lørdag, november 30, 2013

Tysdalsstranda im memorian. Part 1

Det skulle et ras med fatal utgang til. Og en samferdselsminister fra Hjelmeland som  insisterte på ein Jønågång.
Jeg har ikke hatt noe kjærlig forhold til Tysdalsstranda, den smale veien som slynger seg langs Nedre Tysdalsvatnet. (Eller Øvre. Har alltid vært forvirra når det gjelder det der.)
Til det har veien vært for smal og for svingete. For ofte har jeg sittet med magesyra helt oppunder drøvelen, på vei til eller fra. Ofte med litt knapt med tid til en eller annen ferjeavgang. Andre ganger har hjertet befunnet seg i samme region.

Det er en sommerkveld i 1990.  Jeg har hatt besøk av kjæresten fra Jørpeland. Hun er 17 år. Jeg er 20. Jeg kjører Mors gamle Volvo 242. Kjører henne forsøksvis hjem. På stereoen går en eller annen sang av Roxette. It might have been love. Hun var fin og lukta godt og alt for snill til å være sammen med en sånn som meg
Snill eller ikke - Jeg var så trøtt, så jækla trøtt. Og så sovna jeg i et par sekunder. En plass etter Skreppeneset.
Det smeller.
Hun hyler.
Jeg våkner.
Det viser seg at høyre forhjul er flatt, og skjermen er litt bulka. Jeg begynner å rote rundt i bagasjerommet etter reservehjul og jekk og skrunøkkel og denslags remedier. Kjenner fortsatt skjelvinga i beina.
Så kommer det en bil motsatt vei. jeg er ikke sikker på om det var Magnars hvite Audi eller Øyvinds røde Ascona.
Inni sitter Fjells Angels. Tre av englene hopper ut og hjelper meg. En blir sittende i bilen. Det er han som går på bilmekanikerlinja. Det er Tvitten.

Jeg fikk hjul. Med skruer. Takka englene. Holdt meg våken resten av turen, lett. Faren hennes var rasende. Han syntes jeg var uansvarlig.
Han hadde rett som bare det.

fredag, november 29, 2013

Festing. Og flytting

Naboen varsler fest.
Vi rømmer bygget.
Best for alle parter.
Er det for seint å ha innflytningsfest to år etter at man har flytta inn?
Hypotetisk spørsmål.
Vi har jo akkurat fått opp gardiner.

torsdag, november 28, 2013

Begge tapte

Da jeg bodde i England  og tjente til livets opphold  med en pubjobb, og en håndmann-jobb på en byggeplass, da ringte far til meg en dag utpå forsommeren og spurte meg om hjelp. Forpakteren hans hadde sagt opp kontrakten  og han selv hadde full jobb og vel så det, og det var krise, for det var seksten melkekyr på bås og en nært forestående førsteslått, og alt det andre forefallende blodslitet som dukker opp på gårdene når vekstsesongen setter fart.

Eg lurte på om du konne komma heim og hjelpa meg.

Kor lenge tenkte du? Det var lenge siden jeg hadde gjort slikt arbeid, men det satt i ryggmargen min. Jeg kunne stelle dyra hjemme på gården med bind for øynene, tenkte jeg.

Hvis du kan hjelpa meg i ein måne, så har eg litt tid te å få på plass ei meir permanente ordning. 

Javel. Eg kjeme neste vega.

Jeg vet at han ble letta. Han nevnte det mange ganger etterpå. Jeg reiste hjem på landbruksferie. Det var verdens våteste Juni måned Kyrne gikk og skrevet med sorpa til langt opp på knærne. Men jeg likte dem likevel. Jeg liker kyr. Jeg liker den tunge, forutsigbare rytmen deres, den ettertenksomme drøvtygginga, de mørke øynene. Den roen de har.
Det gikk greit å jobbe for far nå som han var så takknemlig. Det var forresten bare oss, for mor var i Trøndelag for å rydde i mormors gamle hus. Mormor døde vinteren før. Fine mormor.

Det var ei ku som kalva den sommeren, og jeg sleit skikkelig med å få kalven til å drikke. Jeg prøvde alle triksa jeg kunne. Holdt fingrene inn i munnen på den for å få den til å patte, godsnakka, trygla og ba,
 snakka innbitt mellom tennene, men ingenting hjalp. Den vrengte på øynene og slengte med hodet og  snøfta foraktelig mens melka rant ut igjennom munnen og nesa, og det var liksom ganske så kjipt for oss begge. Den må ha fått i seg noe. Hvis ikke hadde den strøket med, men etter et par dager begynte den å få denne karakteristiske krumminga i ryggen som vitner om vantrivsel. Jeg var skikkelig bekymra. Helt på grininga.

Jeg sa det til far, at jeg var fortvila, men da bagatelliserte han det, og sa at kalven bare trengte litt tid, når han ble sulten nok så ville han drikke, men da begynte jeg å grine. For jeg trodde ikke det.  Jeg hadde stelt hundrevis av kalver, og denne lille jævelen var den første som så bastant nekta å drikke av tåteflaske.

Far lo først av grininga mi. Så blei han brydd. Og jeg hadde denne klumpen av utilstrekkelighet som satt som ei klo i brystet. Kanskje det hang sammen med noe annet, at jeg rakna på andre områder. Det vet jeg ikke.

Den påfølgende morgenen drakk kalven av flaska. Som om den aldri skulle ha gjort noe annet.

Men det jeg husket best er at da jeg skulle reise, og mor var kommet hjem, da sa far at vi hadde krangla bare en gang. Og da mor spurte om hvem som vant, svarte far:

Det blei null-null. Begge tapte.

Det er kanskje det sanneste han har sagt.

onsdag, november 27, 2013

Liking

Eg lige ikke deg, Pappa. Eg lige ikke deg i det HEILA TATT!

Det er Ingrid som snakker. Vi har ikke krangla, så hun sier det ikke i affekt, men det er tydeligvis noe hun har tenkt en del på.

EG LIGE BARE MAMMA!

Jeg veit ikke hva jeg skal svare til det. Jeg vil jo helst at alle skal like meg. Særlig mine egne. Og selv om hodet sier at dette er en fireåring som tenker mye, og som bruker de knaggene hun har rundt seg til å henge opp nye, til å utvide verden og skape seg et system, en sannhet som funker, selv om hodet sier alt dette, så er hjertet såra.
Jeg går i fella. Jeg begynner å argumentere for at hun skal like meg. Det er ikke særlig smart.

Lige du ikkje når eg lage Ostisar og Kakao te deg heller?

Ka me når eg e med deg på Klatre-legeplassen?

Når eg lese for deg?

Når eg tulle med deg?

EG LIGE MAMMA NÅR EG E MED MAMMA, OG PAPPA NÅR EG E MED PAPPA, sier min sønn, Diplomaten.

EG LIGE DEG NÅR DU GJØR DI TRI TINGÅ, MEN IKKE ELLERS! Sier hun.

Det trodle.

(Trodl = Troll).

tirsdag, november 26, 2013

Før jeg brenner ned

Det VAR feieluka i kjelleren som var grunnen.
Masse betongrester inni der. Skuffet det ut. Prøvde å fyre opp på ny, og nå brant ovnen fint.
Også med vinduene igjen.
Og det ble satt punktum for den andre aktiviteten også. Kan det virke som.
Og på vei til jobb i dag tenkte jeg at jeg er akkurat som den ovnen.
Ofte er det for dårlig trekk. Og så gulper jeg sur røyk. Ulmer med oransje flamme.
Det er rett og slett brannfirkanten som er på gyngende grunn.
Men jeg ble som sagt såpass revet med av engasjementet til disse damene sist uke, og så tok det plutselig fyr og jeg var uovervinnelig.
Omtrent som da jeg sang i Morendoes for over et tiår siden. Det var antagelig bare et blaff. Et pust av noe. Hva skulle det ellers være?

Fire (The Morendoes 1999)

Every day
Home from work
I sit down, TV on
Flashing pictures on the screeen
Everything's so unreal

Fire

We're just wheels
Wheels that turn
To feed the fire that burns

Fire


Tar jeg ikke mye feil så var dette den første teksten jeg skreiv som ble til en låt. På demoen synger jeg wheels that turns.
Men i dag vet jeg bedre.


mandag, november 25, 2013

Om å brenne

Da Rållså og jeg og Ingrid og Endre flytta til blokka i Slaskamarka for halvannet år siden, gjorde vi en rekke endringer på selve leiligheten. Eller - ikke vi, akkurat - Rållså hadde ønsker, og så betalte vi noen for å gjøre jobben.
En av disse endringene var å få satt inn vedovn. Banken sa ja, og så ville vi sette inn dør mellom kjøkkenet og stua, og så sa de ja til det også, og så lånte vi en haug med penger, og etter en del klatt var både døra og ovnen på plass.
Og sist uke skulle vi ta ovnen i bruk.
Merkelig valg av uke, kanskje.
Særlig med tanke på at det sammenfalt med 'tenne-på-i-blokka-uken' til noen.
Og kommeutavskapet-uken på det personlige planet.
Forøvrig også begynneårøykeigjen-uken.
Men jeg skulle skrive om ovnen. Jeg dro på butikken, kjøpte to sekker ved (jeg gjetta på Latvisk) og en sylinder tennbriketter.
Jeg satte dører og vinduer åpne for å gi god trekk, satte fyr og, tja, det brant jo. Det gjorde det, men hver gang jeg forsøkte å stenge igjen vinduet, sendte ovnen en sky av røyk inn i stua.

Og jeg tenkte faen og helvete, og at han med hornene var på gang igjen.
Rållså poengterte - helt riktig - at hvis vi måtte ha vinduene oppe - for å fyre med ved, så forsvant hensikten. Å fyre for å få det kaldere. Vi brant opp en sekk ved på den måten, og hele leiligheten lukta bål, og frøs gjorde vi, så vi slutta av. Med flere spørsmål enn svar.

Og så prøvde vi litt på Lørdagen også, og det gjorde også personen med svovelstikkene som styrte i kjelleren, og da var jeg ute for å se kamp, og ungene var heldigvis hos svigers.
Men det ble evakuert, og da utrykningspersonellet varslet rållså, åpna hun døra, og lukta av brent slo begge veier. DET E KJE EG SOM HAR SATT FYR, ALTSÅ! Sa hun. ME HAR NYE OMN OG FÅR AN IKKJE TE Å BRENNA. Da lo brannmann Sam, og sa at det var vanlig med nye ovner. Han anbefalte å sjekke feieluka i kjelleren for betong.

Jeg hadde tenkt å slutte av her, med noe heftig tekst om brenning. Jeg hadde tenkt å skrive mer også. Mye mer, men så blir det litt langt, så vi får lage en føljetong.





søndag, november 24, 2013

Besøk

For ikke lenge siden var jeg på besøk hos Farmor på Omsorgssenteret.
 Jeg hadde heldigvis litt tid, så jeg kjøpte blomster, satte meg i bilen, og kjørte opp bakken.
Forbi spar-butikken, som het Tomstad før, forbi hjelmeland sparebank - som alltid har hett hjelmeland sparebank.
Forbi lensmannen og presten. Øverst i skråninga lå et ganske stort bygg i to etasjer. Jeg presterte å kjøre feil. Havna på baksiden. Parkerte likevel. Døra var låst.
Det var mørkt og klart ute. Jeg gikk rundt bygget på utsiden, fant ei ny dør. Låst den også.
Jeg kikka inn vinduene, på let etter en inngang eller en resepsjon eller helst begge deler.
Skimta korridorer på innsiden. Dører med navneskilt. Til slutt fant jeg hva jeg lette etter og gikk inn. I hånda hang en papirpose med hank med blomsten oppi.

Som barn skydde jeg gamlehjem, den nedtrykte stemningen, de gamle menneskene med de skjeve, skrukkete ansiktene. Jeg var redd dem. Redd for at de skulle holde meg fast slik at jeg ikke kunne komme meg løs. Tvinge meg til å bli værende i all mistrøstigheten.

Jeg ble dirigert i retning matsalen, og der kunne jeg skimte henne, langt borte i korridoren. Sammen med en gammel venninne. De styrte etter hver sin rullator. Ryggene krummet seg, og armene ristet over håndtakene.

Da hun så meg ville hun at vi skulle snu og dra tilbake i den retningen hun var kommet fra, men jeg insisterte på at hun måtte spise. Jeg slo følge med henne til matsalen. Serveringa var godt igang. To hvitkledde damer steikte egg og tok i mot bestillinger fra seniorene. Vi satte oss ved et bord med to andre. Farmor ville bare ha ei lita skive med nøkkelost på. Jeg sleit med smalltalken. Spurte henne hvor lenge hun hadde vært der. Tippa på en måneds tid, men hun mente at det måtte ha vært årevis, for sånn kjentes det ihvertfall ut.
Så prøvde jeg å henvende meg til de andre rundt bordet. Kor mange e det så bur her? 
HAR KJE PEILING! Var det unisone svaret jeg fikk.
Så da ga jeg opp og satt i stillhet og lytta til gebisser mot brødskiver med speilegg.

Farmor insisterte på at jeg måtte ha et glass juice, men jeg ville ikke ha. Og så fyrte hun seg opp litt på betjeningen, jeg måtte da få et glass juice. Men jeg ville fortsatt ikke ha.

Hun fikk pillene sine i to små snapsglass, og svelget dem. Jeg fulgte henne bortover gangen. Det e lyst å fint her, sa hun. Og det var det virkelig. Og da vi kom fram til leiligheten hennes, ble inntrykket forsterka. Den var ikke ille i det hele tatt.
Den var romslig og ikke overpynta.
På et bord i et hjørne hadde hun et bilde av far.
Det var fint da vi var på tomannshånd. Snakka om slekta. Ungene. Om at hun lengta hjem. Men at tante pleide å ta henne med på Søndagene. Hjem til huset sitt. Fyre i ovnen og inviterte naboene på kaffe og kake.
Hun skrøt uhemmet av blomstene. Og den klemmen hun ga meg da jeg måtte gå. Jeg veit ikke om jeg vil fortelle om den.
Jeg kommer nok innom neste gang jeg er hjemme også.

fredag, november 22, 2013

Ut av skapet





Første og siste bildet av meg selv. Fingertegnene betyr *God Jul*



Vi er alle feminister (kanskje bortsett fra Solveig Horne)

Er forresten Solveig i slekt med Audrey?
Turneen er over. Det har ikke vært noen supersuksess hvis man regner på FRP-måten: Harde tall og grad av offentlig finansiering, men på de aller fleste andre områder har det vært givende.

Jeg er stum av beundring over de 3 damene jeg reiste med. Både over kunnskapen deres på sine respektive interessefelt, og det drivet de har. Dessuten sitter alle tre på en teknisk kompetanse når det gjelder intranettrelaterte dingser som knuser min egen.

Hun som er redaktør i nettmagasinet (som egentlig er en blogg) som heter underarbeid.com som heter Madeleine Schulz gjorde sterkt inntrykk på meg, fordi hun har skjønt noe som fåtallet av befolkningen i dette landet har skjønt: Hun har skjønt at de rettighetene som vi har ikke har kommet av seg selv. Det er noen som har kjempa dem fram, noen som har stått på barrikadene, og dersom man vil ha likestilling, og dersom man vil forandre og forbedre den verden man lever i, så har man et ansvar for å engasjere seg og ta kampen mot grumset og urettferdigheten.

Men, altså som firkløver med vidt forskjellige utgangspunkt og motivasjon for å skrive oppdateringer på nettet, så fungerte vi godt sammen. Og en ganske mange av dem som dukket opp på arrangementene virket som de var fornøyde med det de fikk servert.

Det betyr en del. Forøvrig er jeg ute av skapet nå, og navnet mitt er linka til det jeg skriver her inne. Ellers kan jeg si at jeg har en avtale med Bondevennen om å levere skriving en gang i måneden fra Januar av. Det gleder jeg meg til

Legger også ut linker til de andre to damene jeg reiste med: TonjeBoganes.com og http://www.astridterese.no/

Som dere ser hvis dere gidder å klikke, så har vi litt forskjellig fokus.

Hvis jeg får tid i løpet av helga, så skal jeg fortelle dere om da jeg besøkte Farmor på Omsorgssenteret i går, men nå trenger jeg litt tid med familien min. Og i morgen er det selveste Everton-Liverpool.

God helg.

torsdag, november 21, 2013

Dag 4 Hjelmeland

Eg har skrive så mykje om Hjelmeland i løpet av dei 7 åra eg har blogga, at det til saman kunne ha vorte ei heil bok.
Det ligg spreidd utover i arkivet her. Eg kan plukka fram nokre få, og så kan dei trykka på linkane, dei som vil.

Om Bankbokbussen :   http://paaskeharen.blogspot.no/2010/01/bankbokbussen.html


Om då Rockebandet FOAD blei sendt heim frå rusfritt arrangement:

 http://paaskeharen.blogspot.no/2008/12/rockjeband-heimsend.html


Om då eg song offentlig første gong:  http://paaskeharen.blogspot.no/2008/02/sing-me-song.html


Gler meg til i kveld!

onsdag, november 20, 2013

Dag 3 Finnøy (Finnøynå)

Først vil jeg takke de som tok turen for å delta på 'opplegget' vårt på Nærbø og på Jørpeland. Vi skulle gjerne ønska at det var flere, men de som har stilt har vært engasjerte og stilt spørsmål og lufta meninger om intranettet og EDB-alderen på en måte som har gjort det lett for oss. Spesielt vil jeg takke de som jobber på de to bibliotekene. Folkebibliotekene er ryggmargen i kulturnorge. Nå høres jeg ut som om jeg har fått en spellemannspris eller Oscar eller noe.

Mine tre kolleger har også vært strålende, jeg har stor respekt for dere. Jeg vil også takke produsenten min.

Nå sklir det litt ut, men det sier redaktøren er helt greit så lenge jeg ikke banner.

Men Finnøy, altså.
Jeg kjenner noen Finnøybuer. Venner. Det er fine folk.

Jeg har alltid tenkt på forholdet mellom Finnøy og Hjelmeland som KRF og Senterpartiet før de ble skilt. De har mye til felles og snakker nesten helt likt, men har bittelitt forskjellig fokus.

Finnøy har tomater og Hjelmeland har frukt og laks. Begge plasser er det mer hyttefolk enn majoriteten av de fastboende setter pris på. Begge plasser er det flere bedehus enn behovet tilsier i 2013. På Randøy er det tre stykker.

Jeg liker Finnøybuen. Selv om jeg nesten fikk pryl av en, på en utedans på åttitallet. Han hadde hockeyhår og skinnjakke med frynser og var fullere enn meg.

Jeg hadde forresten skinnjakke jeg også. Brun, men uten frynser.

tirsdag, november 19, 2013

Dag 2 Jørpeland

Jørpeland og Strand har hatt stor betydning for meg.
Det var hit vi reiste på åtti og nittitalet. Eg og plommetjuvane frå Årdal.

Utelivet i Ryfylkebyen trakk oss hit. Sjølv om jørpis berre kunne skilte med to uteplassar, så var det framleis to meir enn Hjelmeland og Årdal tilsaman. Ein halv time å køyre. 25 minutt dersom ein køyrde over Leite.
Dei tøffaste leita etter folk frå Tau eller Bygdå eller heiå som dei kunne slåst med.
Me andre freista å imponera dei lokale damene med dans og berusa smalltalk på Hermanns Hybel (seinare Ristaurante miralmar, willy knickersen, pearl harbour. I dag er det junkfood og bowling.) Det var som regel ikkje 'episk' som Pål Øystein brukar å seia.
Bygdisar frå Årdal og Randøy imponerte ikkje dei urbane Jørpisjentene.
Kvifor - det veit ikkje eg. Det kan ha vore dialekten, utsjånaden eller promilleinntaket eller slåstinga. Det får eg aldri vete.
Seinare byrja eg på Strand Videregåande. Fekk vener av begge kjønn. Ja, og etterkvart fann eg utav det der med jentene og. Kvinna i mitt liv er herfrå. Mitt livs lys og hjartets ledestjerne.
Ho seier at ho likar dei tjukke D- ane mine.
Alle band eg har spela i har hatt utspring her. Like frå Steamheads via morendoes og Tristania.

Eg har freista å bu her ôg. Eg budde i Vågen saman med Rållså og ungane i to år. Alt er temmeleg godt dokumentert i postane frå 2010 til 2012. Eg har vener her. Og verdas beste svigerforeldre/besteforeldre. Eg jobba åtti eller seksti prosent var heime med ungane to dager i veka.
Me var mykje ute og trilla med vogna, på Nordlys og i Barkavigå og på leikeplassen borte på Tungland, og rett som det var vitja me biblioteket her.
Eg er viss på at det fins dna frå mine ungar på Albert Åberg og Gubben Pettersen. For å seia det slik.

Strandbuen er venleg, omgjengeleg og over middels nyfiken. Det går ikkje an å gøyme seg her. Eg fornærma Bjerkreimsbuen før i dag. Vikeså er ikkje så vakkert arkitektonisk. Og sidan me først har vore innom temaet - det er ikkje Ryfylkebyen heller.
Skilnaden er at Jørpeland hadde eit fantastisk utgangspunkt med Vågen og Rosehagen, Verkshotellet og omegn, og ikkje veit eg kven som har ansvaret, men eg tykkjer det har vore forvalta på ein dårleg måte. Men eg har jo ingenting med det lenger. Alt i alt så tykte eg det var greit å bu her, men pendlinga var ingenting for meg.

Eg har høyrt rykte om at det har vorte annonsert tungt, dette arrangementet. Dessutan likte eg veldig godt rockestjerne-bildet i Strandbuen.
Eg håpar at det kjem litt folk, men det er ikkje ei forutsetning for at det skal bli bra.


Vikeså / Vidjesåå

Eg veit mykje meir om Vikeså enn om Nærbø.
Det hender framleis at eg stoppar på Essoen på tur opp-eller ned til Kristiansand.
Gamlekjerasten min kom herfrå. Ho budde oppi Svelabakken saman med foreldra sine og litlesyster si. Eg kjørte ofte hit i helgene. Eg trur eg var godt likt av heile huslyden - inkludert den viltre Cocker Spaniel-hunden hennar - han som heitte Nino Pavarotti, og som halte og drog i det bandet med ein iver som var uovertruffen. Han sprang etter kattar, gjødde på andre hundar, og var i det heile fullstendig utan grenser. Han sov i senga hennar og. Midt i, som om det var den mest sjølvsagte ting i verda. Og han hadde ånde som lukta av fanden og fandens fluer. Det var kan hende ikkje så rart hvis ein tenkjer på kor han vaska seg med den tunga. Han fekk ikkje slikka meg i andletet, for å seie det sånn.

Vi pleidde å gå tur med han. Gjennom ein røyr under E39, forbi Statoil og heradshuset og eit stykke innover, forbi FN-Parken, og ut gangvegen som går langs Svelavatnet.
Alltid med denne vegen, denne åra av støy og eksos, den som går utafor blokka vår og tusenvis av andre bygningar.
Det var ein eller annan som sa at Vikeså var kåra til landets styggaste kommunesentrum, og dersom ein ser på det, så kunne det sikkert ha vore kutta litt ned på betongen, men eg trur eg har sett verre. Eg  har budd på jørpeland. Ikkje akkurat noko Firenze det heller.

Eg synes å hugsa at Bjerkreim var den einaste kommunen i Rogaland som hadde eit større NEI-fleirtal under EU-valget i 94 enn hjelmeland.

Eit adelsteikn i mine auger.

Foredraget på Vikeså vart avlyst og det er litt bra. For då slepp vi å stå opp i otta og kjøre i morgonrushet i timevis. Men mest dumt, for medlemmer av panelet hadde kanskje hatt eit tips eller to som Kidsa kunne hatt nytte av.




mandag, november 18, 2013

Nærbø (Nibbe) Dag 1

Eg veit ikkje så mykje om Nærbø.
Men som Ryfylking misunnar eg dykk det fine lyset og havet, den vide, opne himmelen.
Han gjer meg ein slags fred.
Me ryfylkingar har frå gamalt av hatt  kompleksar for Jærbuar. Me tykkjer dei er bresne. Har så græævla store kjelve og traktorar, og ja. Tykkjer dei er betre enn oss. Dessutan snakkar dei rart. Men då tenkte me sikkert på folk frå Bryne. Eller Varhaug. Eller Klepp. Det er fort gjort å forveksla

Eg feira nyttår her ute ein gong. Med kjærasten min og to andre par. Det er kan hende ti år sida. Eg hugser det var mørkt og blæs og at eg ikkje såg ein einaste rakett. Eg hugser lyden fra havet og smaken av verdas torraste kalkun. At snøen låg i skitne fenner.
Eg hugsar at me køyrde i mors gamle Datsun Laurel. Heim igjen. At det var Rållså som styrte. At Arnstein og eg drakk restepils i baksetet på nyttårsdagen og at det var fint. Heilt til me var halvvegs på motorvegen. Halvvegs til byn, då vindusviskarane slutta å virka, midt i ei heftig haglbyge. Me stoppa på vegens skulder, som det heitte i sjåførboka. Venta til dei byrja å virka igjen eller byga var over.
Må pissa sa eg
Eg òg sa Arnstein
Det såg heilt sikkert kjempesmart ut. To langhåra plommetjuvar som sto og pissa ved motorvegen. Halvegs mellom ikea og auglendstunnellen. Det såg ut som det var det me hadde stoppa for.

Takk Gud for at smarttelefonen ikkje var funnen opp enno då.

Det vert fint å koma attende dit.. Fint at dei vil ha oss der. Til å snakka om blogging.
Det er der vi byrjar. Det er der vi ser om båten flyt.  
Og på Vikeså ungdomsskule i morgon får vi sjå om han tôler sjø.
 

fredag, november 15, 2013

Gåten Magnus Carlsen

Det er vanskelig å ikke bli berørt av sjakkfeberen som herjer nettavisene.
Selv holder jeg meg feberfri ved å scrolle forbi så fort jeg kan.
Jeg forstår ikke greia. Det er iogforseg ingenting sensasjonelt i det.
Ei heller i at nordmenn liker å heie på andre nordmenn som er gode til noe. Skøyter, landrenn, (dame)håndball, (dame)fotball.
Kommer ikke på mer.
Vår identitet som nordmenn er knyttet direkte til vikinger, nansen, amundsen, thor heyerdahl, og johan olav koss. Og nå altså, denne Carlsen. Som svinger seg med fotomodellene og filmstjernene som om det skulle være verdens største selvfølge.
Det er på mange måter nerdens ultimate hevn. For. Vel, jeg vet jo ikke.
Han virker jo ikke som om han er verdens mest utadvendte fyr, akkurat.
Men hvis man er god til noe kan man kles opp i en dress fra en eller annen superdesigner og bli 'gåtefull' eller 'mystisk'. Hvis man ikke lar kjeften løpe av med seg.
Det er lite som tyder på det siste i Carlsens tilfelle.
Men han snakker ihvertfall bedre engelsk enn Thor Heyerdahl.


onsdag, november 13, 2013

Om sjel

'Fremskrittspartiets sjel' er trua.
SJEL?
Hva er det for slags sjel?
Er det retten til å mistenkeliggjøre tiggere, fremmedkulturelle, arbeidsledige, fagorganiserte, homofile, bønder, kunstnere og kulturarbeidere?
Er det det som er trua?
Føkk FrP og den råtne, stupide sjela deres.
Hilsen Påskeharen.

Sommerugler i magen

Jeg driver og forbereder meg til bloggturnè neste uke. Forberedelsen går mye i å sitte i fosterstilling og vagge fra side til side og håpe at det går over av seg selv.
Det er tre kapable damer jeg skal reise med, så jeg håper og tror at vi skal dra det i land likevel.

Når det er sagt så har jeg funnet en slags tilnærming til møtet med de forskjellige stedene. Det viser seg at jeg har subjektive oppfatninger av dem alle. Og det er jo virkelig kjernen i det jeg skriver. Denne bloggen er et talerør for mine subjektive oppfatninger av tilværelsen.

Hver dag neste uke - fra Mandag til og med Torsdag - skriver jeg en bloggpost om stedet jeg besøker, og om forholdet jeg har til det.

Det blir mye Ryfylke og litt Jæren og Dalane.

Berlin og London får vente i denne omgang.

mandag, november 11, 2013

Litt smart og ganske så teit

Var på en veldig fin fest  Lørdag. Fineste samlingen med plommetjuver på årevis. Brant meg på strykejernet da jeg strøk Rållså sin kjole. De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet.

Men tilbake til festen: syns jeg klarte meg greit. Særlig siden jeg - i et øyeblikk av absolutt klarsyn - klarte å ta en avgjørelse om å ikke dra på nachspiel til Runar på morgenkvisten.
Den gjengen med rabbagaster som var klar for det nachspielet..Bare EI øl..Right.

Jeg sneik meg unna som ånd i en fillehaug. Rusla fornøyd over Storhaug med hodet susende av akevitt. Men da jeg sjekka lommene, forsvant gliset. Jeg hadde ikke nøkler, og så ville jeg ikke vekke Rållså, og så virka det som en god plan å legge seg i bilen, og så var klokka fem, og så prøvde jeg å få sove, men det var bare tre grader, så jeg frøys så tennene klapra og da starta jeg bilen, og satte varmeapparatet på full muring, og så tenkte jeg at nå mister jeg vel lappen for fyllekjøring, men det er bedre enn å fryse ihjel, og da ringte heldigvis Rållså og spurte hvor jeg blei av.

Så da kunne jeg køye.

Tore og Tønes

Fredag var jeg for første gang på besøk i det nye konserthuset i Stavanger. Det er et praktfullt bygg, der det ligger ved vågen.

Det var eksiltrønderdegosen som hadde kjøpt billetter. Tatt initiativ. Selv hadde jeg bare registrert et slikt arrangement. Helt ytterst - langt borte fra bevissthetens kjerne - og ingen av oss hadde sjekka ut hva det egentlig skulle handle om.
Det eneste vi visste var at de involverte var Frank 'Tønes' Tønnesen og Tore 'durracellkanin' Renberg.

Jeg er fan av han første og har respekt for han andre. Med seg hadde de en fyr på mandolin også. han haltet litt, men jeg husker ikke hva han heter.
Det er bare en haltepink jeg husker og det er ringeren fra Notre Dame og han hadde visst en pukkel i tillegg.

Vi satt langt bak på det ene galleriet. Det var ikke noe problem for meg, men eksiltrønderen sleit veldig med å få med seg teksten som etterhvert dukka opp på en skjerm framme på scenen.

Jeg har skrevet en del om kontakten mellom scene og sal ved flere tidligere anledninger. Hvis den ikke er der, så er det ingenting.
Renberg og Tønes er så høyt elsket i Stavanger at man kunne merke varmen som strømmet fra salen og opp på scenen, og føle at de der oppe ble løfta fram av det.
Særlig Tønes, som bare kunne dra litt på det - med den snodige dialekten sin - så ville folk liksom le seg i hjel.
Han andre snakka og snakka. Om hvordan han laget karakterene i bøkene sine. At han så for seg hva slags musikk de hørte på, og at det fikk den til å tre klarere fram, og så fyrte han avgårde standup-skriving - direkte livepå makken sin -mens haltepinken og Tønes klimpra på gitar og mandolin i bakgrunnen.

De hadde oversatt Nothing else matters (Metallica) til norsk, og den traff meg mye mer enn den originale versjonen. Renberg synger som ei kråke, men det gjør jo strengt tatt Hetfield også. Men Hetfield høres ut som han skal føde. Har det liksom så vondt mens han presser ordene ut. Det gjør ikke Renberg.
Tønes gjør alt til sitt. Gir det mening. Han er lett å bli glad i.

Igjennom de to 45-minutts-aktene - som i besto av 70 prosent Renberg-snakking og 40 prosent musikk - må jeg si at jeg koste meg. Det er inspirerende når kunstnere forteller om hva som inspirerer dem. Hvor de henter ting fra. Hva som er kilden.

Jeg trekker litt for publikum, som tørster slik etter å le at de breker av latter når det lille snev av alvor som finnes blir presentert.

Alt i alt en veldig fin opplevelse. En femmer.

PS: Et tips til de som skal på konsert en annen gang: ALDRI forlat salen før dere har fått klemt minst ett ekstranummer ut av musikerne på scenen. Hvis dere liker musikken. Og det virker det som om dere gjorde.

PPS: Det var høy kjendisfaktor på arrangementet, i følge Eksiltrønderen var det bare èn som hadde hatt - Hvem tror dere det var?


fredag, november 08, 2013

Uglå i Kådafjellet

Jeg skysset ungene i seng igjen i morges, for jeg trodde klokka var ti på halv fem.
De trippet fnisende på bare bein inn mot soverommet igjen.
Endre ombestemmer seg og er på døra igjen.

Pappa?

M?

I nått drømte eg om uglå i Kådafjellet.

Hu e snille, uglå i Kådafjellet sier jeg.

(Det var bare tull det jeg sa i går om at den var skummel) Typisk dårlig vuderingsevne fra min side.

Eg koste med sauen!

Nå er jeg ganske sikker på at det ikke har satt seg noen ugleangst i han.

Her er den offisielle fasiten på ugla:

Den er snill. Spiser mest mus. Er oppe om natta.
Andre dyr som er oppe om natta:

Ulv
Flaggermus
Meitemark
Rev
Pinnsvin

Ville dyr so i skogen bur
Flakkar på rov so vide
Ligg i hôler og holt på lur
Vakar ved nattetide
Deg skal dei no aldri nå
Far sit ved vogga og passar på
Vik ikkje frå di side

Hva den sauen som Endre hadde drømt at han koste med gjorde ute på denne tida, det vet jeg ikke. Den hadde kanskje sett feil på klokka, sånn som jeg. Den var halv sju. Og ikke halv fem.

(Diktet er fra Jakob Sande's Voggesong til Siri)


torsdag, november 07, 2013

5 brannfakler om korset

1 Relgiøse symboler har ingenting i en nyhetssending å gjøre.

2. Det er ikke muslimenes feil.

3. Du kan bruke det privat så mye du vil (til krampen tar deg)

4. Hvis den gjør det er det ikke muslimenes feil.

5. Herregud for en storm i et vannglass.

Kindergarten Cop

Det har seg slik at barnehagen som ungene går i skal legges ned fra høsten av. Det var rett og slett ikke rom for dem i herberget mer, og det har skapt hodebry for de ansatte og for foreldrene til tilsammen et drøyt tjuetalls barn.
Eller - noen hodebryr seg mer enn andre - det er ofte mødre fra øvre middelklasse. De er tydelige på hva de ønsker, og over gjennomsnittlig bekymret for hvordan det skal gå.

Å, hvor skal vi bo i natt?
Tanna her er sleip og glatt
Å, jeg er så sint så sint
at jeg nesten flyr i flint

Rållså og jeg tilhører forsåvidt den gruppen vi også (selv om jeg er industriarbeider). Vi vil ihvertfall ikke ha dem i den enorme barnehagemaskinen som ligger veggivegg som de fleste snakker drit om, men noen er kjempefornøyde med. Og så er det logistikken og framtidige skolekretser og trygge rammer og være sammen med unger de kjenner fra før, og så er jo neste år det siste året før skolen begynner, og så er det miljø ditt og miljø datt.
Aller helst skulle vi ønske at de kunne bli der de er det siste året, for vi er kjempefornøyd med personalet, og selv om hverken lokalitetene eller uteområdet er det beste, så er jo det tross alt det viktigste.

Men våre unger er jo tvillingser, så de vil uansett ha hverandre.

Skulle ha avslutta med noe snappy, men sparer det til en seinere anledning.


( Lenger oppe har jeg brukt utdrag fra Thorbjørn Egner's Karius og Baktus)

onsdag, november 06, 2013

Emja og emja

Jeg må si at fra hofta- diktning var en forfriskende måte å blogge på.
Nå har jeg satt det sammen og, tja - det har ikke Jakob Sandes malmfulle klang, Olav H Hauges stupmørke livsanskuelse, eller Alf Prøysens varme ettertenksomhet.
Men disse diktningens mestere var jo nettopp diktere. Ikke bryggesjauere og hobbybloggere.
En slurvete Svein Tang Wa på en dårlig dag. Omtrent der ligger nivået.
Nåh. Får jeg 'ånnå' så utelukker jeg ikke at jeg vil gjøre noe lignende igjen.


Dette er det mer sus i:


Det er den draumen


Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

Dråpar i austavind, 1966



Bensinstasjonsroser Full versjon

Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det?
Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke
For det e så lenge te.
Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint
Og eg har så hippe briller så sidde på nasen min

Bare et par te
Ei øl elle to
Bare et par te
Så beint heim te mor.

Her kjeme silkebrisen
eg har ikkje sorg eller sut
Eg svinge på glaset og smile
Eg går alt for sjeldent ut
Me snakke så djupt at eg svimle
og nå går visst solå ner
Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te

Ei elle to.

Beverly vinke
Sleng øve ei øl!
Se koss seg danse og byr på meg sjøl!
Nåttå e korte, å dagen e lang
Nå brøle eg med te Tore Tang.


Nå sklir det visst ud her
Nå e det for seint
Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint
Men nachspiel det e ein go plan
Nå tar me ein taxi for fan

Eg sko visst ha ringt eller skreve heim
Sagt kor eg va, men så kom det ein stein
Sagt eg va gla, men nå e det for seint

...

Nå kan du kje nå meg med syd eller klag
Nå kan du kje nå meg med spark eller slag
For telefonen e av.

Di små timar blir mindre
To lunka pils på bordet
Eg sidde og drikke med Sindre
Eg snakke mens Sindre har ordet
Forbi kvarandre
Musikken går
Eg sovne og verten sovne han òg
Og ude slås grålyset på


Ud i det gråa lyset
Eg tilte nok litt i mod Aust
I tynne jakke, eg fryse
Kalde og våde haust


Eg vakle mod shellen på Haugåsveien
Ein oase med snob og bensin
I dørå står ein pøs med roser
Di farge dagen så fint


Eg kjøbe bensinstasjonsroser og skrur telefonen på
Satse på at det holde
Så tenne eg siggen og går.

tirsdag, november 05, 2013

Finale

Da blir dette de siste versene i diktføljetongen. Etterpå blir det evaluering.

Di små timar blir mindre
To lunka pils på bordet
Eg sidde og drikke med Sindre
Eg snakke mens Sindre har ordet
Forbi kvarandre
Musikken går
Eg sovne og verten sovne han òg
Og ude slås grålyset på


Ud i det gråa lyset
Eg tilte nok litt i mod Aust
I tynne jakke, eg fryse
Kalde og våde haust

Eg vakle mod shellen på Haugåsveien
Ein oase med snob og bensin
I dørå står ein pøs med roser
Di farge dagen så fint

Eg kjøbe bensinstasjonsroser og skrur telefonen på
Satse på at det holde
Så tenne eg siggen og går.

mandag, november 04, 2013

Hotmail and I

Jeg skulle ha gjort ferdig diktføljetongen min, men så kom denne tittelen seilende, og da må jeg gripe den med begge hender, for hvis ikke fyker den bare forbi.

Nå gjenstår det bare å fylle den med innhold av en eller annen art.

Jeg fikk min første (men langt fra siste) mailadresse en gang på slutten av nittitallet. Jeg tipper at det var i 1998.
Det var Jærdegosen som satte meg i gang. Hen var allerede da en erfaren globetrotter, og på sine reiser hadde han lært at internettet generelt, og hotmail spesielt var en god måte å holde eventuelle bekymrede familiemedlemmer og venner orientert om hvordan tilværelsen artet seg, eller først og fremst love at alt var bra.
Vi satt vel i en internettcafè i Lima. Fant på en adresse. Fant på et passord. Det var et lokale med 10-15 maskiner, hvor cirka halvparten virket, og så betalte du noen løgnaser til noen løgnaser i depositum, og så logga du deg på. Lokalet lå i en kjeller i et smug, og jeg sleit med alle utlendingene og med spansken, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor ikke alle bare kan snakke norsk slik som oss andre.

Mye av det samme som mange Nordmenn i utlandet tenker, men bare Carl Ivar Hagen er dum nok til å si. Eller kanskje jeg mente frekk. Frekk og dum er en fæl kombo.

(For the record - jeg var ironisk da det gjaldt meg selv og utenlandsk - jeg kan brife med spansk-kunnskapene mine - se bare : Una maleta grande - Una maleta blanco - Una cerveza, Por Favor - Huevos Fritas .... Sånn: det var vel det jeg kan. Halvparten har jeg lært på NRK, resten lærte jeg på èn måned i Peru med Jærdegosen).

Jeg veit ikke om NSA overvåka all traffikken på nettet på den tida, det er vel ikke usannsynlig å tro det. Amerikanernes historie med Sør-Amerika er alt annet enn stolt. Det var uansett ikke så mye å ta meg på. Jeg skreiv ned noen inntrykk Hva vi hadde tenkt å gjøre. Hvor forskjellig alt var fra hvordan jeg hadde forestilt meg på forhånd. Jeg skreiv til de gamle og til min daværende.

Det viste seg fort at hotmail faktisk var en veldig praktisk måte å holde kontakten på. Og billig. Og kjapp. Og tusen ganger bedre enn alternativet - som realistisk sett - hadde vært den absoluta tysstnad.

Snailmail kommer nok alltid til å være min favoritt, fordi man har det fysikske aspektet, som ikke kan overses.

Men intranettet er kommet for å bli.

søndag, november 03, 2013

Ein slags bondeanger

Eg sko visst ha ringt eller skreve heim
Sagt kor eg va, men så kom det ein stein
Sagt eg va gla, men nå e det for seint

...

Nå kan du kje nå meg med syd eller klag
Nå kan du kje nå meg med spark eller slag

For telefonen e av.

Spiel

Nå sklir det visst ud her
Nå e det for seint
Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint
Men nachspiel det e ein go plan
Nå tar me ein taxi for fan

lørdag, november 02, 2013

Bru

Her komme bridgen:

Beverly vinke
Sleng øve ei øl!
Se koss seg danse og byr på meg sjøl!
Nåttå e korte, å dagen e lang
Nå brøle eg med te Tore Tang.

fredag, november 01, 2013

Andre vers av Bensinstasjonsroser

Her kjeme silkebrisen
eg har ikkje sorg eller sut
Eg svinge på glaset og smile
Eg går alt for sjeldent ut
Me snakke så djupt at eg svimle,
og nå går visst solå ner
Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te
Ei elle to.

Nye takter

Okei.
Nye takter.
Drypper det første verset fra Bensinstasjonsroser.

Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det?
Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke
For det e så lenge te.
Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint
Å eg har så hippe briller så sidde på nasen min

Bare et par te
Ei øl elle to
Bare et par te
Så beint heim te mor.