En toukers del 8: If you can hear this, I'm the voice inside your head
Lesinga mi får alltid et løft når jeg er ute og reiser. Slik har det alltid vært.
Noen ganger tenker jeg at det først og fremst skyldes de lommene av tid som oppstår. Mens man venter på at gaten skal åpnes, eller på selve transportmiddelet, enten det er fly eller tog eller buss eller ferje.
Å lese er på mange måter det samme som å reise.
Men det kan ha noe med stemningen å gjøre også. Stemningen på perrongen eller terminalen, avskjed eller gjensyn. Det som er privat, intimt gnis liksom mot omgivelsene også.
Forventningene på flyplass-puben, folk som drikker seg opp med å ta ekstra store slurker av den ekstra store ølen, selv om det er kjempetidlig på morgenen. Volumet som stiger i stemmene deres allerede etter nummer to. Taxfree-posene mellom bena deres. De lukter parfyme. Selv om de sitter langt i fra deg. Blikkene som med jevne mellomrom streifer skjermen i hjørnet. Kaffår ein geit va det? Nå e det go tu geit. Og hele tiden fylles det på med nye mennesker, med trillekofferter og smarttelefoner. Klare for overpriset øl eller mat fra kioskene. Mens flyene kommer og går utenfor.
Jeg liker veldig godt å ha god tid på flyplassen. Jeg er en sånn som ikke har så mye i mot å vente. Ikke hvis jeg har bok, og det pleier jeg å ha. Og hvis jeg har penger så bryr jeg meg ikke om hva ølet koster.
At lesinga får seg et løft når jeg er på ferie med familien er på mange måter en selvmotsigelse. Ihvertfall når det er bilferie og det er jeg som kjører, for da er det ikke lenger tid til å flyte innover i seg selv, og det å være på familieferie handler også om å være til stede.
Disse ukene i Danmark var helt uten det utgangspunktet som vanligvis kjennetegner en reise. Det var ingen perrong eller gate eller flyplass-pub. Det var bare biler i kø på en parkeringsplass. Hver med sitt, og båten selv, som jeg har beskrevet tidligere.
Så jeg visste ikke om det ble noe lesing denne gangen. Jeg hadde tre bøker med meg. Jeg hadde tenkt å kjøpe ei bok før vi dro, men Rållså påpekte tørt at me har jo MASSE bøker, og det er sant. Vi har masse, og mye har jeg ikke lest, så jeg velger to bøker i tillegg til den jeg leser for tredje gang, pakker dem i Liverpool-bagen min, og er usikker på om jeg kommer til å lese i dem, men nå har jeg ihvertfall muligheten, hvis jeg får ånnå.
Ekkoland av Per Petterson er perfekt for Danmark. Den utspiller seg i Danmark, i en by helt nord, og når vi har kommet oss i orden helt sør, og Rållså har stått opp med ungene den første dagen, så tar jeg den frem fra under senga, og ordene hans synger liksom inni meg, og den ene siden tar den andre, og selv om situasjonen ikke er så veldig ulik den som utspiller seg i Slaskamarkå en Lørdag eller Søndag, så er det lettere å lese her. Og når jeg er ferdig med Ekkoland, plukker jeg opp denne her.
Det er en samling tekster om maktstrukturer i oljefylket. Boka inngår i prosjektet Hele Rogaland Leser, og jeg har plukka den med meg på et bibliotek eller ei ferje en gang. Den er redigert av en av mine store helter, Aslak Sira Myhre, og det viser seg at også Kine Hult har skrevet, og henne kjenner jeg litt, og det er ganske forskjellige tekster, men den som treffer meg hardest er den siste, den som handler om Kampen-drapet. Den får meg til å grine.
Etter som den ene dagen tar den neste, og glir inn i en rytme, blir lesing en integrert del av denne rytmen. Jeg står opp med ungene, tar boka med meg, setter på fjernsynet, og så flyter vi inn i hver vår verden, jeg i bøkene, og de i børnetv- som er nesten identisk med barnetv, bare at det er på dansk. Det er en ordning begge parter er fornøyde med, og særlig på de rolige dagene finner jeg lommer av tid, hvor det å lese blir like naturlig som det å surfe på nettet når jeg er hjemme. Bare bedre.
.jpeg)
Jeg gyver til og med løs på Karl Ove Knausgård, En Tid For Alt . Jeg sliter med å henge med, da han er langt smartere enn meg, og den omstendelige måten han drøfter fenomenet Engler på, på bakgrunn av absolutt alle referanser i bibelen og andre kilder, truer med å dra meg under, men jeg biter meg fast, og blir bergtatt av hans fortelling om Noak og syndefloden, jeg leser mer enn hundre sider om dagen. Og selv om jeg foretrekker en annen - jeg har ikke noe annet ord for det enn klang - i de bøkene jeg leser, så er Knausgård en av de virkelig store. Jeg er nå halvveis i første bok i Min Kamp - serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese dem alle. For jeg er blitt fan.
Og reising henger fortsatt sammen med lesing for meg, og vil etter all sannsynlighet alltid gjøre det. For det er noe av det beste man kan gjøre.
Noen ganger tenker jeg at det først og fremst skyldes de lommene av tid som oppstår. Mens man venter på at gaten skal åpnes, eller på selve transportmiddelet, enten det er fly eller tog eller buss eller ferje.
Å lese er på mange måter det samme som å reise.
Men det kan ha noe med stemningen å gjøre også. Stemningen på perrongen eller terminalen, avskjed eller gjensyn. Det som er privat, intimt gnis liksom mot omgivelsene også.
Forventningene på flyplass-puben, folk som drikker seg opp med å ta ekstra store slurker av den ekstra store ølen, selv om det er kjempetidlig på morgenen. Volumet som stiger i stemmene deres allerede etter nummer to. Taxfree-posene mellom bena deres. De lukter parfyme. Selv om de sitter langt i fra deg. Blikkene som med jevne mellomrom streifer skjermen i hjørnet. Kaffår ein geit va det? Nå e det go tu geit. Og hele tiden fylles det på med nye mennesker, med trillekofferter og smarttelefoner. Klare for overpriset øl eller mat fra kioskene. Mens flyene kommer og går utenfor.
Jeg liker veldig godt å ha god tid på flyplassen. Jeg er en sånn som ikke har så mye i mot å vente. Ikke hvis jeg har bok, og det pleier jeg å ha. Og hvis jeg har penger så bryr jeg meg ikke om hva ølet koster.
At lesinga får seg et løft når jeg er på ferie med familien er på mange måter en selvmotsigelse. Ihvertfall når det er bilferie og det er jeg som kjører, for da er det ikke lenger tid til å flyte innover i seg selv, og det å være på familieferie handler også om å være til stede.
Disse ukene i Danmark var helt uten det utgangspunktet som vanligvis kjennetegner en reise. Det var ingen perrong eller gate eller flyplass-pub. Det var bare biler i kø på en parkeringsplass. Hver med sitt, og båten selv, som jeg har beskrevet tidligere.
Så jeg visste ikke om det ble noe lesing denne gangen. Jeg hadde tre bøker med meg. Jeg hadde tenkt å kjøpe ei bok før vi dro, men Rållså påpekte tørt at me har jo MASSE bøker, og det er sant. Vi har masse, og mye har jeg ikke lest, så jeg velger to bøker i tillegg til den jeg leser for tredje gang, pakker dem i Liverpool-bagen min, og er usikker på om jeg kommer til å lese i dem, men nå har jeg ihvertfall muligheten, hvis jeg får ånnå.
Ekkoland av Per Petterson er perfekt for Danmark. Den utspiller seg i Danmark, i en by helt nord, og når vi har kommet oss i orden helt sør, og Rållså har stått opp med ungene den første dagen, så tar jeg den frem fra under senga, og ordene hans synger liksom inni meg, og den ene siden tar den andre, og selv om situasjonen ikke er så veldig ulik den som utspiller seg i Slaskamarkå en Lørdag eller Søndag, så er det lettere å lese her. Og når jeg er ferdig med Ekkoland, plukker jeg opp denne her.
Det er en samling tekster om maktstrukturer i oljefylket. Boka inngår i prosjektet Hele Rogaland Leser, og jeg har plukka den med meg på et bibliotek eller ei ferje en gang. Den er redigert av en av mine store helter, Aslak Sira Myhre, og det viser seg at også Kine Hult har skrevet, og henne kjenner jeg litt, og det er ganske forskjellige tekster, men den som treffer meg hardest er den siste, den som handler om Kampen-drapet. Den får meg til å grine.
Etter som den ene dagen tar den neste, og glir inn i en rytme, blir lesing en integrert del av denne rytmen. Jeg står opp med ungene, tar boka med meg, setter på fjernsynet, og så flyter vi inn i hver vår verden, jeg i bøkene, og de i børnetv- som er nesten identisk med barnetv, bare at det er på dansk. Det er en ordning begge parter er fornøyde med, og særlig på de rolige dagene finner jeg lommer av tid, hvor det å lese blir like naturlig som det å surfe på nettet når jeg er hjemme. Bare bedre.
Jeg gyver til og med løs på Karl Ove Knausgård, En Tid For Alt . Jeg sliter med å henge med, da han er langt smartere enn meg, og den omstendelige måten han drøfter fenomenet Engler på, på bakgrunn av absolutt alle referanser i bibelen og andre kilder, truer med å dra meg under, men jeg biter meg fast, og blir bergtatt av hans fortelling om Noak og syndefloden, jeg leser mer enn hundre sider om dagen. Og selv om jeg foretrekker en annen - jeg har ikke noe annet ord for det enn klang - i de bøkene jeg leser, så er Knausgård en av de virkelig store. Jeg er nå halvveis i første bok i Min Kamp - serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese dem alle. For jeg er blitt fan.
Og reising henger fortsatt sammen med lesing for meg, og vil etter all sannsynlighet alltid gjøre det. For det er noe av det beste man kan gjøre.
Kommentarer