Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2012

River deep, mountain high

Dag to var været litt gråere, men vi fortsatte innover heia.

Særlig hunden var tydelig støl, energinivået var klart lavere. Ikke annet å vente av en hund som sto i bånd det meste av året.

Det begynte å regne litt, og da vi kom opp på snaufjellet kom tåka sigende taust som et trolsk slør, og sikten ble ganske dårlig.
Men turistforeningen hadde merket stien med rød maling, og sauene kunne veien.

Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, om jentene skulle gå foran. Bare følge de røde merkene, eller om de hadde sakket akterut, og skulle gå litt roligere fordi de var slitne.
Det spiller ikke noen rolle nå, men jeg heller mot det første.

De ble ihvertfall borte for oss, og Jonas og jeg stoppet drifta da vi skjønte at de var forsvunnet. En time seine dukket de - til vår store lettelse - opp igjen. Vi hadde vært aldeles i villrede. Skulle vi lete? Hvor? Ingen av oss var lokalkjent, og påskeharen alias snublefot var allerede den gang viden kjent for sin stedsans. Sin mangel på evne til å oriente…

Seine unger

Jeg kom plutselig til å tenke på et skilt vi så på vei mot Lindesnes i sommer.
Skilt kan jo være gøyale: Jævla billig brød. Me sel ikkje egg. AIDS FOR THE DISABLED Osb.
Men dette var et slags privat skilt på engelsk med følgende melding: SLOW CHILDREN PLAYING.

Ikke nok med at disse ungene var tungnemme, men foreldrene valgte å kringkaste det til vær eneste bobilturist i sørnorge også. Fytti.

Keeper of the only key

I plassen for andre del i villmarks-eposet om Jonas i fjellets buk, kommer det et lite stykke om en hendelse fra i går. Det er vel en form for heimstad-diktning. Bortsett fra at det ikke er diktning.

Jeg hadde ungene hele dagen i går. Det var en av disse dagene som ikke er så super. Slåssing, herjing, biting, grining, og en ganske trøtt og upedagogisk pappa som ikke evnet å ta grep. Alt var kaos.

Så da jeg tok kidsa med på badet for bleieskift og kveldsstell så jeg endelig slutten på det.

Ingrid lå på stellematta, junior var på gangen. Plutselig hørte jeg at han fiklet med låsen. Nøkkelen sto i på utsiden.

Jeg prøvde å få opp døra, men den var låst. Det ble fort klart at han ikke klarte å låse opp. Selv om han både fiflet og foflet. Dørlåsen er ganske vrien på den døra. Dette var en situasjon jeg absolutt ikke hadde ønsket meg. Så for meg at jeg måtte klatre ut på gjennom takvinduet, hoppe barføtt ned i snøen og gå rundt huset og inn ytterdøra.

Det var da jeg kom på glipa under badedøra. J…

Jonas i fjellets buk

Jeg var på hyttetur av typen syv mann med alt for mye øl i ei lita stue i helga.
Ved slike anledninger blir det gjerne fortalt en del anekdoter.
Ofte husker man hendelser forskjellig.
Runar og jeg snakket en del om en felles bekjent som gikk under tilnavnet Jonas i hine hårde dager. Av meg var han riktignok mer enn en bekjent. Han var en barndomsvenn. Selv om vi strengt tatt ikke hadde valgt hverandre. Snarere har livene våre fulgt hverandre i snirkler og skygger siden tiårsalderen. Men det startet med at foreldrene våre begynte å omgås, og så ble vi ungene med på lasset, på Søndagskaffe. Vafler. Unger i noenlunde lik alder som finner hverandre i ulik grad. Jonas og jeg kom begge fra gård. Vi var like gamle, og mødrene våre kom fra samme landsdel. De ytre forutsetningene var altså tilstede for at vi kunne bli kompiser. Og det ble vi også, slik smågutter gjør. Vi hadde en slags kontakt da vi ble eldre også.

Jonas hadde en imponerende samling kulørte magasiner med bilder av lettkledde og…

Elker - elker ikke.

Rållså pleier å la ingrid (littlerållså) klatre inn i bilstolen sin selv.

Det gjør ikke jeg. Jeg er mer sånn klikk-klakk, oppi med deg, og ikke noe tull, for nå er vi seint ute. Vi er ofte det.
Ved et par anledninger har det kommet til håndgemeng og høylydte protester fra ingrid. NEINEINEI, EG VIL KLATRA! GÅ OPPI SØL! Men siden jeg er sjef er det min vilje som gjelder.

I ettertid får jeg dårlig samvittighet. Prøver å trøste: IKKJE VER LEI DEG, EG ELSKE DEG FORDE. Det er mulig at det kan tolkes til å være klissete at jeg sier til ungene mine at jeg elsker dem, men det er underordnet. NEI, DU ELKE IKKE MEG DU! DU ELKE FARMOR, kontrer Ingrid.
Dette er harde ord. Jeg ville selvsagt aldri ha tvunget mor inn i et sete fordi jeg har det travelt. JA, MEN EG ELSKE DEG OG. OG ENDRE. OG MAMMA, trøster jeg.
Nå er hun ikke sint lenger. MOMMO Å BESTEFAR OG, ELKE DU. JA, lyver jeg. Det er jo i overkant. Men det går ikke an å forklare det. Ungen er jo bare to og et halvt.
Å SÅ LIGE DU EINSTEIN. Sier …