ikke gadd å lage mat hele tiden.

Det kan uansett være en prøvelse å få firefemåringer til å forstå at man bør ta hensyn til andre gjester når man er ute og spiser. Det kan være vanskelig å få dem til å spise noe som ikke er spaghetti, til å sitte noenlunde rolig, til å ikke kaste mat på hverandre, eller dempe seg såpass at de ikke påfører mennnesker i den umiddelbare nærhet tinitus.
Men slike hendelser kan ofte skyldes at spisestedet er stappfullt, eller at ungene ikke liker det som er på menyen (at de ikke har spagghetti), at det har vært en lang dag og de er drittleie etter å ha sittet i bilen i timevis, eller at de har behov for den oppmerksomheten man tildeles - positiv eller negativ - at foreldrene har en dårlig dag (heller ikke utenkelig), at de nekter å spille Prøysen flere ganger, for hvis de hører Å DU GOE SPAREGRISEN MIN flere ganger, så ryker plata ut vinduet og lager verdens minste kornsirkel i en rugåker på østsiden av fastlandsDanmark.

Jeg vil fortelle om et måltid vi hadde - på badehotellet i Årøsund - vi nådde ikke ferja, men like ved støa lå det et digert, herskapelig bygg som lå 50 meter fra stranda, og da vi svingte opp foran inngangen ble vi i tvil om hvorvidt dette var et egna spisested for oss. Men vi gikk da inn, det var ingen i resepsjonen. , så vi fortsatte innover korridorene, de lukta fremmed. Veggene var pryda med fotografier fra en annen tid. Damer i hvite kjoler,  små lystseilere, herrer med hatt. Herreminhatt.
Innenfor kunne vi skimte bord pyntet med stivede hvite duker, roser i vaser av sølv, og flerfoldige gafler og kniver i prosesjon rundt hver tallerken. Det knirka i golvene der vi kom travende. Som storfe på ville veier, som kyr som hadde kommet seg inn på forbrettet. Jeg venta på at noen skulle komme med en kjepp, gi oss noen rapp over baken og be oss pelle oss ut.
Mø!
Men det stikk motsatte skjedde.  En hyggelig dame i sort og hvitt aa kunne fortelle oss at vi kunne spise her - i gourmetrestauranten, eller i skipperstuen i kjelleren. Vi fulgte henne ned ei trapp og inn ei dør, og der lå en ganske brun, liten pubaktig restaurant med utsikt mot hagen og den blå fjorden.
De hadde en meny med overkommelige priser, og av en eller annen grunn slo ungene seg til ro der, på hver sin stol, Endre med et glass isvann, Ingrid med fanta. Og da maten kom - en evighet seinere - hadde de sittet rolig og kikket rundt seg og diskutert hva som var kjekkest i Legoland, og den vannsklia i Kolding, den som var akkurat passe skummel, og som de hadde sust ned i nesten en time mens Rållså og jeg smilende hadde sett på.
Endre gumla bladsalat som om han plutselig hadde oppdaga grønnsaker - at det gikk an å spise dem - uten at det smakte vondt. Til oppmuntrende tilrop fra Rållså og meg.
Vi hadde noe så unikt som et harmonisk måltid.

Jeg slutter her, for jeg er egentlig litt lei av å skrive om Danmark, men jeg lo godt av han Dansken med Campingvogn som sto og gjemte øl i 'hemmelige' rom rundt bagasjerommet mens han venta på ferja i Hirtshals. Jeg tok tilogmed bilde, og det tror jeg kanskje at Rållså ble litt flau av.

Jeg er hundre prosent sikker på at han ikke ble tatt i tollen, for det var ingen tollere på jobb i Risavika da vi kjørte på land den Søndagen i slutten på Juni 2014.




mandag, juli 14, 2014

En toukers del 9 : Sirkusbarn


Den ene dagen vi var der nede i Danmark var vi på Sirkus. I følge mor ble jeg tatt med på sirkus da jeg var fire år gamel, og da hadde jeg ledd sånn av klovnene at tårene hadde trillet nedover bollekinnene mine.
Det var med andre ord 40 år siden sist.
Vi troppa opp der, mellom vognene, kjernefamilien. Vi var ganske tidlige, ungene ville i den oppblåsbare rutsjebanen. Den var stupbratt og kosta 20 kroner for 4 turer. Endre ombestemte seg med èn gang han kom opp, det var jo skitbratt. Han klatra ned trappa igjen og laget propp for de andre ungene - de som var på vei opp - men det ble ikke sure miner av den grunn.
Vi kjøpte program og is og popcorn og klovneneser til ungene, og hadde vel akkurat fått satt oss ned inni teltet da Ingrid mista sin inn under tribunen.
Det sto en tape på, med en dansbandmelodi : KOM! BLI ME PÅ SIRKOOS! , som liksom skulle bidra til å få opp stemningen.
Fire spretne karer klatra opp i hver sin lysmast, og der satt de bak hver sin følgespot, og da de var på plass, så kunne de liksom begynne. Teltet var kanskje litt mer enn halvfullt da de første akrobatene svingte seg over manesjen. Det var jo helt vanvittig bra, men i 2014 har vi sett mye mer ekstreme ting på fjernsyn eller youtube, så det tok liksom ikke av blant publikum likevel.

Ungene fulgte godt med, men de var ikke akkurat bergtatt, og personlig begynte jeg å kjede meg etter det andre innslaget og da var det ennå lenge til pause. Klovnene var midt på treet, sjongløren heiv ringene sine opp i lufta mens orkesteret spilte beinhardt oppå podiet, men sjonglering er ikke akkurat noe som trigger meg.
I pausen var det sukkerspinn, og ungene jafsa i seg en hel slik rosa ball hver, mens vi rusla rundt og kikka på hva som foregikk.
Etter pausen kom elefantene, og man blir liksom tung inni brystet ved synet av de store, sørgmodige dyrene der de lunter rundt i manesjen og holder hverandre i halen med snabelen. Vagger fra side til side. Setter rompa si ned på taburettene sine, denslags greier.
Den ene slapp en pudding i farten, og absolutt hele teltet lukta elefantskit resten av kvelden, og da falt liksom ting på plass - det var SÅNN det lukta å være på sirkus - for 40 år siden også.

Og så fulgte det ei dame med noen hester, og Rållså og jeg diskuterte det: at den dagen det ikke er lov til å ha dyr på sirkus lenger, så er det nok ikke noe igjen av hele greia.

Det er som om tiden her i manesjen har stått stille, mens verden utenfor har endra seg, og endra publikum. Og hvis de ikke klarer å omstille seg eller hva man skal kalle det - tenke på en ny måte - så overlever de ikke førti år til.

Det beste med forestillingen var den gamle klovnen - han hadde den særegne kontakten med publikum, og den timingen som kjennetegner store scenekunstnere - han løfta oss opp og tok oss ned igjen, dro folk inn i ringen der framme, og laget et nummer på direkten.
Vi snakka så vidt med direktøren i pausen. Han var en fin fyr, snakka om gamle dager og bestefaren og Arnardo og andre sirkusfamilier. De lever liksom på siden av alt, de der. Og det kan jeg både like og respektere. Selv om det muligens blir førti år til neste gang også. Hvis konseptet fortsatt eksisterer.
Jeg liker tanken på at livet deres liksom er en stor turnè. Det er noe der. Noe som jeg ikke helt klarer å sett ord på.

søndag, juli 13, 2014

En toukers del 8: If you can hear this, I'm the voice inside your head

Lesinga mi får alltid et løft når jeg er ute og reiser. Slik har det alltid vært.
Noen ganger tenker jeg at det først og fremst skyldes de lommene av tid som oppstår. Mens man venter på at gaten skal åpnes, eller på selve transportmiddelet, enten det er fly eller tog eller buss eller ferje.
Å lese er på mange måter det samme som å reise.
Men det kan ha noe med stemningen å gjøre også. Stemningen på perrongen eller terminalen, avskjed eller gjensyn. Det som er privat, intimt gnis liksom mot omgivelsene også.
Forventningene på flyplass-puben, folk som drikker seg opp med å ta ekstra store slurker av den ekstra store ølen, selv om det er kjempetidlig på morgenen. Volumet som stiger i stemmene deres allerede etter nummer to. Taxfree-posene mellom bena deres. De lukter parfyme. Selv om de sitter langt i fra deg. Blikkene som med jevne mellomrom streifer skjermen i hjørnet. Kaffår ein geit va det? Nå e det go tu geit. Og hele tiden fylles det på med nye mennesker, med trillekofferter og smarttelefoner. Klare for overpriset øl eller mat fra kioskene. Mens flyene kommer og går utenfor.
Jeg liker veldig godt å ha god tid på flyplassen. Jeg er en sånn som ikke har så mye i mot å vente. Ikke hvis jeg har bok, og det pleier jeg å ha. Og hvis jeg har penger så bryr jeg meg ikke om hva ølet koster.

At lesinga får seg et løft når jeg er på ferie med familien er på mange måter en selvmotsigelse. Ihvertfall når det er bilferie og det er jeg som kjører, for da er det ikke lenger tid til å flyte innover i seg selv, og det å være på familieferie handler også om å være til stede.

Disse ukene i Danmark var helt uten det utgangspunktet som vanligvis kjennetegner en reise. Det var ingen perrong eller gate eller flyplass-pub. Det var bare biler i kø på en parkeringsplass. Hver med sitt, og båten selv, som jeg har beskrevet tidligere.
Så jeg visste ikke om det ble noe lesing denne gangen. Jeg hadde tre bøker med meg. Jeg hadde tenkt å kjøpe ei bok før vi dro, men Rållså påpekte tørt at me har jo MASSE bøker, og det er sant. Vi har masse, og mye har jeg ikke lest, så jeg velger to bøker i tillegg til den jeg leser for tredje gang, pakker dem i Liverpool-bagen min, og er usikker på om jeg kommer til å lese i dem, men nå har jeg ihvertfall muligheten, hvis jeg får ånnå.




Ekkoland av Per Petterson er perfekt for Danmark. Den utspiller seg i Danmark, i en by helt nord, og når vi har kommet oss i orden helt sør, og Rållså har stått opp med ungene den første dagen, så tar jeg den frem fra under senga, og ordene hans synger liksom inni meg, og den ene siden tar den andre, og selv om situasjonen ikke er så veldig ulik den som utspiller seg i Slaskamarkå en Lørdag eller Søndag, så er det lettere å lese her. Og når jeg er ferdig med Ekkoland, plukker jeg opp denne her.


Det er en samling tekster om maktstrukturer i oljefylket. Boka inngår i prosjektet Hele Rogaland Leser, og jeg har plukka den med meg på et bibliotek eller ei ferje en gang. Den er redigert av en av mine store helter, Aslak Sira Myhre, og det viser seg at også Kine Hult har skrevet, og henne kjenner jeg litt, og det er ganske forskjellige tekster, men den som treffer meg hardest er den siste, den som handler om Kampen-drapet. Den får meg til å grine.

Etter som den ene dagen tar den neste, og glir inn i en rytme, blir lesing en integrert del av denne rytmen. Jeg står opp med ungene, tar boka med meg, setter på fjernsynet, og så flyter vi inn i hver vår verden, jeg i bøkene, og de i børnetv- som er nesten identisk med barnetv, bare at det er på dansk. Det er en ordning begge parter er fornøyde med, og særlig på de rolige dagene finner jeg lommer av tid, hvor det å lese blir like naturlig som det å surfe på nettet når jeg er hjemme. Bare bedre.

Jeg gyver til og med løs på Karl Ove Knausgård, En Tid For Alt . Jeg sliter med å henge med, da han er langt smartere enn meg, og den omstendelige måten han drøfter fenomenet Engler på, på bakgrunn av absolutt alle referanser i bibelen og andre kilder, truer med å dra meg under, men jeg biter meg fast, og blir bergtatt av hans fortelling om Noak og syndefloden, jeg leser mer enn hundre sider om dagen. Og selv om jeg foretrekker en annen - jeg har ikke noe annet ord for det enn klang - i de bøkene jeg leser, så er Knausgård en av de virkelig store. Jeg er nå halvveis i første bok i Min Kamp - serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese dem alle. For jeg er blitt fan.

Og reising henger fortsatt sammen med lesing for meg, og vil etter all sannsynlighet alltid gjøre det. For det er noe av det beste man kan gjøre.





fredag, juli 11, 2014

En toukers del 7: Let me entertain you.


Etter som Danmarks-oppholdet vårt skred fram og fant sin egen rytme, ble turen vår til Legoland skjøvet foran oss, ut i randsonen av bevisstheten.
Den var allerede betalt, og enda viktigere: Vi hadde LOVET.
Lover du noe til to fireåringer så lar de deg ikke glemme det. Og verken de eller vi visste hva Legoland egentlig var. Er. De gleda seg som gale.

Vi var inne i siste uka. Visste vi måtte. Satte oss i bilen en tidlig morgen, og kjørte de to kilometrene
til ferjeleiet.
Vi hadde på ei lydbok av Roald Dahl om den kjempestore krokodillen, den er så fantastisk lest av

Haral Heide Steen jr at det er en fryd.
Det var unison latter i bilen og jevnt over god stemning.

Igjen valgte vi riksveiene foran Motorvegen, for da er det lettere å stoppe og ta pauser. Vi kjørte en time, tok pause - spiste is og gikk på do - og så kjørte vi en time igjen - tok pause osv.

Det er èn ting jeg må fortelle om som jeg opplevde litt spesielt for Danmark, som det riktignok finnes en variant av i Norge også, men som jeg først bare trakk på skuldrene av.
Ved riksveiene - så å si foran hvert eneste lille rup og strup - er det plassert sånne digitale tavler som måler farten din. - men når du kjører for fort blinker den.

Nesten alle tavlene vi passerte blinka frekt til oss- hver gang vi var ute og kjørte - og så slo det ned i
meg - som lynet selv : HVA OM DE MÅLER FARTEN OG TAR BILDE AV DEM SOM ER OVER ? OG SENDER BØTER I POSTEN?
Ei natt drømte jeg at hoppa en liten digital politimann ut av ei slik tavle, dro meg ut av bilen og ga meg juling med en diger batong av salami - foran øynene på mine egne barn - og han røska sertifikatet ut av hendene mine mens han ropte at jeg var en fare for meg selv og mine omgivelser.

'Slapp av', sa Rållså - 'i Norge har di ikkje lov te å sedda opp fartsmålerar uten å advara fysst'. Det er jo sant, men det er hundrevis av år siden Danskene og vi hadde samme lovverk. Jeg avventer fortsatt. Men holdes ikke våken om nettene ved tanken lenger. Det kan hende jeg skylder den danske staten 30-40 000 i bøter.

Vi fant Billund, parkerte bilen utenfor, på en gigantisk parkeringsplass og konstaterte tørt at vi ikke var alene der. Overalt var det figurer i lego, og ungene syntes det var helt fantastisk, og da vi nærma oss selve inngangen kjente jeg at hjertet dunka hardere i brystet. Heldigvis var det ikke så varmt, og heldigvis var det ikke så enormt mye folk, og heldigvis viste absolutt alle dem som jobba der seg å være selve inkarnasjonen på kosebamsedansker.
De som styrte køene, de som passa på karusellene  i cowboy-antrekk og high fivet med ungene - de i restaurantene, de som styrte brannstasjonen, og ikke minst : Høvdingen av indianerlandsbyen. Vi hadde kjøpt et sånt pannebånd med fjær til hver av ungene, et sånt stripete som jeg husker at kompisene mine hadde i barndommen. Da høvdingen så det, så kasta han seg over dem og sa at nå - nå skulle de være medlemmer av hans stamme - ungene fikk kulerunde øyne, og så sa høvdingen : DU - DU SKA HEDE LILLE SØDE MÅNESTRÅLE  og pekte på Ingrid OG DU SKAL HEDE STERKE VASKEBJØRN. Sa han til Endre, og de var så stolte at de holdt på å sprekke, og så tok ham dem med og viste dem det nye huset deres, som var en tipi borti en krok, og dere satt vi i omtrent to minutter mens krigstrommene dunket på stereoanlegget.

Og så gjorde vi slike ting som folk gjør i legoland. Vi sto i kø - tok et legotog - stilte oss i kø - tok en legobåt - stilte oss i kø - sendte ungene ut med legobiler, var med på kanotur (litt for skummelt for Ingrid)  - sto i kø - var med på en brannutrykning, så på alle de bygningene de hadde bygd, trykka her, så det spruta vann der - krangla om nødvendigheten av å gå på do kontra å holde seg - og Rållserauå og jeg var vel skjønt enige om at vi burde runde av snart, så vi gikk i Legobutikken og svei av en drøy tusenlapp som besteforeldrene hadde spandert. På  Brannstasjon og prinsesseslott og et lite havfrueslott.

Og så avslutta vi på en Italiensk restaurant ved utgangen. Spaghetti og tegnesaker, og inn i bilen igjen.

Da vi skulle kjøre ut ville ikke bommen åpne. Jeg måtte trykke på knappen.

Hallo?
Ja, hallo, ja?
Me står her på parkeringsplassen og komme ikkje ud.
Nåså? Har du femti kroner?
Ja.
Nåh! Hvilken bom er det du står ved?
Nummer 14.
Nåh - vent lige der - så kommer jeg!

Og det tok to minutter, og der kom det en kjempeblid fyr, jeg ga ham en femtilapp og ba om unnskyldning for bryderiet.
Jeg trodde ham da han med et smil sa: NÅH! DET GØR IKKE NOGET!

Og så måtte vi gasse på for å nå ferja, og den siste lystavla i 70-sonen på et eller annet rup viste 92 og blinka som en gal.

tirsdag, juli 08, 2014

En toukers del 6: Pooling

Det ble ikke bading i sjøen på Årø. Det var litt for kaldt både i lufta og i vannet, og Endre var litt forkjølet, men siden bading åpenbart er en viktig del av konseptet sommerferie når man har barn, så hadde Rållså en plan B på lager.
Det var et innendørs bassenganlegg i Kolding.
Vi reiste dit, famlet oss langs de mindre veiene, meg bak rattet og Rållså i kartleserstolen med en halvt fungerende GPS på telefonen og et digert kart over Danmarks land i tilfelle. Ungene stroppa fast der bak. Ei lydbok fra Strand Folkebibliotek i cd-spilleren. Ei om sjøormen som ikke kunne svømme.

Jeg gleda meg ikke. Anstrengte meg for å ikke være alt for negativ. Klarte det bare delvis.
Jeg liker ikke fellesgarderober. Jeg liker ikke å kle av meg i fellesskap med andre, jeg liker ikke å leite etter en plass å legge klærne eller å stå der i bare pissen med et armbånd i handa, et som skal fungere som nøkkel til oppbevaringsskapene, men som ikke gjør det, og mens jeg står der, så kommer en feit danske - som også er i bare pissen - og spør om han kan hjelpe meg med noe - og før jeg får mumlet fram et svar - napper han armbåndet ut av hånda mi, bøyer seg frem mot skapet, halvt over meg med den nakne feite kroppen sin og viser meg hvor utrolig lett der er: se her! Sådan her!
Jeg er en dum naken nordmann. Det er det jeg er. Men heldigvis er ikke garderoben overfylt. Jeg vet ikke om jeg takket ham. Jeg vet ikke om det egentlig var så mye å takke for.
Jeg går i dusjen, det er en sånn sparedusj som er bra for miljøet, men irriterende for en som helst vil skjule seg bak sløret av vann heller enn å stå og trykke på den forpulte knappen hele tiden.
Jeg vasker meg, tar på badebukse og føler meg teit. Går inn gangen mot det som må være bassenget og føler meg teit. Kommer ut der. Rållså og ungene er langt fra ferdige.

Jeg lar blikket gli over området, og aner virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vurderer om jeg skal hive meg uti det store bassenget, men slår det fra meg. Jeg svømmer så dårlig at sjansene for drukning i den dype enden - den som er over 4 meter dyp - absolutt er tilstede. Jeg prøver å ikke tenke på et scenario der jeg må reddes av badevaktene, hales på land og pumpes for vann foran øynene på mine egne barn.
Jeg husker en gang i barndommen da jeg bada i sjøen, det var min første gang med snorkel og dykkermaske, jeg trykka meg ned mot bunnen, men fikk vann i snorkelen, inn i munnen og etterhvert i dykkermaska. Jeg trodde jeg skulle dø. Gulpa sjøvann mens hjertet dunka som besatt helt opp i tinningene, det sang i meg. Det ble ikke mer bading på en stund.

Det tar en evighet før ungene kommer. Jeg er så malplassert her. Lengter ut i bilen. En kopp kaffe og en røyk på parkeringsplassen, det er det jeg lengter etter. Etter boka som ligger i hanskerommet - Ekkoland av Per Petterson. Jeg setter meg i trappa i det tempererte bassenget - det som er for unger og pensjonister - hele tiden kikker jeg mot døra fra damegarderoben - jeg håper ikke noen tror jeg er en pervers - jeg føler at alle kan lese hvor utilpass jeg er.
Men endelig kommer de, småspringende og forventningsfulle med retning mot bassenget. De stråler om kapp, og det fyller meg helt. De får sånne oppblåsbare armringer, og så plumper de uti, som små andunger, dratt mot det (for dem) uimotståelige vannet. Fra da av oppheves mitt ubehag, endelig er det en grunn til å være her.
De plasker rundt fra basseng til basseng. Rållså og jeg smiler til hverandre, og vi trenger ikke si noe, for akkurat da tror jeg vi føler det samme.
At vi er en enhet, et firehodet, høylydt vesen i kaskader av klorvann, hvor de to små's glede fullstendig overstråler min mollstemte natur.
Vi blir i bassengområdet i nærmere 3 timer, til huden på fingrene blir knudrete, og de forsvinner inn i damegarderoben, og jeg inn i den andre. Og igjen føler jeg meg utilpass, men jeg vasker meg, får opp skapet, kler meg og får en halvtime til boka mi før resten av gjengen min dukker opp.
Vi kjører inn til byen og får oss noe å spise.
Jeg får verdens beste gladmelding Fra Frøken Frekkesen. Vi skåler i kakao. Vi er turister, men ikke av verste sort.

mandag, juli 07, 2014

En toukers del 5 : Før var jeg flinkere til å gi faen

Årø er ei lita grønn øy helt sør i Danmark.
Jeg tror man kan si at den er søvnig. For oss som bor i slaskamarkå, som lever med lyden fra hundrevis og tusenvis av kjøretøyer som durer og synger mot E39 dag og natt, var det uvant å være på et sted hvor det var fuglesang som fylte omgivelsene.

Det var fuglene som sang oss i søvn hver kveld, og som vekka oss om morgenen. Jeg kjente bare skogsduene på lyden. Jeg er ikke så dreven på fugler. Klarer gjøk, men sliter med å skille sisik fra trost og stær.
Foruten disse var det fasaner. Og under hytta vår bodde det en hare. Og når den klødde seg smalt det som maskingeværsalver mot treverket, og utenfor herpa moldvarpene plenen. It's a jungle down there.
Hytta lå 400 meter fra sjøen, men siden vi ikke faktisk kunne SE sjøen, så følte jeg meg bittelitt snytt.

Vi brukte de første 2-3 dagene på å hvile ut etter bilturen og bli litt mer kjent med omgivelsene. Vi gikk til sjøen flere ganger, samla rare steiner, bygde sandslott. Gikk tur, kasta stein utover sjøen. Spiste nista vår på en benk der nede. Begge ungene ville helst være med mora, og det kan jeg godt forstå, for på det jevne er hun mer gøyal å henge med enn jeg er. De slåss liksom om å få være nær henne, og særlig Endre var veldig tydelig på at han ikke ville holde meg i hånda, men det gjorde ikke noe der nede, hvor det ikke var noe trafikk eller andre farligheter uansett. Jeg liker godt å gå alene. Og å se dem sammen Høre stemmene deres, kjempehøye rop og latter. Kanskje jeg er for gammel til å ha småunger. Jeg er likevel nærmere mine barn enn far var oss, og han var yngre, mye yngre enn hva jeg er.

Vi gikk til den andre campingplassen. Den lå ikke langt fra sommerhuset. Den hadde en kiosk som solgte noen dagligvarer, is, øl, og uteleker i plast. Kiosken var bare åpen noen timer på ettermiddagen. Hele plassen bar preg av forfall. Første gang jeg åpna døra inn til servicebygget hvor butikken lå helt innerst, slo det en eim i mot meg, ikke ulik den man finner på pubtoaletter i øyriket: eimen av vannskader, mugg og urinalkuler.

Han som sto i butikken fulgte oss med øyne som fikk meg til å føle at vi gjorde noe galt, eller trengte oss på. Kanskje han bare sto og grudde seg til turistsesongen begynte for alvor. Vi betalte for maten, og for fire is og lot han være i fred.

Det var et relativt stort lekeområde på utsiden, en rusta minigolfbane, et fotballspill plassert midt ute på gresset, en trampoline, en innebygd rutsjebane (som ungene elsket), og noen trehjulinger av ymse slag som alle var ødelagt, og nesten uten unntak umulige å sykle på. Det var tydelig at de sto ute hele året, at ingen brydde seg med å stelle dem eller holde dem i stand, at det bare var et spørsmål om tid før naturen ville ta de åpne områdene tilbake, jevne servicebygget med jorden, tvinne seg rundt lekeapparatene og sluke dem i sin helhet. Lenge leve naturen.
Vi satt oss ned og spiste is og smugrøyka sigaretter mens ungene sprang lykkelig omkring på sokkelesten mellom rustsjebane og trampoline mens kuleisen deres smelta i begeret.
Vi kjøpte en ball til fotballspillet. Den kosta 25 kroner, men bordet sto så skeivt at det var vanskelig å spille på. Ungene brydde seg ikke så mye om det, unger syns alt sånt er gøy, bare man gjør det sammen.
Vi gikk hjem og grilla, jeg var merkelig sliten av å ha ferie. Jeg klarte ikke å koble ut jobben, noen greier som jeg sa til noen like før jeg dro. En spøk jeg ble latterliggjort for. Det knøt seg i magen når jeg tenkte på det.
Før var jeg flinkere til å gi faen. Det var kanskje det eneste jeg var virkelig god til.


fredag, juli 04, 2014

En toukers med familien, del 4 : Et hoppeslott i gult og blått

Ferja kom sakte drivende innover og la til ved det smale ferjeleiet. Det kjørte fire biler av. Tre tyskere og èn danske. Vi kjørte ombord, men  plutselig vinka han ene ferjemannen frenetisk mot oss og ropte YOU HAVE TO PAY! Jeg stoppa, rulla ned vinduet og ga ham billetten som jeg hadde kjøpt i den fancy automaten. Det kom noe formildende over faktene hans, han reiv et lite hakk i billetten og vinka meg videre framover. Jeg smilte til ferjemann to : Eg hadde kje tenkt å snyda dåkke altså, sa jeg gjennom det åpne vinduet mitt. Han ville ha meg tre millimeter lenger fram. De vil alltid det.
Det var tydelig at han ikke forsto hva jeg sa.

Rållså og jeg kjente på ironien ved å kjøre igjennom hele Danmark for å reise til en plass hvor vi måtte ta ferje til og fra når vi skulle ut på noe.

Årø er ei flat, grønn øy uten de store severdighetene. Det finnes to campingplasser. Vi spotta den ene, den som ligger like ved ferjeleiet i det samme vi trilla av ferja. En kiosk og et digert hoppeslott i gult og blått. Dit ville ungene, som begynte å våkne til i baksetet, særlig Ingrid, som kasta lengselsfulle blikk mot underverket. Kan me gå der? Kan me gå der? Kan me gå der?  Vi skulle være to uker. Det ville bli nok tid til hopp og sprett og tjo og hei senere. Veien var aldeles smal. Vi kjørte igjennom et tun i 30 kilometer i timen. Det var et serveringssted på hver side. En buss med tyske pensjonister var sluppet løs på den ene. De leide ut sykler til tohundre kroner dagen.
Jeg like veier hvor man ikke må ta så mange valg hele tiden, slike som denne som bare snirkler seg, og ikke har noen trafikk. Randøy var slik før. Før det blei ei ferieøy. Vi hadde sjøen ute på høyre side, og grønne kornåkre på venstre. det vokste løvtre helt inntil veien. Det plystra og sang og kurra i busk og i kratt. Vi fant sommerhuset vårt på andre forsøk. Det var typisk dansk, et lavt, brunmalt bygg med store vindusflater. Veranda rundt hele greia. Det var bare et par år gammelt, og i nærheten var flere, lignende bygg under oppføring. Men med luft mellom seg. Ikke tett i tett.

Jeg svingte inn på singelen og slapp ungene ut fra baksetet. jeg fikk en tekstmelding fra telenor om at nå hadde jeg brukt opp de 400 kronene som var grensa for datatrafikk i utlandet. Jeg hadde ikke brukt telefonen i det hele tatt. Gudene vet hva den hadde bedrevet på egenhånd. Jeg skrudde den av. Helt. Kjente suget etter den med det samme.

Det var et fint hus. Reine hvite vegger. Vi dro alt stasjet vårt inn. Satte maten i kjøleskapet, la på sengklær, la klærne våre inn i skuffer og skap. Lette etter strømmåleren i et par timer. det var Rållså som fant den.
Ungene var høyt og lavt, både ute og inne. Fant en sandkasse. Sprang ut og inn med sko. En kunne se at det gjorde dem godt å bevege seg.
Ryggen min var stiv og skeiv som ei gammal bjørk. Det var en stut som rauta borti en busk. Det fikk meg til å smile.
Jeg fikk ikke TV'n til å virke. Det var VM og alt. Jeg prøvde å skjule hvor fortvila jeg var. Jeg sa til Rållså at det ikke gjorde så mye, men jeg veit ikke om hun trodde meg.
Det var Mandag kveld og vi var framme. Og det var tross alt det viktigste.

onsdag, juli 02, 2014

En toukers del 3: Danske pølser er goe

Vi Blei virkelig vekka av en hyggelig stemme som sa noe om en dejlig frogost og at vi var en time unna Hirtshals, og la oss for sikkerhets skyld gå ut fra at sola hadde stått opp og blinka forsiktig ned i havet utenfor vår lugar med begrensa utsikt.
Vi kunne bare pakke greiene våre og halvskynde oss ut i korridoren og ned trappene mot dekk fem, og jeg tror ikke vi krangla, ikke på det tidspunktet. Og ikke hadde vi vært i taxfree-butikken, for det å spare noen hundrelapper på billigere røyk og sprit er ikke lenger så essensiellt som det en gang var. Ikke for meg ihvertfall. Men det er som kjent en tid for alt.

Vi var klar til å kjøre av. Under de industrielle lampene i skipets buk. Opp med porten, ut på veien. Det slår en jo, det der med at det nesten ikke finnes svinger på danske veier, nesten ikke bakker, nesten ikke femtisoner. Nesten ikke køer heller. Alle vet at det skyldes geografien, men det er like uvant likevel. Sånn med det samme.
Vi plystra nedover i godt driv. Rållså bøyd over kartet, jeg over rattet. Ungene småsure i baksetet på grunn av litt lite søvn.
Og samtidig dette nye som først vekket undring - se! Ei vindmølla!  , men som senere bare ble møtt med likegyldighet. Det er ikke rare utsikten langs E 45. Bare mil på mil med asfalt. Biler som vår - i 110 sørover. Mot Ålborg eller Århus eller Kolding eller Flensburg eller - som i vårt tilfelle - Haderslev.
Alt var i grunnen mer eller mindre som forventa.
Bilen var litt for varm, og siden vi ikke har aircondition måtte vi velge mellom alternativ a: Varmt og stille, og b: lunka og bråkete. Vi gikk for det siste. Og da måtte Prøysen skrues ytterligere opp, og så er det ofte en unge som må tisse når det ikke er noen do i nærheten, så det blir en del stopp som ikke nødvendigvis er planlagt. Og da går det vanligvis litt tid til å handle noe å spise og drikke, strekke på beina, og overtale den ungen som ikke må tisse til å ta et toalettbesøk likevel. Selv om han/hun bedyrer at han kan holde seg uten problemer. Lett som bare det.

Jeg vet ikke hvor mange timer vi bruker nedover. Det blir ganske mange. Og så oppstår det svikt i kommunikasjonen mellom kartleser og sjåfør, og plutselig er vi på vei mot Fredricia og det blir litt surt, og jeg kjører litt kvassere enn jeg strengt tatt burde, jeg som har med alt som jeg har kjært under ett tak. Det er idioti. Vi har jo ferie. Jeg kan liksom ikke ha noen i ryggen. Jeg kan ikke være proppen, jeg må forbi, jeg vet ikke hvorfor.

Vi stopper i Haderslev, ved en junkfoodsjappe inni sentrum, det er en lekeplass der, ungene må på do i tur og orden. Det er varmt. Det lukter solkrem og is. det surrer fluer rundt søppelkassene. Rållså spør noen om veien. Det virker.

Vi plundrer litt for å finne hvor vi skal plukke opp nøklene. En spar-butikk i et tettsted som jeg ikke husker navnet på. Vi provianterer med det samme. Syv poser fødevarer og en haug med ubrukelige leker i billig plast. Vi laster inn i bilen. den er søkklasta, jeg føler at det når meg til halsen. Endre's lekehelikopter går i stykker før vi når ferja.Når vi svinger inn i ferjekøen i Årøsund (som består av 2 biler) har ungene sovna i hvert sitt sete. Jeg sniker meg ut og tar en røyk. Stryker Rållså over hånda. Jeg går inn i terminalbygget og får (etter et hav av plunder kjøpt billetter til ferja. Det er pokker så ironisk, tenker jeg. Ei ferje som tar 11 personbiler har automat for betaling.
Og det er tur/returbilletter.

Tenk det.