fredag, januar 30, 2015

Påskeharen blogger om å være i livet

Bilen vår ble kondemnert, og føyer seg altså inn i rekken av kjøretøyer som har vært i mitt eie, for så å ende opp ute på skraphaugen på Forus.
I kjent stil hadde vi akkurat investert i nye vinterdekk og fiksa bremsene til en samlet pris av 15 000 kroner.
I dag er vår første virkelig bilfrie dag siden 2006, og i den anledning fyrer værgudene avgårde en skikkelig kavalkade i den ytterste enden av registeret. Det er slaps, snø, regn og noe som minner om storm i kastene. Hatter fyker av, hender fryser til istapper, delvis skjult under jakkeermene.

I heimen har vi hatt en diskusjon hvor vi har veid for og imot eierskap i en bil. Vi har regna på det. Uten å regne verditap og denslags så koster det oss rundt 4000 i måneden å ha bil.
Mer når vi kræsjer mye enn når vi kræsjer lite.

Trenger vi bil? Egentlig?

Rållså sa mye fint om livene våre, i leiligheter og hus, hvor vi tilbringer tiden vår sammen, men isolert, og så setter vi oss inn i bilene våre, og rundt oss sitter andre folk i sine biler, sine mobile utposter av hjemmet, med barneplater og radio og kulepenner og bompengebrikker og barneseter og isskraper og matrester og tomme vannflasker og uvaskede kaffekopper og alskens oransje lys og plingelyder som gjør oss oppmerksomme på at det er feil på en airbag eller at det snart er tid for service, eller at det mangler vindusspylervæske eller bensin.

Når man reiser kollektivt så er man ihvertfall i livet, sa Rållså, og jeg forstår hva hun mener. På bussen er det mennesker, pensjonister, innvandrere og skoleelever. Man smiler kanskje over noen, hører bruddstykker av hva de snakker om. Andre lukter kanskje litt funky, eller overparfymert. Idiotene er der også, kanskje særlig på de sene avgangene, men man er i livet. Sjåføren kjører kanskje alt for heftig, slik at man nesten faller når man har betalt og ikke får tid til å sette seg, og når han kjører det brostensbelagte stykket mellom bussstasjonen og Klubbgata, så rister og skramler absolutt alt i hele bussen. Men de fine folkene er på bussen også, ikke bare idiotene, for slik er det å være i livet, der hvor de andre menneskene er.

Når man bor såpass sentralt som oss, så skulle det være mulig å klare seg uten bil, selv om det krever litt mer planlegging og er mindre behagelig.

Jeg føler meg litt friere allerede, i noe som nesten må være en motsetning til den Amerikanske drømmen, så får vi se hvor den bærer oss.

mandag, januar 19, 2015

Gamle og nye kjente

Jeg gikk altså mot skolen.
I lomma, sammen med de 2 tekstene hadde jeg speilpynten fra bilen, eller eks-bilen, eller hva man skal kalle det. Signalene man sender ved å ha et Liverpoolflagg hengende i en smadret rød bil var alt for sterke, så jeg hadde røsket det til meg, før jeg ga nøklene til bilbergingsfyren fra Viking.
Jeg vandret alene mot hovdeinngangen med en røyk i den ene hånda. Det er nesten ingen som røyker lenger. Jeg var vel nervøs. For å drite meg ut for alle disse instrumentspillende menneskene som hadde valgt å bosette seg  på det stedet jeg selv hadde valgt å forlate.
Jeg hadde bare en vag antagelse om hvem de var.
Jeg hørte stemmen til Anders innefra da jeg hadde knipsa sneipen inn i en busk og åpna døra inn. Lyden av unger som dreiv på med noe inne i gymsalen. Det var et snev av noe i lufta. Kanskje sur melk.
Til venstre for gymsalen var det ei åpen dør, og der dreiv de og rigga, Anders og et par til. Ti-tolv akustiske gitarer hang på veggen. Det var noen jeg kjente, noen jeg hadde kjent, noen jeg hadde hørt om, og noen jeg ikke ante hvem var.
Det var tydelig at de hadde faste plasser, saksofonene til venstre ved inngangsdøra, så trombonene ved siden av dem, og trompetene, og ved siden av trompetistene satt trommeslageren, Anders på bass, en akustisk gitar, piano i hjørnet fremme ved tavla, og like ved ble det rigga opp en liten PA, og et mikrofonstativ, og framme ved kateteret sto Ståle, som er en knakandes flink gitarist og musikalsk altmuligmann. Pultene var blitt skjøvet inn mot midten av rommet og dannet en øy av ingenting. Jeg fikk en fornemmelse av min ekstremt korte korpskarrière der jeg sto og prøvde å være minst mulig i veien for dem som rigga seg til.
Det var sant som noen påpekte, at de satt i en ring, og at det tok vekk en del av den såkalte bandfølelsen, men man rigga vel på vanen, først og fremst. Jeg hilste på den kvinnelige solisten, som het Elin, eller jeg gjorde vel ikke det, jeg nikka og sa Hei mens jeg kikka på skrå ned i gulvet. Det er slik jeg lærte å hilse i sin tid, og slik gjør jeg det fortsatt. Det er liksom hakket etter neiing.
Jeg kjente henne litt fra før, men hadde aldri hørt henne synge, og nå skulle vi gjøre en duett sammen.

Rett før vi skulle starte, dukka min gamle samfunnsfaglærer opp, og pakka ut trombonen sin, og jeg måtte bort og hilse.
Og nå gjorde jeg det litt bedre enn den forrige gangen, tok han i hånda, og prøvde å se ham inn i øynene, smilte, for jeg var glad for å se ham. Han smilte han også:
Kor lenge e det siå du gjekk ut?
Det e vel 20 år si.
Å du jobba på Felleskjøpet?
Jeg nikka bekreftende.
Kasta vekk evnene dine, du. Men det sa eg vel te deg då òg.
Jeg visste at han på en måte hadde rett, kjente at jeg måtte si at ja, men, nei, men. Nja, men eg e Hovedverneombud i 40%.  Hvorfor i all verden sa jeg det? Hvorfor følte jeg at jeg liksom måtte forsvare de valgene jeg hadde tatt? Eller mer presist: De valgene jeg ikke hadde tatt?
Var det ikke bra nok, det jeg gjorde? Hva burde jeg ha gjort? Han traff ei nerve i meg.
Egentlig er jeg stolt av å være industriarbeider, selv om det er litt tilfeldig. Ei hylle jeg har trilla ned på.

lørdag, januar 17, 2015

Og så smalt det

Jeg gikk mot Årdal Skule etter først å ha parkert leiebilen - en grå Toyota Yaris -  bak en rekke biler på høyresiden av veien..
I lomma hadde jeg de to tekstene Rållså hadde vært snarrådig nok til å ta med ut av den smadrede bilen vår.
Eg lige meg så godt her, hadde hun sagt. Begge hendene på rattet, men blikket vandrende over hus og tretopper på nedre Eiganes.
Eg òg, hadde jeg svart. Og så smalt det, I sakte kino traff vi forparten på en kryssende bil. Og sjokket hogg i kroppen, Vi løp ut for å se hvordan det hadde gått med han andre.
Det gikk heldigvis greit. Etter forholdene, ihvertfall.
Jeg fikk trilla vår bil inn til siden. På den væte asfalten lå det rester av knust glass og plastikk. Selve bilen så ut som et av Endre sine legokjøretøy, etter at noen har snubla over. Støtfangerklossen var ihvertfall falt av. Og lykteklossene også.
Vi sto en time ute i det ruskete Januarværet. Telefoner, unnskyldninger, Viking, Falken, forsikringsselskapet, skademeldingsskjema, kalde fingre med kulepenner med biltak som underlag. Nummer. Navn. Adresser. Alt det der.
Jeg merket lange blikk fra biler som passerte.
Var det noen personskader? Nei. Gudskjelov ikke.
Vi hadde gått sammen ned til busstasjonen etterpå. I en voldsom regnbyge. Jeg med det ene barnesetet. Hun med puta vi hadde i reserve. Da vi kom ned på Seveneleven la vi setene på det vesle runde bordet til venstre for inngangsdørene og kjøpte to kaffe i pappbeger.  Og jeg kjøpte en dobbel Snickers. Men hun ville ikke ha, så jeg gomlet i meg begge.
Jeg skalv, som om det var et mikrojordskjelv inni meg. Hun skalv også.
Vi snakka om hvor farlig det var å kjøre bil, hvor fort det kan skje noe, selv i 30 kilometer i timen.

Så tok hun enn buss til Sola for å hente leiebilen og jeg stilte meg for å vente på 4-bussen. Med røyken i den ene hånda og barnesetegreiene i den andre.
Jeg tenkte på hva jeg skulle si til ungene.

fredag, januar 16, 2015

One of these nights

Det er natt, det må være natt.
Jeg dras motvillig ut av søvnen av at noen kryper inn under dyna mi og klamrer seg til meg. Det er Endre. Han skjelver. Jeg drar dyna godt over ham og stryker ham over det bustete hodet.
Vi sier ingenting. Sovner ikke. Ikke først.  Jeg tar opp telefonen. Den lyser opp hele rommet, jeg holder hånda over skjermen for å unngå at den lyser direkte i øynene hans. Halv fem.
Det er en form for angst som griper meg. Fra de mørkeste krokene av sinnet. Som en klo om hjertet.
Regnet dundrer mot vinduet. Han vrir seg. Jeg vrir meg. Snur meg i senga. Det er god plass til oss begge, men han trenger at jeg er nær ham.
Og så må jeg ha sovna likevel, for når jeg våkner er klokka halv åtte. Og jeg begynner på jobb sju. Da er Rållså der også. Kroppen kjennes som om den har vært på fylla. Det. Har den ikke.

Du må forstå at når eg komme oppi te deg om nåttå, så e det fordi eg e redde, sier Endre til meg. Og jeg forstår det bedre enn han aner.

tirsdag, januar 13, 2015

Aleinetid

 
I sommar hadde eg ei veke med aleinetid. Eg gjekk på jobb, medan Rållså og ungane drog på togferie med innlagde stopp i Kristiansand og Oslo.
I tett regn kjørte eg dei ned på togstasjonen i Egersund. Rållså hadde ein diger sekk, som eg bar inn i terminalbygget, og ungane kom småspringande etter. Me gjekk inn - i ly for regnet - og venta dei ti minutta som var att før toget skulle koma.
Det lukta sommar og regn mot varm asfalt.

Ingrid var oppspilt. Ho hadde gleda seg i ei veke alt. Endre var meir innadvendt; leika med den automatiske skyvedøra: Dei små, runde tærne oppi sandalane, sin eigen sekk på ryggen, fylt til randa av bamsar og Brannmann Sam- effektar. Eg måtte be han om å halda opp. Ein.To.Tre gonger. Eg sette Gorgesekken opp mot veggen og løfta han opp. Han klynga seg til meg med heile kroppen; pressa kinnet sitt mot sandpapirandletet mitt.

Då toget kom, sprang han og Ingrid som forskremde høns mellom alle dei andre reisande, før dei fann kvar si hand å halda seg fast i. OI! HER E EIN JERNBANEØVEGANG, sa Endre då me kryssa over til spor to. Me utveksla klemmar, og dei klatra ombord i vogn 4. Eg vart ikkje ståande for å vinka; gjekk berre bort til bilen, sette meg inn og kjørte heimover. Eit godt stykke kjørte eg parallelt med toget. Vinka ein gong, men visste uansett ikkje kvar dei sat, så eg tviler på om dei såg meg. Men eg kjende det i brystet då toget rykka frå meg og heldt fram mot sør.

Der drar gjengen min, og her sit eg.

Det var ikkje til å stikka under ein stol at eg hadde sett fram til å vera litt åleine, for me - gjengen min og eg - er både intense og støyande. Det vert sjeldan høve til å tenka fritt, for det er alltid viljar som gnissar mot kvarandre og høge røyster som rungar i romma der me går.

Stilla heime var påfallande. Eg fann ei øl i kjøleskapet. Kikka inn på leikerommet, der halvbygde playmofigurar låg spreidd over golvet. Eg fann fram Sopranos frå skåpet over fjernsynet. Ergra meg over at sesong 1 mangla. Den har eg lånt vekk og ikke krevd attende. Men til kven? Fuglane veit.

Eg sette på sesong to. Drakk øl. Såg to episodar på rappen. Såg litt på Brann - Viking, men det gjorde fysisk vondt å sjå på. Så ringte telefonen. Det var Rållså, på vegner av Endre, som er ein kjenslevar fyr. Han fekk ikkje sove, så han måtte snakka med meg, men det var eg som snakka mest. Spurde om leikerommet på toget, om han hadde helsa på Alvin (hunden til Solveig), om han hadde slikka handa hans, om Ingrid sov. Han var lei seg, for han sakna meg. Og eg prøvde å muntra han opp med å fortelja han kor mykje han hadde å gleda seg til, men eg veit eigentlig ikkje om det var noko særleg til hjelp, for då me hadde lagt på og sagt godnatt, ringde han opp endå ein gong.
Eg kjende kor lei seg han var. Det er rart kor djupt dei går, dei kjenslene ein har for ungane sine. Eg sa at Start hadde tapt mot Sogndal, og at bestefar nok ikkje var heilt nøgd.

Me sa godnatt igjen, og eg laga smaskelydar mot røyret, og det gjorde han òg. Og så ringde han ikkje fleire gonger, men me sat vel i kvar vår ende og sakna kvarandre.

Eg såg to episodar til med Sopranos, konstaterte at Viking vann ufortent 1-0, kryssa stova i halvmørkret, igjennom kjøkkenet og mot badet. Stilla var endå meir påfallande no. Soverommet deira var tomt. Det var inga Lulla (Ingrid sin tøykanin), sirleg lagt på puta hennar. Inga Ingrid i overkøya, med dyna sparka halvvegs vekk, og håret i ein uregjerlig, klam busk rundt hovudet. Det var ingen Endre i underkøya heller, knugande på den vesle batteri-lampa som Rållså kjøpte til han for å trøyste han i mørkret.
Det var inga Rållserau heller, som søv i sofaen.

Eg pussar tennene og legg meg. Tek opp Pondus-boka, og inni den ligg det ein blyant og eit par ark. Eg skriv nokre ord om stillheita.
Den siste setninga eg skriv, er den sannaste av dei alle:

Eg vonar at eg aldri steller meg slik at dei reiser frå meg for godt.

Og så kjem svevnen.

mandag, januar 12, 2015

Fotballfluer

Det stormer rundt 'Fotballfrue' Caroline Berg Eriksen.
Hun skriver en av landets mest leste blogger, og om jeg skal få synse noe om innholdet - sånn uten å ha lest den - så vil jeg si at den ikke har noe innhold. Den er internetts svar på God kveld Norge. Hvem de er de som leser denne bloggen, det vet de vel best selv. Jeg vet at hun leser den selv, for det er hun som manipulerer bildene slik at hun ser tynnere ut, og det er hun som skriver kommentarer under andre navn til forsvar for seg selv. Hun og mannen.

Som personlig trener kan jeg bare si: den rumpa sitter akkurat der den skal. 

På den andre siden sitter trollene og sikler og gulper og spyr ned kommentarfeltene med usjarmerende bemerkninger.

Jeg er på.mange måter fotballfruens rake motsetning. Jeg tar ikke bilder. Jeg gir ikke treningstips. Jeg har ikke mange lesere. Jeg får ikke slibrige kommentarer eller mail fra sminkeprodusenter eller energidrikk-selskaper. Jeg framstiller ikke meg selv som om jeg er perfekt. Og det er vel det som er hovedforskjellen.

Men en gang kommenterte jeg min egen blogg anonymt, men det var fordi Fjordadegosen var så nebbete.
Og skriver noen noe nebbete om Liverpool så grisesletter jeg det.
Ytringsfrihet eller ikke.

søndag, januar 11, 2015

Mi innste grind


Det har vært en av de ukene der alt koker, og hele den vestlige verden har latt seg sjokkere over nedslaktingen av tolv karikaturtegnere og en rekke andre uskyldige i et fryktelig terrorangrep i Paris.

Råskapen i handlingene som er utført er den ene grunnen til at vi reagerer så sterkt. Den andre er årsaken til at de ble utført.
Det var noen karikaturtegninger av profeten mohammed, som Satiremagasinet Charlie Hebdo hadde tegnet og publisert. Et sånt satiremagasin har visstnok til hovedoppgave å provosere og tøye grensene for ytringsfriheten. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge. Det var en journalist som sammenlignet det med Radioprogrammet Hallo i Luken, hvor maktpersoner hver Lørdag blir parodiert på NRK P1, nådeløst på grensen til det infame. Jeg synes Hallo i Luken er fantastisk, og såvidt meg bekjent har det aldri vært noen trusler i forhold til innholdet i programmet. Kanskje de har vært anka inn til kringkastningsnemnda noen ganger, hva vet vel jeg.

Forrige gang det var sjau om aviser som trykket karikaturtegninger av mohammed - det var vel omtrent i 2006 - og av dem som valgte å trykke dem var danske Jyllandsposten, som er ei seriøs avis, og norske magazinet, som er ei vemmelig lita konservativ kristenblekke. Hvorfor ei slik blekke valgte å trykke tegninger av mohammed når de ellers primært har holdt seg til jesus, det vet jeg ikke. Men det er nærliggende å anta at det var en blanding av dumskap og ønsket om å rakke ned på mennesker som trodde på noe annet enn dem selv. Uansett hvilke motiver Selbekk og frihetsapostlene hans må ha hatt, så er det uakseptabelt at de skal trues på livet. La det være sagt.

Så vil jeg tilbake igjen til innholdet - selve tegningene - hvorfor det er viktig å publisere dem. Jo, det er på grunn av ytringsfriheten blir det sagt. Den er absolutt. Den må være absolutt. Javel. Da tenker jeg på hva som eventuelt kunne provosere meg så mye at jeg skulle true noen med å kappe hodet av dem. Det er vel først og fremst det som angår mine nærmeste, kjæresten min, ungene mine, søsknene mine, mor, kameratene mine. Og så er det noe med unger. Og de svakeste blant oss.
Hvis noen publiserte tegninger som framstilte overgrep mot barn. Da hadde jeg reagert med sinne.

Mange Kristne ble provosert av Life of Brian da den kom ut på 70- tallet. I Norge ble den endatil forbudt. Fordi den var blasfemisk.
I dag kan vel de fleste le av den - hvis ikke har de ikke humor - jeg vet ikke om Selbekk synes den er så morsom. Jeg tviler ihvertfall på at han legger ut youtube-linker for å prise ytringsfriheten.

I etterkant av det som har skjedd i Paris, så er det mange som plutselig også er Charlie Hebdo, påfallende mange. Alle sosiale medier flommer over av det. Selv ville jeg ikke publisert de tegningene. Ikke fordi jeg var redd for reaksjonene, men fordi jeg syns de er stygge, og fordi jeg ikke har det som hovedgesjeft å provosere muslimer. I motsetning til det satiremagasinet.
Jeg syns ikke det er galt å ha respekt for andre sine følelser. Selv om alt skal kunne tulles med

Det at fascistene får ekstra vann på mølla nå, i ytringsfrihetens navn, det er direkte latterlig. Gå hjem og les i historiebøkene deres.


fredag, januar 09, 2015

Syndige tanker

Merkelig nok kjennes det ut som om jeg må be om unnskyldning for å ha forsømt blogginga de siste ukene.
Forgive me Blogger, for I have sinned.  It has been 19 days since my last confession.

- What did you do?

- I have had sinful thoughts.

...

Men så tenker jeg at det kan neppe være så ille.

 Jeg har lest ut bind 4 i Knausgårds Min Kamp. Og akkurat i det jeg gjorde det, skummet meg igjennom side etter side om fyll og skriving, lærergjerninger i Nordnorge og syndige tanker og for tidlige sædavganger, så dukker han opp i den offentlige debatten med følgende påstand:  "Alle menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne".

At Knausgård har det sånn, det har jeg forstått. Men det at han gjør seg til talsperson for alle menn, det synes jeg er merkelig. Jeg er et par år yngre enn han, og det at bøkene hans beskriver hans ungdomstid, at hans livstråd går parallelt med min er en dimensjon jeg liker, og på mange måter utfyller hans detaljerte beskrivelser de bildene jeg selv har i mitt indre øye.

Men her slutter mange av likhetene også. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke tenker sånn, at hver gang jeg møter en kvinne så lurer jeg på hvordan det er å ligge med henne.
Selv om Knausgård og Harald Eia har det sånn.

Det skjer så mange ting nå, både små og store. Jeg disponerer for tiden 2 kontorer (!) og har endatil fått innvilget en kontordag, og hele jula har jeg gått rundt med en hard klump i magen og grua meg til å være vertskap for en gruppe Hovedverneombud, for jeg har vært helt paralysert av frykten for min egen udugelighet. Men nå har jeg fått jobba litt med det, og hvis ingenting annet fungerer så vil jeg forsøke å smile meg ut av det, slik jeg gjorde da jeg var gutt.

Og så skal jeg synge storbandsvisker på Hjelmeland Samfunnshus, men det er noe som jeg egentlig gleder meg til.

Og vi har spilt inn 5 sanger med Long Night, og det høres ganske så bra ut.

Godt nytt år!