mandag, januar 30, 2012

River deep, mountain high

Dag to var været litt gråere, men vi fortsatte innover heia.

Særlig hunden var tydelig støl, energinivået var klart lavere. Ikke annet å vente av en hund som sto i bånd det meste av året.

Det begynte å regne litt, og da vi kom opp på snaufjellet kom tåka sigende taust som et trolsk slør, og sikten ble ganske dårlig.
Men turistforeningen hadde merket stien med rød maling, og sauene kunne veien.

Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, om jentene skulle gå foran. Bare følge de røde merkene, eller om de hadde sakket akterut, og skulle gå litt roligere fordi de var slitne.
Det spiller ikke noen rolle nå, men jeg heller mot det første.

De ble ihvertfall borte for oss, og Jonas og jeg stoppet drifta da vi skjønte at de var forsvunnet. En time seine dukket de - til vår store lettelse - opp igjen. Vi hadde vært aldeles i villrede. Skulle vi lete? Hvor? Ingen av oss var lokalkjent, og påskeharen alias snublefot var allerede den gang viden kjent for sin stedsans. Sin mangel på evne til å orientere seg i ukjente omgivelser. Vi var heldige.

Etter å ha gått langt (og lenger enn langt) nådde vi pilsebu. Målet for de som skulle spise seg fete.

Men for å komme dit måtte vi over ei bru, og under den brua bodde en fæl elv, og dette var ei hengebru, som skulle ha rekkverk av netting. Men den var fjernet før snøen kom. Og ingen hadde hengt den opp igjen. Kjæresten til Jonas var trett (og mer enn trett) etter å ha gått langt (og lenger enn langt) og ville helst ha husrom og en matbit, men Jonas og jeg måtte først strekke nettingen ut, slik at vi ikke jaget sauene ut i den visse død. Jeg synes å huske at det var litt surt da. På mer enn én måte. Vi fikk rigga nettingen, og sammen presset vi dyra inn på brua.
Det som ofte er problematisk når man skal jage sauer og lam over foreksempel ei bru, er at de voksne sauene (som har gjort ting før) går først. Blir man så stående med bare lam på slutten, da har man et problem. Lammene blir gjerne nervøse og vil snu. Bææ..dette tør jeg ikke. Det skjedde den gangen. Hysj! Tsju! Gå, din jevel! Jævla idiot.

Vi måtte slippe det ene, men fikk de andre over. Det éne hoppet på elva, men vi fikk grappet det, og så halte vi det over brua, og slapp det på den andre siden, med ønsker om en god sommer.

Her slutter del to i sagaen om Jonas i ødemarken. En relativt sann historie fra bygdenorge.

torsdag, januar 26, 2012

Seine unger

Jeg kom plutselig til å tenke på et skilt vi så på vei mot Lindesnes i sommer.
Skilt kan jo være gøyale: Jævla billig brød. Me sel ikkje egg. AIDS FOR THE DISABLED Osb.
Men dette var et slags privat skilt på engelsk med følgende melding: SLOW CHILDREN PLAYING.

Ikke nok med at disse ungene var tungnemme, men foreldrene valgte å kringkaste det til vær eneste bobilturist i sørnorge også. Fytti.

søndag, januar 22, 2012

Keeper of the only key

I plassen for andre del i villmarks-eposet om Jonas i fjellets buk, kommer det et lite stykke om en hendelse fra i går. Det er vel en form for heimstad-diktning. Bortsett fra at det ikke er diktning.

Jeg hadde ungene hele dagen i går. Det var en av disse dagene som ikke er så super. Slåssing, herjing, biting, grining, og en ganske trøtt og upedagogisk pappa som ikke evnet å ta grep. Alt var kaos.

Så da jeg tok kidsa med på badet for bleieskift og kveldsstell så jeg endelig slutten på det.

Ingrid lå på stellematta, junior var på gangen. Plutselig hørte jeg at han fiklet med låsen. Nøkkelen sto i på utsiden.

Jeg prøvde å få opp døra, men den var låst. Det ble fort klart at han ikke klarte å låse opp. Selv om han både fiflet og foflet. Dørlåsen er ganske vrien på den døra. Dette var en situasjon jeg absolutt ikke hadde ønsket meg. Så for meg at jeg måtte klatre ut på gjennom takvinduet, hoppe barføtt ned i snøen og gå rundt huset og inn ytterdøra.

Det var da jeg kom på glipa under badedøra. Jeg ropte til Endre: ENDRE! ENDRE: SER DU FINGRANE TE PAPPA? NERE ME FØDENE DINE? NERE ME SOKKANE. LEGG NØKKELEN OPPI HÅNDÅ TE PAPPA! Jeg gjentok budskapet, og plutselig kjente jeg den lubne lille neven hans. Og nøkkelen.

Tenk det.

Og så fikk jeg åpnet. Og så tisset Ingrid på gulvet. Og da de hadde lagt seg fulgte jeg Liverpool - Bolton på nettet. Og Liverpool tapte så det sang.

For noe drit. Men jeg slapp å være haren på taket. Det var da noe.

onsdag, januar 18, 2012

Jonas i fjellets buk

Jeg var på hyttetur av typen syv mann med alt for mye øl i ei lita stue i helga.
Ved slike anledninger blir det gjerne fortalt en del anekdoter.
Ofte husker man hendelser forskjellig.
Runar og jeg snakket en del om en felles bekjent som gikk under tilnavnet Jonas i hine hårde dager. Av meg var han riktignok mer enn en bekjent. Han var en barndomsvenn. Selv om vi strengt tatt ikke hadde valgt hverandre. Snarere har livene våre fulgt hverandre i snirkler og skygger siden tiårsalderen. Men det startet med at foreldrene våre begynte å omgås, og så ble vi ungene med på lasset, på Søndagskaffe. Vafler. Unger i noenlunde lik alder som finner hverandre i ulik grad. Jonas og jeg kom begge fra gård. Vi var like gamle, og mødrene våre kom fra samme landsdel. De ytre forutsetningene var altså tilstede for at vi kunne bli kompiser. Og det ble vi også, slik smågutter gjør. Vi hadde en slags kontakt da vi ble eldre også.

Jonas hadde en imponerende samling kulørte magasiner med bilder av lettkledde og (tilsynelatende) villige unge kvinner. Det var stas.

Senere delte vi en interesse for skytevåpen som var alt annet enn sunn. Jeg tror aldri foreldrene våre var så bekymret som de burde ha vært.

En gang helt på begynnelsen av nittitallet skulle Jonas og jeg - sammen med våre daværende kjærester - og en gårdshund, jage sauer på sommerbeite.

Sauene tilhørte Jonas' far, og var av rasen dala. Det er ikke sikkert at det sier dere noe. Dalasauen er tung, hvit og ganske dum. Det var ikke en veldig stor drift. Kanskje i underkant av hundre dyr totalt. Men det var et helt stykke å gå. Noe i veldig ulendt terreng. Harde stigninger. Lauvkratt. Bekk og mose og myrull. Tidvis spektakulær utsikt.

Når sant skal sies så har jeg aldri vært av typen som liker turer i skog og mark. Jeg er mer hjemmehygge.
Det har vel først og fremst bakgrunn i at de turene jeg hadde vært på som regel var knyttet til oppdrag som dette. Sauejaging i en eller annen form. Gjerne sammen med noen som var i langt bedre form enn meg. Slike som tok to meters skritt og gynget når de gikk.
Som jeg - 'indianeren snublefot' - svett og kavende - og småsnublende over stein og tuer - ikke klarte å holde følge med. Hverken med eller uten sauer.

I dette driftelaget var jeg likevel fullt på høyde med de andre.

Dagen vi satte ut var det ganske varmt. Det var dagen før St.Hans. Vi skulle drive omtrent en tredjedel av veien den første ettermiddagen. Så skulle vi overnatte i ei sankehytte, og sauene skulle hvile 'på hegnå' - i en innhegning, og så skulle vi gå det siste stykket dagen etter.

Det å drive sauer er ikke bare enkelt. Man må hele tiden forsøke å holde dem noenlunde samlet på stien. Noen vil styrte avgårde opp bakkene, andre vil se seg om etter mat. Noen vil bli gørrslitne i motbakkene og legge seg ned fordi de ikke orker mer. Og alle sammen vil de breke intenst og ustanselig på hverandre.

Hunden gjorde den beste jobben. Hun var lykkelig, og føyk opp og ned og jaget og bjeffet, og hele kroppen hennes sitret av glede.

Varmen gjorde det relativt tungt å gå, og den første kvelden med driving var ganske krevende. Det var mye stigning også. På kort tid.

Det ble tungt for flere enn meg.
De feiteste sauene måtte dyttes opp den siste lia, men stemningen var likevel ikke så verst.

Den spartanske sjarmen i disse sankehyttene er noe jeg alltid har likt.
Et byslag hvor trette driftemenn og kvinner kunne sette skoene fra seg.

Selve hytta er gjerne ett rom.
En vedovn. Køysenger langs den ene veggen.
Et grovt tilvirket spisebord med voksduk. Stoler. En kjøkkenbenk. Et åpent skap med kjørler.
Det eneste innslaget på denne hytta som kan ha vært anderledes da enn femti år tidligere var et propan kokeapparat som sto på kjøkkenbenken.

To vinduer. Ett på kortveggen. Ett ved bordet.
Til alle hytter av dette slaget hører en utedo som også gjerne inneholder et vedlager. Ti-femten meter fra hytta.

Når det brenner i ovnen, våte sokker er byttet med tørre, og man har spist seg mett, og man sitter med en kald pils som man har kjøpt inn og båret på ryggen til akkurat dette formålet - da er det ingen plass i verden som er bedre.

Og etter en slik tur holder gjerne sauene kjeft også.

Del to i dette eposet følger snart. Før dere aner. Før jeg aner. fuglene vet

fredag, januar 13, 2012

Elker - elker ikke.

Rållså pleier å la ingrid (littlerållså) klatre inn i bilstolen sin selv.

Det gjør ikke jeg. Jeg er mer sånn klikk-klakk, oppi med deg, og ikke noe tull, for nå er vi seint ute. Vi er ofte det.
Ved et par anledninger har det kommet til håndgemeng og høylydte protester fra ingrid. NEINEINEI, EG VIL KLATRA! GÅ OPPI SØL! Men siden jeg er sjef er det min vilje som gjelder.

I ettertid får jeg dårlig samvittighet. Prøver å trøste: IKKJE VER LEI DEG, EG ELSKE DEG FORDE. Det er mulig at det kan tolkes til å være klissete at jeg sier til ungene mine at jeg elsker dem, men det er underordnet. NEI, DU ELKE IKKE MEG DU! DU ELKE FARMOR, kontrer Ingrid.
Dette er harde ord. Jeg ville selvsagt aldri ha tvunget mor inn i et sete fordi jeg har det travelt. JA, MEN EG ELSKE DEG OG. OG ENDRE. OG MAMMA, trøster jeg.
Nå er hun ikke sint lenger. MOMMO Å BESTEFAR OG, ELKE DU. JA, lyver jeg. Det er jo i overkant. Men det går ikke an å forklare det. Ungen er jo bare to og et halvt.
Å SÅ LIGE DU EINSTEIN. Sier hun. Jeg ler. JA, DET GJER EG. Og det gjør jeg jo også.

Hun har den uvanen at hun gjerne sier til folk at hun ikke liker dem også. Og det kan være litt masete. Selv om jeg misunner henne for at hun er så direkte.