Og så smalt det
Jeg gikk mot Årdal Skule etter først å ha parkert leiebilen - en grå Toyota Yaris - bak en rekke biler på høyresiden av veien..
I lomma hadde jeg de to tekstene Rållså hadde vært snarrådig nok til å ta med ut av den smadrede bilen vår.
Eg lige meg så godt her, hadde hun sagt. Begge hendene på rattet, men blikket vandrende over hus og tretopper på nedre Eiganes.
Eg òg, hadde jeg svart. Og så smalt det, I sakte kino traff vi forparten på en kryssende bil. Og sjokket hogg i kroppen, Vi løp ut for å se hvordan det hadde gått med han andre.
Det gikk heldigvis greit. Etter forholdene, ihvertfall.
Jeg fikk trilla vår bil inn til siden. På den væte asfalten lå det rester av knust glass og plastikk. Selve bilen så ut som et av Endre sine legokjøretøy, etter at noen har snubla over. Støtfangerklossen var ihvertfall falt av. Og lykteklossene også.
Vi sto en time ute i det ruskete Januarværet. Telefoner, unnskyldninger, Viking, Falken, forsikringsselskapet, skademeldingsskjema, kalde fingre med kulepenner med biltak som underlag. Nummer. Navn. Adresser. Alt det der.
Jeg merket lange blikk fra biler som passerte.
Var det noen personskader? Nei. Gudskjelov ikke.
Vi hadde gått sammen ned til busstasjonen etterpå. I en voldsom regnbyge. Jeg med det ene barnesetet. Hun med puta vi hadde i reserve. Da vi kom ned på Seveneleven la vi setene på det vesle runde bordet til venstre for inngangsdørene og kjøpte to kaffe i pappbeger. Og jeg kjøpte en dobbel Snickers. Men hun ville ikke ha, så jeg gomlet i meg begge.
Jeg skalv, som om det var et mikrojordskjelv inni meg. Hun skalv også.
Vi snakka om hvor farlig det var å kjøre bil, hvor fort det kan skje noe, selv i 30 kilometer i timen.
Så tok hun enn buss til Sola for å hente leiebilen og jeg stilte meg for å vente på 4-bussen. Med røyken i den ene hånda og barnesetegreiene i den andre.
Jeg tenkte på hva jeg skulle si til ungene.
I lomma hadde jeg de to tekstene Rållså hadde vært snarrådig nok til å ta med ut av den smadrede bilen vår.
Eg lige meg så godt her, hadde hun sagt. Begge hendene på rattet, men blikket vandrende over hus og tretopper på nedre Eiganes.
Eg òg, hadde jeg svart. Og så smalt det, I sakte kino traff vi forparten på en kryssende bil. Og sjokket hogg i kroppen, Vi løp ut for å se hvordan det hadde gått med han andre.
Det gikk heldigvis greit. Etter forholdene, ihvertfall.
Jeg fikk trilla vår bil inn til siden. På den væte asfalten lå det rester av knust glass og plastikk. Selve bilen så ut som et av Endre sine legokjøretøy, etter at noen har snubla over. Støtfangerklossen var ihvertfall falt av. Og lykteklossene også.
Vi sto en time ute i det ruskete Januarværet. Telefoner, unnskyldninger, Viking, Falken, forsikringsselskapet, skademeldingsskjema, kalde fingre med kulepenner med biltak som underlag. Nummer. Navn. Adresser. Alt det der.
Jeg merket lange blikk fra biler som passerte.
Var det noen personskader? Nei. Gudskjelov ikke.
Vi hadde gått sammen ned til busstasjonen etterpå. I en voldsom regnbyge. Jeg med det ene barnesetet. Hun med puta vi hadde i reserve. Da vi kom ned på Seveneleven la vi setene på det vesle runde bordet til venstre for inngangsdørene og kjøpte to kaffe i pappbeger. Og jeg kjøpte en dobbel Snickers. Men hun ville ikke ha, så jeg gomlet i meg begge.
Jeg skalv, som om det var et mikrojordskjelv inni meg. Hun skalv også.
Vi snakka om hvor farlig det var å kjøre bil, hvor fort det kan skje noe, selv i 30 kilometer i timen.
Så tok hun enn buss til Sola for å hente leiebilen og jeg stilte meg for å vente på 4-bussen. Med røyken i den ene hånda og barnesetegreiene i den andre.
Jeg tenkte på hva jeg skulle si til ungene.
Kommentarer