fredag, august 30, 2013

Haikuk

Inspirert av den Japanske Haiku-tradisjonen har jeg laget et lyrisk innslag med tilfeldig rim, rytme og egenart.
Verdens kanskje aller første Haikuk-dikt.
Det er basert på røynda,
:
Det va midt på nåttå. Eg låg der og sov.
Og det gjorde Rållså og ongane og.
Men i kaksamarkå der rege der allslags gleibar ude på rov.
Eg vakna av støyen av ein som va løyen og kompisane som lo.
Eg smaug meg or dynå, trøtte i tryne og klokkå va ti øve to.

Kom igjen guttarnå brekke me samen for dette prosjekte, det kan ble någe stort.

Om skiltet ga seg , sjå det vett eg ikkje,
eg såg ikkje någe, men glodde ud glaset te aua blei rødt og stort.

I mørknå e adle jevlongar grå . Å svevnen kom klokkå tri eller kanskje fem på.


torsdag, august 29, 2013

Making Movies

For en tid siden blogga jeg om en film jeg fant som lå i bilen til mor, men ikke var blitt fremkalt. Den hadde ligget der i døra på førersiden siden den siste sommeren far levde.
Tre år.
Jeg leverte den i en fotobutikk på Kilden i Pillevåg, eller Sjilden som vi sier her i Stavangår.

jeg tenkte på hvor lenge det kunne være siden sist jeg leverte inn en sånn. Det måtte ha vært minst et titall år siden. En eller annen Roskildetur med tung festing som hovedtema. Solbrente kropper og ansikter omgitt av tomgods og fullgods. Tatt med et engangskamera laget av papp.

Men da jeg henta bildene fra fars film, som han aldri rakk å levere selv, hadde jeg ingen forventninger om festbilder.
Jeg klarte ikke å vente til jeg kom hjem. Jeg satte meg inn i bilen og begynte å bla, og fikk fort tårer i øynene. Det var masse fine blanke bilder fra navnefesten til Ingrid og Endre, og fra Filifjonkas toårsdag. Far, Mor, Svigerfar og Svigermor, mange som smilte om kapp. Søsknene mine, Rållså og meg.
Valget av motiv sier mye om hva fotografen ser i det han bestemmer seg for å trykke på knappen. Jeg er så glad for at jeg fikk fremkalt de bildene.

En dag, når jeg skal skrive bok så skal den åpne med en filmrull som blir funnet slik, etter noen som har gått bort. Men det skal ikke bli ei krimbok

onsdag, august 28, 2013

PS: Olav Thon

Første gang jeg var med på et skolevalg var i 1987. Det blåste en klam Høyrevind over landet, og skolen jeg gikk på - St Svithun -  i Stavanger var intet unntak.

Høyrevinden og de hvite tennissokkene og seilerskoa og Ball-genserne.

STEM HØYRE ELLER FRP! , oppfordret klassens tillitsmenneske som het Tone med striper i håret og Bugg i munnen. Ikkje faen, sa jeg og stemte SP. Ikke at det gjorde noen forskjell bortsett fra prinsippet.

Det eneste jeg husker fra selve den politiske debatten var at fire lyseblå gotter fra tjukkeste Stokka (med stemt s) formelig kastet seg over en eksil-kurder som sa han var kommunist. Og Høyre og FRP fikk åttinitti prosent av stemmene, og det gjør de sikkert i 2013 også. På Svithun.

Senere har jeg overvært flere skolevalg, èn gang som lakei for senterungdommen tilogmed. Jeg fikk se Jan Simonsen i aksjon for FRP, i kjent predikantstil, der han snakka om innvandrere som bilde på uønskede gjester når han hadde grillfest i sin hage

Noen ting forandrer seg visst ikke.

PS: Olav Thon.

mandag, august 26, 2013

Tre Musketerer og han psyko naboen

Våkna klokka fire i natt av tre musketerer som - etter hva jeg forsto  - prøvde å brekke ned et skilt.

KOM IGJEN, EIVIND! NÅ HAR ALLE GJORT EIN INNSATS! ME SKYLDE DETTE PROSJEKTET HER AT ALLE BREKKE PÅ EIN GANG!

Jeg har knabba skilt i fylla selv, jeg. Kanskje ikke blant mine stolteste øyeblikk. I natt var jeg han psyko naboen som sto og glodde ut i natta for å finne ut hva som egentlig FOREGÅR DER UTE!

Uten at jeg ble noe særlig klokere av det.

torsdag, august 22, 2013

La 8 PV, over og ut

Sist uke døde Rolv Wesenlund.

Han ble udødelig i rollen som Marve Fleksnes, en serie som rullet over norske TV-skjermer på 1970 og 80-tallet.
Jeg har ledd mye av Wesenlund, jeg. Jeg syns kanskje at han var vel krass mot de 'nye' humoristene som kom etter ham, som om han hadde monopol på hva som var morsomt.

Han hadde en helt enestående timing, og gjorde Fleksnes-rollen troverdig.

Dette skrev Bård Tufte Johansen på tvitter etter at dødsfallet ble kjent.

'Jeg har fått kjeft èn gang av Rolv for plump humor. Det var som å få kjeft av Einar Gerhardsen for å ikke stille på dugnad' RIP.

Jeg syns han gir rollen dybde: sånn som det klippet her:

:http://www.youtube.com/watch?v=AgU--l-a3KM

tirsdag, august 20, 2013

Silkebris over i stiv kuling

'Eg har någe te deg' Sier Runar og smiler lurt. Han har en pose og oppi posen (som riktignok lukter litt kjeller) ligger en liverpoolbag i det pureste skai fra begynnelsen av 80-tallet.
'Arnstein (minstebror) ville brenna'n, men eg sa: nei, den ska Øssa ha.' Og Rahald (mellomstebror) sa' nei, det e klart at øssa ska ha den.' Runar smiler igjen. Jeg er målløs først, men så sier jeg den er jo nydelig, og det ER den jo vitterlig. Vintage. Jeg hadde en selv, med bilde av David Johnson og Terry Mc Dermott på forsiden fra samme epoke.


Oppi bagen lå et eks av Mötley Crue- biografien 'The dirt'. Og jeg skulle egentlig vært hjemom, men klokka tikket fort i silkebrisen. Jeg var påmeldt i en trippel 40 årsdag. Tema var solbriller. Jeg var i ei slaskete t-skjorte med en pin fra Hillsborough justicecampaign. Ekstremt casual Men Runar hadde solbriller også, så avgårde dro jeg i retning Tauferja. Jeg røykte som en skorstein, og tenkte at dette kommer til å skjære seg i morgen.

Åja - thaimat! Me fekk thaimat i går, tenkte eg mens eg såg rosa saus og (kan det ha vært mintblader?) finne veien fra magen, via spiserøret, og munnen og ned i porselenet. Vi fikk hvitvin også. Og rød. Og champagne. Og hjemmebrygget øl. Og cognac til kaffen. Djises.

Det var Søndag og mor ville hentes (for det hadde jeg lovet), men jeg var like kjørbar som Matti Nykaenen i sine glansdager.
Silkebrisen var så definitivt over.

mandag, august 19, 2013

Keeper of the seven

Sist jeg var på pub og så fotball (gangen før denne) så ble jeg på en snurr og glemte nøklene mine, og det er temmelig stress (særlig siden Rållså og jeg har rotet bort reservenøkkelen til huset).

Heldigvis hadde Janni funnet dem, og så var alt greit igjen. Som en intern spøk, overrakte jeg Janni nøjlerne mine på Lørdag:

Passe du på desse for meg?

Jada! Kom nu meddem!

Og så glemte jeg hele greia, og det gjorde hun også, og nå er hun i sydens land, og jeg er uten husnøkler igjen, og vi må bruke barnehagefolka som keypoint.

Og jeg lærer visst ikke noe med det første.

Den enes grin den andres fint

Jeg hadde gleda meg til Premier league-åpninga siden, ja egentlig siden mai, og i går kom vi oss endelig i gang.
Jeg var på plass på sportscafeen allerede i tolvtida, og kampen begynte ikke før kvart på to. Og det kan jo være både fordeler og ulemper med det. Er man tidlig får man plass og kan følge pre match-sendingene og få med seg lagoppstillinga og diskutere den, og krangle om hvorvidt den største defensive svakheten ligger på høyre eller venstre kant.

På minussiden kan man føre at man kan føle seg kallet til dugnadsvirksomhet av ymse slag. Det verste jeg vet er å være med å ta resultattippinga. Det går ut på å gå rundt til masse folk man ikke kjenner med et glass med mynter og et ark og en kulepenn i hånda og spørre om de vil tippe resultatet av kampen og så må man si  at hvert tips koster ti kroner, og så må vedkommende skrive ned navn og telefonnummer. Jeg føler meg som en selger. En temmelig stusselig en.

I går var det noe annet som dukka opp. Eieren av etablissementet fant plutselig ut at tidspunktet var riktig for å ommøblere lokalet, og sette inn to nye (gamle) benker av blytung eik. Da trengte han hjelp fra oss, og jeg blei med på grunn av Øystein. En ting var at benkene sto i et lokale et annet sted i sentrum. En annen ting var at det lokalet var under oppussing, og dermed støvet ned av sagspon  og sparkel og pussestøv. Vi sleit dem ut på fortauet, og der ble Øystein og jeg stående og vaske, midt ute  på fortauet, mens vi venta på at eieren kom med bil og tilhenger. Og da han omsider kom, sperra han veien, og ei rasende kjerring i bil måtte vente, og hun vinka oss vekk med hånda - gjorde 'tullingtegn' med pekefingeren mot tinningen, rulla ned vinduet og sa at vi 'hadde ødelagt dagen hennes.

Den forurettede fruens ødelagte dag satte en ekstra spiss på min fine. Hun var en flott representant for sin generasjon. Men rygge ville hun altså ikke. Vi fikk etter en del kav bakset benkene opp på hengeren og av igjen og opp trappa på sportscafeen, som nå for alvor begynte å fylles med rødkledde. Liverpool fc har ikke vunnet en äpningskamp i ligaen siden 2008. Det var en fest av en fotballkamp. For å sitere Bill Shankly : We deserved to win, after hammering them one nill. . Stemningen var magisk. Og You'll never walk alone runget i lokalet. Og Runar var der og det var fint og etter kampen spiste vi middag sammen og snakka uten å krangle om ubetydeligheter. Og med seg hadde han en Liverpool-bag fra tidlig åttitall.


Men jeg sier som i barnetimen: Det skal dere få høre mer om i morgen.

fredag, august 16, 2013

Feil bransje?

En bilmekaniker koster 895 kroner i timen. Pluss moms.
Flaks at jeg er så teknisk selv.

torsdag, august 15, 2013

When summer's gone, flee my angel

Det drar seg til.
Ja, jeg beklager å måtte si det. Det er et kjølig drag i lufta.
Det er en slags trøst at det faktisk VAR et varmt drag i lufta.
Slå opp 'sommer' det var en sånn. Her også, og ikke bare i sydens land.
Mange vil hevde at det var på tide.

I går fikk jeg en tekstmelding fra min venn Beelzebub. Kanskje en liten engangsgrillings med kidsa i ettermiddag?
 Jeg syntes det hørtes bra ut. sol og sjø og pølser. Så i firetiden heiv jeg ungene inn i baksetet på mors bil med streng beskjed om å ikke skrape opp setene, og så var vi off.

Det er omtrent så spontan som jeg kan bli. Når det er sagt, så er Påskeharens pakkeregime en smule mer tilfeldig en Rållså sitt.

Bubbs hadde parkert ved blokkene, og da parkerte jeg også der. Ved blokkene i Rosenli. Ungene var
strålende, lett småjoggende over gressplenen nedover mot sjøen, og der satt Savannah som er Beelzebubs kone, og da tenkte jeg at jeg for èn gangs skyld hadde klart å finne fram til et bestemmelsessted på første forsøk. Vi har bare lurt oss vekk og tatt en liten pause fra jobb, sa Savannah (veldig fint navn, forresten).

Hun var altså ikke på tur med familien i fjæra. Og vi var på feil sted til sein tid. Jeg har gått feil i det området før. Stort sett hver gang. Men det er ikke den verste plassen å gå feil på, det er byens klart fineste friluftsområde, en godt stelt sti som bukter seg langs sjøen under løvtaket. Og ungenes gode humør smittet over på meg, og vi stoppa avogtil for å ta med en pinne eller en kongle eller noen skjell, eller plukke noen ville bringebær. Vi skrøt av hverandre over hvor flinke vi var til å gå, og så fant jeg fram et par epler fra sekken, og det ble godt mottatt. Men så mister Endre sitt ned i sanden, og jeg koster av det verste og biter av resten før jeg gir det tilbake.
Det var virkelig et helt stykke å gå, og jeg liker ikke så godt å gå seint, så inimellom haler jeg litt i dem, og lar dem vekselvis sitte på skuldrene mine, og på toppen av en bratt bakke står det en fyr og viser fingeren til meg, lent over en blå Mazdaog jeg tenker hvafaengjørduher? Inne i skogen? Er det en drøgdeal going down? Da tar han av seg brillene, og jeg ser jeg at det er en kjenning fra sportscafeeens røde horder
 Og det er mens jeg står og diskuterer serieåpninga med denne mannen, at Endre mister eplet sitt i grusen for andre gang. Denne gangen er det beyond salvation og jeg plukker det opp og kaster det i en lang bue ut i løvkrattet.
Endre sender meg et desperat, vantro blikk og setter i et vræl. Jeg finner en snacksgulrot i sekken. Han tar den og kaster den fornærmet ned i grusen. Han tråkker på den for å understreke sin misnøye. Jeg gir ham en ny, og etter en bit er han kjempefornøyd igjen. Gumler og smatter. Jeg spør min røde venn, som har betraktet opptrinnet med et smil om munnen hva han gjør her, og han sier at han har lurt seg vekk fra jobb og jeg spør er det her dere er alle dere som lurer dere vekk fra jobb. Vi fortsetter langs sjøen. Telefonen ringer. Det er Beelzebub som ringer. Er vi langt unna. Ramsvig. Med ett går det opp for meg hvilken blokk han har parkert ved. Godalen. Helt i motsatt ende av turstien. Men vi rusler videre, og går en tur på stien, og så hører vi brøling, og der kommer en lubben fyr i Arsenaldrakt luffende opp ei bratt kneik. Og jeg lurer på om han veit noe om Suarez-farsen som jeg ikke gjør,men det er vel melkesyre.

Vi kommer fram til Godalen. En time etter at vi forlot kaksamarka. Der er Beelzebub og småbubbene. Og ungene finner hverandre med en gang. Det plaskes og bades og klatres og pølsespises. Og ved grillen står en mann som drar kjensel på meg når jeg synger Foggel i dag, sier han og det er en skolekamerat fra videregående.
Og selve oppholdet på Godalen varer bare et par små timer, men det er fint og vi slipper å gå tilbake til Rosenli, stapper Beelzebubs bil full av unger og under min kyndige instruksjon kjører han feil tre ganger før vi finner bilen og vi sier hadet og skilles og takk for pylså og lajet og takk for oss.


onsdag, august 14, 2013

Toppen av overfloden

Det er en hel del ting jeg kunne tenke meg å prøve før jeg dør. Det måtte nødvendigvis være før. Etterpå er det ikke vits.
Jeg kunne foreksempel tenke meg å ta et par turer i Nordsjøen. Fordi så mange jeg kjenner jobber der, og jeg prøver og prøver å forestille meg hvordan det kan være, men jeg forstår det ikke. Selv om Runar sendte meg dette GENIALE reisebrevet fra sin første tur: Det er fire år siden. Tilfeldigvis var det valg da. Eller var det åtte år siden? Uansett føler jeg at det fortsatt er aktuelt.

 Hei.




Her e ein liden rapport fra livet offshore i valgtiå.



Der heila begyndte me at eg sko ringa min gode venn Martin K. i Irland. Eg har visst begrensa rettigheder her ude. De innebefatte rektignok egen pult m pc og telefon, 'rett' t ein halvtime i bingen itte lunchen og så mange røygepausar eg gidde, men udenlandssamtalar e visst isje innebefatta.



M har d så du sjønne tøfft her i oljå. Isje forstår eg koss så mange holle ud. Når m ser på dagsrevyen komme komentarane fra di mange ekspertane på politikk m har her ude. D e visst så vidt di får julå t å gå rondt. Di aller fleste politikarar e idiotar, innvandrarane e kriminelle og SKATTEN! D e bare å nevna skatten så forstår du at de et under at di i heile tatt har rå t å pusta. Eg tror meste at någen av di går i minus me å reisa på jobb. Jysla snillt av di å stilla sånn opp for konge og fedreland. Gadeongane i India vettsje kor godt di har d. Eg gidde isje ein gang nevna korr lide peiling ekspertar og professorar har på miljøvern.



Men nå e d valg, og hvis m her ude får d så m vill, komme kommunane snart t å bli styrt av oljearbeidarar og taxisjoførar (Antageligt di einaste udenom osser så har peiling på politikk).



Nok om politikk, m har d som sagt tøfft her ude. Fem måltider om dagen og lide/bedageligt/ingen arbeid. Di siste dagane har eg sje gjordt det slag. Då e d viktigt å se ud så du har någe å jørr på. Ta aldri for lange pausar (på same plassen). Når du går fra røyge rommet t kontoret for å sørfa på nettet eller t verkstedet for å vær ude av syne ei stonn, e d jysla viktigt at du går litt fort og målretta. Helst m någen lister og ein skiftenyggel i hånnå. Då skrøyde adle jysligt og seie at an e nå et jærn t å jobba an Hadlen.



Ja, ja. Nå har eg såde lenge nok, får ta ein ronde på vestdekke å se på någen røyr, ei pompa eller någe i den gadå. Får nye formann og i dag (M e bare to mekanikara inkl. formannen). Han nye e fine mann, tror pigede an e glaare i røyg og kaffi enn han så reiste. D ska pigede någe t.



So long senne ein nye mail ein aen dag hvis d skjer någe interesant. (Såg ein hai i går).



M snakkes.



Hilsner fra toppen av overfloden.



For ordens skyld: Dette er skrevet av broder Runar, og jeg har ikke spurt om å få bruke det. Men han er da ingen Beyonce heller.

tirsdag, august 13, 2013

Daddy cool

Jeg skulle egentlig ønske at jeg var en slik Pappa som Robin Williams i Mrs.Doubtfire uten kjolene og den fake figuren riktignok, men heller sånn som han er i begynnelsen, når han har vill fest med en haug med unger og alt bare flyter og over stereoen pumpes Jump around av House of Pain, og alle danser rundt og har det dritkult.
Ungene og jeg hadde en flik av den feelingen da vi kjørte i mors Outlander til festen deres i rekkefaret, og de satt og slang i baksetet uten barnestoler og hadde vinduene åpne, og ut av radioen pumpet Throw your set in the air av Cypress hill. Nesten samme greia. Bortsett fra at Cypress hill kun synger om dop. Og etter hva jeg vet, så er ikke den låta noe unntak

Fant teksten: Nei, den handler visst om kverking av andre også:


 Every Nigga out there wanna be down with the crew


Some ain't got enough heart let me ask you-this

Would ya be down like a soldier

Loyal, and do everything I told ya

I can mold ya into a warrior

Down for ya neighborhood

Workin up to a G with the flava

Criminal behavior, on ya mind

When I got ya back ya know I got ya back each and every time



Throw ya set in the air, and wave it around like ya just don't care

Throw ya set in the air, and wave it around like ya just don't care



It's time to exit that busta nigga

Get ya hands out ya pockets and your finga on the trigga

Let one fly, we don't die, we multiply

Throw yo set up in the sky

I ????????? cause you can't fuck wit this

Nigga when I got the glock ya betta duck quick

Cause I ain't havin it

If ya got ya gat ya betta start grabbin it

I can handle it

Soy numero, uno, mero mero

You know I run wit Muggs and the perro

Firin up that heater

When I'm throwin up a set I got my nina millemeter

La scandalous, killafornia, where I'm from

Dum ditty dum ditty ditty dum dum

I'm buckin on ya ass now ya know where I'm from

Dum ditty dum ditty ditty dum dum



Throw ya set in the air, and wave it around like ya just don't care

Throw...

Throw...

Throw...



Let me take ya to the dark side of the moon

Tell mama that ya won't be comin home anytime soon

Cause I got ya under my thumb

Nigga what set ya claimin

Betta be the same set I'm claimin

Take a look around count this amount of soldiers

When I'm chillin on the east side of town

And it won't stop till I'm done

Dum ditty dum ditty ditty dum dum



Throw...

Throw...

Throw..   Den låta er en slags guilty pleasure, ungene satt og nikka med hodene sine til. På mange måter dagens højdare for min del.   PS: Jeg har altså lånt denne teksten av Cypress Hill

Ingen bør ha fødselsdag hver dag

We're gonna party like - it's your birthday

50 cent


Endre og Ingrid fylte fire år for ei ukes tid siden. Vi har feira sammenhengende siden.
Det toppa seg på Søndag, med tjue unger i Rekkefaret bydelshus, der omtrent halvparten var fra barnehagen, og de resterende var en blanding av nabounger og venners unger (med venner på kjøpet, heldigvis).

Og jeg så de usikre blikkene deres da de kom. Noen var livredde på grensen til skjelvende.

Endre satte seg rett ned på rompa i gangen og flerret papiret av pakkene, Ingrid holdt hoff i en skinnsofa med en del av de små jentene og alle de rosa presangene, og de som var mest usikre av de små gjestene ble stående ytterst i gangen med armene rett ned og blikkene festet på finskoa, og noen hadde mødre som dytta dem framover i 'køen' fordi de skulle hjem til de andre ungene sine, og jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne og jeg skulle så gjerne ha klona meg selv slik at jeg kunne være overalt. Eller Rållså skulle jeg ha klona, men hun er one in a million og var på kjøkkenet og pynta kaker. Og der var heldigvis Rune og Randi også, og hadde de ikke vært det, så hadde vel pølsene ikke vært klar enda. Det viser seg at jeg er like hjelpeløs med unger jeg ikke kjenner som med voksne. Noen ville leke. Noen måtte på do, noen ville bare gå hjem, Noen ville åpne alle de små posene med lego. Noen ville leke med ballongene. Gudskjelov. Noen ville ha foreldrene der, og dem skulle man jo også forholde seg til. De man ikke kjente, men kanskje hadde sett i en hentebringesituasjon eller ti eller på et foreldremøte i barnehagen. Vil du ha ein kopp kaffi? Nei, eg kan kje ha kaffi. Neivel.

 Fra det øyeblikket Rållså ønsket velkommen tilbords gikk alt på skinner.

Og Rållså var strålende, og snakka høyt og styrte alt, og spredte orden og feelgood i hordene, som den fødte leder hun nå engang er. Og jeg var helt OK som sidekick, så lenge jeg fikk åpne brusflaskene og samle sammen søpla etter de alt for mange og alt for dyre presangene.


Alt i alt gir jeg oss en 4+. Og syns det er helt greit at det er et år til neste gang.

mandag, august 12, 2013

Livet er langt nok til å lese gode bøker flere ganger

Det finnes tusen og én grunner til ikke å blogge. Bare så det er sagt.

Jeg leser bøker omigjen. Ikke Hardyguttene eller Zane Grey som jeg leste for tretti år siden. Ikke Alistar Mc Clean eller Wilbur Smith som jeg leste for tjue år siden, eller Herman Hesse som jeg leste for ti år siden. Nei, slike bøker som jeg har likt og lest nylig. Altså i løpet av de siste totre årene.

Det begynte med at jeg var hjemme på Randøy med ungene i Juni eller Juli eller når det var. Jeg må alltid ha noe å lese på da. Det er noe med å ligge i den svære dobbeltsenga i Bergljots gamle soverom med ungene vegg i vegg. Jeg blir alltid liggende og glo inn i ikea-bokhylla som er svai i ryggen under vekta av alt for mange bøker.
 Zane Grey-bøkene er mine. De som handler om jord og landbrukspolitikk og sauer og døde og halvdøde senterpartipolitikere har vært fars. Og så er det noen om Wenche Foss og Gro Harlem Brundtland som engang har vært Mormors, og noen kioskbøker og noe Herbjørg Wassmo som jeg tilskriver Bergljot.

I den hylla fant jeg Jonathan Franzens 'Frihet' som jeg kjøpte til Mor for noen juler siden, og det er en massiv bok på alle måter. Jeg leste den omigjen. Og de bildene jeg fikk i hodet var helt identiske med hvordan jeg huska dem fra forrige gang. Jeg vet ikke om jeg er overraska av det eller ikke. Kanskje litt.

Men da jeg var ferdig med den noen uker seinere tok jeg fram Per Petterson's 'Jeg nekter' og den fikk jeg i to varianter til Jul, den ene i digibok, som jeg syntes var fantastisk. Og da jeg leste den manuelt nå, så var det fortellerstemmen fra lydboka jeg hørte. Besynderlig. Jeg tror jeg liker den boka bedre enn 'Ut og stjele hester' tilogmed. Jeg kommer ikke på noen som skriver så fantastisk som Per Petterson.
Og det inkluderer 'De Derre'- vokalisten. Som jeg riktignok ikke har lest. Men jeg har hørt han synge Jentesjomkåmmejentesjomgår og jeg tviler på om jeg klarer å lese ei tjukk bok med det uttrykket i bakhodet. Jeg hadde nok ikke klart å lese noe som han i Postgirobygget hadde skrevet heller. Men hvorfor skulle jeg vel det? For å være åpen? Føkk åpen.
I går begynte jeg på Frantzens Korrigeringer for andre gang.


torsdag, august 01, 2013

Medlem

Det er noe skummelt med å være medlem i noe. Det er liksom et statement, og da tenker man gjerne sånn at OOÆÆ.. HÅPER IKKE AT DET INNEBÆRER AT MAN MÅ GJØRE NOE.
Eller ihvertfall tenker jeg sånn.

Den første organisasjonen jeg ble medlem av var Statskirken. Mot min vilje. Jeg regner ikke med at det har gitt meg noen større fordeler i livet. Jeg cashet riktignok inn da jeg konfirmerte meg. Fem tusen var relativt mye penger i 1984.
Jeg har meldt meg ut to ganger.
Veien til helvete er brolagt med synd.

Dernest forsøkte jeg et medlemskap i 4H.
Eg lovar å verte ein ungdom med godt hovud, flinke hender, varmt hjarte og..var det god helse?
4H-løftet det kan jeg vel med hånden på hjertet si at jeg ikke helt klarte å leve opp til.
Det gikk et par år, så hoppet jeg av.

Og så var jeg medlem i idrettslaget Hjelm. Gikk på fotballtrening  èn gang i uka i to år (sykla to mil hver gang) spilte totalt ti minutter som innbytter på Venstrebacken. La opp i 1983.
Randøys Ronaldinho.

I en periode var jeg også medlem i fanklubben til trønderbandet The Kids. De hadde postadresse Melhus i Sør Trøndelag. Jeg fikk tilsendt Plakat og button. Den buttonen fikk jeg faktisk juling for i Årdal rundt 1980 Kuriost nok av en som likte Queen. Hva kan man si? Jeg meldte meg vel aldri ut. Kanskje jeg fortsatt er medlem. Jeg håper ikke det. Ikke noe som løfter CV-en min nevneverdig.

Av andre feiltrinn kan jeg nevne Senterungdommen, der jeg tilogmed var styremedlem i lokallaget. Jeg fikk tilsendt masse programmer som var maskinskrevet og som var så dørgende kjedelige at jeg ikke gadd å lese dem. Hvorfor Sveve i det blå, når man kan elske i det grønne? var slagordet. Senterungdommen var det nesten umulig å melde seg ut av. Jeg fikk propaganda i posten i mange år etterpå.

I Hjelmeland Skytterlag var jeg en profil. Far kalte meg `slumpeskytter', og det var nok sant.

Det var vel de fleste av barndommens synder. Pr i dag er jeg Coop-medlem - slik at de kan kartlegge alt jeg kjøper - og bruke det mot meg ved en senere anledning og Transportarbeiderforbundet. Fordi det føles rett. Nei, vent: jeg er medlem av et trosfellesskap også, som het Sosialhumanistene før, men så skiftet de navn, så nå vet jeg ikke hva de heter.

Men Bergljot var medlem av Scandinavian Music Club.