fredag, mars 26, 2010

Folkeskjela - trykk 'bra' hvis du er enig.


Med internettet kom muligheten for at hvermannsen kunne ytre seg i det offentlige rom. Uten å sende brev til lokalavisa, uten å være nødt til å oppgi hvem han er (jeg er nesten helt sikker på at hvermannsen er en mann). Uten fare for å måtte stå til ansvar for hva han sier.

Denne bloggen er jo forsåvidt et eksempel på en slik kanal. Her er de fleste av oss anonymne eller semianonyme.

Kommentarfeltene i nettavisene er et annet. Her kan man gulpe og spy og 'provosere' og mene akkurat hva man måtte ønske. På toppen av det hele kan man trykke på en knapp (dagbladet er noen resere på dette) hvis noen mener det samme som en selv: TRYKK 'BRA' HVIS DU ER ENIG MED MEG. Jo flere braer, jo braere er kommentaren.

Det er 99 prosent synsing - overskriftene fra avisene er ofte tendensiøse - og debatten har tilsynelatende ikke noe lavmål i det hele tatt. The ground is not the limit.

'Avstemninger' på internettet er et annet fenomen som folk later til å synes er givende. Her har vår ellers så seriøse lokalavis kastet seg på bølgen, og hver dag har man en avstemining om mer eller mindre interessante tema: BØR TUTTETREET FÅ PUSTE?, BØR FLYKTNINGER FÅ BEDRE BOFORHOLD? (Her mente 85% av siddisene at nei, de hadde det mer enn godt nok).

Jeg må innrømme at jeg noen ganger ikke klarer å motstå 'trykk her-knappen'. Som regel ender jeg på den siden som får 10-15%. Vel - imorges - imorges bladde jeg igjennom avisa i mitt lille morgenrituale, og fant ut at i går hadde man hatt avstemning på denne problemstillingen:

ER DET GREIT AT BERGENSERNE BETALER DOBBELT SÅ MYE BOMPENGER SOM OSS?

Sytti prosent mente at det var HELT i tråd med rettferdighetssansen deres. Og for èn gang skyld var jeg enig.

Men jeg har en mistanke om at de som mener mest og får flest braer er akkurat de samme som satt og 'provoserte' i klasserommet på ungdomsskolen. Det kan man ofte se på skriveferdighetene de presenterer.

onsdag, mars 03, 2010

Jump


I hovedstaden har de et skianlegg - Homlekomla - som er mer enn et skianlegg. Det er et skianlegg som har røtter tilbake til da den første Norske kongen - som egentlig var en dansk, medium innavlet prins - subbet rundt med ski på beina. Ivrig etter å adoptere skikker som lå den norske folkesjela nært.

Homlekomla er et nasjonalsymbol. Det var her Soddvar Grå brakk staven i 1982. Det var tider det. Og folk kom i hopetall for å se trøndere og Brummundøler og alskens skikonger og dronninger og vifte med det vakre norske flagget og rope heia og synge javielsker og spise pølse og vise verden at vi var svingode på ski. Med 'verden' mentes finner, svensker og sovjetrussere.

Nå har de endelig pussa opp anlegget foran det forestående skiveem neste år. Og det er så stas atte. Det kosta noen mill'joner mer enn man først hadde sagt, men det er det absolutt verdt.

Hoppbakken er selve juvelen i krona, splitter spjonke ny og diskusjonen har gått høyt og lavt om hvem som burde få æren av å være den første til å hoppe.

Nå er det allerede bestemt at damehopperen Anikke Skagen skal være først, men jeg har noen kandidater til hvem som kan være nummer to. Eller hoppe 'ant' som man sier.

Stiv Mensen er min soleklare favoritt. Hun er norsk, blond og for folk flest og mot hijab og muslimer og fremmedkulturelle på et generelt grunnlag. Dessuten er hun mot skatt og avgifter og mot å stjele skattebetalernes penger.
Men hvorfor stoppe der, egentlig?
Hele styret i det velmenende partiet hennes burde fått anledning til å sette utfor kanten.
En pølse i hånda og Stiv og kumpanene hennes i fritt fall. Stort bedre kan det knapt bli.

Det var èn som foreslo Rullah Knekar som førstemann. Et godt forslag selv om han ikke nådde helt opp på min liste.

Heia Norge, dere!

tirsdag, mars 02, 2010

This and that


Som jeg satt med en dobbel porsjon babygrøt og forsøkte å fordele den jevnt mellom mine to små gikk det flere tanker igjennom hodet samtidig.

Den første var at Ingrid og Endre sannelig ikke er så verst til å spise grøt - sin unge alder tatt i betraktning. Og så kjente jeg en økende respekt for alenemødre som fikser jobb og unger hver dag twentyfourseven. Etterhvert som jeg kom lenger ned i skålen modererte jeg lovprisningen vedrørende spiseteknikk noe.
Annenhver skje var ikke optimalt for noen parter. Endre ble sur fordi det ikke gikk fort nok og Ingrid ble fjern fordi det tok for lang tid mellom hver gang skjeen fant veien mot henne. Da hadde jeg en baby som sutret og en som satt og vred seg og konsentrerte seg om helt andre ting enn å spise. Da måtte jeg bruke enda mer tid på å få henne til å gape og Endre måtte vente enda litt lenger før det ble hans tur og det likte han dårlig. Og så fant begge ut at det var jo tid nok til å putte hendene i munnen og så gni dem i fjeset og da sved det nok litt i øynene. Jeg skulle gjerne hatt et par ekstra armer under matingen.

Jeg er som en fuglepappa tenkte jeg. En fuglepappa med insekt i nebbet. Og èn unge som skriker mye høyere enn den andre og når de skal ut av redet er den dobbelt så stor som den andre fordi den har fått mer mat. Stor og rund men knapt nok flyvedyktig. Jeg lager en strek midt på grøten for å dele mest mulig rettferdig.

Og så tenkte jeg mer på det der å dele og vente på tur.

Èn gang tidlig i russetiden (omtrent 1993) satt jeg i midten i et baksete i en bil på vei til byen. En halvannenliters plastflaske med suspekt hjemmelaget vin ble sendt fram og tilbake mellom oss tre der bak og jeg drakk hver gang den ble gitt meg.

Jeg ble fullere en jeg pleide. På min triumfreise gjennom Stavangers natteliv presterte jeg å få juling av en større gruppe sossegutter etter å ha sagt dem noen sannhetens ord. Senere på kvelden spydde jeg i et smug. Hjemmelaga vin er skumle saker.
To dager etter var jeg på forsiden av en lokal avis. Sittende bakfull på enden av ei brygge. Man måtte kjenne meg for å se at det var meg. Overskriften var noe om at våren var kommet.