torsdag, juli 26, 2012

Scene fra Jokeren

Det er Vikedal rootsfestival, Lørdag.

Dagen etter dagen da Thåstrøm blåste oss over ende på hovedscenen. Jeg har spydd i vikedalselva mens fisken vaket.
Rållså og jeg har sovet i bilen på en selvmekket madrass, og så har vi spist frokost til lydprøven til Jonas Paskalev og Mikael Alaska. Egg og bacon.

Beelsebub og jeg styrer mot jokeren. Formålet er øl.

Det er en del folk der inne, og i det vi kommer inn blir vi målt opp og ned av en liten tass på rundt ti år.

Vett dåken kor iskaffien står?

Han har haugalandsdialekt og ser meg rett inn i øynene.

Nei. Sier jeg.

Han spør flere. Jeg hører ekkoet av han innover i butikken.

Vett du kor iskaffien står?

Bubba og jeg smiler.

Vi finner ølet, og mens vi står i kassakøen dukker junior opp på ny, i køen ved siden av vår, plystrende, med en litagod i hånda.

Fant du kje iskaffi? Spurte jeg.

Jo, men eg kjøpte heller Litago - sparte ei krona! Sier han fornøyd.

Han plystrer seg kjekt igjennom køen og forsvinner ut i den grå dagen.

For meg ble dette høydepunktet denne Lørdagen.

Det var ikke flaggermusdansen til Susanne Sundfør eller intensiteten til Sivert Høyem, eller naivismen til Paskalaska (selv om alt det var helt fint).

Jeg skulle gjerne visst hva han het, for frimodigheten hans vil muligens gjøre ham til statsminister en dag.

JEG ville ha stemt på ham. Lett.

onsdag, juli 25, 2012

Åneiånei jeg sover ei

Jeg blir vekket en gang mellom tolv og ett på natten av en albue i siden.

-Eg får kje sova, du snorke så grevligt!

Jeg blir rasende.

He? Men nå får jo kje EG heller sova!

Så kommer leksa om at jeg må slutte å røyke for røyking koster penger og fører til snorking som gjør at andre ikke får sove.

Jeg  slenger opp overmadrassen - over Rållså som fortsatt ligger i senga - og så røsker jeg med meg madrassen slik at Rållså triller helt over på den andre siden.

Jeg antar at jeg lirer av meg en del skjellsord. Før jeg lemper madrassen inn på gulvet i et tilstøtende rom.

Henter dyne, pute og laken. Får ikke sove.

Heldigvis skal jeg ikke stå opp før kvart over fem.

fredag, juli 20, 2012

Eg telle te tri

Du veit det er lenge siden du har blogga når du ikke klarer å huske passordet til bloggen din før tredje forsøk.
Selv om det ikke dreier seg om verken personlig rekord eller verdensrekord. Bergljot har til dømes ikke blogga på over et år. Eller ihvertfall veldig lenge.

Frafallet blant de 'gamle' blir enda mer synlig hvis man tenker på foreksempel frøken frekkesen. Jeg snakka med Frekkesen i går på telefonen i 26(!) minutter. Frekkesen har:

Slutta å røyke
Slutta å blogge
Begynt å trene


Jeg er bekymra. Det er jeg.

Heldigvis holder Frk Figen stø kurs og høy kvalitet.


Èn ting til om Frekkesen:

Hun har begynt å telle for å få sin vidunderlige fireårgamle datter til å gjøre som hun vil : Eg telle te tri! EIN! EIN Å EIN HALV.....TO...

Jeg fikk klump i halsen. Det var slik vi ble oppdratt også

Siden sist jeg  var inne har jeg vært på rootsfestival i nordfylket med Rållså, Beelsebub, Arnstein og Marilyn, Slangeleiar og El Toro. Men uten unger.

Det var dritkjekt

Mer seinere..

torsdag, juli 12, 2012

Min siste cd


Jeg er velsignet med folk i min omgangskrets som fortsatt pusher musikk på meg.
I håp om å nå meg og kanskje tilføre musikalsk og kunstnerisk input som ikke er å finne i 'barnas viser' eller hakkebakkeskogen.

Det er ikke nødvendigvis en enkel sak, for jeg hører nesten ikke på musikk for meg selv lenger. Jeg er nesten ikke meg selv lenger.

Jeg er enten jobbeharen, og da har jeg riktignok hørselvern med radio, men de er som regel skrudd av, eller satt på kanalen 'alltid nyheter'. P4, radio energy, mp3, og radio 1 har ødelagt den såre balansen mellom seiler avgårde og aaargh! Få det av! Få det av! Alt for mange ganger.

Jeg er heller ikke av typen som liker å gå med musikk på ørene mens jeg gjør andre ting. Jeg er fjern nok som jeg er.
Den eneste plassen jeg kan høre musikk - nå snakker jeg om i det daglige - er når jeg kjører bil. Og da har jeg som regel passasjerer som enten vil ha den absolute tysstnad, eller hakkebakkeskogen. Eller begge deler.
Jeg har ikke spotify-konto. Jeg laster ikke ned musikk fra nettet. Jeg kjøper nesten ikke musikk lenger. Altså: hvorfor skulle jeg det? Jeg er alltid blakk, og har aldri tid til å virkelig lytte. Magre kår for disse få som prøver.
Jeg har hørt ganske mye på musikk hele livet, først på mc, og senere cd.
Hele livet fram til for noen år siden.
I intervjuer jeg gjorde som undergrunnsrockestjerne sa jeg alltid at wish you were here av pink floyd var den første plata jeg kjøpte.
Det er ikke helt sant. Den første cd-en min var Billy Ocean med get out of my car. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg ikke kjøpte den. Jeg fikk den på kjøpet da jeg kjøpte stereoanlegg med cd-spiller i 1990.

Den første plata jeg KJØPTE var nok hotel california med eagles. Tett fulgt av best of kridens, noe med dr.hook, absolute love songs vol 2, og endelig: wish you were here.
Ikke så mye kred her, med andre ord. For en semirockestjerne.

Dere skulle sett mc-samlingen min. Nei. Det skulle dere ikke.

Nå. Vel. Jeg har blitt utdannet av folk rundt meg som jeg er glad i, men har tidvis fått tyn for ting jeg har kjøpt på egenhånd. Særlig de bluesa tingene. Ralf da han bladde igjennom platene mine, og hånlig utbrøt: Delbert mc Clinton NEVER BEEN ROCKED ENOUGH! Beelsebubs mer moderate DET VA KJE SÅ MØJE BRA HER. Jævler.
Etter det har jeg sluttet meg til dem som fordømmer andres platesamlinger. Og fortrengt min egen fortid.

Det er ikke så mange som vet at jeg har vært på konsert med smokie i kongeparken heller. Men alle vet at jeg var på the wall i berlin i 1990.
Det har vært pynting. Det har det.

Einstein har pushet et band som heter the national så insisterende (som bare einstein kan være) siden tja : minst siden påske, og da jeg gikk inn på byens siste platesjappe - som strengt tatt ikke ER en platesjappe lenger, snarere en spill og dvd - butikk, innså jeg at dette nok kom til å bli min siste cd.

Den heter High Violet og er kjempefin.

De gamle cd-platene mine har jeg pakket i gjennomsiktige plastbokser. Og der blir de nok værende også.


torsdag, juli 05, 2012

Skjærtil Tvitt 40 år

Den fysste gongen eg traff deg, så likte eg deg ikkje i det heila tatt. Sa Skjærtil til meg. Det har han sagt flere ganger.
Jeg pleier å si at det var gjensidig. Det var på ungdomsdans på Nissa, Skjærtil målte meg hånlig opp og ned og sa: E det litle Dvergbøyen som e ude å rege?

De ordene traff som et hammerslag i brystet. Hvem var den lille snørrvalpen? Og hvorfor var han så storsnutet? Hva hadde jeg gjort ham?

Det var vanskelig nok å leve i skyggen av en far som var såpass synlig, og som alle hadde en mening om, om det ikke skulle bli brukt mot meg på fest også.

Jeg skulle selvsagt ha svart med å kalle ham Litle Tvitten, som mor påpekte dagen etter, men jeg visste jo ikke hvem han var før dette.

Jeg svarte ingenting.

Ikke noe ideellt utgangspunkt for et vennskap, med andre ord. Men venner ble vi mot alle odds, svirebrødre i mange år.

Skjærtil er i besittelse av en helt unik varme. Han er morsom, lun, underfundig, og alle som har hatt den glede av å bli kjent med ham vet at han er en helt strålende mann å være sammen med.

Det har aldri vært noen vits i å diskutere politikk med Skjærtil, for han tror på vekst og utvikling og penger.

Jeg tror på fordeling og skatt på de rikeste  og synes grådighet er det vemmeligste som fins.

For ordens skyld: Skjærtil er ikke grådig.

Det er ikke noen vits i å diskutere alternativ medisin med Tvitten, for han tror på soneterapi og naturmedisin og denslags. Han har tilogmed praktisert som fotsoneterapeut.

Jeg er uhyre skeptisk til slikt. Blodtypedietter og hvem som har assendenten i hva, eller evt. hvem.

Men disse ulikhetene har aldri vært til hinder for at T og jeg har hatt en ualmindelig god tone. Det går dypere enn politikk og religion og sånn.

Mange av de tingene vi har opplevd sammen egner seg ikke til publisering på nettet. Selv om vi er semianonyme. Noen historier HAR jeg allerede nedtegnet. Episoder jeg mener er innenfor. Det går like mange gjetord om Skjærtil som om Chuck Norris. Noen er sanne, andre ikke.

For nesten tyve år siden var Tvitt, Runar og jeg på vår første festival sammen. Den nå forlengst nedlagte Kalvøyafestivalen utenfor hovedstaden. I den anledning campet vi på en campingplass som het Bogstad camping, eller noe sånt. Vi reiste i Tvittens bittelille grå Peugot 205, vi bodde i tvittens bittelille mørkegrønne telt, som ironisk nok var av merket 'Trangia'.

Komforten var helt okay for mennesker i begynnelsen av tyveåra, men T mente likevel at vi skulle hatt noen campingstoler å sitte i.

Tidlig på morgenen den andre dagen, da vi stakk hodene ut av teltet, sto det tre orange plaststoler der. En gave, tenkte vi. Thi han er oppstanden.

Vi satte oss i sola, i stolene våre. Vi hadde det som grever. Kaldt øl. Varmt øl. Sigaretter.

Så sa  Skjærtil: om dåkke ser dei danskane der oppe? Dei som ser litt sure ud, og ikkje har någen campingstolar?

Jo. Det gjorde vi saktens.

Det var da Skjærtil smilte dette forunderlige smilet sitt og sa: Det va dei eg stjal stolar av i går.

Denne opplysningen ble møtt med jubel fra hans medsammensvorne.

Vi satt en stund til, glemte hele greia. Til en fyr stoppet ved teltet vårt og spurte : Sidder i godt?

He?

Sidder i godt?

Jonei, vi kunne ikke klage.

Kan jei så få mine stole igen?

Og det kunne han.

Fin tur. Om enn relativt rølpa. Tvitt og jeg hadde en krangel på hjemveien, hvor jeg insinuerte at det var faren hans som hadde betalt for den lille peugoten.
Vi har kranglet litt ellers også. Om penger, ironisk nok. Og litt på grunn av sleivkjeften min.


Jeg regner Skjærtil for å være en av mine aller beste venner.

Kjære Skjærtil. Jeg er forferdelig glad i deg, du er ett av de fineste menneskene jeg kjenner.

Gratulerer med dagen.

Ø.

mandag, juli 02, 2012

Born to be wild


Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle lage en kronologisk reiseskildring. En slags roadmovie fra vår familietur til Danmark.
Men så tenkte jeg at jeg ikke orket. Dessuten er jeg ganske dårlig på kronologi, det er svarte hull hvor tiden har forsvunnet, og komprimerte hendelser som går slag i slag, og alt er mikset sammen og går rundt og rundt. Oppi knollen.

Jeg formidler heller noen enkeltepisoder. Så virker ikke oppgaven fullt så uoverkommelig.

Uttrykket 'Danskebåt' er nok til å fremkalle bilder på netthinna for de fleste av oss. Bilder av pensjonister med trillebager sprengfulle av sprit, kjøtt og tobakk. Bilder av fulle rånere fra Jæderen og omegn, ravende og lallende i baren, med en karaokemikrofon i den ene hånda og en altfor stor og altfor rosa drink i den andre.
Bilder av Østeuropeiske danseband i uniformer med soveromsblikk som radbrekker gamle Dire straits-låter. Nanananananana it's the walk of life.
Bilder av gråhårede damer med øynene hypnotisk sugd inn i spillautomatene.
Nok.

Jeg hadde aldri før reist med de nye, raske båtene som bare bruker et par timer over. Men jeg syntes absolutt at konseptet virket genialt.

Vi svingte ombord. To store og to små. I en karavane av småbarnsfamilier og tyske bobiler. Vi ble henvist til våre seter i comfort - loungen. Øverst.
Der møtte vi også våre reisefeller. Og da vi hadde funnet setene våre, la skipet fra land. Det blåste friskt, og båten var ikke så stor, men disse to faktorene kom jeg ikke på å legge sammen. Heller ikke det faktum at det lå store mengder spyposer plassert på strategiske steder.
Ikke før Rållså sank sammen i setet sitt, skipet begynte og gynge og krenge på seg, Ingrid begynte å gråte, og jeg tok henne på fanget, Endre satte seg i setet ved siden av mitt, jeg tok hånden hans i min. Da kom den første spyspruten fra Ingrid. Og så fra Endre. Så begge på en gang. I kryss. Jeg var sjanseløs.

Og motsatt av meg satt Rållså som en annen Birgitte Bardot tilbakelent bak mørke solbriller og var fullstendig ubrukelig.
Hun var syk hun også.

Da kom det en engel fra besetningen og spurte om vi trengte hjelp. Hun hjalp meg å tørke opp, og tilbød seg tilogmed å vaske de nedspydde klærne våre.

Det eneste jeg kunne gjøre, var å trøste ungene. Synge for dem. Fortelle dem at vi snart var fremme.

Jeg var en faens supermann, var jeg. Ei søyle i et hav av spy.

Snøggbåten over Skagerak var med ett et mye mindre forlokkende alternativ.