søndag, november 27, 2011

Flaut

I går regnet og blåste det ganske heftig i fyfylkebyen.

Vi var ute i bil, Rållså, Ingrid&Endre og jeg.

Så måtte vi stoppe utenfor butikken for å handle litt, og siden vi bare skulle ha noe småtterier, gikk Rållså inn alene, mens vi andre tre ble sittende inni bilen, med Bjella på stereoen og god stemning.

Bilen hadde jeg i gang, og for en gangs skyld hadde jeg svingt helt inntil døra, på en handikapp-plass.

Han på siden av meg hadde også det, og Endre og Stein Torleif sang samstemt om å smile som ei sol, og generelt var det veldig god stemning.

Da kom det enda en bil - en stor Mercedes van. Den gled sakte opp bak oss og opp på siden av den andre bilen.

Så kommer det en ganske rar mann ut av bilen ved min side, og gjør tegn til at jeg skal rulle ned ruta. Det kommer en krypende følelse ned nakken, og undersiden av armene. Jeg gjør som han vil.

OM DU HAR HANDIKAPP-SKILT? Spør han.

Nei.

DÅ FORESLÅR EG AT DU FLYTTE DEG.

Nå rødmer jeg. Rygger bak på en annen plass.

Vanen svinger inn der jeg sto. Den åpner bakdøra og en mann kommer ut. Han heiser ned en rullestol med ei dame oppi.

Hva er oddsen? Tenker jeg, mens rødmen fortsatt sitter i kinnene. Hva er oddsen for at det kommer TO handikapp-biler utenfor akkurat den butikken hvor jeg står? På en gang?

mandag, november 21, 2011

gaga



Ingenting - eller nesten ingenting - gjør meg så trist som listepop.

Jeg vet ikke om listepop alltid har vært så vond å høre på eller fordi jeg er i middelalderen og ikke er i stand til å forholde meg til det 'nye' på en konstruktiv måte.

Noen ganger blir jeg sint. Andre ganger bare trist. Helst skulle jeg ønske at jeg kunne forholde meg likegyldig.

Da blir det slakt.

Jeg begynner med lady gaga. Den nye madonna.
Hva skal vi med en ny en? Var ikke den gamle ille nok? Hun som strengt tatt ikke kunne synge, ikke laget hun bra musikk heller, hun fikk oppmerksomhet fordi hun i tretti år sto og gnukket seg mot ting, gjerne med et krusifiks oppi rompa, og sang halvfalskt over halvdårlige pop-refrenger.

Hun nye har introdusert oss for kjøttkjolen.
Stilig. Og så har hun hentet fram eurotrance-synthen. Et av de elementene fra nittitallet vi har savnet aller mest.

'Hu gjer jo det som bowie gjorde på syttitale' sa Timmy? Jamen for helvete. Bowie hadde jo meining. Innhold.

Gaga e stygg musikk pakka inn i stygge kler.

torsdag, november 17, 2011

Jogging.

Rållså syntes det var for galt at jeg ikke var varm og komfortabel på jobb.

For ordens skyld: Min jobb er stort sett kald og/eller ukomfortabel.

Snille Rållså handlet ulltrøyer og stilongser og joggebukser. Langt undertøy har jeg ikke brukt siden førstegangatjenesten(som forøvrig også var sistegangstjenesten). Kong Olav var konge. Sovjetrusserne lå og lurte på grensa. Hva faen skulle jeg gjøre? Nekta for alt, selvsagt.
Men det er en avsporing. Eller en sidespor ing, siden førstegangstjenesten også var kald og ukomfortabel. Derav også valget av langt undertøy. Forsvarets under lang. Type hvit. Og ikke så lang som man kunne få inntrykk av.

Nuh. Lenge siden jeg har brukt langt undertøy, med andre ord.

Nesten like lenge siden jeg har brukt joggebukser. Siden jeg ikke jogger har jeg aldri sett behovet.

Jeg bruker dongeri og t-skjorte. Brukte. Etter å ha blitt overtalt til å iføre meg joggebukser vet jeg rett og slett ikke om jeg noensinne kommer til å gå tilbake.

Veldig komfortable greier.

fredag, november 11, 2011

Norge rundtogrundt

Klokka er fire på natta.

Jeg jobber for andre natt på rad. Rusler alene rundt på anlegget. Mild og klar senhøst. Leser av en måler en gang i timen. Ser allslags skit på nett-tv.

Gjensynet med Orions Belte fra 1985 var en blandet opplevelse.

Tok meg tilbake til bygdekinoen på samfunnshuset. Annenhver Onsdag kom det en fyr i en varebil, med seg hadde han en svær brun koffert lastet med snop, og en tjukk hund med korte bein. Han pleide å få hjelp av noen 'faste' lokale gutter. De satte ut stoler og solgte billetter.
Og så rydda de etterpå.

Det var noe veldig norgerundt med hele greia. Eller halvsju. De ungene i boblejakker i introen som gir sauene mat.

Framviseren oppi luka på veggen som surra og gikk. Sprakelyden fra den hjemmesnekra høyttaleren. Alle de blanke blikkene retta mot lerretet. Alle de små munnene som tjafsa tyggi og drakk cola fra glassflasker.

Midt i filmen var det skifte av rull. Flappflappflappflappflapp. Lyset ble tent i taket, og da gikk vi ut og røykte prince mild og sto med hendene i lommene, diskuterte filmen, og smugkikka kanskje litt på de jentene jeg likte best.

Som regel kveldens høydepunkt.

Jeg likte sikkert orions belte. Likte allslags film. James Bond. Footloose. Men ikke den jævla veiviseren.

Orions belte er en skitfilm i 2011. Den har enslags nerve. Det er det beste jeg kan si om den. Helge Jordal spiller bra. Og Jarl Goli er troverdig som sleip sikkerhetsoffiser i sivil. Ellers er det slett. Det var det nok i 1985 også, men da visste vi ikke bedre.

Det er helt greit for meg at åttitallet er slutt.

fredag, november 04, 2011

Enduring Freedom

Jeg har kanskje nevnt før, at i huset vårt i provinsen har vi valgt å være avholdende fra fjernsynets vidunderlige verden.

Det er en sannhet med modifikasjoner kanskje, for NRK nett-tv brukes ofte.

En bra ting med å ikke ha fjernsyn er at man ikke kan bli sittende og zappe mellom trehundreognittitusen forskjellige kanaler som har reklamepauser hvert femtende minutt, og ofte er selve manifestasjonen av det meningsløse.

Det er støy nok i hodet mitt fra før.

Jeg føler ikke at jeg går glipp av så mye heller, bortsett fra 'Dag' på tv2 (som tøysekanalen forlanger femti spenn pr. episode for).

Men det som er den alleraller fineste tingen er at jeg slipper å forholde meg til Idol og Pig Brother og Må vi danse.

Kjenner meg så underlig fri når jeg tenker på det.

Dessuten. Dessuten skal jeg på konsert med Stein Torleif Bjella i kveld!

onsdag, november 02, 2011

Provinsen


Det sies at provinsen er stille, men det må være en annen provins enn akkurat den jeg bor i med min relativt lille familie.

Det er mer som å bo midt på en byggeplass. Det bankes og sages og graves og slipes fra tidlig morgen til sen kveld. På alle kanter. Alltid.

Tirsdagen er min hjemmedag med ungene. Det pleier å være både koselig og hektisk. Kaos kledd utenpå et skjelett av system. Måltider og den etterlengtede sovepausen i halvtolvtiden.
Ingrid og Endre liker godt å sove i vogna. Jeg pakker dem inn i varme klær. Dytter en tutt i munnen på hver, og seler dem fast i dunposene. Ingrid sammen med sin faste følgesvenn Lollo. Lollo er ei rosa - og ofte temmelig skitten tøymus - som er en slags forutsetning for at hun skal roe seg ned. Endre bytter mellom 'Ninå' som er en lyseblå tøykanin og en like lyseblå hinkelpinkel.

Begge foretrekker å ha minst èn ekstra tutt i hånda.

I går pakket jeg dem inn som vanlig. Gikk en tur på rundt hundre meter, og parkerte vogna under altanen. Begge de to i tvillingvogna sov. Jeg så fram til speilegg og kaffe og aviser på nettet.
Men ti meter fra vogna - på oppsiden av huset - sto en mann med en diger drill og boret hull til gjerdepåler.

Et hekkans bråk, som vi sier på våre kanter. Et helvetes leven. Et satans forpult riste og skrallehelvete.

De våknet etter en halv time. Først hun. Så han. Henne går det ikke an å få til å sove igjen, men da jeg spurte han om han ville sove lenger i vogna, nikket han med det lille hodet.
Jeg lot han ligge, krysset fingrene og tok Ingrid opp i stua. Men larmen fortsatte og da bestemte jeg meg for å putte ham oppi senga heller.

Like etter gjorde Ingrid bommelom, og jeg gikk på badet for å bytte på henne. Da hørte jeg Endres små føtter over linoleumen. tasstasstass.. Og jeg tenkte at dette går aldri. Og da jeg var ferdig med bleieskiftet tok jeg Ingrid på armen og gikk for å se hvor poden hadde tatt veien.
Han var ikke på rommet sitt, men døra til vårt soverom stod på gløtt. Og da jeg kikket inn så jeg at han hadde lagt seg med hodet oppå min pute. Min lille gutt lå og bladde stille i et Pondusblad.

Vi lot ham ligge. Listet oss ned trappa, og selvsagt sovnet han ikke. Vi tilbragte mesteparten av ettermiddagen i leketeltet på stuegulvet alle tre, vi leste om Albert Åberg og Skybert, Albert Åberg og spøkelsene, eventyret om gullhår og de tre bjørnene og det om pepperkakegutten.

Omogomgjen, slik unger liker det.