En toukers del 10 : Fram og tilbake er dobbelt så langt.

Det blei 9 poster om sommerferien vår i Danmark, hvis man ikke regner med denne, og noen ganger tenker jeg at jeg skriver mer personlig enn jeg burde, at jeg deler mer enn strengt tatt nødvendig, men skrivingen er like mye for meg selv som den er for de som leser.
De to ukene begynner allerede å lukte litt støv, de er liksom komprimert i de ni postene her, som i et herbarium eller hva det nå er det kalles. Eller et album, eller en alt for lang stil. En film med et håndholdt kamera, holdt halvt innover, halvt utover.

Så til slutt vil jeg oppsummere - raske sammen noen hendelser som ikke er skrevet ned - som enslags bonusspor for dem som har hengt med hele veien, og for meg som er lokomotivet eller formidleren eller han som slepper tatlet på seg når han med fordel kunne holdt kjeft.

Vi spiste ute ganske ofte, der i Danmark. Det kunne være flere årsaker til det - at vi ikke var hjemme - eller at vi ikke hadde mat i kjøleskapet - eller at vi rett og slett ikke gadd å lage mat hele tiden.

Det kan uansett være en prøvelse å få firefemåringer til å forstå at man bør ta hensyn til andre gjester når man er ute og spiser. Det kan være vanskelig å få dem til å spise noe som ikke er spaghetti, til å sitte noenlunde rolig, til å ikke kaste mat på hverandre, eller dempe seg såpass at de ikke påfører mennnesker i den umiddelbare nærhet tinitus.
Men slike hendelser kan ofte skyldes at spisestedet er stappfullt, eller at ungene ikke liker det som er på menyen (at de ikke har spagghetti), at det har vært en lang dag og de er drittleie etter å ha sittet i bilen i timevis, eller at de har behov for den oppmerksomheten man tildeles - positiv eller negativ - at foreldrene har en dårlig dag (heller ikke utenkelig), at de nekter å spille Prøysen flere ganger, for hvis de hører Å DU GOE SPAREGRISEN MIN flere ganger, så ryker plata ut vinduet og lager verdens minste kornsirkel i en rugåker på østsiden av fastlandsDanmark.

Jeg vil fortelle om et måltid vi hadde - på badehotellet i Årøsund - vi nådde ikke ferja, men like ved støa lå det et digert, herskapelig bygg som lå 50 meter fra stranda, og da vi svingte opp foran inngangen ble vi i tvil om hvorvidt dette var et egna spisested for oss. Men vi gikk da inn, det var ingen i resepsjonen. , så vi fortsatte innover korridorene, de lukta fremmed. Veggene var pryda med fotografier fra en annen tid. Damer i hvite kjoler,  små lystseilere, herrer med hatt. Herreminhatt.
Innenfor kunne vi skimte bord pyntet med stivede hvite duker, roser i vaser av sølv, og flerfoldige gafler og kniver i prosesjon rundt hver tallerken. Det knirka i golvene der vi kom travende. Som storfe på ville veier, som kyr som hadde kommet seg inn på forbrettet. Jeg venta på at noen skulle komme med en kjepp, gi oss noen rapp over baken og be oss pelle oss ut.
Mø!
Men det stikk motsatte skjedde.  En hyggelig dame i sort og hvitt aa kunne fortelle oss at vi kunne spise her - i gourmetrestauranten, eller i skipperstuen i kjelleren. Vi fulgte henne ned ei trapp og inn ei dør, og der lå en ganske brun, liten pubaktig restaurant med utsikt mot hagen og den blå fjorden.
De hadde en meny med overkommelige priser, og av en eller annen grunn slo ungene seg til ro der, på hver sin stol, Endre med et glass isvann, Ingrid med fanta. Og da maten kom - en evighet seinere - hadde de sittet rolig og kikket rundt seg og diskutert hva som var kjekkest i Legoland, og den vannsklia i Kolding, den som var akkurat passe skummel, og som de hadde sust ned i nesten en time mens Rållså og jeg smilende hadde sett på.
Endre gumla bladsalat som om han plutselig hadde oppdaga grønnsaker - at det gikk an å spise dem - uten at det smakte vondt. Til oppmuntrende tilrop fra Rållså og meg.
Vi hadde noe så unikt som et harmonisk måltid.

Jeg slutter her, for jeg er egentlig litt lei av å skrive om Danmark, men jeg lo godt av han Dansken med Campingvogn som sto og gjemte øl i 'hemmelige' rom rundt bagasjerommet mens han venta på ferja i Hirtshals. Jeg tok tilogmed bilde, og det tror jeg kanskje at Rållså ble litt flau av.

Jeg er hundre prosent sikker på at han ikke ble tatt i tollen, for det var ingen tollere på jobb i Risavika da vi kjørte på land den Søndagen i slutten på Juni 2014.