En toukers del 9 : Sirkusbarn


Den ene dagen vi var der nede i Danmark var vi på Sirkus. I følge mor ble jeg tatt med på sirkus da jeg var fire år gamel, og da hadde jeg ledd sånn av klovnene at tårene hadde trillet nedover bollekinnene mine.
Det var med andre ord 40 år siden sist.
Vi troppa opp der, mellom vognene, kjernefamilien. Vi var ganske tidlige, ungene ville i den oppblåsbare rutsjebanen. Den var stupbratt og kosta 20 kroner for 4 turer. Endre ombestemte seg med èn gang han kom opp, det var jo skitbratt. Han klatra ned trappa igjen og laget propp for de andre ungene - de som var på vei opp - men det ble ikke sure miner av den grunn.
Vi kjøpte program og is og popcorn og klovneneser til ungene, og hadde vel akkurat fått satt oss ned inni teltet da Ingrid mista sin inn under tribunen.
Det sto en tape på, med en dansbandmelodi : KOM! BLI ME PÅ SIRKOOS! , som liksom skulle bidra til å få opp stemningen.
Fire spretne karer klatra opp i hver sin lysmast, og der satt de bak hver sin følgespot, og da de var på plass, så kunne de liksom begynne. Teltet var kanskje litt mer enn halvfullt da de første akrobatene svingte seg over manesjen. Det var jo helt vanvittig bra, men i 2014 har vi sett mye mer ekstreme ting på fjernsyn eller youtube, så det tok liksom ikke av blant publikum likevel.

Ungene fulgte godt med, men de var ikke akkurat bergtatt, og personlig begynte jeg å kjede meg etter det andre innslaget og da var det ennå lenge til pause. Klovnene var midt på treet, sjongløren heiv ringene sine opp i lufta mens orkesteret spilte beinhardt oppå podiet, men sjonglering er ikke akkurat noe som trigger meg.
I pausen var det sukkerspinn, og ungene jafsa i seg en hel slik rosa ball hver, mens vi rusla rundt og kikka på hva som foregikk.
Etter pausen kom elefantene, og man blir liksom tung inni brystet ved synet av de store, sørgmodige dyrene der de lunter rundt i manesjen og holder hverandre i halen med snabelen. Vagger fra side til side. Setter rompa si ned på taburettene sine, denslags greier.
Den ene slapp en pudding i farten, og absolutt hele teltet lukta elefantskit resten av kvelden, og da falt liksom ting på plass - det var SÅNN det lukta å være på sirkus - for 40 år siden også.

Og så fulgte det ei dame med noen hester, og Rållså og jeg diskuterte det: at den dagen det ikke er lov til å ha dyr på sirkus lenger, så er det nok ikke noe igjen av hele greia.

Det er som om tiden her i manesjen har stått stille, mens verden utenfor har endra seg, og endra publikum. Og hvis de ikke klarer å omstille seg eller hva man skal kalle det - tenke på en ny måte - så overlever de ikke førti år til.

Det beste med forestillingen var den gamle klovnen - han hadde den særegne kontakten med publikum, og den timingen som kjennetegner store scenekunstnere - han løfta oss opp og tok oss ned igjen, dro folk inn i ringen der framme, og laget et nummer på direkten.
Vi snakka så vidt med direktøren i pausen. Han var en fin fyr, snakka om gamle dager og bestefaren og Arnardo og andre sirkusfamilier. De lever liksom på siden av alt, de der. Og det kan jeg både like og respektere. Selv om det muligens blir førti år til neste gang også. Hvis konseptet fortsatt eksisterer.
Jeg liker tanken på at livet deres liksom er en stor turnè. Det er noe der. Noe som jeg ikke helt klarer å sett ord på.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke