En toukers med familien. Del 1: Fjeldaberne kommer

Det har gått mer enn to uker siden jeg blogga sist, men alt har en forklaring.  Vi har vært på en toukers i broderlandet i sør.
Jeg kjenner på meg at det blir en føljetong, dette her, for jeg har så mye å fortelle om, og så har jeg hatt tid til å lese, se fotball og bare ligge og glo tomt ut i lufta, mens jeg har vært foruten anledning til å skrive og skli rundt på feisen og den slags.

Sist gang familien vår dro til Danmark var det om Kristiansand i hurtigferja Superspeed, overfarten er behørig dokumentert i bloggposten 'Born to be wild'. Det er rystende greier.
'Aldri mer' var mantraet etter at vi kjørte i land den gangen. Lukta av magesyre reiv i neseborene og Karius bygget en hemmelig gang fra tanna si og bort til tanna til Baktus. For tjuende gang den dagen. Men det er lenge siden nå.

Vi  skulle reise med Stavangerfjord denne gangen.  Fra Risavika til Hirtshals. Med lugar med begrensa utsikt. Seile om natta, bli vogga i søvn av bølgene og våkne opplagt til en ny dag, mens skipet glir inn mot Danskenes ytterste  utpost mot fjeldabene og nordsøen.

Jeg hadde vært hos Ollve med helsetrøyelauget på Lørdagen, en gjeng friskuser som hadde sykla nordsjørittet som skulle se VM i Ollve's kjellerstue. Jeg syns jo Nordsjørittet er helt ånnas, jeg forstår det simpelthen ikke, men det er et fritt land.
Høydepunktet i programmet var Italia - England, som begynte midnatt, men det var tungt for de fleste av rytterne. Det har vært mer trøkk i kjellerstua ved tidligere mesterskap, for å si det sånn. Min hyllest til sykkelsporten besto i en sykkeltur fra Slaskamarkå og ned til Rekkefaret med en pose øl over styret og en Camel i munnviken. Det var så vidt jeg klarte bakken etter undergangen ved kolonihagen uten å måtte leie sykkelen, men heldigvis fikk jeg slitt meg opp kneika, og var ganske stolt av meg selv da jeg nådde målet 2 minutter seinere.
Puh.
Jeg sykla hjem igjen i totida på morgenen. Brisen og småsur etter at Italia hadde beseiret England på klassisk Italiensk manèr.

Vi hadde Søndagen til å pakke på. Jeg hadde vaska klær hele uka. Rållså hadde hatt innspurt på jobben, men nå var hun fri. Jeg pleier å være pakkeogstueogsjaueminister når vi skal på tur. Jeg rygger bilen inntil blokka, og så går jeg og blåser og bærer og stuer og kjefter på Rållså fordi hun har tatt med alt for mye leker eller klær. Men så sant hun ikke nebber tilbake så glir det av meg etter en stund. Hun kjenner meg godt, Rållså.
Det gikk bedre denne gangen enn man kunne frykte. Så lenge vi holdt oss i hver vår ende av transporten.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke