mandag, juni 30, 2014

En toukers del 2: Mitt skip er lastet med

Vi kom oss etter hvert i bilen alle sammen, kjørte til rundkjøringa ved Prixen - snudde for å hente noe vi hadde glemt -  og husker jeg ikke mye feil - så måtte vi snu enda en gang før det var på alvor at vi var på vei.
Vi skar sørover på motorveien, svingte av ved solasplitten, utover mot Risavika - hvor Stavangerfjord allerede lå til kai og Alf Prøysen sang om sparegrisen sin på bilstereoen og ungene likte godt det. En kan nesten si at Ingrid blei litt hekta på Prøysen.
Det var ikke så lang venting der - på Tananger - det var fin stemning i bilen. Ingrid sang hele RISKAFJORD KOM SEILANE FRÅ HOMMERSÅG TE BYN med sin klare småpikerøst. Og så trilla vi om bord på det nye fine skipet sammen med alle de andre som skulle krysse Skagerak denne Søndagsnatta. Tyskere, Nederlendere, Danskere og Nordmenn i en tålig skjønn forening. Vi velta ut av våre respektive kjøretøyer på jakt etter lekerommet, taxfree-butikken, baren eller lugaren. Det lukta maling, olje, varmt metall. Begge ungene ville holde mora i hånda. Jeg gikk bakerst med sekken og laga esellyder. I trengselen mot heisen og turistene.
Vi fant lugaren som lå på dekk nummer åtte. Jeg var nysgjerrig, for jeg hadde aldri hatt lugar før.

Jeg har pleid å sove i kinosalen eller under et bord på nattklubben eller jeg har våkna på teppet på et eller annet dekk i en av skipets mange avkroker. Er man full nok og ung nok kan man sove hvorsomhelst. Men tilværelsen endrer seg, livet endrer seg umerkelig fra dag til dag og plutselig er hestehalen klippet av og man har bilnøkler i lommen istedenfor Roskildebillett og det kjennes helt greit at det er slik. Førtifireåringer som sover ut rusen under et bord i nattklubben er for øvrig ikke noe syn man lengter etter å se. Det er mer stusselig enn det er gøy. En dag sist uke så jeg at jeg hadde fått hår i ørene. Det var en problemstilling jeg ikke var rede til å forholde meg til

Skulle jeg beskrive lugaren vår med ett ord så ville det være fiffig. En blå sofa som kunne gjøres om til en køye. Og tre andre innfelt og bortgjemt og trikset inn i vegger og tak. Meget funksjonelt. Og så var det et bad med en knøttliten dusj og et vakuum-toalett som det ene av mine to barn frykter lyden av mer enn noe annet, men som vedkommende selv sier: Då kan eg bare gå ud når du trekke ner. Det er fast prosedyre det der. Det er slik vi ordner det.
Vi la fra oss greiene våre. Tusla ut i korridoren og ned trappa hvor ballrommet var. Og der kasta de seg inn, de små. Og vi store satte oss ved et bord utenfor. Og Rållså kjøpte ei øl til meg og et glass vin til seg selv. Der satt vi og utveksla små setninger og rundt oss satt andre småbarnsforeldre i samme ærend som oss, og inne i ballrommet var det fest og det fløt baller overalt, gule grønne, røde og blå. og det var klatrevegg og TV non stop all night long. Og unger kom og gikk, men våre holdt stand, kom bare ut av og til for å avgi rapport og drikke en slurk vann.

Vi spiser. Rållså legger ungene og jeg går for å se fotball på storskjerm. Det er først da jeg merker at skipet har forlatt land, vi seiler mot sør i halvmørket. Jeg skimter så vidt jærkysten på babord side. Det gynger behagelig under føttene mine.
Det blir en fin kamp som jeg ikke husker noe som helst av. Jeg tror det var Frankrike - Honduras. Jeg snakker ikke til noen og blir ikke snakka til.
Jeg går og legger meg. Ungene sover, men Rållså mumler noe i det jeg manøvrerer meg oppi den fiffige køys mi. Jeg blir liggende en stund og kikke ned på ungene våre der de ligger krølla sammen i hver sin underkøye. Jeg sover urolig den natta. Kravler ned og brer dynene over ungene to ganger.
Endre snorker litt.
Det har han etter meg.


søndag, juni 29, 2014

En toukers med familien. Del 1: Fjeldaberne kommer

Det har gått mer enn to uker siden jeg blogga sist, men alt har en forklaring.  Vi har vært på en toukers i broderlandet i sør.
Jeg kjenner på meg at det blir en føljetong, dette her, for jeg har så mye å fortelle om, og så har jeg hatt tid til å lese, se fotball og bare ligge og glo tomt ut i lufta, mens jeg har vært foruten anledning til å skrive og skli rundt på feisen og den slags.

Sist gang familien vår dro til Danmark var det om Kristiansand i hurtigferja Superspeed, overfarten er behørig dokumentert i bloggposten 'Born to be wild'. Det er rystende greier.
'Aldri mer' var mantraet etter at vi kjørte i land den gangen. Lukta av magesyre reiv i neseborene og Karius bygget en hemmelig gang fra tanna si og bort til tanna til Baktus. For tjuende gang den dagen. Men det er lenge siden nå.

Vi  skulle reise med Stavangerfjord denne gangen.  Fra Risavika til Hirtshals. Med lugar med begrensa utsikt. Seile om natta, bli vogga i søvn av bølgene og våkne opplagt til en ny dag, mens skipet glir inn mot Danskenes ytterste  utpost mot fjeldabene og nordsøen.

Jeg hadde vært hos Ollve med helsetrøyelauget på Lørdagen, en gjeng friskuser som hadde sykla nordsjørittet som skulle se VM i Ollve's kjellerstue. Jeg syns jo Nordsjørittet er helt ånnas, jeg forstår det simpelthen ikke, men det er et fritt land.
Høydepunktet i programmet var Italia - England, som begynte midnatt, men det var tungt for de fleste av rytterne. Det har vært mer trøkk i kjellerstua ved tidligere mesterskap, for å si det sånn. Min hyllest til sykkelsporten besto i en sykkeltur fra Slaskamarkå og ned til Rekkefaret med en pose øl over styret og en Camel i munnviken. Det var så vidt jeg klarte bakken etter undergangen ved kolonihagen uten å måtte leie sykkelen, men heldigvis fikk jeg slitt meg opp kneika, og var ganske stolt av meg selv da jeg nådde målet 2 minutter seinere.
Puh.
Jeg sykla hjem igjen i totida på morgenen. Brisen og småsur etter at Italia hadde beseiret England på klassisk Italiensk manèr.

Vi hadde Søndagen til å pakke på. Jeg hadde vaska klær hele uka. Rållså hadde hatt innspurt på jobben, men nå var hun fri. Jeg pleier å være pakkeogstueogsjaueminister når vi skal på tur. Jeg rygger bilen inntil blokka, og så går jeg og blåser og bærer og stuer og kjefter på Rållså fordi hun har tatt med alt for mye leker eller klær. Men så sant hun ikke nebber tilbake så glir det av meg etter en stund. Hun kjenner meg godt, Rållså.
Det gikk bedre denne gangen enn man kunne frykte. Så lenge vi holdt oss i hver vår ende av transporten.

onsdag, juni 11, 2014

Jeg lukta fjøs og hadde kviser på haka og dun på overleppa.

Jeg kunne skrive side opp og side ned om det å vokse opp på gård, og det har jeg vel forsåvidt gjort også, ikke minst om sommerferien.
Sommerrferiene for meg var 1-2 uker i begynnelsen av August. Det var fint. Bortsett fra bilturen opp. Og bilturen ned.
Jeg ville ikke ha bytta med noen. Ikke med Danmark eller det forjettede sydens land eller hvor de nå reiste hen, de andre ungene.

Resten av sommeren besto av tungt eller kjedelig gårdsarbeid. Endeløse krangler med søsknene mine. Dagdrømmerier - lukta av dyr og diesel og nyslått gras. Lyden av en Massey Ferguson som sleit seg hjemover med en overfylt tilhenger med høye karmer.

I dag ville jeg ikke ha bytta vekk det heller. Men da - på åttitallet - ville jeg nok det.

Jeg spilte Twisted Sister for kalvene - og de dansa rundt i bingene sine - i fryd eller undring eller forskrekkelse. Eller reint sjokk.
Jeg reiste ikke utenlands før jeg fylte femten. Det var en klassetur til Oslo  med innlagt svipptur til Sverige.

Jeg fikk aldri helt taket på det å gå på ungdomsskole. jeg var drit i fotball, hadde få venner og var stor i kjeften. Jeg var ikke så veldig populær blant jentene heller. Jeg hadde lange armer, dunete overleppe, stort hode med kviser på haka og lukta fjøs.
Men til tross for alt dette - mot slutten av niende var det endelig ei - ei som ville holde meg i hånda og kysse meg på munnen og hun var fin og mild som en Junidag, og det gjorde underverker med selvfølelsen min.
Da gjengen med niendeklassinger og lærere og frivillige foreldre satt der, på den alt for varme Scania-bussen som lukta noe som minna om urin - med grønnprikkete seter, var det som om en frihetsfølelse som bobla opp i brystet, av en type jeg aldri hadde kjent før.
Vissheten om at det var ei som så på meg med forsiktige blikk og smilte til meg, og at ungdomsskolen var slutt, og at vi skulle til utlandet - verdens største land - som begynner ved Strømstad - og der skulle vi kjøpe kinaputter og godis.
Mesteparten av pojkorna brukte opp lommepengene sine i en spillehall inne i Oslo. Jeg og.

Og så bodde vi på et pensonat på vestkanten et sted, med store, grønne plener rundt - og der var det jeg fikk sitte og holde rundt henne - og det var faktisk også første gang jeg fikk ta noen på puppen.

På en famlende men ikke-tafsete måte.  Det var fint som bare det.

onsdag, juni 04, 2014

Changes

Det nærmer seg siste akt for barnehagen som ungene har gått i de siste to årene.

Det er kun èn bokstav igjen på skiltet som en gang så stolt var merket Barnas Hus, Avdeling Bekkefaret Kirke.
Man kan vel trygt gå ut ifra at det er plommetjuver som står bak vandaliseringen, men siden det bare er noen uker igjen til nedlegging er det ingen som bryr seg med å erstatte de bokstavene som mangler. Og av erfaring vet jeg at Plommetjuver ikke begrenser seg til plommer. Ikke når de er på vei til eller fra fest og kreativiteten eller kjedsomheten tar regien.

Vi hadde avslutningsfest for tre uker siden. Jeg sitter i foreldreutvalget, og var dermed involvert i planleggingen av festen, men stort sett var det ikke jeg som planla. Det var det damene som gjorde.

Vår barnehage har vært en fantastisk barnehage. I det siste kapittel skrives er det unger der med bakgrunn fra tett opp i mot 20 forskjellige land, og fire-fem forskjellige livssyn, og når vi kokte pølser var det tre forskjellige sorter.
Ei stor gryte med 'vanlige'.
Ei litt mindre med halalpølser, og ei enda mindre med kyllingpølser.

Jeg tror helt sikkert at 'samfunnet' kunne ha lært seg et triks og to om integrering hvis de tok turen innom. Ikke bare på grunn av pølsene, men i hverdagen har det strålende personalet gitt hvert enkelt barn omsorg og trygghet og grenser og fått dem til å fungere sammen.

Fremskrittspartifolk burde særlig ha mye å hente. Fra topp til bunn.

Festen ble en skikkelig fest, mange foreldre hadde med mat, og Rållså og jeg hadde sangstund med ungene, eller hun hadde sangstund og jeg var en slags backup-singer, der jeg blant annet viste hvordan skjørtet, moffa, fjæra, hatten og rumpa til Tante Monika svingte. Rållså rulte. De var i hennes hule hånd.

Personalet fikk godord og medaljer og kroner og diplomer, og noen av dem var blanke i øynene, for de har jobba sammen i mange år, og nå snart skal de spres rundt i andre barnehager og omgi seg med andre kolleger og unger og foreldre og på en måte skal de begynne helt på ny og det må de fleste av ungene også, og det er sårt å tenke på. Vemodig.                     

Mange av ungene kunne ikke et eneste ord norsk da de kom dit, men det går sjelden lang tid før de roper når de ser meg komme INGRID OG ENDRE SKA HJEM! I NITTENITTIFEM!
Snart vil lyden av barns lek og latter forstumme.

Årsaken til nedleggelsen er at det ikke er rom til dem i herberget lenger. Det er ironisk, synes jeg at Kirka - som eier bygningen - hiver barnehagen ut fordi de har fått penger og skal pusse opp og trenger plassen selv.

Ei stille natt skal jeg snike meg ned og knabbe den siste bokstaven. Da er liksom sirkelen slutta.