onsdag, september 30, 2015

De 20+ mennene i mitt liv/ Klokkene ringer for meg

Selv om jeg har vært - og er - en særing, så har jeg aldri sett på meg selv som venneløs.
Om jeg egentlig er noen god venn kan nok diskuteres, og særlig hvis en i det begrepet legger å holde kontakten i det daglige, og være der når det røyner på.
Det er kanskje ikke så naturlig for meg å ta den telefonsamtalen og stå der som en man kan lene seg til, lyttende i motgang og heiende i medgang.
Alt i alt så tar jeg kanskje mer plass enn hva jeg gir.

På den annen side så krever jeg ikke så mye av folk, eller ihvertfall synes jeg ikke det selv. Det er ikke nødvendig å være perfekt i mitt selskap, for jeg liker mennesker som er litt skakke og snodige, jeg synes ikke at venner har så mye å bevise for hverandre. Jeg lar meg ikke imponere av gods eller gull eller titler eller vellykkethet , hvis dere forstår hva jeg mener.

Opp igjennom åra har jeg blitt kjent med mange, glad i mange folk i mange ulike sammenhenger.

Og så er det sånn at jeg snart skal giftes, og i forkant av sånne høydepunkt så blir det gjerne arrangert utdrikningslag, der venner gjør stas på brudgommen på den ene eller andre måten. Markerer overgangen til de voksnes rekker. Og dette gjelder uansett om man er 22 eller 45. Mine forlovere er 2 av dem som har stått meg nærmest de siste 20 årene, det er Arnstein og Bygdadegosen, to av dem jeg ville stole blindt på uansett, uten forbehold. De er like nær meg som mine egne brødre og søstre. Kjenner meg kanskje bedre også.

Det var en Fredag for rundt 2 uker siden. Jeg hadde fått forespørsel fra Einstein om jeg ville komme til han og gjøre noe musikk eller spille FIFA og drikke øl og gå tur med hunden hans P'Tau, og jeg hadde sagt ja, så jeg svingte mors bil opp bakken og parkerte utenfor garasjen hans, og så kom han hjem selv også, og begynte å styre og fyke fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet og pakke og rydde ting, mens han tilsynelatende fokuserte veldig på å ikke møte blikket mitt og den ørlille klokka i bakhodet ringte, først forsiktig, men da han putta ei kald Heineken i hånda mi, tiltok ringinga i styrke.
Vi skulle bare ned på Rema en tur og kjøpe noe mer øl, og da vi hadde vært der så svingte han mot småbåthavna, og jeg spurte om vi ikke kjørte feil vei, og han sa nei.
Og jeg sa nei vel og smilte for meg selv. Nå ringte klokka for fullt..

Jeg skal ikke legge skjul på at den siste måneden har vært en bergogdalbane i livet mitt. Med stigninger og stup og halsbrekkende svinger og mye grubling på generell basis. Men dette er bare bakteppe for å forklare psyken min. Det er mye som gynger og trekker meg i forskjellige retninger.

Einstein parkerte bilen utenfor et naust, tok ut trillekofferten sin (den samme som han glemte igjen på Fiskepirterminalen i Mars i 2008, men det er en annen historie), og til meg slengte han min egen vintage Liverpool-bag i ekte skai.
Han låste opp, og der inne lå det fortøyd en 15 fots askeladden med en 50 hesters påhengs på. Vi slengte greiene våre oppi og trakk hver vår redningsvest over hodet, Einstein satte seg bak spakene, og jeg ved hans side. Vi kom vel akkurat utenfor fyrlykta da jeg spurte han: ska me te Hidle?
Ja.
Det var fint å få det bekrefta. Det var litt sjø, og et helt stykke å gå, og det var ikke så lenge til skumringa, men Einstein hadde kartplotter på telefonen, og det var fint å krysse sånn over fjorden, mens det mørkna rundt oss, vi la inn noen røykepauser, og Einstein senior (jeg tror det var han), ringte et par ganger for å forsikre seg om at vi var på rett vei, og ikke hadde støtt på et skjær eller en holme eller et fremmedlegeme som lå og venta i vannskorpa. Eller en hai, eller nei, forresten. Ikke en hai.
Jeg veit ikke hva klokka kan ha vært da vi svingte inn i Hidlesundet. Jeg tipper rett over åtte. Det er en fredens plett der inne. Vi seig inn mot brygga, og ut fra buskene kom en hel bøling med plommetjuver av aller fineste sort.
Selv om jeg hadde pilsa, så leda jeg på ingen måte festen. Det ble mange klemmer og keitete ord. Noen sang. Det var tydelig at selskapet var på stigende. Sammen gikk vi oppover stien. Vinden suste forsiktig i løvverket, og stemmene blanda seg med hverandre. Noen putta et vinglass i hånda mi, og fylte det helt opp, og etterpå sa jeg ja til alt som ble budt meg, i et slags nyttårsafteneuforia, med det resultat at det gikk meg både til kroppen og til hodet, og en liten stund der, så lå jeg oppe og vaka med dem som var kommet lengst. Og Arnstein hadde laga en Øystein-quiz med 20 spørsmål, men måtte gi tapt etter det femte. For festen var på tøylesløs, vill ferd over stokk og stein. Det var lenge siden sist jeg var på en sånn fest. Kanskje tiår, men det er rart å tenke på at noen ting ikke forandrer seg. Det er de samme folka som vil spille på stereoanlegget. Preferanser som dulter borti hverandre, og volumet som øker i takt med rusen. Til en ugjenkjennelig grøt. Før var det CD. Nå er det Spotify. Men det er bare gode vibber. Det er bare gode folk, og (så vidt jeg kan se) ingen konfrontasjoner som utarter seg i retning håndgemeng.
Det er vel når TMSRM holder sin dommedagsdrevne comeback-konsert - for første gang med trekkspill - at jeg går helt til topps, og Beelsebub deler ut underbergere fra ei skål, og Child Slaughter svir ørene på kakerakettene som freser bak ørene hans, og hele stua er bada i blå røyk, og latteren runger, og jeg styrter mot jorden som om den mentale tyngdekraften tar meg i besittelse, og jeg er utenfor redning. Jeg tar telling. Jeg sovner til slutt i ei seng på et rom, men våkner som vanlig klokka halv seks. Og de hardeste fester fortsatt. Og jeg ligger midt oppi alle tankene mine til klokka er ni, og jeg kjenner lukta av kaffe fra et sted nede i første.
De gode vibbene fra Fredagen lever fortsatt. Jeg minnes vagt at jeg var bekymra for at ikke alle hadde funnet seg til rette. Men det viste seg å være ubegrunnet.
Folk har funnet hverandre på kryss og tvers. Ingen kanter som jeg kan se.
Og når jeg får tid, så skal jeg fortelle mer.

onsdag, september 16, 2015

Comeback

Det er alt for lenge siden jeg blogga.
Og det er ikke fordi det ikke har vært noe å skrive om, men snarere det motsatte. Det er masse å skrive om, både på privaten og der ute fra den store verden. Og til slutt blir det slik som nå. Til slutt blir det som en stor ballong som blåser seg opp omkring meg. Til slutt presser den hodet mitt ned mot tastaturet, tvinger nakken og skuldrene ned slik at jeg får rutemønster i ansiktet, og den er sleip, denne ballongen. Hvis jeg ikke begynner å skrive snart, hvis jeg ikke får tømt den, så vil den enten presse meg helt flat, eller eksplodere i ansiktet mitt med et kjempedigert Kaploff.

Jeg tenker jeg begynne med en av de tingene som er bra: Jeg har fått en flik av identiteten min tilbake. Jeg er rockesanger igjen - en del av meg selv som jeg la på hylla for drøyt seks år siden - da jeg skulle bli pappa, og jeg så at jeg ikke kunne gjøre en god jobb med begge deler samtidig. Det er ikke et valg som jeg har angra på.
Men nå var liksom tiden moden for et comeback. De rette folka og de rette melodiene. Den riktige settingen.

Det å være vokalist i et band er ulikt alt annet. Man er en del av noe som er større en selv. Man er en formidler, en slags predikant, en spydspiss, og særlig i en livesituasjon så er man helt naken, synlig for alle. Hørbar for alle. Stemme og framtoning skal være krydderet på puddingen. For meg, som aldri har tatt meg bryet med å lære å spille noe instrument, så er det ikke noe å gjemme seg bak, bare det forbaska mikrofonstativet, og det skjuler ingenting.

Noen mennesker er født til å stå på scenen. De elsker oppmerksomheten, øynene som lyser mot dem, applausen fra salen. De elsker å snakke med folk etterpå, svinger seg blant publikum, høye på sirkuset og manesjen og settingen, og det enorme løftet som kan komme etter en vel gjennomført konsert.
For meg er det ikke sånn. Og denne gangen var det definitivt ikke sånn. I forkant vokste det opp en angst i meg, en angst for å ikke takle presset, en angst for å gjøre feil. Som om det var livet det sto om. Jeg var ikke særlig omgjengelig da - i forkant av denne spillejobben - for mens Timmi og Arne sklei rundt og hilste på folk og rållsa og lo, drakk Smirnoff Ice og gleda seg, så satt jeg aleine backstage og pusta helt ned i magen, mens jeg gikk igjennom låtene i hodet. Jeg hørte stemmene der ute, kjente igjen noen av dem, berusede og høylydte.
Store mengder alkohol kan ta av noe av presset for en nervøs sanger. Men det har en del sideeffekter som ikke er så bra. Man blir slurvete, og dømmekraften blir svekka. Har man drukket riktig mye kan det gi utslag i så mange ting. Foreksempel dansing, klatring i lysriggen, synging på feil steder, annonsering av feil låter, ja: Kort fortalt: Fallhøyden er enorm, og avstanden fra karismatisk rockestjerne til forfylla klovn er kortere enn man kanskje skulle tro. Jeg er takknemlig for at smarttelefonen ikke eksisterte i 2001.

Så jeg drakk tre pils, mens sommerfuglene festa i magen min. Kledde på meg sceneklærne. Venta, mens jeg kjente et slags sug av forventning bre seg i lokalet vegg i vegg.

Venner og bekjente hadde stilt opp, og det gjorde meg glad. Rållså, selvsagt. Alle søsknene mine var der. Dagobert hadde reist fra Mandal. Og mange av dem jeg har sunget med opp igjennom årene var møtt opp.
Det er kjekt å spille for folk som er positive, og som vil deg vel.

Vi gikk på. Me e Long Night fra Tau!, Kauket jeg. Og vi var på gang, og da jeg traff inngangen på den første sangen, så tenkte jeg at vi flyter, vi flyter og dette er slett ikke verst. Og Beelzebub og Arnstein og Einstein ble stående igjennom hele settet, og det tolka jeg som en anerkjennelse, og ikke bare en gest.
Og da vi var ferdige var jeg helt tom. Som en utlada Nissan Leaf, og egentlig ville jeg bare gå hjem, men jeg hadde denne fine susen i kroppen, og jeg snakka med en del folk, og alle skrøt, og egentlig er jeg ikke så flink til å takle komplimenter, men det fineste jeg fikk var fra Einstein.
Vett du ka, Østen? Når du sto oppå der i dag, så va det MESTE så eg fekk lyst te å begynna å laga musikk igjen.
Og da ble jeg glad.