fredag, desember 30, 2016

Om å køyra buss i mørkret

Om å venta
Om vind mot andletet
Om kan hende å høyra han før du kunne sjå han
Bussen
Om lysa som skjer seg igjennom mørkret

Om å halde ut armen
Om når han stoggar
Om å kjenne varmen frå - kupeen?
Om det korte nikket frå sjåføren
Hei
Om å ta seg bakover med hendene på seteryggane
Om armane som liksom går først og føtene etter
Augene til sjåføren i spegelen
Den litt brå oppstarten
Om å ta av  seg sekken før ein set seg. Setje han mellom beina.
Om duren frå motoren.
Om det raude lyset i masta på Lauvåsen-sendaren
Som ein draum
Og panna mot ruta
Og svevnen i augene
Om reisa til
Eller frå

fredag, desember 23, 2016

Englar og snøen

Det er julaftan 2014. Dagen startar som vanleg kring 0600. Men me merkar ikkje så mykje til den berømte julefreden. Ikkje enno. Først skal me igjennom det obligatoriske stresset om morgonen, som alltid når me skal nå noko, mens to par barneauge sit halvt hypnotiserte av Julemorgon på fjernsynet: Finkleda som ikkje er strokne enno. Utveksling av gåver med søskena mine; klemmar i all hast. Til- og frålappar som manglar. Baggar og bereposar plassert ved utgangsdøra. Eit tidsskjema som berre held, dersom eg held trykket på. Eg vart nemleg fødd ti minutt for tidleg. Min andre og betre halvdel vart fødd fem minutt for seint. Det er ein uslåeleg cocktail, kvar gong me skal ut døra: Småspringa mot bussen, med slipset vrengt over aksla. Bussen, som kanskje er på tida.  Frå bussen til ferja, som er full av andre menneske i meir eller mindre tilsvarande situasjon, som skal feira jul i Ryfylke. Ein eim av parfyme og barbervatn. Klapring av høge hælar mot linoleum.
På Tau ventar svigerfar, pappa, privatsjåføren, julenissen, og ikkje minst: Bestefaren med stor B. Det er forventning i lufta, og høge, ivrige barnestemmer. Og på Jørpeland ventar svigermor, mamma, kjøkkensjef, omsorgssjef, planleggingsminister og Mommo med stor M.
Dei skal i kyrkja, men ikkje eg. 
Eg skal hente mor på Randøy.  Eg køyrer litt kvassare enn det som er lovleg, mest av gamal vane. Det er lite trafikk. Svingar opp bakken på Kåda. Køyrer rolegare på vegen tilbake. Høgre framhjul på den kvite stripa. Mor snakkar om far. Eg seier ikkje så mykje.
Det vart jul, det vart pinnekjøt og riskrem og onkel Asle, som hadde kjøpt altfor dyre presangar til ungane, og papir som flaut, medan me åt kake og drakk kaffe. Og eg kunne ikkje fått pressa ned ein einaste bit til. Og ein son som sat i fire timar i strekk med legoen, og ei dotter som dansa over golvet med den nye Frost-kjolen, med draum i blikket.
Det verkelege høgdepunktet kom då eg køyrte mor heim igjen i åttetida, og det byrja å snø store snøfiller, akkurat då me kom til Vatne. Snart sto snøen kring bilen, som om me var i eit hemmeleg rom. Og på bilradioen spela dei Jussi Bjørlings O helga natt. Eg skrudde opp lyden, og me var inni det tette, kvite snødrevet, som i ein David Lynch-film: Aleine i verda, i eit hemmeleg rom, eller i ei snøkule som hadde vore rista kraftig i ein magisk dimensjon. Og musikken fylte meg heilt i julekvelden. Og på Jørpeland låg ungane og sov, mjukt mot kvar si pute. Og garden heime låg som eit julekort. Og på gravplassen over huset blafra lyktene under Randåsen.

Eg bar mor sine gåver inn, ga henne ein klem og køyrte tilbake mot Jørpeland for andre gong, og i Bjørheimsbygd var det ungar ute og hadde snøballkrig og laga snømenn. Og englar i snøen.
Med dette ønsker eg alle ei god jul.
Juleharen

torsdag, desember 22, 2016

Pyntegrønt

Mormor var veldig lite fotogen, noe hun selv var klar over. På de fleste bildene vi har av henne er hun på vei ut av fotografiet, gjerne med en grimase som sier det meste.
Jeg tror jeg kan telle på en hånd de bildene jeg har sett hvor hun ser bra ut.
Det var noe med måten hun vrei ansiktet på. Kanskje hun hadde angst for å bli fotografert, og  det ville i så fall være fullstendig legitimt.
Men hun likte å pynte seg, med ringer på fingrene, armbånd om håndleddene, og store smykker om halsen.
Hun hadde langt, tjukt, grått hår som hun pleide ha i satt opp i en dult i nakken.
Hun gikk alltid i skjørt. Jeg syntes hun var ei flott dame.
Da jeg var i ferd med å bli en ung mann, innledet Mormor og jeg vår egen førjulstradisjon. Hun var i ferd med å bli en gammel dame, eller ei gammel kjerringa, som hun selv sa.
Hun hoppet nok ikke så høyt lenger, men replikken var like kjapp som den alltid må ha vært.
Vi hadde en ettermiddag sammen - hvor vi gikk ut og fant grønt til julepynt - på Kåda vokser det alskens vekster innunder fjellet.
Barlind, kristtorn, edelgran, furu, einer (Braje), nypebusker og så videre.
Jeg hadde en kniv i beltet (hvis jeg fant en, hvis ikke hadde jeg en halvsløv kjøkkenkniv), begge hadde støvler på, hun hadde lånt en allværsjakke av mor elle far, og hadde et skaut om hodet.
Hun snakka og snakka, og spurte meg om ting og jeg svarte, men ofte trakk hun sine egne slutninger før jeg egentlig hadde svart. Hvis det først hadde skjedd, så var det ingen vits i å korrigere henne.
Vi gikk over beitene, og der det var ulendt bød jeg henne armen min, eller hånda, og det kjente jeg at hun satte veldig pris på, og antagelig syntes hun at jeg var en ekte gentleman.
Jeg opererte som kutte-og kappe-ansvarlig, og var han som bar. Og hun var den som pekte på hva vi skulle ha.
Vi fant alltid rikelig av det vi trengte, og bakken lukta visnende løv, og de avkappa grinene lukta granbar, og jeg vet ikke om vi pleide å hente til Farmor også, men jeg tror ikke det, og når vi var ferdige var det begynt å mørkne, og sauene ville stå dørgende stille foran den enslige lyspæra som lyste på veggen, taust ventende på at døra ville bli åpna slik at de kunne komme inn.
I løa ville man høre noen som gikk ned trappa, og kyrne ville begynne å raute, og et menneske som kanskje var far ville skru på lyset - vri over den sorte bryteren, først på siden opp mot veien, og så den mot tjødnå, og så ville han renske fôrbrettet - først med en høygaffel, lempe det inn til kvigene som sto innerst, og så ville han gå over med kosten, før han kunne trille ut kraftfôr til ivrige kyr som sto og rugga på de store hodene sine.
Men Mormor og jeg ville gå sakte opp bakken mot huset og legge pyntegrøntet på trappa, og der ville jeg hjelpe henne av med støvlene.
No ska det smak godt me ein kopp kaffe, ville Mormor si.
Og det gjorde det alltid.

onsdag, desember 21, 2016

Drageid

Det som gjorde mormor spesiell i sin generasjon var at hun var så frittalende. I Ryfylke er det ikke så vanlig å snakke fritt, og jeg tror mange folk derfra lot seg fortrylle eller forskrekke av den kjappe og friske replikken hennes. Hvis de i det hele tatt forsto den brede trønderdialekten. Men hun lo mye, og det er jo også universelt, men heller ikke så vanlig på disse kanter.
Vi ungene høsta anerkjennelse blant vennene våre for å ha en så kul dame til mormor. Hun kunne tulle med alt, og si ting som ingen andre besteforeldre ville drømme om.
Evnen til å bli fornærmet var også framtredende, selv om det kanskje bare var vi nærmeste som opplevde henne sånn.
Hun kunne bli så fornærma at hun ikke snakka til folk på flere dager, men det gjaldt ikke for oss som var barnebarn.
Hun var overbevist arbeiderpartist, og i hennes øyne kunne ikke GHB (Gro Harlem Brundtland) si eller gjøre noe feil, og ingen av dem før henne heller, Gerhardsen og gjengen.
Mormor gifta seg med morfar da hun var veldig ung, og han var nylig blitt blind i ei gruveulykke. Jeg tror det var 25 år i aldersforskjell, og dette til tross, så var det hun som var ubestridt kaptein på skuta hjemme på Malm.
Vi mennesker er alle kuler i dette gigantiske flipperspillet som er livet.
Vi blir prega av tiden vi vokser opp i, av valgene vi tar, og alle disse tilfeldighetene som går på hvem man møter, og hvilke dører som åpner eller stenger seg, og hvor veien svinger, og  om den sædcella eller den finner veien til  det egget, eller bommer med en hundredels millimeter. Eller et tusendels sekund.
Mormor var arbeiderklasse, og bar etternavnet Drageid før hun blei en Sætran en gang på 40-tallet.
Jeg elsker etternavnet Drageid. Det er liksom noe mytisk og urtids med det. Som det også var med mormor.
Jeg har i ettertid vært lei meg for at jeg ikke hørte bedre etter når Mor og Mormor fortalte om slekta oppi Flatanger. Jeg klarte aldri å skille mellom alle navnene, mellom naboer og slektninger og venner, jeg hørte det bare i lukta av kaffe og sigaretter på kjøkkenet oppunder jul, mens regnet spilte mot ruta, omtrent som i dag.

tirsdag, desember 20, 2016

Romrom

For de fleste unger som vokser opp i dette landet er Desember en spesiell måned, mørk og pynta, og med en tung forventning om ukristelige mengder julepresanger i den andre enden.
De sier det handler om Jesus, men alle vet at det er Mammon som er i sentrum.
Da jeg var barn var også Desember spesiell.
2-3 uker før jul pleide mormor å komme og bo hos oss, helt til  over nyttår.
Mor planla Desember ned til minste detalj - med løkkeskrift skreiv hun ned hver dags gjøremål: kakebaking, husvask, pynting ølbrygging og sying av kjøttrull.
Det var vel særlig de siste to punktene der som var mormors spesialfelt. Pluss krumkaker.
Vi ungene elska å ha mormor på besøk. Vi elska at hun tøyste og tulla med oss, at hun var med oss og spilte kort, at hun satt sammen med mor og  røyka og drakk kaffe og snakka på brei trønderdialekt om folk i Trøndelag. Folk som jeg stort sett ikke hadde noe ansikt på - av Lovise, Å'n Kalbon. Å'n Gustavsn å dæm.
Mormor var ei fantastisk dame.


søndag, november 27, 2016

kremming

Det finst mang slags folk, og éin skilnad ein ser tydeleg, er evna til å tena pengar på kjøp og sal: 
Å selja dyrt og kjøpa billeg.
Eg er meir av typen som kjøper dyrt og gjev vekk. Men samanlikna med dei som deltek i Luksusfellengreier eg meg bra. Så det finst verre enn meg.Torgseljar på fast basis kunne eg nok aldri ha vore. Det krev eigenskapar eg ikkje har: Pågangsmot, evna til å framsnakka produkt av god og mindre god kvalitet på ein tillitsvekkjande måte, og til å henta ut profitt og gleda seg over ein god handel.
Eg har prøvd. Eg har sett juletreseljarar skamlaust promotera tre som kanskje ikkje var så fine. Eller nyhogde.
Skeive og pjuskete tre bydde fram som snorbeine og flaskegrøne. Det hende at eg raudna usynleg i desemberkvelden.
Det var 1998. Eg gjekk på timeløn. Eg fortente ikkje løna mi. Det var det derimot andre som gjorde. Heldigvis eller diverre. Men det er ei fin stemning der oppe på torget på Hillevåg før jul. Og alle trea er frå Ryfylke og hogd for berre nokre timar sidan. Det luktar kvae, og asfalten blenkjer våt i den milde stavangervinteren.
Det har vore gonger eg har freista gjera pengar på å selja varer på den frie marknaden. Me hadde ein forpaktar heime på Kåda som heitte Jostein. Det må ha vore i 1992. Han hadde to famnar bjørkeved som han baud meg til ein gunstig pris. Sådde tanken om at eg kunne kappa han opp i 30 centimeter og selja i sekk. 50 kroner sekken.
Tanken vaks seg til eit rankt pengetre i bakhovudet mitt. Eg slo til. Rigga kappsaga på Massey Ferguson-traktoren, laga eit stativ til vedsekkane og sette i gong med å kappa. 
Eg har alltid likt å jobba med ved. Det frir til urmennesket i meg. Lukta av frisk sagspon kitla i nasen. Lyden av dårleg filt gardssag kvein i øyra. Då den jobben var gjort, mellomlagra eg formua mi på løa og sette inn annonse i Aftenbladet: Bjørkeved til salgs. Kr. 50 pr. sekk. Og så telefonnummer under.
Eg disponerte bil, ein Nissan Kingcab pickup, som til dags dato er det einaste køyretyet eg har eigd som eg har vore verkeleg glad i. Denne fekk køyrt seg - i bokstaveleg - og overført betydning. Dessutan var han perfekt til denne nye attåtnæringa mi. Det tok ikkje lang tid før eg fekk bestillingar. Ein sekk i austre bydel. Ti sekkar på Våland. Sju på Mariero. Ei grøn presenning surra med mulaband.
Eg gjekk på vidaregåande i 1992, og den beste venen min heitte Runar. Han rekrutterte eg til sidemann og kartlesar.Han hadde hår til langt ned på ryggen og svart skinnjakke. Folk som ikkje kjente han, kalla han  Geniet med det langa håret bak ryggen hans. Det var fordi han hadde betre greie på politikk, musikk, språk og litteratur enn alle dei andre på vidaregåande. Med rock og blues frå 60- og 70-talet som spesialfelt. Økonomi og sal var kanskje ikkje blant dei fremste kvalifikasjonane hans. Heller. 
Me skulka dei tre siste timane ein fredag i november. Det var slaps ute, Tiedemanns raud mixture i førarhuset, The Doors på stereoen. Veldig god stemning då me trilla om bord på motorferja Strand. Stemninga heldt seg forresten god heile tida, sjølv då me rota rundt på Våland i slaps og halvmørke. Geniet med andletet bøygd over kartet: HØGRE HER! HØGRE!
Han som skulle ha ein sekk, bestilte ein til veka etter òg. Kvifor kjøper du ikkje tre-fire?  spurde Runar. Men det hadde han visst ikkje økonomi til. For han passa det best å få ein sekk i veka, boren opp til andre etasje. Ein krølla femtilapp i handa. Kunden har alltid rett, men kunden veit ikkje kva som vert sagt om han når handelen er avslutta.
Då all veden var levert, og me hadde betalt ferja begge vegar og fylt bensin, hadde me 300 kroner att. Det var noko i underkant av kva eg hadde von om på førehand. Kva dei vart brukt til, treng me ikkje nemna her. Det var kanskje ikkje med tanke på eit framtidig imperium for sal av bjørkeved. Eg ser det no.
Ein skal drikka mykje øl for å leva av panten,.sa Runar. Og det lo me godt av.


lørdag, november 26, 2016

En sylynn toer



Chelsea-dama hadde rett.
Det var enda bedre i andre etasje.
Vi var fortsatt nesten alene i konserthuset.
Vi gikk forbi en puttifluttipott-salgsstand der de solgte julete effekter til barn til skandaløse priser.
Vi satte oss i de dype skinnstolene med ryggen mot regnet.
Min nevø og jeg fant til vår store glede et strålende trådløst nettverk, kobla opp Sumo - og forsvant inn i andre omgang av Southampton-Liverpool.
Det ble en hel del brøling og frustrasjon over brente sjanser. Antakelig mer enn hva som er vanlig i disse lokalene. Min nevø på 13 smilte og kikka seg rundt, og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var beskjemmelse eller beundring i blikket han sendte sin engasjerte onkel.
De minste barna gikk på oppdagelsesferd i bygget med de skinnende korridorene, leende og småløpende.
2-3-4 toalettekspedisjoner.
Det kom flere mennesker. Nisseluekledde, forventningsfulle unger. Besteforeldre rullet i parfyme og aftershave. Foreldre i fuktige ytterklær, med mobiltelefonen i den ene hånda og en unge eller to i den andre.
Min flokk oppførte seg eksemplarisk. De største passa på at de minste var med, og jeg hadde over åtti prosent kontroll. Vi gikk opp trappa og fant setene våre. De var fremst på tredje balkong. Min eldste niese sa snusfornuftig at de som absolutt ville sitte ved siden av hverandre måtte få velge, men det ble nedstemt av meg.
Eg bestemme. Alle sitte der di sitte!
"Putti Plutti Pott og Julenissens skjegg er en norsk barnemusikal skrevet og komponert av artisten Per Asplin i 1969. Musikalen forteller eventyret om nissegutten Putti Plutti Pott som reiser til Onkel Per, Petter og Caroline med Julenissens trylleskjegg"
(kilde: Wikipedia)


Det har blitt laget mye søppel og elendig musikk og sjokkerende dårlige show og konserter merka med merkelappen 'Jul'. Faktisk så mye at det har blitt en egen sjanger.
Innholdsmessig er Putti Plutti Pot helt i bånnskiktet i så måte.
Onkel Per og Petter og Caroline får besøk av en liten nissegutt (PPP). Han faller ned i peisen deres, han har knabba et trylleskjegg (!), De drar til nisseland, hvor en agent (nisse med solbriller og frakk) stjeler skjegget fra dem, men det går bra til slutt.
Alt er kompa med overarrangert orkester-gladjazz som er en prøvelse for mange av oss som har en viss kritisk sans når det gjelder musikk.
Til alt overmål er musikken på boks, mens synginga er live.
Sånn sett er det å gå på denne forestillingen helt der ute med da jeg dansa med tøysjiraffen Lollo på Mallorca for halvannet år siden.


Det er så krampaktig koselig at det får Vidar Lønn-Arnesen til å virke som en melankolsk og mystisk fyr.


Men livet er fullt av kompromisser - alle de seks ungene jeg hadde med meg - fra 7 til 13 koste seg.
Jeg satt og kikka på dem, de lo og ropte til dem på scenen: NEI! DU GÅR FEIL VEI!, de sang med på sangene - de likte faktisk dette rælet. Veldig godt.
Man kan ikke være prinsipiell surpomp når man er med unger på show.
Skuespillere og dansere og regi og kulisser - alt det der var helproft.
Etter en times tid var det pause.
Ungene ville selvsagt ha noe i kiosken. De var seks stykker. Stive priser. De eldste var så beskjedne at de syntes det var 'alt for dyrt' for meg å kjøpe til alle seks. Hjertet mitt knuste med et skjørt lite pling.
Det ble en kartong juice på hver, og to ruller Smil på deling. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe risengrynsgrøt, men allerede mens vi sto i køen, opplyste stemmen på høyttaleren o at det var fem minutter til andre akt skulle begynne.
Det var mye av det samme. Voksne og unger som liksom var nisser, foroverlent, med skøyeraktige blikk, overdimensjonerte ører, og hendene på knærne.
Flørten med salen (med hovedvekt på den yngre delen av publikum) fortsatte med uforminsket styrke, og den generelle stemningen var aldeles upåklagelig.
Hvorfor regissøren har valgt at 'reinsdyrene' skal spilles av jenter i slutten av tenårene, iført pinntrange, avslørende trikoter, vet ikke jeg.
En kollega av en kjenning hadde beskrevet hele forestillingen som 'pedofil' på grunn av disse. Det får stå for hennes egen regning, men jeg skjønner hva hun mente, for å si det sånn. En skal ikke nødvendigvis ha særlig skitten fantasi for å se at disse reinsdyra hadde en forhåpentligvis utilsikta seksuell utstråling.
Vi forlot konserthuset i flokk, og ute hadde regnet gitt seg. Og på veggen på Beverly blunka Justin Bieber lurt i Novemberkvelden.
Neste år blir det Svartnissen, tenkte jeg for meg selv. Og trilla en syltynn toer.

















onsdag, november 23, 2016

Rainy day children

Bussen kom, jeg dytta hele banden inn dobbeltdøra bakerst, stempla flexikortet og snøt dermed Kolumbus for en femtilapp, uten at den dårlige samvittigheten banka på skallet mitt.
Noen frynsegoder skal man ha. La oss bare si at jeg innkasserte en bot for den verdenskjente servicen vi opplever hver dag som reisende. Men nå var det putti flutti knott jeg skulle anmelde. Jeg trekker litt til høyre, akkurat som når jeg danser.
Roter meg vekk. Akkurat som når jeg går.
Min eldste oppvakte niese spurte om jeg hadde betalt for alle 'Hysj! Me snige'.
'Ja, men koffor sjekke ikkje sjåføren billettane?'
'Han har kje sjans, men någen gonger har di kontroll - då kan du få ein tusing i bot.'


I Stavanger hadde ikke regnet gitt seg, og det er en hel tur bort til konserthuset.
Og på vegen bort hang det to lyskastere på en Justin Bieber-plakat ved Beverly, eller den ene hang, den andre vandra, og det syntes ungene var helt ufattelig fantastisk.
Det var null-null mellom Saints og Pool.
Jeg sjekka vglive mens vi fulgte de blå lampene i skiferen. Jeg husker at jeg tenkte: Hvis det regner sånn når det er ferdig, tar vi en maxitaxi.
Endelig kom vi inn på konserthuset, hvor det var deilig og lyst og varmt, og vi var drittidlige og hadde mesteparten av det fine bygget for oss selv, og regnet rant i bekker over de enorme vindusflatene, og i samarbeid med en hyggelig dame i billettluka fikk jeg ut de sju billettene, fordi den satans billettappen ikke virka.
Min nevø og jeg hadde en passiar med en annen dame som jobba der, som var Chelseafan.Det er normalt en ordentlig turnoff for min del, men Conte - manageren deres har jeg sans for - han har milde øyne, stort engasjement, og en stil som om han kunne spilt i Pulp Fiction.
Han kunne stått midt imellom Samuel Jackson og John Travolta og holdt 9 millimeteren sin litt sidelengs og sagt noe kult.
Det var det eneste positive jeg kunne si om klubben.
Hun sa noe fint om Klopp og fikk en pluss i margen.
Og så foreslo hun at vi kunne sette oss oppe i skinnstolene. Det gjorde vi med glede.
..Tbc

tirsdag, november 22, 2016

Putti Futti Fjott

Julen.
Julen.
Julen den er her.

Den har vært her siden Oktober.
Kanskje den aldri virkelig forlot oss.

Mann (46) Stavanger


Hvis man skal skrive en anmeldelse av noe - det være seg en bok, en plate, en konsert - eller som i dette tilfellet - en forestilling - bør man ikke være alt for forutinntatt.
Men:
Hvis forestillingen heter Putti Plutti Pott er det bortimot umulig å ikke ha en eller annen form for aggresjon eller fordom på forhånd.
Rammen rundt - eller de generelle omstendighetene - hvordan dagen har sett ut - hvem man har til selskap - vær & føreforhold, og stressnivå er også faktorer som spiller inn.
Alt henger sammen med alt.

Det hele begynte med en slags ideologisk innfallsvinkel til forbrukersamfunnet generelt og julen spesielt.
Hvorfor ikke gi en opplevelse i julepresang, heller enn en haug med billig skit i plast?
Det er konsensus i det Dvergbøyske hjem om at dette er bra.
Vi er onkel og tante til en hel gjeng med flotte unger i alderen 13 til 1 - sju i tallet. Med våre egne blir det 9 kids.
Vi inviterte de fire som er noenlunde i målgruppa for Asplin-stykket på forestilling pluss overnatting.
Rållså var orgeminister.
I utgangspunktet var det også hun som skulle være med, men det hopet seg opp med arrangementer på andre fronter også.
Det var Steinerskolens Julemarked, hvor alle foreldre er mer eller mindre engasjert og så var det en førtiårsdag som Rållså var invitert i, og da ble det meg som måtte være ansvarlig.
Forestillingen om Saints-Pool på Sportscafeen ble skutt ned før jeg fikk sukk for meg.
Det regna tunge kalde dråper, det var femseks grader og blåste en grim blæst da følget vårt småsprang fra Kristianlyst og nedover mot Hillevågsveien.
Jeg har jaga sauer mang en gang, men denne gjengen her sto ikke tilbake for noen.
Hele følget var dårlig utrusta for opphold i pøsregn, dette gjorde det at laglederen maste mer enn han ellers liker å gjøre, for tilsynelatende døve ører.
Det var strekk i laget, og da vi endelig kom oss i ly under busskuret var flere av oss temmelig blaute. Men hekkan for en fin gjeng, ikke noe syting eller klaging, bare en allestedsnerværende glede over å være sammen.
Regnet var en del av eventyret. Små ansikter under hetter. Kalde fingre trukket tilbake i jakkeermene. Pepperkaker ble delt.
-Når komme bussen?
-Om fem minutt
-E det lenge?
...

Tbc

søndag, november 13, 2016

Sunday People/ helt inn

Det er Søndag 7. November.
Rållså er på besøk på Sørlandet og jeg er hjemme med ungene.
Når det er helg står de ekstra tidlig opp - en plass mellom 0530 og 0610 - motivert av mulighetene å spille på ipad eller konsumere fjernsyn i store mengder.
I min (temmelig misforståtte) prinsippfasthet nekter jeg dem all bruk av skjerm før klokka er sju, i håp om at dette vil virke demotiverende og få dem til å ligge frempå litt lenger.
Det har overhode ingen virkning, foruten at det blir en hel del mer mas og ekskursjoner inn på rommet der jeg ligger og forsøker å få sove for å hente lego eller spørre om klokka har blitt sju snart.
Senere - når klokka har passert sju vil det fortsatt være turer inn til meg.
Pappa, e det min tur snart?
E det min tur nå?
Jeg gir opp rundt halv ni.
Lager en kopp kaffe. Mekker havregrøt til ungene.
Søndag er vanligvis vaske&ryddedag hos oss. Man kan bare anta at de av mine forfedre (eller formødre) - som tok budet om å holde hviledagen hellig på alvor - rister anklagede hodet i misbilligelse over denne praksisen, men jeg er avkristnet i ordets aller mest bokstavelige forstand, så for meg består Søndagen i grove trekk i å henge med gjengen og å rydde, vaske, støvsuge, vaske klær etc.


Søndagen er overgangen til ei ny uke. Det er greit å se gulvet innimellom.
Denne Søndagen er det imidlertid en annen happening som kimer i bakhodet - det er Liverpool - Watford klokka 1515 - og med litt innsats er det fullt mulig å rekke den.
Jeg gjør det. Og ikke nok med det, jeg rekker mesteparten av Nord-London-derbyet mellom Arsenal og Tottenham også. Den begynner klokka 1300. Jeg rensker blomkål og rasper ost til blomkålsuppa mens jeg fornøyd konstaterer 1-1 og poengdeling på Emirates.
Vi spiser middag sammen, og jeg får dispensasjon av ungene til å gå fra slik at jeg kan sette meg i stua og få med meg hele Liverpool- kampen. Jeg får som vanlig en klump i halsen og gåsehud når You'll never walk alone runger ut over Anfield.


Jeg har ikke vært av de aller mest fanatiske Liverpool-fedrene, jeg har ikke lagt ekstremt press på dem for å bli små Anfield-disipler, men de vet hvem jeg holder med, for å si det sånn. Og ja - jeg har kjøpt drakter til dem, og så har de jakker som vi fikk i fødselsgave av Rånni og Åsbjønn, men det er bare sønnen som vil gå i disse klærne.
Datteren nekter, og det er ikke noen stor sak. Hun får riktignok mindre snop, og må legge seg en halvtime før han, men det kan likegodt skyldes at hun er jente.(De som kjenner meg vet at dette er ironi).
Jeg tvinger dem ikke til å se kamp. Den eneste regelen som gjelder når det er kamp i stua er at ingen går foran skjermen og at ikke-kamprelatert støy ikke tolereres.
Datteren forsvinner ut døra med ei venninne. Sønnen driver rundt i stua med noe lego, men blir dratt mot mitt engasjement vedrørende det som skjer på skjermen.
Jeg er ganske engasjert. Jeg brøler, reiser meg, kjefter, jubler og skriker mot skjermen.
Han setter seg i armkroken.
Eg håbe det blir null-ti!
Neei! ka e det du seie, mann? Vil du at me ska tapa ti null?
Vi ler.
Kameraet dras mot Jürgen Klopp. Han danser som en sprellemann langs sidelinja med brillene på skeiva.
Det e trenaren te Liverpool - han hette Jørgen og e heilt galen.
Ja, for han vil sånn at Liverpool ska vinna, slår poden fast. Nå snakker vi.
I det 27. Minutt header Senegaleseren Sadio Mane ballen i mål fra kort hold etter en råfrekk cornervariant. Jeg går bananas foran skjermen. Kaster Endre opp i lufta.
Liverpool vinne ALLTID når eg ser på, sier Endre. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme for min del.
Liverpool dominerer totalt nå. Det renner inn to mål til før pause, etter spektakulært angrepsspill.
Poden og jeg berører temaer som: Hvem er han mannen med svarte klær?
Om jeg tror det blir ti null. Om jeg tror det er mulig å ta igjen ti null.
Om hvorfor spillerne kan ta i ballen.
Om hva det betyr at ballen er død.
Om at jeg hadde holdt med Liverpool hvis de spilte mot Viking.


Det blir pause. Jeg rydder kjøkkenet mens reklamen går.


Andre omgang opprinner og vi tar på ny plass i sofaen. Begge med god tro på at poengene blir værende på Anfield - noe som i såfall betyr at de helrøde klatrer helt til topps på Premiership-tabellen for første gang på år og dag, og det etter å ha bøtta inn mål, og løpt mest, takla mest og spilt best av alle lagene i ligaen.
Vi jubler like ubeherska for scoring nummer fire og fem, og så kommer den obligatorisk sure i retur.
1-5 målet til Watford. Det er ikke ufortjent, for keeperen vår har måttet gjøre noen redninger alt. Det er omtrent på denne tiden at Ingrid inntar stua. Rød i kinnene og snakkesalig som alltid.
Hun stiller seg foran fjernsynet, og snakker som en foss. Jeg får ikke sett tverrliggerskuddet til Sturridge. Jeg grabber fatt i henne og parkerer henne i sofaen ved min side.
Hun holder mest med SIF, sier hun, for det gjør hun bare. Hun ler også av Jürgen Klopp - Han galne Tyskeren. Han er blid og gal som alltid.
Og så snakker vi drit om Manchester United og Chelsea og når det sjette Liverpool-målet går inn bak Watfords målvakt er vi skjønt enige om èn ting: I år skal vi faen meg være med helt inn!









torsdag, november 03, 2016

Noe nytt og fint

Det er vel sånn at noen er mer glad i å utfordre seg selv enn andre. Noen liker å lære, og gjøre nye ting, og presse seg selv.
Noen gjør ikke det. Jeg gjør ikke det. Ikke spesielt.
Hvis veien vi går på er livet, og vi kikker bak oss, så har likevel de fleste av oss på noen tidspunkt håndtert ting som har krevd mer styrke enn vi kanskje trodde vi hadde.
Jeg ser for meg art slike bragder står langs veien som stabbesteiner, eller små varder som markører på overstegne hinder.
For meg har 2016 vært et slikt år, hvor jeg har gjort noen ting som jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre.
Den mest opplagte tingen er kanskje 17.Mai-talen på Hjelmeland i vår.
Det var en del gruing på forhånd, selv om jeg sto inne for innholdet. Det var fint å ha Trønderdegosen med seg da.
Sist uke vitna jeg i tingretten, og det var betydelig mer krevende. Jeg grudde meg i flere uker. Sov dårlig på nettene, men tvang meg igjennom med skjelvende røst og forlot bygningen - 10 kilo lettere enn da jeg kom dit, og på en måte galvanisert - 'ingen opptreden kan være mer krevende' - tenkte jeg
I vår meldte jeg meg på et arrangement i regi av Litteraturuka på Cafè Sting i Stavanger.
Sånn sett var det en utfordring jeg selv hadde oppsøkt.
Jeg hadde meldt meg på fordi jeg hadde lyst, og fordi jeg følte at jeg hadde noe å komme med.
Det var tre bloggposter fra All Inclusive-turen vår til Mallorca som dannet grunnlaget for teksten.


Terskelen for påmelding for dette arrangementet var at man hadde lyst til å lese - det var ingen sensur eller forhåndsvurdering av kvalitet fra komiteen sin side - noe som kanskje kan anses som dristig - men også befriende. Det ligger en sånn 'du er god nok for oss hvis du sier du er det' som ligger i bunnen, og publikummet på Cafè Sting er det beste jeg vet om.
Kjemisk fritt for det lallende fyllevrøvlet man ofte opplever når man synger med et band.


Jeg kom dit klokka 7, og ble etter hvert møtt av Vallestad og rundt 10 andre som skulle lese. Jeg hilste på noen av dem, men jeg er ofte ukomfortabel i sånne settinger der jeg er nødt til å snakke om meg selv. Det er som om jeg ikke klarer å finne ord som framstiller det jeg skriver på en fordelaktig måte. Jeg er en elendig selger. Men det er ikke folks feil. De var åpne og fine - og bedre i small-talk enn meg.
Til min store glede var det mange av 'mine' folk blant publikum. Jeg blir så glad av sånt.
Det at de gled så naturlig inn blant resten av Sting-publikummet - som om de aldri skulle ha gjort noe annet enn å sitte og lytte oppmerksomt til folk som leste greiene sine - la ytterligere feelgood til opplevelsen. Den som ødela mest var faktisk undertegnede, for jeg hadde en fæl hoste, og selv om jeg satte meg helt bakerst så var det nok et distraksjonsmoment for dem rundt meg.
Dessuten var det et usikkerhetsmoment i forhold til min egen framføring. Et annet usikkerhetsmoment var at jeg hadde printa teksten i litt for liten skrift, slik at jeg måtte holde arkene 40-50 centimeter fra øynene. I verste fall kunne jeg ende opp i ei sammenhengende hostekule ned i disse arkene.
Jeg lot meg ikke plage så mye av det, men da det ble min tur klarte jeg ikke å løfte blikket. Jeg krøp liksom ned i teksten, og fikk ikke noe dreis på det før det hadde gått et minutt eller så. Det at skriften var såpass liten bidro også til at jeg ikke tok sjansen på å løfte blikket så mye som jeg burde - av frykt for å miste drivet.
Responsen var bra - folk lo flere ganger underveis, og mitt innslag var kanskje kveldens letteste  eller mest folkelige.
Det var fint å være ferdig også, å sette seg ned med venner og gjenoppta hostinga, og høre de siste dikterne lese tekstene sine, og være en del av det som lytta og prøvde å forstå.
Og noe klang veldig fint i meg, og noe var litt pussig, og noe var vakkert, og noe var trist.
Men alt i alt var det en veldig unik kveld.
Helt forskjellig fra alt annet jeg pleier å gjøre på en Mandags kveld.

mandag, oktober 24, 2016

Sjølvmål


Fram til ungane mine vart fem år gamle, kjende eg meg mest som ein målmann. Eg slappa aldri heilt av når eg var aleine med dei. Det var alltid noko som kunne skje. Dei kunne detta ned og slå seg, brenna seg på omnen, drikke heile Sanasol-flaska på styrten, ete katteskit i sandkassen, skjera seg på knivane i skuffa i kjøkenbenken, eller svigermor sin største fobi: setja noko i halsen. Det var alltid noko. Delvis handlar dette om at små ungar ikkje har korkje motorikk eller erfaringsgrunnlag til sjølv å kunne skjøna kva som er farleg. Språket er kanskje heller ikkje fullt utvikla; det er vanskeleg å forklara dei ting.

Eg redda sonen min frå å drukne i sjøen utanfor Lindesnes ein gong. Eg var ein brukbar målmann den gongen. Åtte på spelarbørsen.

Han var to år. Gjekk og putla med eit spann i fjøresteinane. Eg sat inne på land. Då hovudet hans forsvann, var eg alt i fullt firsprang på veg ut i sjøen, treiv den vesle kroppen og løfta han innåt meg. Auga hans var som to enorme klinkekuler: BOBLER!, gispa han. Det vart litt trøyst, litt hosting og harking, og så bar det ned i fjøra igjen.

Men nokre gonger tek me vaksne dårlege avgjerder på vegne av ungane våre. Trass i at me har både erfaring og er (om enn i varierande grad) motorisk utvikla. Me bankar ballen inn i vårt eige nett på det utrulegaste vis. Då ungane var tre og eit halvt år gamle, første vinteren i Saxamarkå, reiste me ut til Sunde og kjøpte to brukte kjelkar med ratt til hundre kroner stykk. Og så bar det ut i akebakken.

Det var vottar og bamsedressar og huver og epleraude kinn, ikkje ulikt Terese Johaug før Lypsylgate. Snøen var enno kvit. Vinteren er kort i Saxamarkå. Ein lyt ta han på alvor når han kjem.

Det var heilt magisk å sjå den gleda dei utstrålte då eg sende dei utfor ein slak bakke. Me gjorde dette fleire gonger, men så vart det kjedeleg, og eg tenkte at det er jo ein litt brattare bakke òg, litt lenger borti "høgget". Ungane var som sagt berre tre og eit halvt år gamle då, og trafikken var stor. Eg våga ikkje sende dei aleine utfor. Derfor stabla eg dei inn på den eine kjelken. Endre og Ingrid var styrmann kvar sin gong, og eg var kaptein, med det overordna ansvaret for kurs, fart og tryggleik.Dei to første turane gjekk kjempebra. Ungane hylte av fryd. Eg anslo vekta til å vera rundt 130 kilo, med last. Me fossa av stad, som ein rakett.

Men den tredje gongen vart fatal. Det byrja med at eg droppa bremsinga i den slake svingen midt i bakken. Dette førte til at farten vart altfor stor, og då eg endeleg tok til å bremsa, var det for seint. Me køyrde rett oppi eit hòl, og velta på trynet ut over ein asfaltert sykkelsti ved foten av bakken.

Eg ser det enno i sakte film: Begge ungane mine som dalar med dei små andleta mot asfalten, og eg som triv tak i dei etterpå, og trykkjer dei inn mot kroppen. Begge hylskrik. Ingrid har skrubbsår på haka, nasen og panna. Endre har skraper i tinningen, og skrubbsår på den eine handa. Dei har snø i munnen og i øyra. Huvene deira ligg att i snøen. Og mens eg forsikrar dei om at dette var min feil, (noko eg mistenkjer at dei har funne ut heilt sjølve), stilnar gråten. Eg set dei tilbake på kjelken, og så tek me ikkje fleire turar denne laurdagen.

Etter denne episoden vurderer eg for alvor å legga keeperhanskane på hylla, men bit meg fast likevel. For tida går - og dei vert litt større - veks heile tida – umerkeleg, og ein dag vil eg kan hende sakna dei åra då eg ikkje kunne sitja i ro utan å ha radaren på.





tirsdag, oktober 04, 2016

I Kaanans land

Vi er plutselig i Oktober.
Det er mange ting som er plutselig for meg, og det fikk vi eksempel på for et par timer siden.
Rållså prøver å orge oss. Vi har en sånn google-kalender, hvor vi (mest hun) legger inn evenementer og den slags, for å få en oversikt over hvordan vi skal angripe saker og ting. Det er bursdager og møter og lagekvelder og Rållså sine yogatimer, og jeg har kanskje lagt inn to ting fram til jul.
Det er førstemann til mølla-prinsippet som gjelder - jeg er aldri først til mølla - og jeg må innrømme at da jeg så kalenderen etter at Rållså hadde lagt inn sitt, så ble jeg en smule andpusten.
Jeg teller under ti dager som er uten rosa streker. Fram til jul.
Det er åpenbare fordeler med et slikt kalendersystem. Blir det brukt på riktig måte så er sjansen for at man får med seg ting mye større.
En svakhet med systemet kan være at. hvis man ikke oppdaterer fortløpende eller lener seg for mye på teknikken, så er det ikke noe annet som gjelder- muntlige beskjeder går ikke inn.


Da jeg våkna i morges - rundt kvart over fem - hadde jeg den bestemte følelsen av at noe ikke var som det skulle.
Det knirka i loftsenga der jeg lista meg ned leideren i mørket. Det hogg i meg.
Hvor er Rållså?
Det sto ingen sko og slang i gangen, det hang ingen jakke over kjøkkenstolene. Det lå ingen på sofaen. Jeg kikka inn på soverommet, og der var hun heller ikke. Ungene lå på kryss og tvers, men ingen Rållsis.
Hjerterytmen økte betraktelig, der jeg tok enda en runde for å sjekke om hun kunne være der likevel.
Kalenderen min hadde riktignok varsla meg om et møte fra ni til ti i går, men ikke noe mer. Hun skulle jo komme hjem.
Hva i kaanans land kunne ha skjedd?
Jeg så for meg alle slags fæle ting, for eksempel at hun hadde kræsja med sykkelen eller var bortført av aliens eller en eller annen psyko. Hva var nå nummeret til politiet igjen?
Jeg sendte først en melding - en klassisk : Hvor er du?
Og så ringte jeg henne, og heldigvis tok hun den. Og heldigvis var hun på Sørpeland.
Det var jeg som skulle følge ungene på skolen, sa hun. Hun hadde jo sagt det. To ganger.
Du må begynna å hørra itte når eg snakke te deg.
Jeg var bare glad for at aliensene ikke hadde tatt henne med i romskipet sitt.

mandag, september 26, 2016

As long as you don't mention the politics

I jobben min - den jeg har hatt  i mer eller mindre 20 år - har hovedoppgaven min vært å losse bulkskip som kommer med råvarer fra store deler av verden.
Mannskapene på disse bulkskipene består i stor grad av Filippinere og Øst-Europeere. Det er ikke noen stor hemmelighet at grådige redere har byttet ut norske sjøfolk med billigere arbeidskraft for større profitt.
Disse menneskene har vi kontakt med og sporadisk samarbeid får en si. jeg springer etter dem med refleksvester hvids jeg ser dem gå uten, jeg hjelper dem med å bunker ferskvann, jeg gir dem beskjed om å forhale skipet dersom det er nødvendig.
For et par uker siden blei jeg kontakta av en fyr fra et slikt fartøy. Han kom inn på spiserommet på kaien med to rørstubber i hendene.


I am looking for hairs - like this!  Sier han, og drar seg i håret..
Det er på broken English, men slik jeg tolker det har han vært i byen for å kjøpe hamp - ikke en sånn hamp som noen røyker - men en sånn hamp som man broker på gjengene på vannrør for å unngå lekkasje i skjøtene.
Jeg tolker videre ut fra det han sier, at de kun solgte kvantum på 30 kilo - og det kosta femhundre kroner - og han TRENGTE IKKE 30 kilo- og hadde ikke femhundre kroner.
Han trengte bare litt, og om jeg kunne hjelpe.
Etter en del om (og men) fikk jeg tak på Ivan, som kunne hjelpe, og så sattte fyren seg ned for å vente til de kom nedom med det-  og han skulle til å fyre opp en sigarett - før jeg stoppa han - og jeg satt der sammen med han, og kjente på den litt beklemte stemninga. Jeg hater pinlige og beklemte pauser.
Så jeg forsøkte å få litt luft inn.


Where are you from?
Poland.
Is the whole crew from Poland?
No - 4 guys come from Russia.
Is it all right?
Yes - as long as you don't mention the politics. The Russian guys, they..


Og jeg tror jeg skjønner, uten at det var noe jeg hadde tenkt så kjempemye på før jeg møtte han her.
Men etterpå har jeg tenkt mye på det - hvor forunderlig dypt nasjonal identitet går, og hvor personlig det er, jeg kom til å tenke på en episode av Sopranos - hvor alle disse shady gangsterne av italiensk opprinnelse banker opp noen mennesker av indiansk opprinnelse - fordi disse mener at Christopher Columbus var en massemorder. De denger dem med jernrør - i ekte og selvrettferdig harme.


In our house, Christopher Columbus is a fucking hero, sier Tony Soprano i en harmdirrende irettesettelse av sine barn.
Det er personlig.
Irer hater engelskmenn for hundreår med undertrykkelse og tortur og deportasjoner.
Tyskere har ikke gjort opp for at de starta to verdenskriger på 30 år.
Og Polakker er skeptiske til Russere etter 60 år med underkuing.
Jeg fabulerer bare litt for meg selv her - hva skal til for å oppnå forsoning?
Er det nok å si unnskyld?
Hvor lenge skal man føle skyld, og hvor lenge har man rett til å være foruretta?
Jeg har noen tanker, og kommer tilbake i morgen. Med resten.

tirsdag, september 20, 2016

Jeg har lyst til å brenne noe

Der finnes store og voldsomme ting. Hendelser som preger oss. Som er med oss hele livet.
Valg vi gjør eller ikke gjør. Et virvar av tråder i et nett, vevd sammen.
En liten, tynn tråd kan virke ubetydelig, men drar man i den vil man fort se at den henger sammen med andre.
I hverdagen er vi prega av de små valgene, men hvis hodet har ei vanvittig linse, og man zoomer helt inn, så kan de virke store nok. Dreier man linsa motsatt vei, helt til høyre, ser man kanskje en blågrønn ball som er jordkloden. Detaljene i livene våre blir usynlige. Vi blir usynlige. Zoomer man litt inn igjen ser man kontinenter, byer. Norge som ei smal skorpe ut mot havet. Hus og biler. Mennesker som små maur på vei til eller fra. Og Syria som et rykende krater.
Et bilde på menneskehetens eller verdenssamfunnets manglende evne til innlevelse. Systemet er føkka. Kanskje det alltid har vært det. Vi kan fly til månen. Vi kan bombe mennesker vi ikke kjenner med fjernstyrte droner. 
Men hjelpe dem kan vi ikke.
Hvordan blei det sånn?
De fleste av oss lever livene våre med en nokså sterk zoom på. Vi setter gjerdet tett opp til husveggen og vokter grinda mot ytre trusler. Reelle og imaginære.
Vi duller med ungene våre, spiser maten vår, pusser opp, og kjøper de tingene vi har bruk for. Eller lyst på.
Vi drikker øl og reiser på ferie med vennene våre.
Følger barna våre på skolen og ønsker intenst og inderlig at de skal bli bedre utgaver av oss selv.
At de skal ha det bra med seg selv og samtidig ta vare på andre.
I det nære lever vi. De fleste av oss.
Mer eller mindre lykkelige.
De fleste av oss i en overflod som ikke er en selvfølge andre steder.
Ta vare på stammen din, sier Fugelli.
Det er et godt motto.
Innenfor grinda er vi ikke uberørt av det som skjer på utsiden. 
Vi kan ikke si at vi ikke vet. Vi kan late som ,eller nekte å forholde oss til det. Men vi har tilgang på informasjon som er urovekkende.
Rikelig.
Igjen vil jeg tilbake til nettet. Til trådene som er fletta sammen, filtra inn i hverandre.
Det er ikke sånn at det vi foretar oss med stammen ikke har noe med det på utsiden å gjøre.
Det er ikke sånn at vi som lever på denne skorpa mot Nordsjøen ikke har noe ansvar for dem fra krateret.
Og det ansvaret består i mer enn å legge Libya i ruiner.
Det å fokusere på forskjeller. Og nekte andre mennesker de rettighetene som vi selv tar for gitt. Det finnes et ord for det.
Og det ordet er fascisme.
Det å sende fortvilede mennesker ut av landet med et sukkersøtt smil og skryte over at vi er strengest i Europa. På skingrende sunnmørsdialekt.
Er det sånn vi vil ha det?
Er navlen blitt så stor at det er umulig å se noe annet? Det er et ord for det også.
Og det ordet er ikke hoppeslott.
I hjertet er jeg kommunist. I en rettferdig verden burde man dele likt på alle.
Det kommer ikke til å skje.
Det var noen som sa at ettertiden kommer til å dømme oss hardt fordi vi ikke gjorde noe.
Det tror jeg også. Vi satt som passive tilskuere bak grinda mens grådigheten og fascismen kjørte kloden i grøfta.
Vi lot det skje.
Jeg kjenner at jeg får lyst til å brenne noe.

fredag, september 16, 2016

Et guttehjem

Første gangen jeg fikk et rom som var mitt eget må ha vært i 1978, da nyhuset på kåda sto ferdig
Det var ett av i alt 4 soverom i andre etasje.
Jeg husker at jeg fikk velge tapet, husker lukta av plast fra store permer, jeg bladde meg igjennom striper og brunfarger og strietapet og småblomstret tapet, og til slutt valgte jeg en litt ruglete en med bilder av mørkebrune seilskip som førte krig mot hverandre på et opprørt, blågrønt hav.
Stort tøffere ble det ikke i 1978.
Bergljot valgte seg et med nette, rosa blomster.
Det å ha et eget rom, der jeg selv kunne henge plakater på veggene og Donald-klistremerker på senga og døra var en fin ting.
En plass der den døra kunne lukkes, og kassettspilleren skrus opp, og jeg kunne putle på med mitt uten innsyn fra plagsomme søsken eller foreldre.
Det at det var låser med nøkler til på dørene utløste en lek mellom Bergljot og meg: Vi låste hverandre inne på og ute fra rommene, og det var vel jeg som begynte leken med å klatre ut vinduet fra mitt rom og over i naborommet. Selv syntes jeg ideen var genial. Bruset i magen i øyeblikket jeg hang med èn arm og èn fot inn i hvert vindu var helt fantastisk.
Det bør nevnes at denne leken fikk en brå slutt da farfar ble vitne til at jeg hang og dinglet med ratata ut mot gårdstunet, 4-5 meter over bakken.
I følge far kikka han opp bakken mot huset - og frøs til da han fikk øye på meg - før han lynraskt tok av seg brillene og pusset dem og satte dem på nesen igjen, for å forsikre seg om at han virkelig så det han så.
Så kom brølet. det forplanta seg og laget ekko mellom bygningene.
Et ganske klart gult kort.


Det var relativt stor slitasje på mitt rom. Jeg hadde en liten armbrøst av plast som jeg skjøt legoklosser med, mot indianerfigurer stilt opp i den brunbeisede vinduskarmen.
I en periode haddde jeg dessuten en dartskive inne på rommet, og pilene som bomma på målet smalt inn i gipsveggene og etterlot seg dype merker.
Senga, som var fra 60-tallet sto plassert under skråtaket, og mot motsatt vegg sto det en skrivepult - som også var fra 60-tallet. Det var liksom der man skulle gjøre lekser og strekke seg mot eplene som hang høyt oppe på greinene i kunnskapens tre.
Det må likevel innrømmes at jeg oftere lå i senga og leste Hardyguttene eller Sølvpilen og drømte meg vekk.
Om sommeren skinte sola på huset, og varmet opp bordkledningen og H-pannene på taket, og rullegardina på rommet mitt var som en ovn, og alt var varmt og tungt, og det var nesten umulig å få sove.
Som gutt var jeg disponert for angst, men ikke for atomvåpen eller den kalde krigen, eller miljøet eller noe sånt.
Jeg lå i mørket og så skyggene ta form av groteske figurer og skumle, kappekledde menn med store, vortete neser og gule tenner.
Det var mor som var min trygghetsperson, men far var det fysiske skjoldet mot ytre trusler. Når han ikke var hjemme var jeg reddere enn ellers.
Lydene ute i kvelden. Mørket. Kattugla som tuta under kådafjellet : KLE LIK! KLE LIK!
Hunden som gjødde mot noe eller noen. Billykter som sveipa inn over veggen på soverommet. Ukjente skritt over singelen utenfor vinduet.
Men aller skumlest var kanskje stillheten I seg selv.
Jeg hadde knallpistolen under puta. Jeg greip om den mens hjertet hamra  brystet.
Jeg klarte aldri å spare på knallen uansett, så i en krise hadde jeg hatt lite å fare med.




Som mange andre guttunger, på mange andre gutterom, så utvikla jeg en altoppslukende interesse for lettkledde damer.
Det å få tak i lektyre som viste nakne kvinnekropper var ikke enkelt. Men suget i magen var så stort at man strakk seg langt. Og noen ganger lenger enn langt.
Det var forbundet med skam, innhylla i taushet, det som foregikk under dyna i halvmørket.
Man snakka ikke om sånt. Drifter og pubertet og seksualitet og sånn.
Jeg gjemte de få bladene jeg fikk tak på. Under madrassen, i den låsbare skuffa i pulten - innerst i klesskapet - alltid livende redd for at mor eller noen av søstrene mine skulle finne dem og konfrontere meg med at jeg var i ferd med å bli en mannsgris, min unge alder til tross.


Da jeg kom opp i tenåra ble jeg tildelt rom i den andre enden av huset. Det var litt større enn de andre tre, og på døra hang det en diger plakat av Rambo i Sylvester Stallones skikkelse.
I hendene hadde han en rakettkaster.
SO HOW WILL YOU LIVE, RAMBO?
DAY BY DAY.
Men gutterommet var en fin plass å være på, og noen ganger lengter jeg tilbake.
Men de fleste ganger ikke.

onsdag, september 14, 2016

Tilbake til gutterommet


Jeg har vært på sauesamling med lillebror, og det ble faktisk til 3 sider Bondevenn med bilder og greier. Kommer nå på Fredag.
Der har jeg fått tilfredstilt det meste jeg har av skrivelyst, og det har tatt litt tid, og det med overskudd. Det med overskudd er et tema som vender tilbake. Eller underskudd. Det kommer an på øyet som ser.
Jeg skreiv et par poster om soving og mangel på soving, og små og store personer som vandrer hvileløst omkring om nettene, fra rom til rom. Fra seng til sofa til seng.
Jeg kan i den anledning melde om at problemet er løst.
Ungene og Rållså tar dobbeltsenga, mens undertegnede har flytta inn i loftsenga på Endre sitt rom.
Jeg ønska meg alltid køyseng som liten, men i en alder av 46 år har mye av glansen falma. Ja, 46-åringen selv har også falma, selvsagt, men denne loftsenga, den er ganske smal og befinner seg rundt 1,70 over bakken.
Jeg entrer via en leider. Det knaker i konstruksjonen. Madrassen er ikke tjukkere enn den må være, men det er lampe over hodegjerdet, slik at jeg kan lese.
Jeg ligger mellom et utvalg kosedyr i plysj.
Under hodeputa ligger Endre sin lommebok. Den er relativt velfylt. Hovedsaklig av mynt, men likevel.
Over senga har Rållså malt 4 strøk med magnetmaling for å kunne magnetfeste tegninger og denslags, og bytte dem ut. Uten å matte bruke kitt eller stikke tegnestifter i veggen.
Tanken var god, men det funker ikke kjempegodt. Det er for lite futt. Likevel har Endre skrevet navnet sitt med små bokstavmagneter. Det er da noe.
Jeg sov helt til klokka 6 i morges - uten å bli vekka - det er et j#vla mirakel.


Da Endre kikka oppi før jeg gikk på job, utbrøt han begeistret: Pappa! Du har sove på ein legomann!
Og det tolker jeg som det endelige beviset på at jeg ikke er prinsessen på erten.
Nåvel. Skrik ut hvis det er tema dere vil drøfte.
Jeg savner responsen jeg hadde for en del år tilbake.

mandag, august 29, 2016

I hytt og gevær

Det norskeste av det norske er hytta. Temaet er ekstra aktuelt for meg akkurat nå, da fars hytte i Slettedalen er solgt. Det var diskusjoner, husker jeg, da vi bygde den om hva den skulle hete. Far
ville kalle den for Bjørkan etter stedet der mormors hus står, på Malm i Trøndelag.
Men mor og jeg ville kalle den 'Brumlebu l etter far selv. Mor pleide kalle ham
Brumlemann.
Det finnes enormt mange hytter i dette landet. Nesten alle jeg snakker med skal
eller har vært på hytta. I helga eller ferien.
Det er der de vil være når de ikke er hjemme.
Historien til hytting er antakelig like
gammel som nordmenns eksistens. Det er tilogmed noe om det i nasjonalsangen. Selv var jeg mer hytten før. Det kommer jeg tilbake til.
Antagelig var de opprinnelige hyttene ment som brohoder mot naturen.
Sankehytter og jakthytter på fjellet.
Spartanske greier. Vedovn. Køyer mot veggene
Spise og hvile. Kanskje en radio i vinduskarmen. En til å høre værmeldingen på.
Med årene Ihar standarden i hytteparken endra seg i takt med livsstilen forøvrig. Det har kommet varmekabler i byslaget, badstu; boblebad og fjernstyrt oppvarming.
Mange vil ha det så komfortabelt som mulig. Men det virker som om noen liker det der nybyggeraktige, altså selve prosessen med å gjøre det mer komfortabelt. Planleggingen. Byggingen. Tilfredsheten med å se prosjektene ferdigstilt.
Far var sånn. Det måtte skje noe.
Det er visstnok skrevet mange kvadratkilometer med sosiologi-oppgaver som drøfter nordmenn og hytter ( dette har jeg fra Rållså). Dette er selvsagt ikke en sånn.
Jeg var egentlig mer hytten før. På hyttetur med kompisene stiftet jeg mine første og mest omfattende bekjentskap med flatfylla.
Fordelen med å være langt fra folk, og særlig fra autoritets-personer som
foreldre og foresatte var åpenbar. Det var en frihet i det å kunne ture på uten frykt for ytre konsekvenser eller straff.
Det ble dessuten sett på med velvilje at man reiste på fjellet.
Mobilkamera var gudskjelov ikke oppfunnet på 80- tallet, så det er bare den enkeltes erindringer som kan fortelle om hvor ille det kunne være, og de svekkes som kjent med årene. Det var en påske husker jeg, som var særlig heisen. Og så satte vi bare tomgodset på hemsen. Til enorm
irritasjon for far, men da han panta fikk han en hel kasse pils for innsatsen. Og da var det liksom greit likevel.
Kjæresteturer med (ihvertfall teoretiske) muligheter for hemningsløs hekking i lyngen var også en variant.
Eller er.
Men det er noe med å tibringe tid på et sted der mobiltelefonen ikke har dekning
Noe kvalitativt og grunnleggende fritt. For man er avskåret fra alt øset man forholder seg til i det daglige.
Men å eie en hytte er ikke noe fristende for min del.
Det er det der med å være ansvarlig for noe. Noe med samvittigheten som liksom gnager deg I stykker når det er noe du skulle eller burde ha gjort.
Men til helga skal jeg på sauesamling med lillebror.
Det ser jeg fram til.

torsdag, august 25, 2016

Gutta (Gamle songar om igjen)

Det er mogleg, når ein kikkar i spegelen, at ein hugsar ting på ein subjektiv måte. Minnet er i alle høve farga av den personlege opplevinga av hendingar som har skjedd.




Eg vart ikkje fast sommaravløysar på Kåda før eg var tolv. Då eg var ti og elleve, var det enno plass til å vera born, til å gå og sviva og laga pil og boge, og verte heilt indianar i hovudet. Det ligg mykje fridom og uskuld og lengt i minna frå somrane i barndommen. Og i å synga av full hals til Radio av Stavangerensamblet.


Då eg var ti år, fekk eg feriekompisar. Det var stort, for det var langt mellom leikekameratene på Randøy. Kompisane heitte Kristian og Rune, og foreldra deira leigde eit lite raudmala sommarhus på nabogarden; eit sommarhus av det spartanske slaget, med innlagt kaldt vatn og udedridar. ( Ikkje som det me leigde i Danmark i sommar, med badstu og innandørs symjebasseng. )





Nokre av dei finaste sommarminna eg har, er frå somrane med desse brørne frå Storhaug. Eg bruka ete frukost hjå dei, og faren snakka alltid om 'oss gutta'. Og eg var òg ein av gutta, og det lukta kaffi og rista brød med jordbærsyltetøy, og ute skein sola. Eg trur ikkje at Dan, som faren heitte, forsto kor stort det var for meg å vera ein av gutta.





Og etter at me hadde ete, skulle me ut og fiska i ein femten fots trebåt, med 7,5 hestars Mercury. Og sjøen var kjøleg og herleg, og oppi båten sat me - gutta - som reiste til Skartveit for å handla daglegvarer og bensin, og etterpå reiste me ut til ei hemmeleg seiegrunne for å fiska.Tre snører ut i sjøen. Blanke slukar og fargerike gummimakkar, som gleid lydlaust ned i vatnet. Dersom me var på rett plass, så skulle me sjå eit drivhus på den eine sida, og halve utedassen til Groven på den andre.





Eg fekk mest aldri fisk - bortsett frå éin gong då eg fekk fem makrellar på ein gong. Det var så tungt å dra at eg måtte ha hjelp, og opp frå det stille mørket kom dei, og dei nykte som besett. Då dei kom oppi båten, var det mayhem og blod og sprellande makrellar og snøret i ein uløyseleg vase, og hjarta mitt som hamra som ei diger tromme i brystet.






Å dra heim igjen frå sjøen med fem fiskar i ein hank av streng - heim til mor - som eigentlig bare var måteleg begeistra for makrell - det var òg fint. Gutta hadde fått fisk. Resten av sommaren var me indianarar med pil og boge og kniv, og væpna med inntørka sauelort, angreip me naboungane (som var betydeleg yngre enn oss), med skrik og hyl og rask tilbaketrekning, for å unngå vreiden til foreldra deira.





Og når Kristian og Rune og Dan reiste heim til byen, og sommarhuset sto tomt igjen, var sommaren over. Og eg har vel aldri kjent meg meir aleine enn akkurat då. Eg gjekk og lengta og gledde meg til neste sommar, til den gule bobla skulle koma og parkera utanfor sommarhuset og gutta skulle eta frukost og dra ut og fiska igjen.




Då eg vart tolv eller tretten, var det slutt. Eg vart meir og meir lannas, og dei vart meir og meir byasar: Dei fekk ein Siddis trippel 3, som gjekk styggfort, og eg vart gåande å slå tistel og stå i siloen heile sommaren.









tirsdag, august 23, 2016

Sovehjerter part 2: Morning has broken

Rållså og jeg synes selv at vi har gode leggerutiner, en slags rytme (dette gjelder selvsagt bare børnene, ikke oss selv).
Vi legger ungene rundt åtte på kvelden.
Èn i hver loftseng på hvert sitt rom. Den ene leser - den andre putler - vrir seg - gjesper - putler mer - snur seg. Søvnige øyne igjennom, over, på siden av hodegjerdet, for å sjekke at den voksne (det er foreksempel meg) faktisk fremdeles sitter ved kjøkkenbordet.
Stemmen fra den andre senga klokka kvart over åtte: Må eg slutta nå, pappa?
- Ja. Passe det for deg?
- Ja. Lukk dørå.
- Godnatt
Den andre blir liggende å vri seg enda en halvtimes tid.
- Pappa?
- Ja?
- Kan du synga?
Og så synger jeg. Voggesong til Siri, Når trollmor har lagt sine elleve små troll. Kvellen va kalle. East of the sun.
Så sover begge.
Sju år, med hodene fulle av drømmer.


Vi lar ei løype av lys stå på  fra barnerommene og fram til vårt soverom. På badet, lampa over kjøkkenbordet og den ene leselampen i stua.
Den ene er redd for mørket, og våkner rutinemessig klokka halv fem. På en så jevn basis at vi har ei ekstra dyne oppi senga vår. Ei som venter bare på han.
Føttene hans mot flisene på kjøkkenet klask-klask-klask-klask. Han løper. Og noen ganger er denne lyden nok til å vekke meg.
Men jeg er alltid i ørska, og ute av stand til å ta noen rasjonell vurdering, eller komme opp med gode augmenter om hvorvidt han faktisk burde ha ligget i sin egen seng.
Slike argumenter finnes. Det er jeg sikker på
Jeg liker at han kommer. Måten han borer seg inn i puta på før han faller til ro.
Det jeg derimot ikke liker så godt er at oddsene for at JEG får sove igjen er utrolig dårlige. Det kan være knærne som  dunker mot korsryggen min, men like gjerne spiralen av tankespinn som driver meg nedover mot et slags limbo.
Jeg styrer mot sofaen. Slik at mine greier ikke smitter over på de andre i halvmørket.
Jeg burde egentlig ta skoene på meg og gå ut. Ja, klær også. Saxamarkå trenger ikke nakne menn på 46 drivende som zombier mellom blokkene. Selv om de har sko på.
Jeg blir liggende i en tilstand som ikke er søvn. Bare en slags ubrukelig venting. En venting på at klokka skal bli seks.
Der kommer datteren min. Med søvn i øynene og håret til alle kanter. Og en hukommelse og formidlingsvilje og et volum som er enormt. Hun husker detaljer på en måte som jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre.
Ofte ser jeg munnen hennes bevege seg synkront med lyden fra lydbøker eller filmer hun har sett flere ganger.
Hennes voldsomme meddelsomhet er ikke alltid en god match med mitt underuthvilte vakum.
Halv sju er det greit at folk holder fint kjeft. Ihvertfall til sju blank. Men jeg har ikke hjerte til å fortelle henne det. Tupsi er godt selskap, selv om vi ikke er synka.


Igjen blir det for langt til å ta med alt, synes jeg. Slutten kommer i morgen.

mandag, august 22, 2016

Sovehjerter part 1 : A for Adolf

Det sies at søvnrytme er nøkkelen til fysisk og åndelig velvære, eller ihvertfall en sterkt medvirkende faktor til hvorvidt man kan fungere sånn noenlunde og ha et humør som ikke er direkte skadelig for omgivelsene.

Pauser I striden skal benyttes til: A) Pusse våpen, B) HVILE!
Det er et av de mange visdomsordene som far pleide å strø om seg med, og dette har nok sin bakgrunn i hans tid i det millitære, fra den tiden han var militærpoliti på Steinkjersannan i en galakse uendelig langt borte.
Minnet eksisterer kun i kraft av å være risset inn i meg, med en spiss gjenstand. En passer eller noe.
Eller en platestift som slår seg på automatisk i gitte situasjoner
Far var ellers ikke av typen som hvilte i tide eller utide. Han gjorde det etter middag, på benkjen - strekk ut - med brillene på nesen og aftenbladets hovedutgave som et teppe over ansiktet. En halvtimes mellomlanding før mor kom med kaffekoppen og han måtte ut til det forefallende gårsarbeidet.

Han var A. I begrepet 'A' legger jeg morgenmenneske.
Jeg er også A.
Og Rållså.
Og ungene.
Her burde grunnlaget for harmoniske morgener være lagt, både i hverdagen og i helger og ferier. Men det er ikke alltid sånn, for det å være A er ikke en absolutt. Søvnmønster er ikke likt fra dag til dag eller natt til natt. Det svinger hele livet.
Der er ihvertfall min erfaring.
De 7 årene jeg har hatt barn, har sovinga vært prega av tidlige morgener.
Noen ganger perverst tidlige.
0500 am, foreksempel: er det dag eller natt?
Jeg heller mot det siste.
Jeg har mer på hjertet om dette, og fortsetter i morgen.
Jeg ønsker alle en god natts søvn.

fredag, august 19, 2016

Hudkrem

I løpet av min kontordag, som pleier å være på Onsdagene, kom temaet 'hudpleie' opp i området rundt kaffemaskinen.
Det er gjerne der en utveksler kunnskap og erfaringer, og diskuterer hverdagslivets små og store utfordringer.
Jeg tror det var 'toll' som var temaet i utgangspunktet, og en av damene på økonomi fortalte at hun bestilte hudkrem i bittesmå krukker fra Korea - kun en i slengen - og på den måten slapp hun å betale skyhøye tollsatser på produktene.
Vi som har røtter i landbruket (særlig de av oss som er menn) har bare begrenset kunnskap om - og (la oss bare innse det) interesse for hudkrem.
Min kjennskap var snevret inn til to produkter - Spenol og Pattesalve - begge deler i hovedsak anvendt på kyr - for å unngå og lege solbrenthet på juret.
Begge framifrå produkter til sitt bruk
Det var uunngåelig - da jeg fikk spørsmålet: Du bruge ikkje møje på hudkrem du då, Østen? - at jeg ga et sammendrag av denne her forunderlige hendelsen - et besøk i et parallelt univers for snart et år siden:
Jeg har vært på hudpleie i dag. Det var Rållså som hadde bestilt time, i anledning vår nær forestående gifting. Det er ikke noen overdrivelse å si at huden - til TROSS for at den er kroppens største sanserorgan - ikke har vært prioritert i nevneverdig grad fra min side. Jeg stilte likevel opp, jeg vet ikke om det noen gang kan bli for seint for denslags.
Hudpleieren leder meg inn på et avlukke med en tannlegestol i midten, bølgeskvulp og gitarklimpring på stereoanlegget, hun heiser meg ned slik at jeg blir liggende vannrett, vi har en fin tone. Først skal hun rense huden min, sier hun, og så smøret hun på noe klissete, før hun snurrer et varmt, fuktet håndkle.rundt ansiktet mitt.
Og det skal være der i 10 minutter, og så ligger jeg i havgapet og tenker på talen min, og på mor, og det er ikke ubehagelig å ligge sånn.
Og når hun kommer inn igjen hvisker hun 'E du våken?' Og så lager hun to øyenbryn av mitt ene, og det er ritsj og ratsj og så er det nesehårene som skal tynnes, og så skal jeg peeles, og til slutt skal hun legge på en maske, som skal gjøre meg ti år yngre. Igjen ti minutter med tankene mine og havet. Når hun kommet inn igjen ROPER hun nesten: 'Du har FORFERDELIG tørr hud, FORFERDELIG!' For ansiktet mitt har visst suget til seg hele masken, som en ørken i møte med regntiden. 'FORFERDELIG?' Gjentar jeg? 'Ånei! Skyt meg nå!'
Hun ler ikke av det, men gir meg en neve fuktigjetskrem-prøver og instruks om å vanne tett og ofte. Jeg lover og lyger, og går ut i høsten med den forferdelig tørre, men nypeelede huden min. Etter å ha betalt 950 kroner.
Rållså sa jeg så ut som en fersken etterpå.
Så svaret måtte bli: Nei - eg har ikkje brukt så møje på hudkrem i år men i fjor brukte eg tusen spenn.
God Helg!

mandag, august 15, 2016

me vinne hvis me vil

Første gang jeg så Fk Viking live må ha vært rundt 1980. Det var på vårparten (måtte sjekke på Google).
Det lukta nyklipt gras og pølser og kaffe og rullings, og det var en slags magi der, og da Viking scora det første målet, eksploderte store stå i en jublende masse.
Da Rosenborg utlignet i andre omgang sank stemninga på tribunen, men det var ikke kuldegrader eller ukvemsord mot egne spillere eller noe sånt. Det var fortsatt verdighet og blø for drakta og me tar di neste gang.
Jeg er jo halvt trønder, så jeg var ikke blant dem som deppa nevneverdig over resultatet.

Fotball er sånn som liksom skal være forankra i det lokale. Alle småklubbene, Brodd, Sif, Jarl, Vardeneset, Vidar og så videre, på løkka som de sier på Østlandet, der drømmer blir til, det følelsen av magi og tragisk elendighet følger hverandre. Året rundt, i all slags vær. Fotballsko og leggbeskyttere, drakter og mer eller mindre vellykkede taktiske disposisjoner og superfotballstjernemateriell.
Selv hadde jeg to sesonger for IL Hjelm sitt småguttelag. En total spilletid på 15 minutter på Flåtene er det jeg har å vise til.
Den lave spilletiden skyldtes nok først og fremst dårlige tekniske ferdigheter og minimal fotballforståelse hos meg, men i ettertid har jeg tenkt mye på at oppmann og trener ikke akkurat gjorde noen fantastisk jobb i å ta alle med og integrere dem i spillergruppa heller.
Det opplevdes utrolig sårt for meg. 
Følelsen av å bli veid og funnet for lett kan være vanskelig å bære for en guttunge på 12-13 år. (Nå holdt jeg sannelig på å skrive 'å takle') Og tårene var ikke alltid så langt unna.
Men det er ikke alle som skal bli fotballspillere heller. Og takk for det.
Jeg tror nok at de fleste som er trenere på ulike nivå i barne- og ungdomsfotballen i dag er flinkere på den biten. Jeg håper det.

Men det var Viking dette skulle handle om. Jeg har fulgt Viking med varierende interesse siden jeg var guttunge. Jeg var nabo til Stavanger stadion i 1987, men gikk ikke på en eneste kamp.
Det var vel Beelzebub som lokka meg med en gang på midten av 90-tallet, en gang vi var på fylla. Og da ble det en del kamper igjen, og jeg merka meg at noe hadde skjedd med stemninga på stadion.

Det var noe surt som hadde sneket seg inn. Noe sarkastisk. Morten Berre var jo en anstendig fotballspiller (med en hippie-aktig sveis), men han fikk det ikke alltid helt til, og da ble det høylydt kommentert fra sidelinja SJÅ PÅ KÅNEHÅRET! AN GREDDE Å FÅ ME SEG BALLEN! NÆH! AN MYSTA AN!
Det høstet latter fra dem som sto rundt, men var neppe særlig motiverende for dem på banen. Jeg lo selv.
Jeg var på begge cupfinalene i 2000 og 2001. Det var artig. Benny og greier.
Da Viking flytta til Jåttåvågen i 2004 kjøpte jeg sesongkort for første gang. Alle - et samlet fotballNorge klappet i hendene og sa at nå var alt lagt til rette for at Viking og Stavanger skulle bli en foregangsarena, og en foregangsklubb. Ha-le-lu-jah!

Fotball skal være følelser, det skal være gutsing, det skal være lokal tiknytning, historie, det skal være kjekt å se på, det kan være finesse, samhold. Jubel. Men mest av alt skal det skape illusjonen om noe godt. Ha et sosialt engasjement, kjærlighet mellom spillere og publikum og trener.
Min påstand er at siddisen har - i takt med oljevelstand og økonomisk opptur - blitt en ganske ufyselig fyr. Kravstor, bresen, negativ, selvgod. La oss kalle ham gladmatsiddisen (det var her du leste det først). Nei, det gjelder ikke alle.
Viking fotballklubb er gladmatsiddisens speilbilde. Det var VIP-bokser og trådløs wifi og storskjermer og - la oss innrømme det først som sist - stive billettpriser.
På de to sesongene jeg hadde sesongkort på Viking stadion var det èn kamp som hadde alle de tingene en ønsker av en god fotballkamp. En virkelig god en. Det var nedrykkskampen mot Brann i 2006.
Alt annet enn seier var for dårlig. Viking måtte vinne stort. Det at den sterkt mentalt (men visstnok ikke praktiserende) religiøse spissen Peter Iljeh gikk hardt ut før kampen og sa at GUD vil ikke at Viking skal rykke ned. Og så scora han 4 mål, og til slutt ble det fem null og Viking klarte å berge plassen, og resten er historie.
Det er den kampen som er unntaket. På 10 år.
Jeg har ikke tall på hvor mange spillere og trenere som har kommet og gått på den tiden, men den store sportslige suksessen har uteblitt. Og for så vidt den lille også.
Med det resultat at gladmatsiddisen har tatt fullstendig over. Men han er ikke så glad, akkurat.
Han er blitt hockeyfan. For Oilers vinner nesten det som er.
Tilbake er en klubb i store økonomiske vansker, en klubb som er nødt til å selge sine beste spillere for å holde skuta flytende.
Men de sier at de skal satse på lokale talenter. Produsere gode spillere. Og Kjell Jonevret som er trener har en kjempevanskelig jobb. Han ser laget sitt smuldre opp foran øynene på seg.
Og vi også. Sympatisørene.
Sammen med Høyre-byen Stavanger, latterlige bygg på 15 etasjer i betong og børsta stål, og oljepris på under 50 dollar fatet. Og ER Stavanger det nye Detroit?
Vil det en dag vokse trær i dobbeltsporet?
Vil næringsbyggene bli øvingslokaler for fremtidens superrockestjerner? Til en latterlig billig husleie?
Vil Viking fotballklubb dyrke lokale talenter? Vil de legge gratis kollektivtransport inn i kampbilletten? Vil de få et sosialt engasjement som man kan tro på?
Man kan jo håpe.
Men til gladmatsiddisen: slutt å pip på dine egne spillere. De er faen ikke Ronaldo. Og takk for det.


onsdag, august 10, 2016

Trollegg

Eg las i Aftenposten si nettutgåve at Felleskjøpet er gått tome for den lyseraude rundballeplasten - den der delar av salgssummen går til inntekt for forskning på brystkreft.
Det er på alle måtar gledeleg.
Først og fremst på grunn av sjølve saka, men òg fordi lyseraudt viser godt igjen, og ellers vanlegvis ikkje vert forbunde med det maskuline bondeyrket.
Rundballen har forøvrig vorte nytta til politiske markeringar før - mot utbyggjing av matjord - mot turistflaumen i Geiranger -  mot bondefiendtlege statsrådar - og kan hende aller mest i EU-kampen på byrjinga av 90-talet.
Eg las ein stad at turistguidane som guidar smellfeite amerikanerar, tyskerar og kineserar frå cruisebåtane i indre Stavanger havn kallar rundballane for trollegg.
Ein kan berre spekulera i om dette er for skjemt, eller skuldast manglande kunnskap om landbruket.
Men turistane likar visst teorien.


Bønder er ellers ikkje kjende for politisk aktivisme, dersom ein ser vekk frå protestane i samband med ekstra dårlege jordbruksoppgjer.
Bønder er ikkje ei homogen gruppe. Det er nok hovudårsaka.
Langs aksen av bondestanden finn ein bade Sv-erar, Krf-erar, Senterpartistar og Høgrefolk - ja, til og med ein og annan FRP-ar (!).
Politisk tilknytning synest ofte å henge saman med kor mykje eigedom ein har - kor 'stor' ein er.
Dei som køyrer hevd på 1.Mai er nok ofte dei som har mykje frå før. Mykje hevd i alle høve.
Eg veit ikkje om det er vanleg lenger. Eg vonar ikkje det.


Det eg derimot har ei von om er å få sjå meir av slike ting som den lyseraude rundballeplasten.
Eller små frekke slagord på kvit plast:  som desse:


Fantomet er hard mot dei harde.
Tork av deg fliret
Ta deg ei pera
Ett tut = ein knib
Me sel ikkje egg
Grav deg him




For eg ser eit potensiale i at rundballeplastpoesi kan verte tagging sin litt stridige fetter frå landet.
Ein annan gong skal eg fortelje om eggetraller som kontaktannonser på 80-talet.

fredag, august 05, 2016

Alle duene

Dyrevelferd opptar meg.
I hvert fall til en viss grad. Ikke i en slik grad at jeg går i fakkeltog når et dyr faller fra, eller deltar i minnemarkeringer, men siden jeg var en liten tass har jeg hatt hjerte for dyrene. De påkaller et beskyttelses-gen i meg.
Dyr er ikke kyniske og kalkulerte i samme grad som mennesker.
Jeg vil at de skal ha det bra.


Som bondesønn måtte jeg foreta en del avlivninger av dyr. Det var aldri noe jeg gjorde med lett hjerte. I dag kunne jeg nok ikke.
I går kunne jeg i hvert fall ikke.


Jeg ble satt til en skikkelig grisejobb, å spyle ned et tak mellom noen bygninger på jobben.
Jeg hadde rigga meg til med vannslange, og i en krok, bak en hønsenetting satt det to duer.
De var relativt blanke i fjærene, så jeg antok at det var kids. De satt bak dette nettet, og moren deres hadde bomma grovt på valg av hekkeplass. Krekene klarte ikke å fly ut - det var for høyt opp - så der satt de, til knes i sin egen drit, og hva de spiste visste ikke jeg. Det var nok trygt der, men temmelig stusselig.
Jeg snakka med en kollega, og han sa: Koffår tar du di ikkje bare? Det å 'ta di' betydde å vri hodet rundt på dem. Duer er skadedyr og smittekilde og alt det der. Luftens rotter.
-Nei. sa jeg. Jeg orka ikke tanken.
Han lo. Koffår spyle du di ikkje bare? Det hadde eg gjort.
-Nei.
Det ble til at jeg laga en duefanger, bestående av lokket til ei skittentøyskurv og ei bøtte (som hadde stått full med vann og malingskoster).
Jeg klippa meg igjennom hønsenettet, fikk den ene dua oppi bøtta, bar den ned og slapp kreket ut på utsiden av porten. FK-due no more (Fly bort til Skretting og drit der).
Og så gikk jeg og henta den andre. Samme prosedyre. Flaksing og baling. Da jeg slapp den ut av bøtta, så jeg at den hadde trødd i en seig klump med malings-rester, så den halta litt bortover, og på to sekunder - før jeg fikk tenkt meg om - kom det ei måke fra ingen steder og SMALT nebbet sitt i hodet på den. Den ANTE ikke hva som traff den. Og jeg ble aldeles forskrekka. Jeg har riktignok hørt at måker tar duer, men dette var sinnsykt brutalt.
Jeg tenkte at naturen er jammen ikke mye human. Men måken så fornøyd ut.
Det var mitt Sverre M. Fjeldstad- øyeblikk.


Alle duene
Alle duene
Hvor er du?
Her er jeg
Synger du?
Det gjør....nei

fredag, juli 29, 2016

bly

Jeg kan visst ikke leve uten å få anerkjennelse
Eller å skrive
Jeg kan visst ikke tenke heller, uten å skrive
Jeg burde visst skrive mer
Til jul ønsker jeg meg en ryggrad
- eller et hjerte av gull

tirsdag, juli 26, 2016

Det er alt jeg kan si

Barndommens somre.
De er meislet inn i oss. Som en lengsel eller tapt kjærlighet.
Som en forunderlig verden under lysegrønt løvtak.
En sykkeltur på en grusvei uten mål eller mening.
En hoggorm i grøfta. Sol mot gjennomsiktig hud.
En Asterix-is i kiosken.
Hager og hekker og gressplener.
Det er nesten ikke mennesker der, når jeg minnes bardommens somre.
Lukta av asfalt etter et regnskyll.
Barndommens somre er nesten en tilstand eller en følelse.
Som en mild vind igjennom rom hvor alle dører er åpne.
En tilværelse helt uten krav eller bekymringer.


Jeg vet ikke hvordan barn av i dag opplever sommeren.
Jeg håper det er fint der.
Det er alt jeg kan si.

torsdag, juli 21, 2016

; Jeg forstår ikke helt hva man bruker semikolon til

Det er en del tema som går igjen her hos meg.
Døden.
Livet.
Rølpet.
Byasar.
Lannasar.


Det er over tusen poster. 10 år.


Det at tingene eier oss er et annet som jeg med ujevne mellomrom vender tilbake til.
Kan ting ha sjel?
Nei.
Eller ja.
Jeg leste et stykke om en Nederlender som hadde funnet ei ekstremt gammel skinnskrape på Hardangervidda for ti år siden. Han visste riktignok ikke at det hadde vært ei skinnskrape, men så at det var noe spesielt med den. Tok den med seg hjem, stua den på et  loft, og antagelig glemte han hele greia, før han fant den (sikkert mellom alskens annen rabe), og bestemte seg for å finne ut hva det var for noe.
Han ble deretter bøtelagt for brudd på kulturminneloven.
Ei slik skinnskrape tror jeg har sjel. Eller mer presist: Jeg tror bildene vi får i hodet når vi holder i den, og kunnskapen om hva den ble brukt til tilsammen gjør den til mer enn en gjenstand.


Fars klokke og ringer. Jeg ser dem på hendene hans når jeg lukke øynene, men også i en gjennomsiktig plastpose. En slik som kan lukkes i den ene enden.
Mormors gyngestol.
Farmors melkemugge.
Bensinpumpa til Ola på Kaien.


Det er kanskje mest sentimentalitet. Melkemugga er for øvrig en såkalt bruksgjenstand, og det er en fin tanke at jeg også kan bruke den. Tømme vann oppi ungenes glass, eller saft.
Jeg har aldri vært særlig opptatt av å eie ting. Jeg er ikke en samler. Kunne nesten likegodt hatt et bilde av dem.
Den gamle Massey Ferguson - traktoren på Kåda er både en bruksting og ; jeg vet ikke om jeg kan si det så sterkt - et ikon?
Jeg elsker den gamle rabahaugen. Rosa i lakken, skeiv og rusta. Gått seks tusen timer.
Men i Slaskamarkå er det ingen plass til den.


Jo nyere tingen er, jo mindre sjel.
Jo mer masseprodusert, jo mindre sjel.
Jo mer plastikk, jo mindre sjel.
Tenker jeg.

onsdag, juli 20, 2016

Tvinn Peiks

Etter tre uker ferie er det fint å komme hjem.
Over fjernsynet vårt i Slaskamarkå henger et skap, og inni det skapet står restene av DVD-samlingene våre. Mye har blitt kasta eller gitt bort i kjølvannet av Rållså sine rydde/systematiserings/utvelgelsesraid. Man kan gjerne si at det som er igjen er indrefileten av hjemmeunderholdning.
Det er Sopranos, The Wire, Wild at Heart, Lost Highway, Fargo, Riget,  Weeds, Lord of the Rings, Pulp Fiction,  (Love actually), (About a boy). De to siste titlene har forøvrig ikke så mye med indrefilet å gjøre, etter min smak, men det er ikke jeg som rydder eller systematiserer. Eller velger.
Det er en del annet også oppi skapet. Noe Bergman, og en hel del Jane Austen-orientert ¨'kjolefilm'. David Lynch, Harry Potter. Og så bortetter.
På Søndag åpna vi skapet og tok ut Twin Peaks. La første plata oppi spilleren og ramla hodestups inn i et univers som har klang helt tilbake til 1990, da denne serien rulla over norske fjernsynsskjermer for første gang.
Allerede introen, musikken med plankegitaren som setter den deilige, dystre stemningen, og bildene som hører til. Dvelende over den søvninge småbyen, over slipemaskinen som kvesser tennene på saga på sagbruket.
Det er krem. Like bra i 2016 som i 1990.


I 1990 hadde jeg fôra dongerijakke med påsydde Guns'N Roses-merker, hockeyhår og jobba på en gård i Årdal.  Jeg hadde kjæreste på Jørpeland, jeg hadde arva mors gamle Volvo etter at et trøndersk bekjentskap hadde totalvraka min lysebrune Toyota Carina 17. Mai.


Jeg hadde 'nye' kompiser - Suli, Magnus, Tvitten og Slangeleder.
Og på Fredagene og Lørdagene flimra denne fantastiske serien over skjermen. Alle snakka om Cherry Pie og Damned good coffee, og synet av Bob når han viser seg første gangen - sitter på huk foran sofaen - foran dritskumle Sarah Palmer får fortsatt hårene til å reise seg i nakken på meg.


Så hva er egentlig poenget me denne posten?
Er det bare noe jeg skriver for å ha noe å skrive om?
Er det for å si at Twin Peaks fortsatt er rasende bra?
Er det for å innrømme at vi fortsatt har dvd-er i stua?


Fuglene vet.
The owls are not what they seem.

fredag, juli 15, 2016

Jeg er vandreren

Noen få dager etter at mor hadde gått bort var jeg på et samvær hos Arnstein.
Han hadde sagt at det ikke var invitert så mange, og da tenkte jeg 5-6, men så ble det sikkert nærmere 20, og det var jeg ikke forberedt på, og så spurte alle hvordan jeg hadde det, og så ble det liksom til å snakke om sykdom og død halve kvelden, med folk jeg kjente mer eller mindre godt.
Jeg angra ikke på at jeg hadde gått ut. Det var koselig, det var bare annerledes enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd.


Da jeg vandra hjemover - rundt halv to på natta - kjente jeg et stikk i brystet. Var det feil at jeg gikk på fest nå? Burde jeg ha sørga mer enn jeg har gjort?
Jeg kryssa over Storhaug. litt berusa, men ikke kanakkas. Røyka rullings. I de fleste husene var lyset slukket.
Jeg var helt knust da far døde. Lenge etterpå. Men det var helt forskjellig. Han var plutselig borte. Mor hadde visna vekk over flere år.
I noen hus var det TV-skjermer som kasta blålig lys mot rutene. Jeg pakka skjerfet tettere om halsen. Da hadde vært hennes. Det lukta fortsatt av parfymen hennes.


I ett hus i Hjelmelandsgata var det fest. det var musikk som strakk seg ut i natta, og stemmer som pressa seg over eller igjennom. Latter.


Jeg er vandreren.
Jeg går under gatelysene. Over Strømsbrua. det er jeg og drosjene. En og annen festdeltaker som har falt fra eller skal på nachspiel.


Jeg kryssa Lagårdaveien. Småsprang over mens jeg kikka meg til høyer og venstre, fortsatte opp den bratte bakken fra statoilen, forbi Grøsfjeld bilutleie og Nylund Elektrodiesel. Kasta fra meg sneipen i ei grøft. Gikk videre. Sykehusområdet på venstre hånd. Søkket i brystet når jeg tenkte på alle rommene og de som bodde der, med mer eller mindre gode prognoser til å bli friske.
Bygget som en gang huset teknikken lå svakt opplyst til høyre.


Det er fint å gå om natta. Da jeg nærma meg undergangen ved Essoen i Bekkefaret, la jeg merke til en underlig skikkelse som gikk litt ubesluttsomt i sikksakk. Under et gatelys så jeg ansiktet hans - det var Ollve - klokka var halv tre, og jeg traff tilfeldigvis på Ollve - et møte i natta.
Han la ikke merke til meg, eller i hvert fall så han ikke at det var meg, så jeg måtte gå helt bort til han for å gi meg til kjenne.
Han var i perlehumør. Etter en god klem tok han hånda opp av lomma og bød meg på smågodt. Og så snakka han og smilte, sanoe om krøllene mine og hvor absurd det var å møte meg DER, midt på natta.
Vil du ha smågodt? Det e frå essoen.
Og så fikk jeg verdens beste bamseklem før vi gikk hver til vårt.

mandag, juli 11, 2016

Ryddenazi


Som siste ledd i prosessen etter salget av farsgarden har bror min og eg rydda ut av ‘gamla løå’.

Det ein gong så staselege bygget med skifer på taket, som var hovedbygg fram til 1961, som har vore fjøs og låve, stall, grishus og sauaavdeling ber preg av alder og manglande vedlikehald, det regner igjennom taket og malinga flassar på veggane.

Det er låvedelen me har rydda ut av, staden der tre generasjonar bønder har stua inn utstyr som har gått ut på dato, rabe som ein berre har villa ha ut or vegen og ein heil del papir og  gamle  skulebøker i nedstøva øskjer. 

E det R-A-B-E – RABE? Spør Onkel Kjell. Me har sortert papirene nokonlunde. Kjørt vekk det som tilhøyrer tante Marit, delt ut mjølkespann med produksjonsnummer 1519 (dei eldste står det 519 på).

Eg er freista til å svare ja. Me lastar opp gamle makketne fjøler og køyrer vekk lass etter lass. Lør opp fleire konteinerar .

I følge Buddhismen er det slik at dersom du eig meir enn fem ting, så er det tinga som eig deg.  Eg veit ikkje om Buddhismen har nokon definisjon på rabe. Det er siste rest som står for tur, me har ikkje freista gje vekk noko på facebook, eller kontakta bygdemuseet, eller annonsert på finn.no. Broderen har parkert lastebil med krane utanfor, og me halar og dreg i gamle hestereiskap så flisene skvett frå det som ein gong har vore kjørebane på løa. Men som no er tvilsamt underlag, eller potesielle  feller for jobbemenn som har kroppsvekt kring det tresifra. Eg sender broderen først. Det knakar, men det ber.

Plogar, horver, ein halmhakkar, ein transportkasse til traktor, den har eg minner etter, at eg sto bakpå der, og at det var sommar, at regnet tromma mot presenninga, at det  lukta sterkt av sau og myr, at eg sto og haldt rundt ein spelsau. Floger kring øyrene. Sommar-oppleving som kan slå ein sjuåring i svime i sin velde.  Slåmaskin, to hestetraller. Den eine vil broderen ha med seg til sørlandet, for å ha blommar i.

70 meter grøfterøyr i plast, samanrulla og rusta piggtråd. Morkne hesjestaurar dekka av støv frå dei siste 50 åra. Me vil berre verte ferdige, og når eg sagar over draga til ein eller annan hesteredskap – for å få betre plass på lastebilen - kjenner eg lukta av furu, og sentimental-Østen får for første gang makt over ryddenazien, men berre i eit glimt.

Hiv driten, seier nazien, og slik vert det.

Me jobbar mot klokka. Køyrer til båsplassen, som heiter gjennvinningsstasjon no. Må gassa på for å greie eitt lass til før dei stengjer klokka 12. Rykta vil ha det til at dei har ein bom som dei senkar ned klokka kvart på.

‘Då hiv eg det berre over gjerdet med kranen’, seier veslebror kjekt, men det slepp han. Så vidt.

Me vert ferdige, og då eg stenger døra, så er det ei symboltung handling. Det er døra til bondelivet til familien Dvergbøy som vert stengt. Til heile slekta.

3 og ein halv generasjon. No er det slutt. Eg festar kjettingen og går opp bakken, og undrar meg på om eg nokon gong kjem over det.
Ordnung muss Sein, seier Rydde-Adolf.