søndag, september 30, 2012

Forvirra

Eg vaks opp med tre søsken.

Ein 'ulvaflokk', som far bruka kalla oss.

Når det var kaker, is eller anna godt, laut ein stå på for å sikra seg sin del.

Ein gong hadde mor baka boller. Boller med krem. Eg kan vel ha vore kring elleve år gamal, og for ein gongs skuld fekk eg ete så mykje som eg ville.

Eg åt fem, og ana ikkje uråd før etterpå. Kremen var sur.

Det er heilt sikkert ikkje helseskadeleg å ete sur krem. Men det er ikkje så moralsk forsvarleg å lure nokon til å ete han heller.

Nokre gonger kan eg ikkje anna enn å undrast på kva folk gjorde før datomerkinga kom.

E det gammalt vatn, pappa? - kan dottera mi spørja, og då veit eg ikkje kva eg skal svara.

Blir vatn dårleg hvis det står i ei mugge over natta? Dårlegare enn om det står i ein røyr? Og er det eigentleg eldre?

Kva er nytt vatn? Og gamalt vatn? Når vert det født? Er det på våren eller hausten? Eg veit ikkje. Eg er så forvirra.

Eg ser at det er 'best før'-merking på flaskene med kjøpevatn. Men samstundes har eg registrert at enkelte 'merkje' av vatn reklamerer med at det kjem frå 'den eldgamle kilden under breen'.

Datomerkinga vart visstnok oppretta for å trygga forbrukaren mot å kjøpa bederva mat. Mjølk ( og fløyte ) vert sur når ho står for lenge. Den er grei. Men egg? Egg er det visst ikkje vits i å bry seg om merkinga på. Dei varer i vinter og vår.

Sure kyllingfiletar luktar så fælt at det var ingen som ville ete dei uansett. Eller noko anna heller, rett etter at ein vart utsett for odøren.

Men storfekjøt skal mørne. Altså hengje for å bli eldre, og dermed mørare, og då smakar det betre òg.

Mykje av datomekinga er altså berre bull. Men ikkje for Kiwi-Bob.

Det einaste som er sikkert er at alt var betre - nei - best før

onsdag, september 26, 2012

The hurtminator



Denne uka har jeg knekt lillefingeren på en arbeidskollega.

Hadde jeg vært i Tony Sopranos bransje, så hadde det sikkert vært mulig å rettferdiggjøre, men i mitt tilfelle var det ren uvørenhet.
Metall, motor. Hender, bryter, pangpang, blod, bæbu.

Jeg ødela den hånda som ikke var ødelagt fra før.

Det var en dritdag på jobb, var det. Først ble jeg satt til å gjøre en jobb jeg ikke var kvalifisert for å gjøre, og så var vi underbemannet, og så ble jeg stressa. Og så raknet jeg i sømmene og kjente meg ubrukelig.

At denne stakkars fyren var så forsonende etter at han kom tilbake fra legevakten hjalp ikke. Snarere tvert i mot. Det var bedre om han hadde gitt meg en på kjeften.
Men han fikk en måned på sidelinja, da. Selv er jeg fortsatt på banen. Om enn noe redusert.

fredag, september 21, 2012

Crime in the City

På morgenen har jeg begynt å sykle. Leiligheten vår ligger i første etasje, og vi har utsikt til parkeringsplassen og tilhørende kjellerdør fra kjøkkenet vårt.

Til gjengjeld har alle andre i området innsyn fra absolutt alle kanter.

På Onsdag skulle jeg ta ut sykkelen og tralla (som jeg har omtalt i en tidligere post). Det er trangt i kjelleren rundt fellesområdene, det står sykler og traller og barnevogner og gud vet hva. Kjelleren er også tilgjengelig fra alle oppgangene i blokka.

Jeg pleier å sette en stein foran kjellerdøra for å holde den åpen, for først tar jeg ut sykkelen, og så går jeg ut og henter sykkeltralla (som må settes på skrå for å gå ut igjennom døra), men på Onsdag hadde jeg glemt splinten som forbinder vogna med sykkelen, så den måtte jeg opp i leiligheten å hente, og det tok neppe mer enn to minutter før jeg var nede igjen, og da sto det en ung fyr der nede, og han hadde en litt sløv stemme (en slik som man gjerne forbinder med rusmisbrukere), 'HEI-HEI', sier han til meg. Mens han snakker i telefonen, og han forklarer noen veien.

'NEEI, NEEI, DER ME SKULEN!' sier han inn i mobilen.

Jeg tenker, at jeg ikke må være så fordomsfull, men han der er en mulig innbruddstjuv, men jeg tenker også at jeg ikke vil være så jækla fordomsfull, så jeg lar tvilen komme han til gode (les: Jeg feiger ut), og tenker at han kanskje hører til i en av de andre oppgangene.

Og så tar jeg bort steinen for kjellerdøra slik at den smeller igjen, og sykler ut i en regnbyge.

Etterpå tenkte jeg ikke mer på saken. Før følgende skriv fra borettslaget lå i postkassen vår i går ettermiddag: Jeg siterer:

VIKTIG INFO!!!

TIDLIG PÅ MORGENEN ONSDAG 19.09, HADDE VI UVEDKOMMENDE I KJELLEREN.
JEG VIL MED DETTE BE ALLE SJEKKE OM DET MANGLER NOE FRA KJELLERBODER ELLER FELLESOMRÅDER
HVIS DET ER NOE SOM MANGLER, SÅ TA DIREKTE KONTAKT MED POLITIET, OG OPPGI ADRESSE OG DATO DETTE HAR SKJEDD.
VEDKOMMENDE BLE TATT PÅ FERSK GJERNING OG JAGET UT, MENS BAGEN HAN BAR PÅ BLE IGJEN. POLITIET HAR FÅTT TAK I VEDKOMMENDE, OG BAGEN BLE OVERLEVERT POLITIET.

VIL IGJEN MINNE OM AT INNGANGS DØRER OG KJELLER DØRER HOLDES LÅST OM KVELDEN/NATTEN!!!


Den siste der svei litt. Alternative overskrifter til dette innlegget var: Haren og Tyven, og Tyventyven.

Dessuten er det åpenbart at sekretøsen i borettslaget har et problem med ord deling.

Dessuten føler jeg at tilliten min har blitt misbrukt.



onsdag, september 19, 2012

Oops, I did it again

På under en uke har jeg brutt med mitt andre prinsipp.

Hva skjer med meg?

Et mantra i mitt liv har vært: aldri aldri meld deg frivillig til noe, det blir det bare masse stress av, og så skapes det forventninger om at du faktisk skal utrette noe, og så må du utsette deg selv for masse ubehageligheter, og så har du det gående.
'Påskharen har ingenting i mot å gjøre noe nytt - bare han har gjort det før', som far så treffende sa det.

I går var jeg på foreldremøte i barnehagen. Mitt andre i så måte. Det hadde klare fellestrekk med det første. Leder som snakket om visjoner og verdigrunnlag og måloppnåelse og denslags, og da hun var ferdig var det avdelingsvise foreldremøter. Relativt intimt var det. Det var fort noen som markerte seg. Damer med litt intens utstråling, og ganske sterke meninger.

Og så var det en del av oss som var litt mer tilbakeholdne.

Lederen for avdelingen er en slik ildsjel, som brenner for barnehagen og for ungene og hun gir inntrykk av å gi absolutt alt for at plassen skal bli et best mulig sted for småtrollene å oppholde seg på.

Og så gikk de igjennom hva de gjorde, foreksempel og opplegg de hadde på gang.

Men så kommer man til det punktet i programmet som alle har gruet seg til - nemlig valg av foreldrerepresentant - og det snakkes varmt fra ledelsens side om hvor interessant det er, hvor lærerikt det er, men selv de snakkesalige tier helt stille når spørsmålet kommer om noen kunne tenke seg å melde seg frivillig til en slik jobb.

Stillheten er som en duk plassert over hodene på hele forsamlingen, og da lederdamen begynner med Ellemelle bryter jeg stillheten og sier at jeg kan stille. Lettelsen fra de andre er til å ta og føle på, stillheten sprekker opp, og de snakkesalige kan ta over igjen.

'Veldig bra', 'Såå kjekt at du ville stilla', og da har jeg altså gjort det igjen.



Twice.

tirsdag, september 18, 2012

The Wedding Singer

Hva var det så jeg skulle si?
Jo, jeg tar ikke så mange sangoppdrag lenger.
Hovedgrunnen til det er at jeg ikke blir så mye spurt. Men det er èn type sangoppdrag jeg aldri tar, og det er bryllup.

Det er ikke helt sant det heller, for jeg har sunget i bryllup også, både da Beelsebub giftet seg og da Valslangen giftet seg.

Det er det å synge solo i kirkerommet jeg har tatt avstand fra. Fordi jeg er slik en hedning at det å bruke meg selv i en sammenheng som har noe med gudsdyrkelse å gjøre ville ha framstått som det ultimate hykleri.

Jeg sa nei til Bergljot for en haug med år siden av akkurat denne årsaken.

Og jeg må igjen få si at det ikke er så ofte jeg har blitt spurt. To ganger med denne siste, så det har ikke akkurat sånn at jeg blir rent nedrent av gifteklare som trygler meg om å synge i bryllupene deres.

Da Jane spurte meg på Lørdag var det faktisk ganske lett å si ja.

Jane skal gifte seg med en kjempehyggelig scouser, og hun kunne betro meg at det var hun som hadde regien på - ja, alt - slik det gjerne er ved slike seremonier.

Og så hadde hun spurt ham om han hadde noe ønske - en sang eller noe - som han gjerne ville ha med.

Og det var da han hadde kommet på meg, fordi jeg en gang for tre år siden - tung av sorg og full av øl - men lettet fordi at selve begravelsen var over, sang Liverpool-sanger høyt mens jeg kjederøykte sigaretter. (jeg har blogga om den begravelsen tidligere - innlegget heter 'Out for drinks an Funerals Part 1' og er fra høsten 2009 - dette er er relevant for sammenhengen. Part 2 ble selvfølgelig aldri skrevet).

JK var forøvrig Aston Villa - supporter, så det var ikke så passende som man ved første øyekast kunne få inntrykk av.

Kortversjonen: Jane og hennes tilkommende skal gifte seg i samme kirke som JK ble begravet fra, og det er ikke den eneste begravelsen de siste årene som jeg har vært i som har vært vond.

YNWA er en sang som handler om å komme seg videre, at man i fellesskap skal komme seg videre, og jeg skal forsøke å ikke gjøre skam på den.







mandag, september 17, 2012

Sorgenfri

Det har vært ei bra helg.

Lørdagen dro vi ut for å feire svigerfars 60-årsdag ved fyret på Hå gamle prestegard.

Ikke noe pomp eller prakt eller taler eller klirring med glassene. Landskapet er pompet og praktet nok i seg selv.

Jeg hadde nesten glemt hvor flott det var der ute, jeg har ikke vært der siden Beelsebub giftet seg for fem eller seks år siden.
De gamle hvitmalte bygningene og tyskeren som serverte lokal mat, og hadde et lekerom som holdt ungene i aktivitet i timevis.

Jeg hadde timet alt slik at jeg akkurat rakk `Pool-kampen inne i byen. En nedtur resultatmessig, men en blir vant med sånne.

Jeg avsluttet kvelden med enda en bursdagsfeiring, en 27-årsdag. Jeg visste ikke en gang at jeg kjente noen som var så unge.

Disse festlighetene sto selvsagt i dyp kontrast til de som hadde vært tidligere på dagen.
Det var noen godt kjente, som jeg har sunget med og reist med og rølpet med, og så var det ganske mange som jeg hadde sett før, men ikke hadde mulighet til å huske navnene på, og som jeg strengt tatt ikke trenger å forholde meg til, heller.

Det er foruroligende at mange av disse visste en hel del om meg, men slik er det jo gjerne på mindre plasser. Det går sport i å ha oversikten.

I løpet av disse tre timene skulle jeg komme til å bryte med et tjuefem år gammelt prinsipp.



fredag, september 14, 2012

Alternativt

Nå som jeg er vraket som blodgiver, kan jeg ikke annet enn å fundere på om det er noe alternativt jeg kan bidra med til fellesskapet.

Sæddonor utgår av alle tenkelige og utenkelige årsaker. Banken trenger ikke svart hav, og jeg føler at jeg har akkurat så mange unger som jeg klarer å forholde meg til. Dessuten savner jeg ikke runkebåsene.

Jeg kan donere kroppen til forskning. De er visst ikke så kresne som blodfolka.

Lever og nyrer og hjerte kan gis til noen av dem som trenger nye og pent brukte organer (hvis noe slikt skulle bli aktuelt), og legemets oppstandelse er så til de grader motbevist at ingen - selv de mest innbitte fundamentalistene - tror på det.

Eventuelt kan de få grave meg ned og opp igjen for å understreke poenget.

Ellers er det jo et vell av gode (og mer tvilsomme) formål som man kan gi penger til. Hvis fysikken ikke strekker til: 'Hjelp jødene hjem', foreksempel.

Og så kan man trekke det fra på skatten.
Amnesty, Redd barna, redd hvalen, redd fisken, redd miljøet, kinamisjonen, leger uten grenser, leger med genser, frelsesarmeen, indremisjonen, ytremisjonen, norsk luthersk, misjonssamband, unicef, und so Weiter.

Jeg kan ikke annet enn å beundre idealistene. De som bruker tiden sin og energien sin for å gjøre verden bedre. Jeg kan på ingen måte påstå at jeg er en av dem, så foreløbig blir jeg stående med tre pints blod. Og en velvilje mot idealistene. Med et soleklart unntak for 'Hjelp jødene hjem'.

Plommetjuv-stempelet bærer jeg som et adelstegn. Noen må holde seg unna slik at de andre får plass til å jobbe også.

torsdag, september 13, 2012

En gang plommetjuv, alltid plommetjuv

Jeg strøyk.

Det er alt jeg kan si.

Føler jeg det som et nederlag? Tja. Bådeog.

Men gi blod, alle dere andre som kan.

onsdag, september 12, 2012

Ekte løgnaser gir blod til blodbanken

Jeg har i en noen tid fundert på om jeg skulle bli blodgiver.

Argumentene i mot er forsvinnende få.


Jeg bor for langt fra sykehuset, så det blir bare stress. Nei.


Jeg trenger det blodet jeg har. Nei.


Jeg har nåleangst. Niks.


Jeg har Aids. Nei og atter nei.


Jeg kommer ikke på flere.

Mor drev og vervet hele familien til blodgiveri på nittitallet. Selv ga jeg kanskje tre eller fire ganger før jeg sluttet.

Den siste gangen jeg var inne, fikk jeg en reprimande fordi det eneste jeg hadde spist den dagen var en banan (noe som ikke var så veldig uvanlig på den tida). Tenk på den stakkaren som måtte ta til takke med dette skvipet.

Hun sa ikke det. Om skvipet. Det JEG ikke sa var at grunnen til at jeg ikke hadde spist mer enn en banan var at jeg hadde vært på grisefylla dagen før.

De tok i mot bakfull-blodet mitt, og ut døra forsvant jeg, som en beskjemmet hanekylling, for å innlede en tjue år lang pause.

På de tyve årene kunne jeg sikkert ha gitt liv til en hel bataljon fylliker som hadde ramlet og slått snytebrynet sitt på glattisen, men jeg tror ikke at de har noen egen hylle i banken for denslags.

Jeg antar at de prøvde å få tak i meg etterpå også, men på et eller annet tidspunkt må de ha gitt opp.

Til jeg altså nå - har latt meg skrive inn på ny - jeg ringte i går, og Rållså hørte på, og hun lo høyt over at jeg var så jovial på telefonsvareren.

Jeg behersker ikke øvelsen 'formell' noe særlig godt, men jeg sa ikke noe om henne, eller at jeg har unger og bor i nabolaget, eller at jeg har spilt i band (det forteller jeg nesten alle jeg møter), eller at det ikke er så uvanlig at jeg ikke spiser mer enn en banan før utpå ettermiddagen nå heller.

Men Rållserauå sin latter høres nok ganske godt på slutten av opptaket.

torsdag, september 06, 2012

Trøkamel

Jeg liker ikke å sykle. Den opplagte grunnen til dette er at jeg har vokst opp i Fyfylke, hvor det er uendelig mange motbakker, og jeg har syklet mye - milevis på fotballtrening - som jeg i etterpåklokskapens navn nok kunne spart meg.

To sesonger - ett innhopp fra benken på rundt ti minutter - null målgivende - null mål. Jeg er ikke sikker på om de ti minuttene teller som en kamp.

Men denne statistikken er - utrolig nok - bedre enn den min far hadde på Øxnevad jordbruksskoles lag - de plasserte far på benken, og de visste at han hadde veldig lyst til å spille, men fortsatte heller med ti mann enn å sette ham innpå.

Etter alle solemerker vil ikke Endre heller bli noen atlet.

Men det var syklingen jeg skulle skrive om. Storesøster Bergljot har et prosjekt med å tømme garasjen sin for skrot (les:overflødige gjenstander), og en slik sykkeltilhenger var blant utstyret som skulle fjernes. Rållså er alltid positiv, og så for seg sykkelturer til byen med ungene i hengeren, og røde eplekinn og frisk luft.

Mine første bilder var som vanlig: Herregud, enda mer skrot som vi ikke kommer til å bruke.

Så sist jeg var hos Bergljot - eller nest sist - så fylte jeg bilen med denne farkosten som skulle gjøre livene våre så mye lettere.

Jeg har pumpet luft i dekkene - på sykkelen og tralla - og funnet bruksområde. Jeg sykler med henger via barnehagen - parkerer farkosten ved sykkelstativet, og så sykler jeg på jobb, og lemper ungene oppi på veien hjem.

Ungene ELSKER tralla. De elsker fargene, og flagget og at de har sykkelhjelmer på, og at det er slike små lommer på sidene som det ligger verktøy oppi. Men mest av alt liker de at (når) jeg sykler fort og ringer med bjella og de roper JUHUUU! HER KOMME ME!

Da er de til å spise opp, og det blir nesten gøy å sykle igjen, og det har det ikke vært siden jeg var tolv år.

Det å sykle alene er fortsatt gørr. Og hvorfor er det alltid motvind? Men jeg sykler på Rållså sin damesykkel, som har korg framme, og korga er jeg veldig kry av.

Forøvrig sies det at sykkelsporten er så full av dop, men det har jeg sett lite til.

onsdag, september 05, 2012

Rapport fra bråkebeltet

Sist uke hadde jeg min første hele arbeidsuke på 3 år.

Men det er på mange måter mer utmattende å være hjemmeværende enn å være på jobb
(legg merke til at jeg ikke bruker uttrykket 'jobbe', men 'være på jobb').

Ungene later til å trives i ny barnehage. De er alltid glade når jeg henter dem, og selv om Ingrid alltid sier: EG TRODDE DET IKKE VA DU SOM SKOLLE HENTA OSS, EG TRODDE DET VA MAMMA, så later det ikke til at det legger noen nevneverdig demper på humøret.

Endre har blitt en skikkelig mammagutt. Jeg er nok noe mer tilbakehoden med trøsten enn mammaen. Endre vil ha friheten til en voksen, men han vil også ha masse trøst og kos og snop. Og slippe å gjøre slikt han ikke har lyst til

Det er en klassisk problemstilling, og egentlig er jeg ikke så ulik selv. Men jeg er førtito, og han er tre, så der har han en klar fordel.

Ingrid er mye mer selvstendig. Det er et bånndrag i henne som er imponerende. Vi gir jo tran (som 'gode' foreldre gjør). Det pleier å foregå uten dramatikk. Den smaker sitron (har aldri smakt på den, men så sies ihvertfall).

For å unngå alt for mye søl, pleier vi å ha en plastsmekke rundt halsen på dem når tranen skal inntas.
En kveld sist uke nektet Ingrid å iføre seg denne innretningen. Det kom rett og slett ikke på tale, til tross for sjelden unison enighet mellom Rållså og meg. Til sist ga vi opp, og da Rållså styrtr transkjeen mot gapet til frøkna, fyrte Ingrid til den så innholdet endte i en pøl på bordet.

Irritert utbryter Rållså: SE NÅ, E DU FORNØYDE NÅ?

Ingrid setter øynene sine rett i henne og roper trassig: JAHAHA!

Forøvrig håper jeg at Ingrid ikke kommer til å bøtte øl på den måten hun bøtter saft. Men det vil tiden vise.