onsdag, september 26, 2007

Roundroundroundround, I'll get a round.


Jeg har tidligere ytret min antipati mot kjipaser og pinfanter, og vil gjerne begynne dette innlegget med en selvopplevd happening fra 1/3- festivalen i Pistiansand for et drøyt tiår siden. Scenarioet er som følger. '...Påskeharen våkner klam og bakfull i tomannsteltet til Tvitten (av kjennere døpt 'Trangia'), det er tidlig Juli, tidlig Lørdag morgen, Tvitten sover, og Påskeharen trenger pils (fortrinnsvis avkjølt, men tar til takke med det meste)for å reparere på gårsdagens utskeielser. Problemet er at ølsalget i butikkene ikke starter på leenge. Til alt hell snubler Haren over et par svensker som sitter og ruger på tre kasser kald Pripps. Haren spør høflig om det er mulig å kjøpe en kald øl av dem, og blir møtt med dette svaret: 'NEEI, MÅSSTE HA LITET SJÆLV, VA, MÅSSTE KOMMA LITET I STEMINING'! Det kjentes som et slag i ansiktet, jeg vaklet vantro bort fra åstedet, mens jeg stemplet en hel nasjon som møkkafolk. Jeg kjenner en super svenske, nei- teknisk sett to, forresten - så dette var selvsagt en grov stigmatisering.

I England kjøper man runder når man er på pub- en fin skikk synes jeg, det er veldig inkluderende og lunt og sosialt. I motsetning til å sitte å klamre seg til sin egen halvliter, livredd for å svi mer spenn enn man i utgangspunktet hadde budsjettert med. Det var vel Runar som først begynte å kjøpe runder i vår omgangskrets, og det skal han ha - han har kjøpt sin andel runder den gutten. Og jeg også, synes jeg. Problemet med runder kan gjerne være at noen drikker øl som om det var melk, mens andre drikker det som om det var, tja? Øl. Det krever med andre ord sin mann (og dame) å drikke synkront. Særlig når man har vært ute en stund, og man kanskje ender opp med å kjøpe øl til masse folk man kanskje ikke kjenner en gang. Likevel synes jeg det er en æressak. Hvis man har råd til det.

torsdag, september 20, 2007

En snartur i påskeharens indre


Det er rart med forpliktelser.
Det er rart at hvis man har forventninger til seg selv, til oppgaver man skulle ha utført, så kan det føre til lammelse av kreativitets-senteret i hjernen.
Og jo mer man venter, jo mer man man utsetter det man skulle eller burde ha gjort - jo tyngre blir det å hente seg inn igjen. Selv har jeg en tendens til å spore av, og drøye utførelse av påkrevde gjøremål relativt ofte. Disse samler seg igjen til en gigantisk svart sky, som henger over meg og hensetter meg i en tilstand av konstant dårlig samvittighet. Og så blir jeg gjerne sur og irritabel når noen minner meg på det. Og slik går no' dagan. I utilstrekkelighetens navn.

tirsdag, september 11, 2007

Star Wars on ice


Jeg burde vel skrive noe om valget, men jeg velger å la være.
jeg vil heller skrive om superhelter. Superhelter med trange, fargerike trikoter som strammer både her og både der, og ekstrautstyr som foreksempel at de er kjempesterke, eller kan fly, eller i det minste klatre rett opp loddrette vegger.
Jeg liker ikke superhelter, og det har jeg aldri gjort. Det er vanskelig for meg å forstå fascinasjonen. Batman, Spiderman, Fantomet, Supermann... For meg er de en gjeng dimlinger som ser fjollete ut, og gjør fjollete ting. Og skulle valget stå mellom å la Jorden gå under og å bli flydd i sikkerhet av en fyr i kondomdress, ville jeg valgt det første. Uten tvil.
Scifi-gjengen i Star Wars har heller ikke akkurat fenget meg. Men Star Wars on ice er et konsept jeg ville like å se. Darth Vader på glattisen.

fredag, september 07, 2007

Gøy


Slangeleder har bedt om fyllehistorier, rållsrau har bedt om baby, og for enkelhets skyld drar vi en fyllehistorie først.
Det er forsåvidt nok å ta av i så måte. Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at rølpefaktoren var høyere når vi gikk på byen før. Og når Åsbjønn var i slag, var han en garantist for rølp.

Dette var en Søndag helt på slutten av nittitallet, og Martinique var en middels trubadur-plass med mange fyfylkinger blant det faste klientellet. Med andre ord skjedde dette før plassen for alvor begynte å henvende seg til unge menn med tvilsomme musikalske preferanser og ettersittende, fargerike singlets.

Nåvel, denne kvelden var vi samlet - en større mengde folk fra kretsen, ellers var det glissent, og det var alkohol inne i bildet.
I en pause, en 'pissepause' som det heter på disse kanter, sto jeg og vasket hendene etter endt urinering. Rahald kommer ut fra en bås(jeg MENER det var Rahald), og inn på herretoalettet treder en rimelig svær, rimelig full mann. Han presenterte seg ikke, men hadde følgende å melde : ' HVIS NOGEN SPØRE AIN GONG TE OM DAR GÅR FERJA TE BRUSAND, SÅ SLÅR ÆG DI RETT NER, DAR GÅR FAEN KJE FERJA TE BRUSAND'. Jeg slet voldsomt med å holde meg alvorlig, og kunne se at Rahald også hadde problemer. Begge begynte å fnise, og unisont spør vi vår ukjente venn: 'Ka ti går ferjå te Brusand?' Før vi bryter ut i latter og stormer ut fra toalettet for å skjule oss bak den brede ryggen til Åsbjønn. Fyren følger illsint hakk i hel. Men heldigvis er Åsbjønn mer enn beredt til å forsvare oss. Han begynner å smådytte vår venn, mens han ler og glor ham inn i øynene. Vi benytter anledningen til på ny å be om ferjetider, og på dette punktet er vårt nye bekjentskap aldeles rasende. Men Åsbjønn er et fjell av muskler og glitrende smykker, og vi er trygge - og vi ler og ler, og det endte med at typen ble kastet ut fra Martinique, og vi går vi også. For å fortsette festen et annet sted.

onsdag, september 05, 2007

Bygdedyret


Eg snubla ein gong og gjekk på trynet, slik møtte eg første gong
Bygdedyret.
Eg låg i grøfta og blødde, og kjende meg krank og svak –
bøygd under blikket til dyret, vridd
i eit strupetak.

Bygdedyret har auger som ser, øyrer som høyrer, og hender som ber,
Og siklande, vidt opent gap.

Ei gryande trass i meg vakna
Frå slumring i hine år –
Og alt som før visna og spakna – gav føde og vart til eit bål.
Eg reiste meg opp og reiv pisken – ut av dyrets grep, og
Rasande let eg han falle, slik tvinga eg beistet i kne.

For alle du dolka i ryggen, og såra i gjerning og ord,
Alle dei svake og rare du kua kvar enn du fòr.
Alle som ikkje passa i småruta Bygdedyr-land,
Og glansbiletet rakna.
Sjøl om du trudde du vann.

tirsdag, september 04, 2007

Ein hausta dag


Det er durelyd i hodet mitt, soyastøv i øynene, og jeg er i en tilstand hvor jeg er 50 prosent rastløs, og 50 stuptrøtt.
Lufta ute er kald og klar, og sjøen går hvit utenfor kaien, og hver halve time kan jeg skimte tæuferja i sin evige pendling mellom tæu og Tavanger.
På slike dager ønsker jeg at jeg var en hvit måke som lå og seilte på vinden. Bare jeg slapp å spise hva de spiser. For det er visst for det meste søppel.