En toukers del 6: Pooling

Det ble ikke bading i sjøen på Årø. Det var litt for kaldt både i lufta og i vannet, og Endre var litt forkjølet, men siden bading åpenbart er en viktig del av konseptet sommerferie når man har barn, så hadde Rållså en plan B på lager.
Det var et innendørs bassenganlegg i Kolding.
Vi reiste dit, famlet oss langs de mindre veiene, meg bak rattet og Rållså i kartleserstolen med en halvt fungerende GPS på telefonen og et digert kart over Danmarks land i tilfelle. Ungene stroppa fast der bak. Ei lydbok fra Strand Folkebibliotek i cd-spilleren. Ei om sjøormen som ikke kunne svømme.

Jeg gleda meg ikke. Anstrengte meg for å ikke være alt for negativ. Klarte det bare delvis.
Jeg liker ikke fellesgarderober. Jeg liker ikke å kle av meg i fellesskap med andre, jeg liker ikke å leite etter en plass å legge klærne eller å stå der i bare pissen med et armbånd i handa, et som skal fungere som nøkkel til oppbevaringsskapene, men som ikke gjør det, og mens jeg står der, så kommer en feit danske - som også er i bare pissen - og spør om han kan hjelpe meg med noe - og før jeg får mumlet fram et svar - napper han armbåndet ut av hånda mi, bøyer seg frem mot skapet, halvt over meg med den nakne feite kroppen sin og viser meg hvor utrolig lett der er: se her! Sådan her!
Jeg er en dum naken nordmann. Det er det jeg er. Men heldigvis er ikke garderoben overfylt. Jeg vet ikke om jeg takket ham. Jeg vet ikke om det egentlig var så mye å takke for.
Jeg går i dusjen, det er en sånn sparedusj som er bra for miljøet, men irriterende for en som helst vil skjule seg bak sløret av vann heller enn å stå og trykke på den forpulte knappen hele tiden.
Jeg vasker meg, tar på badebukse og føler meg teit. Går inn gangen mot det som må være bassenget og føler meg teit. Kommer ut der. Rållså og ungene er langt fra ferdige.

Jeg lar blikket gli over området, og aner virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vurderer om jeg skal hive meg uti det store bassenget, men slår det fra meg. Jeg svømmer så dårlig at sjansene for drukning i den dype enden - den som er over 4 meter dyp - absolutt er tilstede. Jeg prøver å ikke tenke på et scenario der jeg må reddes av badevaktene, hales på land og pumpes for vann foran øynene på mine egne barn.
Jeg husker en gang i barndommen da jeg bada i sjøen, det var min første gang med snorkel og dykkermaske, jeg trykka meg ned mot bunnen, men fikk vann i snorkelen, inn i munnen og etterhvert i dykkermaska. Jeg trodde jeg skulle dø. Gulpa sjøvann mens hjertet dunka som besatt helt opp i tinningene, det sang i meg. Det ble ikke mer bading på en stund.

Det tar en evighet før ungene kommer. Jeg er så malplassert her. Lengter ut i bilen. En kopp kaffe og en røyk på parkeringsplassen, det er det jeg lengter etter. Etter boka som ligger i hanskerommet - Ekkoland av Per Petterson. Jeg setter meg i trappa i det tempererte bassenget - det som er for unger og pensjonister - hele tiden kikker jeg mot døra fra damegarderoben - jeg håper ikke noen tror jeg er en pervers - jeg føler at alle kan lese hvor utilpass jeg er.
Men endelig kommer de, småspringende og forventningsfulle med retning mot bassenget. De stråler om kapp, og det fyller meg helt. De får sånne oppblåsbare armringer, og så plumper de uti, som små andunger, dratt mot det (for dem) uimotståelige vannet. Fra da av oppheves mitt ubehag, endelig er det en grunn til å være her.
De plasker rundt fra basseng til basseng. Rållså og jeg smiler til hverandre, og vi trenger ikke si noe, for akkurat da tror jeg vi føler det samme.
At vi er en enhet, et firehodet, høylydt vesen i kaskader av klorvann, hvor de to små's glede fullstendig overstråler min mollstemte natur.
Vi blir i bassengområdet i nærmere 3 timer, til huden på fingrene blir knudrete, og de forsvinner inn i damegarderoben, og jeg inn i den andre. Og igjen føler jeg meg utilpass, men jeg vasker meg, får opp skapet, kler meg og får en halvtime til boka mi før resten av gjengen min dukker opp.
Vi kjører inn til byen og får oss noe å spise.
Jeg får verdens beste gladmelding Fra Frøken Frekkesen. Vi skåler i kakao. Vi er turister, men ikke av verste sort.

Kommentarer

Anonym sa…
Lest meg igjennom hele ferien (og er dermed nærmest å betegne som snøblind når jeg nå får hvit bakgrunn igjen...) men det var verdt det. Du skriver knallgodt med en flott miks mellom morsomt og ettertenksomt, noen ganger på grensen til trist! Håper det kommer en påskeharebok en gang?
Takk for underholdningen
Gro
paaskeharen sa…
Hei, Gro!
Tusen takk for det. Veldig inspirerende:)

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke