Og litt til

En dag etter jobb tidligere i uka, skulle jeg en tur på butikken. Tilfeldigvis sto kjærestens sykkel hos meg, derfor valgte jeg pedalkraft. Kjæresten min er eier av en klassisk damesykkel, og det kan ikke ha sett ut som den tilhørte meg. Utenfor butikken, ble jeg stående å fomle med låsen en stund, og som jeg driver med dette, kommer det en mann bort til meg og tilbyr meg en gullring på diskret, gebrokkent engelsk. Han gir seg ikke før jeg hveser til han på indignert engelsk: 'I DONT WANT IT!'. Jeg tolker situasjonen dithen, at han trodde jeg var interressert i å kjøpe tjuvgods, og dessuten at han antok at jeg hadde stjålet sykkelen. Med andre ord ga jeg folk inntrykk av at jeg var en småkjeltring. Du verden. Noen som vil kjøpe en gullring, forresten? Jæla bra greier.

I løpet av uka kommer det representanter for utleierne av rarehuset på befaring. Dermed må Påskeharen rydde og vaske, slik at han ikke fremstår som den slabbedasken han vitterligen er. I kjelleren til de rare(eller det er vel HAN rare, nå som det strengt tatt er bortimot et år siden Tora og Runar forsvant), oppbevares følgende: 2 Komfyrer anno anslagsvis 1975-1982(defekte) 2 Kjøleskap (defekte) 1 Barkrakk (Stjålet en gang fra Nilsen og Wold tidlig på 90-tallet) 4 Smadrede stoler 1 Bøtte med 2 Kjøttbein i (type Storfe) 1 Salongbord fra 1970-tallet 1 Stjålet avisboks i rød hardplast 2 Griller Ørten blomsterpotter 1 Fryseskap med matvarer fra forrige millenium 1 Defekt Vaskemaskin av merket Miele (vaskemaskinenes Mercedes) 1 Fungerende vaskemaskin 1 Tørketrommel 1 Reise-TV (defekt) 2 Defekte 'vanlige' TV-er (anslagsvis fra tidlig 80-tall Diverse Petroleumsprodukter 10 Fiskesluker 4 ruller tau 2 Gamle Gulvtepper, sammenrullet. Pluss Moms. Alt skal ut. Resten av huset skal jeg få sk

Jeg er så tom, at om du banket hvorsomhelst på kroppen min, så ville det komme en hul lyd. Hvis jeg åpner munnen i vinden, høres det ut som om noen spiller på en nittiliters flaske. TUUUT. Og så er jeg litt på grininga, uvisst av hvilken grunn. Jeg er bare et skall. Og så er det bare Torsdag. TUUUT.

Solbrente knær. Så JÆVLA typisk. Og vondt. Vi er rare vi mennesker generelt og Nordmenn spesielt. Nå har vi hatt en lang, og rimelig guffen vinter. Og vi har hutret og klaget, og bestilt sydenturer, og gud vet hva. Og så fikk vi plutselig et toukers snev av sommer, og allerede FØRSTE DAGEN klaget gamle Netti med skjelvende stemme 'Dår e ælt for værmt'. Nei så faen om det er, men i dag er vi tilbake på de sedvanlige ti varmegradene, så nå er hun nok fornøyd. Eller mest sansynlig ikke. Som den våkne leser muligens har registrert, så prøvde jeg å gjøre mine hoser grønne som Liverpool-blogger på det norske forumet. Men jeg fikk aldri noe svar, så jeg har på mange måter lagt det på hylla. Men så kom det et tilbud om å skrive noen epistler som kunne legges ut på intranett-sidene til bedriften jeg jobber i. Jeg har alt lagt ut en, og formelig bobler over av ideer til nye. Jeg var betenkt først - det er funksjonærer som sitter på 'publiser-knappen', og jeg er ingen stor fan av

På lørdag var det 30-årslag i hagen til Rahald. Det var som forventet-veldig hyggelig. Bra stemning og bra folk, og plenty med røverhistorier fra nær og fjern fortid. Hva klokka var når jeg sovnet, nei se det vet jeg ikke - men når jeg våknet var den omtrent 0500. Og så fant jeg bare den ene sandalen min, og min sylskarpe hjerne kom fram til at jeg enten måtte gå hjem med den ene sandalen jeg hadde, eller etterlate den og gå barbeint. Valget falt på det siste alternativet, og heldigvis var det lite trafikk, og enda heldigvisere, så ble jeg ikke så vanvittig sårføtt. For meg var kveldens højdare når Rahald fortalte om sin Thailand-tur, og at han hadde fått seg en falskmynter-kompis. En svær en. Livet kan være så ufattelig, vidunderlig absurd noen ganger.

I går var det landskamp i fotball, og for en gangs skyld presterte det norske landslaget veldig bra. Publikum derimot, klarer å gjøre meg flau hver eneste gang jeg ser dem. Hundrevis av mager, og tusenvis av tryner malt i de norske fargene. Vikinghjelm-faktoren har heldigvis avtatt noe siden nittitallet, men fremdeles kan det skimtes en og annen gjøk med hornet plastbøtte på hodet. Hare Ågeide presterer heller ikke god smak i hodeplaggdepartementet. Men så lenge han klarer å få 'gutta' til å prestere på banen, så kan jeg tilgi ham mye.

Far påsto som kjent ein gong at eg har vore russ i femten år. Det er kanskje ikkje heilt sant, men litt hald er det i det. Sjølv ville eg heller sagt det slik at eg har vore ute nokre vinternetter før- og ikkje så reint få sommmarnetter heller. Mjølking på Søndags-morgon når eg hadde vore på raggedeisen kunne ofte vere tungt. 'Dei er fine som fer fint åt', åtvara farmor SINE håpefulle før dei gjekk på fest, og sjølv om desse vage formaningane vart videreformidla til vår generasjon, vart innhaldet berre innfridd til ein viss grad. I den tida eg budde heime, og hadde sommarjobb på nabogarden - hende det ved eit par høve at eg gjekk beint på opphavet i sekstida om morgonen, der eg var på veg inn frå nattleg rangel, og han hadde koka seg kaffi, som han hadde tenkt å nyte i fred medan han høyrde radio, og grunna over alt han hadde å gjere. Eg for min del skulle berre skifte til kjeledress før eg skulle ta turen til naboens fjøs, der kyrne stod klar til mjølking og foring. Høg rauti

Et par observasjoner: den ene er at bloggen min faktisk er ett år i dag. En prestasjon jeg er ganske fornøyd med. Hvem skulle trodd det? Selve utviklingen av bloggingen er jeg derimot mindre fornøyd med. Dialogen er - så å si fraværende, og verdensherredømme er like fjernt som før. Hurra likevel. Den tredje obsevasjonen er at jeg har avslørt meg selv som mobil-junkie. I dag glemte jeg mobiltelefonen min på nattbordet når jeg gikk på jobb, og jeg har hatt abstinenser hele dagen. Hvis jeg skulle velge mellom å ofre en tå, eller et øre, eller til og med en finger for å beholde mobilen min, så ville jeg ha gjort det. Den er blitt som en slags forlenget del av meg. Haremobilofonen. Eller Påsketelefonmobilharen.