onsdag, juli 20, 2016

Tvinn Peiks

Etter tre uker ferie er det fint å komme hjem.
Over fjernsynet vårt i Slaskamarkå henger et skap, og inni det skapet står restene av DVD-samlingene våre. Mye har blitt kasta eller gitt bort i kjølvannet av Rållså sine rydde/systematiserings/utvelgelsesraid. Man kan gjerne si at det som er igjen er indrefileten av hjemmeunderholdning.
Det er Sopranos, The Wire, Wild at Heart, Lost Highway, Fargo, Riget,  Weeds, Lord of the Rings, Pulp Fiction,  (Love actually), (About a boy). De to siste titlene har forøvrig ikke så mye med indrefilet å gjøre, etter min smak, men det er ikke jeg som rydder eller systematiserer. Eller velger.
Det er en del annet også oppi skapet. Noe Bergman, og en hel del Jane Austen-orientert ¨'kjolefilm'. David Lynch, Harry Potter. Og så bortetter.
På Søndag åpna vi skapet og tok ut Twin Peaks. La første plata oppi spilleren og ramla hodestups inn i et univers som har klang helt tilbake til 1990, da denne serien rulla over norske fjernsynsskjermer for første gang.
Allerede introen, musikken med plankegitaren som setter den deilige, dystre stemningen, og bildene som hører til. Dvelende over den søvninge småbyen, over slipemaskinen som kvesser tennene på saga på sagbruket.
Det er krem. Like bra i 2016 som i 1990.


I 1990 hadde jeg fôra dongerijakke med påsydde Guns'N Roses-merker, hockeyhår og jobba på en gård i Årdal.  Jeg hadde kjæreste på Jørpeland, jeg hadde arva mors gamle Volvo etter at et trøndersk bekjentskap hadde totalvraka min lysebrune Toyota Carina 17. Mai.


Jeg hadde 'nye' kompiser - Suli, Magnus, Tvitten og Slangeleder.
Og på Fredagene og Lørdagene flimra denne fantastiske serien over skjermen. Alle snakka om Cherry Pie og Damned good coffee, og synet av Bob når han viser seg første gangen - sitter på huk foran sofaen - foran dritskumle Sarah Palmer får fortsatt hårene til å reise seg i nakken på meg.


Så hva er egentlig poenget me denne posten?
Er det bare noe jeg skriver for å ha noe å skrive om?
Er det for å si at Twin Peaks fortsatt er rasende bra?
Er det for å innrømme at vi fortsatt har dvd-er i stua?


Fuglene vet.
The owls are not what they seem.

1 kommentar:

Elisabeth, innerst i veien sa...

Jeg tilhørte en stor gjeng stabla sammen i tv-stua på en folkehøyskole på Østlandet som satt klistra til tv-en hver uke og fulgte Twin Peaks. Det ble rarere og rarere, men vi måtte ha det med oss. Det var en fin tid og jeg har bevisst unnlatt å se serien igjen i frykt for å ødelegge det gode minnet.