onsdag, desember 23, 2009

Det rareste året

Hver morgen før jeg går på jobb går jeg inn til Ingrid og Endre og snakker litt med dem. De ligger under hver sin sengehimmel og smiler fantastiske smil og spreller med armene og beina og lager babylyder og det er såvidt jeg klarer å rive meg løs fra dem.


For akkurat ett år siden var Rållså og jeg på ultralyd for første gang.


Det var da gynekolog Bjerg med tørr stemme sa at :'dere skal ha to barn' som om det var det naturligste i verden men det var det vel egentlig ikke. Og jeg ble så satt ut at jeg mistet talens makt i noe som føltes som flere dager og jeg begynte umiddelbart å bekymre meg for hvordan ialle dager dette skulle gå.

Vi skulle ha dratt og ordnet noe, men vi måtte dra hjem og sette oss ned og universet var helt forandret og det var som om vi var slynget med voldsom kraft ut i noe ukjent noe. Jeg prøvde å forestille meg men jeg klarte ikke.

Vi gledet oss til å fortelle foreldrene våre. Men jeg grudde meg til å informere Arnstein. To babyer kan ikke kombineres med rockeliv og jeg tenkte at jeg hadde stått skulder ved skulder med Arnstein helt siden jeg ble involvert og det hadde vært oppturer og nedturer og endringer i besetningen hele tiden. Og jeg kunne ikke annet enn å føle at jeg sviktet.

Hvis jeg skal snu meg og se tilbake på totusenogni så må jeg si at det har vært det rareste, raskeste og mest vidunderlige året i mitt halvlange liv.

At de små klumpene på drøye fire måneder allerede har gitt oss så mange gleder er utrolig. Det er som om hjertet sprenges i brystet.

Og det blir kjekkere for hver dag som går. Selv om hver enkelt føles som om den bare er en time lang.

fredag, desember 18, 2009

Før var det morsomt med snø

Men det er en hel stund siden. Snøen besitter en hel mengde unike kvaliteter. Den er nesten alltid hvit og alltid kald og noen ganger våt. Man kan gli og skli og renna, men når den er kram kan man lage snøballer som man kan kaste i nakken på folk.

Snøvasking er den eldste formen for flørt. På barne-og ungdomsskolen sjarmerte jeg en rekke jenter i senk (bokstavelig talt) ved å brekke dem ned og dytte boblejakkene deres fulle med snø.

Det var det nærmeste jeg kom dem. Men jeg husker at jeg syntes de luktet godt og det syns jeg fortsatt. Men jeg syntes ofte at de var finere før jeg hadde snøvasket dem enn etterpå. Før brillene til dem som hadde briller ble stappet fulle av snø og ble til dugg og ansiktene deres ble røde og oppkavede og noen ganger ble de ganske sinte eller lei seg og jeg rødmet fordi jeg ikke hadde ment å få noen til å gråte. Jeg forble ukyssa til jeg var minst femten. Tenk det.

I militæret lærte jeg å hate snøen og hadde sikkert like mange navn på den som eskimoene sies å ha.

I voksen alder så er forholdet fortsatt kjølig. I skrivende stund kan jeg såvidt skimte bilen inni ei snøfonn. Og jeg har kun tøysko med meg til sørpis men til gjengjeld både flapselue og hansker og svigerfars ytterdør ble akkurat vrengt av hengslene i et vindkast.


Jeg nynner på denne sangen mens jeg sitter og klumser èn og èn finger ned på tastaturet på svigermors datamaskin:


Det gjør sånn snø - tiddelibom
Det gjør det gjør - tiddelibom
Nå gjør det enda mer sånn snø
Tiddelibom
og huttemegtu

tirsdag, desember 15, 2009

Chubbypunks på tur

For 3-4 år siden - på den tiden gladjazz-ensemblet mitt øvde på Tæv - ble det arrangert konserter i samme bygget.

Jeg var der to ganger og den ene var med Magnet og det jeg husker best fra den er at det var noen drittings sørpisberter som danset linjedans til en av låtene. Og da kjente jeg at jeg ble rød i kinnene og tenkte at her skal jeg aldrialdri bo.

Den andre konserten var med Helldorado. Tøff, hard ørkenrock fremført på en prima måte.

Jeg sto med en pils i den ene hånden og Rufserålls ved den andre og foran våre øyne utspilte det seg et merkelig scenario. Helt framme ved scenen - der det vanligvis ikke er folk i det hele tatt - danset en blautfeit skinhead en slags type vulgærerotisk dans sammen en venninne. De så ut som om de pulte med klærne på. Og det ble villere og villere, de vrikket og vrei seg, gnei seg mot hverandre og kastet seg ut mot halvsirkelen av ikkedansende publikummere lenger bak.

Til slutt ble Arnstein så provosert over oppførselen at han tok fart og skubbet kjøttlars fra seg med strake armer. Det var da hele lokalet eksploderte i et møljeslagsmål. I løpet av et lite sekund var det snauskaller og sympatisører som kastet seg over Arnstein, Beelsebub og.. vel ikke meg. Jeg sto utenfor stormens øye.

Det var skikkelig roadhouse-stemning, for Helldorado fortsatte å spille ufortrødent og laget det perfekte lydsporet til opptrinnet. Men det var over på et blunk og så kom Fissy og forklarte alle hvor skapet skulle stå.

Han som tok kvelertak på Arnstein ble spak og spurte om det gikk 'greit'. NEI! sa Arnstein. NEI, DET GÅR FAEN KJE GREIT.

Det ble ikke noe mer etter det. Ingen hytting med neven eller eg ska faen banka deg eller noen som ventet utenfor for å 'ta' noen etterpå.

Det var som om bukseselekameratene hadde framprovosert hendelsen for å se om de kunne fyre opp noen lannaser og banke dem etterpå.

mandag, desember 14, 2009

Hound dog


Jeg har ved tre anledninger i mitt 'voksne' liv delt bopæl med storsøster Bergljot. Ingen av gangene har vært særlig vellykede for hverken den ene eller den andre av oss, tror jeg.

Den siste gangen var her i byen - hun hadde katt og motorsykkel - og jeg var russ på tiende året i strekk.

Mot slutten på dette bofellesskapets eksistens hadde Bergljot en venn av det enkle og jordnære slaget som het omtrent Sigbjørn.

Jeg har alltid hatt Bergljot mistenkt for å være sammen med omtrent Sigbjørn fordi han kunne skrue sykkel og hun ikke kunne men det er ikke det som er saken i denne historien. Det er heller en sak i saken.

Nåvel. Jeg nevnte at Bergljot hadde katt - han het Tabasco og han ble avlivet for en uke siden - og det synes jeg var trist. Han var en fin katt.

Dessuten var han helt på linje med meg da Bergljot annonserte at hun skulle skaffe seg hund. Jeg sa som sant var at vi skulle faen ikke ha noen hund for de var sodomitter og bæsjespisere og det var vel noe alle visste. Og det ER vel noe alle vet?

Bergljot satte opp sitt strieste og furtneste fjes og sa at hun hadde bestemt seg, men da var vi to som hadde akkurat det.

Noen tid senere kom jeg hjem og på gulvteppet sto en gammel, skeiv buhund og gjødde kjempehøyt. Men den sto ikke beint mot meg slik en seende hund ville ha gjort. Den sto litt på skrå og gjødde ut i den løseste lufta.

Vi hadde fått kjøter av typen eldgammel omplassert døvblind buhund. Et kupp fra foreningen for omplasserte dyr.

Jeg var mer enn irritert over å måtte forholde meg til denne hunden. Omtrent Sigbjørn derimot - han steppet inn og tok det stakkars kreket med seg på turer i skog og mark - han var snill, Omtrent.

Men så var det denne gangen at han hadde Topsy med seg og fikk denne strålende idèen om at hunden sikkert ville like å løpe litt uten bånd, så han løsnet lenka og det var det siste han så til Topsy.

Man kan i etterpåklokskapens navn si at det kanskje ikke var så veldig smart å slippe en hund som ikke kunne se løs i bushen. Og det gjorde ikke saken så mye enklere at den ikke kunne høre. Prøv å rope og plystre til deg en døv hund. Det er vanskeligere enn man skulle tro.

Stakkars Omtrent Sigbjørn måtte fortelle Bergljot at han hadde mistet hunden hennes. Og det var trist for dem men ikke så veldig for Tabasco og meg.

Etter dette var jeg sikker på at Bergljot hadde lagt av seg lengselen etter å bli hundeeier.

Omtrent sluttet å vanke i vårt hjem (en bonus - for han var ganske tung å snakke med - og tyngre å ignorere).

Etter noen tid ble jeg igjen møtt med VUFFVUFF da jeg fomlet med nøklene utenfor mitt eget hjem. Bergljot hadde på ny anskaffet seg en slags hund. Og da ble jeg rasende og sa at hun kunne ta og flytte til helvete ut og ta kjøteren med seg. Den nye var til alt overmål en Greyhound. I mine øyne var den svær og stygg og vel fresk i frasparket og ikke noe innedyr i det heletatt. Et slikt vesen har toppfart på rundt seksti kmt og hodet er så smalt at det ikke er plass til noen hjerne der. Det er med andre ord ikke så mye personlighet ute og går.

Bergljot flyttet faktisk ut og tok dyrene sine med seg og hun ble samboer med Vaniljedeigen og i dag er de gift og har 3 unger. Så alt gikk bra til slutt.

Det å motta dyr fra foreningen for omplasserte er tegn på et godt hjerte og jeg fikk litt dårlig samvittighet når jeg leste igjennom dette her. Men jeg vet at Bergljot tåler det.

torsdag, desember 10, 2009

Post'n Pat


Så ble det bil likevel.

tirsdag, desember 08, 2009

Hits for kids part 2


Da jeg var barn hadde jeg tilgang til mine foreldres kassettsamling - LP-plater tror jeg mor ga opp tidlig på syttitallet - og far hadde bare èn vinylsingel og det var Ola var fra Sandefjord med Jonnyband. Selv har jeg også bare eid èn vinylsingel og det var 'In the Navy' med Village People og den kjøpte jeg fordi ett av medlemmene hadde indianerfjærpryd på hodet. De opplysningene gir ikke mye kred i musikerkretser i dag.

Jeg kan aldri huske at vi har hatt noen platespiller i drift. Og derfor måtte jeg til Onkel Sjell for å spille singelen min over på kassett.

Kassetter hadde vi derimot vitterlig flusst av. Det var det formatet som gjaldt og etterhvert som jeg gikk lei av Village People og årene gikk så fyltes skuffa i stereobenken opp med alskens perler fra 60, 70, 80 og 90-tallet. De fleste lå og fløt uten omslagscover og det var vel en slags femtifemti med opptakskassetter og orginale.

Det var ikke bare kassettskuffen som fyltes - i Juni 1983 fikk jeg en lillebror som vi kalte Dagobert - jeg var bare måtelig begeistret. Jeg syntes ikke akkurat at jeg hadde vært så heldig med de søstrene jeg hadde fått tildelt, men jeg hadde ikke stemmerett på dette området heller, så hva kunne jeg gjøre?

Lillebroren min oppdaget også kassettskuffen og en gang han hadde besøk av en jevngammel fetter rotet de rundt oppi der og fant en riktig klassiker. Der lå det nemlig en hitparade fra Vestlandsfanden. Det skulle bli min brors favoritt og opplevelsen av de to pjokkene som klemte til og sang med på '....BRENN ALLE BRUER OG TA VARE PÅ DEG SJØL, DU KAN ALDRI FINNA TRØSTÅ I EI HALL FLASKA ØØØØL! ' var simpelthen ubetalelig. Jeg husker ikke hvor gamle de var men de var gamle nok til å skjønne at øøøl var noe som var enten ulovlig eller ihvertfall en tanke provoserende.

Det sterkt undervurderte musikkformatet MC (music cassette) er for lengst erstattet av CD og den igjen har blitt erstattet av MP3, men hjemme på Radøy ligger det fortsatt ei skattekiste i stereobenken. Eller det tror jeg ihvertfall.

mandag, desember 07, 2009

Forbrytelse og straff.

Som barn var jeg forholdsvis medgjørlig.
Det lille opprøret som fantes i meg ble effektivt kvalt av fars naturlige autoritet. Som regel holdt det med et strengt blikk og en bøtte kjeft. Bergljot var eldst (og er det fortsatt) og hun var langt striere enn meg (og er det også fortsatt).
Selv om far var av den gamle skolen i barneoppdragelsessammenheng brukte han ikke fysisk tukt. Selv ble jeg truet med ris èn gang. Det foregikk omtrent på denne måten:

Vi hadde Lørdagsbesøk av noen folk som far kjente fra Hjelleland. I den anledning var de på befaring i skiferbruddet som ligger i forholdsvis bratt terreng over gården hjemme. Jeg tror de skulle kjøpe noe stein til å mure med eller noe. Jeg husker at vi gikk og luffet rundt der oppe og da vi hadde gjort det en stund gjemte jeg meg bak et tre og der lå jeg musestille og fniste for meg selv. Resten av følget oppdaget at jeg var borte da vi skulle gå hjem. Da begynte de å lete og rope navnet mitt men jeg ga meg fortsatt ikke til kjenne og jeg tror at særlig far ble veldig redd for at jeg kunne ha falt utfor et stup, og hvor lenge jeg gjemte meg før jeg dukket fram vet jeg ikke. Men jeg husker at far var rasende sint. Sintere enn jeg noensinne hadde sett ham før.

Jeg var jo ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen, og forsto ikke rekkevidden av den lille gjemmeleken min.

På veien hjem fikk jeg i oppdrag å plukke mitt eget bjørkeris. Og når vi kom hjem skulle jeg få ris.

Jeg gikk og gråt og knakk av bjørkekvister og grudde meg til oppgjørets time. Tanken på å få ris var aldeles uutholdelig. Det var ydmykende og sikkert jækla vondt.

Jeg mener at Bergljot flere ganger minte meg på dette med at jeg skulle få ris - med en viss skadefryd - men helt sikker er jeg ikke. Det kan godt være at jeg tar feil for vi var ikke akkurat perlevenner på den tiden.

Det drøyde og rakk etter at vi kom hjem og mine handlinger ble fordømt på det aller sterkeste - selv mor som i de fleste tilfeller sympatiserte med meg - støttet opp om at straff måtte til.

Omsider skulle dommen fullbyrdes. Det skulle skje på badet. Der sto jeg og ventet. Han kom inn og det ble ikke noe ris, men jeg måtte love å aldrialdri foreta noe slikt stunt igjen. Det var lett å love det og selv om jeg var lettet så hadde jeg en tung klump i brystet i lang tid etterpå.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært. Kanskje et sted mellom syv og tolv år. Og etter det var ikke gjemmeleken gøy lenger.

fredag, desember 04, 2009

Malstrøm

Jeg har vært tungt forkjøla hele uka og derfor har jeg tilbragt den hjemme med kjæresten og babyene. De har alle sammen ekstremt gode immunforsvarsverk men mitt er skralt og gebrekkelig og systematisk ødelagt igjennom en årrekke.

Jeg kan aldri være hjemme fra jobb uten å få dårlig samvittighet. Selv om jeg er dødssyk og hodet vet det - at jeg er i min fulle rett - så klarer hodet aldri å vinne over den dårlige samvittigheten.

Med den følger en malstrøm av negative tanker som: 'ånei, nå har jeg sikkert brukt opp alle egenmeldingene mine og så blir jeg sikkert sperret for et halvt år og det gjelder sikkert for de dagene jeg har på babyene også'. Og så følger enda flere om jobbofonen som jeg mistet for en måned siden, som jeg var helt sikker på at jeg bare hadde glemt i en lomme, men som aldri dukket oppigjen og som jeg ikke sperret før det var gått to uker. Da jeg ringte til den ringte den fortsatt og det kan tyde på at en eller annen jævla fjortis har gått bananas i to uker med jobboen min og det var min feil at den ikke ble sperret før og nå skylder jeg hundre tusen i tulleringing og sextelefonering. Når jeg roter i slike tankebaner blir jeg ekstremt passivisert. Jeg tåler rett og slett ikke å være alene for lenge av gangen. Jeg har begynt å skrive litt mer i jobbsammenheng, men der er det også bråstopp etter at jeg ble gjort oppmerksom på en amatørfeil jeg hadde gjort. Da går liksom all lufta ut av meg og noe som i utgangspunktet var en ganske god plan har blitt redusert til en temmelig dårlig en. Tilogmed blogginga som har vært et slags fristed for meg blir et ork. Og så skammer jeg meg over at jeg først roper Bygdadegosens navn ut i internettjungelen og får et fyldig svar og unnskyldning - for så å møte det med en firdagers øredøvende stillhet. Men det skyldes altså alt dette andre. Unnskyld.

Det er selvfølgelig fint å være sammen med kjæreste og babyer. De smiler og ler masse. De er fantastisk godt selskap. Og så har jeg kjent på at jeg trenger noe å bruke de kreative sidene av meg selv på. Noe som er helt og ekte og uten kompromisser. Jeg skal jo ikke være en dunkel metalstjerne som blinker livstrøtt på stjernehimmelen lenger. Jeg har tenkt på at det må være noe på norsk. At det nesten ikke finnes noen artister i dette landet som vil si noe som gir mening. Og i det man trodde at det ikke kunne bli noe verre så smøres det opp et nytt realitykonsept og opp popper det nye vakre unge mennesker som ikke bryr seg så mye om hva de sier, men som kan bli popstjerner i et kvarters tid hvis dere stemmer på dem med mobiltelefonene deres. Eller jobbofonen min. Men nå er den jo sperret så skaden er vel skjedd.

mandag, november 30, 2009

fredag, november 27, 2009

Sjangerfilmer


Lars Magnus og jeg har i dag diskutert film. Jeg anser meg selv for å være ganske kresen når det gjelder film. Men noen kjenner er jeg ikke.

Jeg liker ikke katastrofefilmer. Å se New York bli knust til pinneved av uvær, forvokste apekatter eller utenomjordiske vesen har aldri vært noe som har fenget meg. En viss hendelse med en bygning og to fly i 2001 bidro til å stille alle filmene i skyggen.

Men jeg syntes det var kjedelig med katastrofefilmer lenge før det.


Gladvold-komseptet er jeg heller ikke noen stor tilhenger av. Bud Spencer og Terrence Hill brukte nitti minutter pr film (med nynorske undertekster) på å banke og sparke og slå slemminger i svime. BOORING!

Kung fu og Ninjapinja og jujitsupitsu og judopudo også. Paopao! Hiiiah! Klask! Smack!

Rockypocky?
Blæh.


Det er likevel filmer med overdreven bilkjøring som tar kaka. Jeg skulle gjerne forbudt hele biljakten. Biljakter på film sluttet å være gøy da jeg var tretten år gammel. Altså rundt 1983. Lars Magnus sier at han ALDRI har likt biljakter og det respekterer jeg han enormt for. Selv syntes jeg det var gøy når de kjørte på grønnsaksboder så det sprutet rundt dem og kinesiske torghandlere i rare hatter ble helt fra seg av raseri. Men det var altså før.

Romaniske komedier med Hugh Grant har jo nesten blitt en egen sjanger men av respekt for Rållsings så skal jeg la være å si hva jeg mener.

torsdag, november 26, 2009

Hits for kids.


I MIDDELHAVET SARDINER SVØMMER - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTE DER SVØMMER DU - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MIDDELHAVSKI SARDINSKI SVIMMSKI - Å PUSKIDUSKI - Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTSKI DER SVIMSKI DUSKI - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MITTELHAVET SARDINEN SCHWIMMEN - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU - ABER IN MEIN HERTZ SCHWIMMST JA DU - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU.

IN MIDDELOCEAN SARDINES ARE SWIMMING - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU - BUT IN MY HEART ARE SWIMMING YOU - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU.

Dette er Endre og Ingrid's soleklare favorittsang om dagen. Rållsings svinger på armene deres og ser dem inn i de bittesmå ansiktene mens hun synger og det synes de er så gøy at de knegger høyt.

onsdag, november 25, 2009

En prat med Reale Roffen

Dvergbøyen har satt meg i kontakt med en bilselger som skal hjelpe til med å finne en egnet bil til oss.
Han ga ham de beste skussmål og sa at denne bilselgeren hadde han kjøpt 4 biler av.

I Donald heter bruktbilselgere Ærlige Harry, Reale Roffen eller lignende og det de selger er skrot.

Jeg ringte denne fyren i går og det var flere ting jeg stusset på - tatt i betraktning at det var første gang jeg snakket med ham - han nevnte noen biler de hadde inne og èn som kom inn i Februar.

Etter denne korte ordvekslingen sier han plutselig : KA E DET SÅ SKJER? ÅJA, DET E TO SODRØYR SÅ HAR KRÆSJA UDFØRE HER. Han ler Reale Roffen-latteren sin men jeg ler ikke med.

Han sier at de har fått inn en bil og vi avtaler å møtes i dag - men han presiserer at det må skje før klokka fire - EG SKA SKRELLA MEG! Igjen den tørre latteren.

Denne gangen griper jeg meg selv i å smile, for å 'skrella seg' er et uttrykk jeg ikke har hørt på en stund. Det er rogalandsk slang for å skulle klippe seg.

Det andre uttrykket har jeg heller ikke hørt på en stund.

Jeg undrer meg litt på om Dvergbøyen har mistet gangsynet på sine eldre dager.

tirsdag, november 24, 2009

Thunder road.


Oh jubel - I går fikk jeg omsider skatteoppgjøret - etter en lengre passiar mellom skatteetaten og meg selv kom bekreftelsen på at det er DE som skylder meg penger og ikke omvendt.

I rettferdighetens navn så er det vel heller Rållsings som har æren for at det tippet den veien. Hun var litt grinete da hun holdt på å sortere og summere det lasset med kvitteringer jeg hadde samlet sammen men det gikk fort over.

Den gamle Påskeharen hadde garantert gått bananas med disse pengene og brukt dem på plommetjuvrelatert virksomhet og en dyr duppeditt som han ikke hadde bruk for.

Nyharen jakter en romslig stasjonsvogn.

mandag, november 23, 2009

Hva ER egentlig verdensrekorden?

Det ligger i menneskets natur å la seg fascinere av det ekstreme og det obskure.

'Verdens eldste kvinne' på respektable 119 år døde sist uke. I Australia forsøkte man nylig å sette rekord i høyeste antall mennesker i badetøy i èn og samme parade.

I Bergen laget man Verdens største pepperkakeby på Fredag. Den er nå verdens største ex-pepperkakeby etter at en beruset Bergenser gikk bananas der inne natt til Søndag.

Parallellene til Staalesens 'Mannen som hatet Julenissen' er så mange at man nesten kan spørre seg om vi har med en copycat å gjøre.

Men jeg skulle ikke primært blogge om Bærgen. Hvorfor liker vi rekorder så godt? Eller dere, da. Eller noen. Eller ihvertfall tydeligvis ganske mange?

Størst og minst og raskest og smartest?

Det er visst ikke noe nytt fenomen. Som barn fikk jeg èn gang en Guinness rekordbok til hjul. Det var omkring 1980 eller deromkring og på omslaget var det bilde av noen norske vinteridrettsutøvere. Og den var så utrolig døll og kjedelig at det var en slags rekord i seg selv. Ihvertfall for meg som likte Hardyguttene og GyldenløwsHalvgodeGuttebøker(GHB).

Andre julepresenter som bidro til mer smerte enn moro var ski og skøyter. Føkk den nordiske vinteren. Jeg minnes vagt noen rekordbakglatte glassfiberski av merket Skilom.
Og rekorden i antall knall und fall på Radøys islagte vann tilfaller undertegnede. Fortsetter vi å lunke på kloden vil den bli stående i evig tid og til Dovre faller. Nåko for nåko som man sier.
Enda en positiv bivirkning av de rekordvarme vintrene vi har er at mine skjønne små barn slipper å forholde seg til vintersportslige aktiviteter. Med unntak av den obligatoriske ettermiddagen på akebrett i Mars. Før slapset regner bort og vi er tilbake til det normale.

tirsdag, november 17, 2009

All that jazz

Naboen øver med jazzbandet sitt.
Det er sløyt og deilig. En drømmende trompet og for èn gangs skyld later trommisen til å ha forstått at trommesoloer er noe ræl.

Naboen er pensjonert lærer.
Det gir meg en viss tro på fremtiden. At en pensjonist spiller jazz med venner for spillingens skyld.

Når jeg lukker øynene kan jeg se en røykfylt klubb med dempet belysning i rødt skjær. Drinker på bordene. Jeg blir litt gangster i hodet. Men jeg liker bedre de litt seige sangene enn de som er boppa.

Endre og Ingrid sover i en klukkende bekk av jazz. Det er fine greier.

mandag, november 16, 2009

Pffff...


I dag er jeg trøtt og zur.
Det er aldri et godt utgangspunkt for å blogge. Det er ikke umulig at man burde la være da. Burde man gå for det kvalitative for å holde oppe en viss standard? Vente til man faktisk har noe på hjertet?
Eller skal man bare skrive noe for å holde oppe et visst trøkk? Klippe ut noe fra inter nett og publisere som egen produsert?

I dag går jeg for kvantitet. Sjekk dette fantastiske skiltet.

fredag, november 13, 2009

Wheels

Det ruller en trehjulssyklende terrorist omkring i Brynes støvete gater.

Sist helg skal han ha huket tak i en dame på vei hjem og spurt om hun ville ha sex.

Flere har følt seg truet av mannen.

Jeg merker at jeg sliter litt med å ta denne saken på alvor. Jeg lurer på om han gjør kunster med sykkelen for å imponere også. Steiler og skrenser og sånn.

torsdag, november 12, 2009

Det e kje allti så fyse å skjøna seg på.

Jeg leser at det blir merogmer uhipt med dialekt og at det nærmest er blitt lov å gjøre narr av de som har en.

Med 'de' mener jeg selvsagt 'vi'.

Som eksemplifisering brukes den sympatiske finansmannen Bjell Inge Føkke`s harselering over tidligere finansminister Rullvia Hustad`s totendialekt.

Selv er jeg veldig glad i dialekter - med unntak av bergensdialekten - som jeg synes er enerverende og gnager på indreøret som en streng. På Mandag satt jeg på bussen og der var det en liten chubby bergenser som sa JÆÆÆÆVLI NAAAIS flere ganger. Og jeg sverger på at det var like før jeg klabbet ham.

Topografien i vårt langstrakte - kombinert med heftig innavl - har bidratt til å lage et vell av dialekter som er både morsomme og til tider komplett umulige å forstå. Særlig gjelder dette trøndelag og dalstroka innafor.

Vi som var lannaser før og senere har blitt byaser har et særlig ansvar for å føre morosame ord og uttrykk vidare.

Dette er den viktigste delen av kulturarven. Føkk bunader og rosemaling og treskjæring! Leve dialekten!

tirsdag, november 10, 2009

Påskeharen blogger om tvillingene sine.

Rållsis og jeg har to babyer på tre måneder. Endre og ingrid.

Endre er en liten tjukkas. Han har valker på lårene og later til å ha et rimelig utålmodig vesen. 'Venting' er et begrep som ikke eksisterer i hans verden. Han virrer med hodet fram og tilbake. Han lager masse lyd og veiver med de små armene sine og vil kommunisere. Han smiler og ler når han er på det giret. Jeg tuller masse med ham. Klapper de små hendene mot hverandre og synger 'We love you Liverpool' og noen ganger synger jeg 'We love you Endre' isteden. Men jeg vet ikke om han merker forskjell. Når han er trøtt eller sulten vræler han sin misnøye ut til omgivelsene. Lukker de bittesmå lubne hendene og klemmer til. VRÆÆÆÆÆL!
Han er verdens fineste lille gutt. Sjarmerende, levende og morsom.

Ingrid later til å ha en personlighet som er mer forsiktig enn hans. Hun må ha en slik hoftebukse som behandling for hoftedysplasi og den hemmer henne fra å bevege seg så mye som han gjør. Når hun smiler åpner hun hele det lille ansiktet og får en rynke rett over nesen. Blikket hennes er sårt og når hun setter øynene i meg kjenner jeg det helt inn i hjerterøttene.
Hun gulper mye men jeg tror ikke hun gjør det på jævelskap. Jeg synger 'We love you Liverpool' med henne også, men hun liker bedre å 'snakke' forsiktig. Denne snakkingen går ut på at hun lager lyder og at jeg gjentar dem. Det er mye 'oooh' det går i. Og så kan man jo bare gjette hva det skal bety. Ingrid er verdens koseligste lille pike.

I disse dager er de i ferd med å oppdage hverandre. De ser lenge på hverandre men foreløbig gjør de ikke noe forsøk på å ta kontakt. Endre har gitt henne noen tette i sprelleraid han har hatt når de har ligget side ved side. Men det har nok ikke vært tilsiktet.

Jeg er en lykkelig tvillingpappa. Tenk det.

mandag, november 09, 2009

Distrahè.

Jeg har vel ved mer enn èn anledning vært inne på at jeg er en ganske distrè person.

Jeg mister ting. Og kan ikke finne dem igjen.

Hvis det er sokker eller smokker eller votter eller skjerf foreksempel, så er det ikke så farlig.

Vel mistet jeg visakortet mitt for en måned siden. Og så gikk det en uke før jeg fikk mannet meg opp til å sperre det. Og da jeg hadde sperret det dukket det opp igjen på mystisk vis. Jeg har ikke åpnet det opp enda, for jeg fikk trygda på utbetalingsblankett sist måned. Fem krøllete tusenlapper i bukselomma som med tiden har blitt til et par tohundrelapper, en femtilapp og gudfader vet hvor mye småpæng. Det skrangler når jeg går.

Men nå har jeg vært uten jobbofon i en uke. Og jobbofonen har fungert som privatofon også og djevelen vet hvor den kan befinne seg hen. Det er som om jeg har mistet taleoghøreevnen på den ene siden av hodet.

Nå lurer jeg på om jeg må gå til det skritt å sperre den også for å ha en mulighet til å få den tilbake.
Satan.

søndag, november 08, 2009

XO


I dag er det farsdag.
For første gang i historien er jeg kvalifisert for å være midtpunkt i denne tradisjonsrike feiringen.
Jeg har fått en halv flaske konjakk og en sjokkis det står 'verdens beste pappa' på.

Brennevin er en kjempefin presang.

Det er selvfølgelig hyggelig med oppmerksomheten. Man kan ikke si 'nei, den halve med xo vil jeg ikke ha, for jeg er prinsipiell motstander av farsdagen'.

Men da fikk jeg en slags dårlig samvittighet overfor Dvergbøyen - som er MIN far - for jeg har tiet farsdagen ihjel i all den tid jeg har vært et bevisst menneske. Dvegbøyen bryr seg ikke men jeg vet at Bøyå ved minst ett tilfelle har vært dødelig fornærmet for denne prinsippfastheten.

Jeg foreslår heller at vi kan kalle det for XO-dagen og så kan alle gi konjakk til hverandre og så blir de fleste fornøyd.

Så kan handelsstanden sitte der med de dølle slipsene sine og vi kan slippe å føle oss som dårlige mennesker fordi vi ikke tar den telefonen.

fredag, november 06, 2009

Out for drinks and funerals part 1.

'Han hadde sikkert vært flau over at så mange kledde seg opp på grunn av han' sa Rållså mens jeg sto og knappet skjorta.
Det tror jeg også.

Jeg hadde grudd meg hele uka. Det var vi nok mange som hadde.

Utenfor kirka var det kondolanseprotokoller. Og stemmen hans lød lavt igjennom høyttalerne. Jeg vet ikke hva låten het. Men den var melankolsk og myk på samme tid. Han sang i sin egen begravelse. Jane sto i inngangspartiet og delte ut programmer. Jeg så at hun var knust. Sa ingenting da. Lang klem.

Det var en kald og klar høstdag i går. Striper av blekt sollys strakk seg igjennom kirkevinduene mot der kista hans sto.

Det er først når man ser kista at det virkelig går opp for en.

På en skjerm ble det vist bilder fra et 35 år langt liv. Og noen fikk en til å smile og andre til å grine.

Fem minutter før klokka ett hørte man en energisk klikking av boots mot kirkegulv og jeg tenkte at nå kommer Timmy og det gjorde han. Han strenet nedover midtgangen med blikket i gulvet og satte seg på fremste rad.
Det fikk meg til å kjenne på at: Hvis jeg - som ikke kjente JK så veldig godt var så glad i ham - følte meg så hul - hvordan måtte det da ikke være for de som stod han nærmest?

Presten dukket fram etter at kirkeklokka hadde ringt og en fiolin og et orgel hadde spilt noe Bach. Det var nydelig og det var helt stappfullt og jeg tenkte at jeg håper at presten har forberedt seg skikkelig og ikke legger alt for stor vekt på det åndelige. Han klarte seg helt greit på sørlandsdialekten sin og i talen klarte han å mane fram et bilde som var gjenkjennelig.
Han kunne kanskje tonet ned prydhage og rosebusk-faktoren men han gjorde virkelig en hederlig innsats.


Jeg har aldri vært i en begravelse hvor man kunne skue så mange hestehaler. Rene Pennyklubben.
Radene fremst på høyre side besto av en imponerende samling plommetjuver. Det ble ikke sunget så mye der vi satt. De fleste sangene var ukjente. De fleste sleit vel med tanken på å synge og grine på en gang. Det gjorde jeg.

Søstrene hans hadde oversatt favorittsangen hans til norsk og den ene leste den høyt med skjelvende stemme. Det var ikke mange som klarte å holde tårene tilbake da.

Prestens streiftog inn i det åndelige ga pusterom fra den kollektive sorgen. Som reklamesnutter inni verdens tristeste film.

Jeg så ikke at kista ble senket ned i jorda. Men jeg sang med på 'Så ta da mine hender'.

onsdag, november 04, 2009

Sei


Den nye gamle Påskeharen har ikke bare byttet ut grandiosaen med hjemmelaget mat.
Den nye gamle Påskeharen LAGER faktisk den hjemmelagde maten.
Den nye gamle Påskeharen lager ting med FISK.
Skyt meg nå.

Siden jeg var liten bleikfeit tjukkas med tre underhaker har jeg skydd fiskerelaterte fødevareprodukter. Som barn kunne selv LUKTEN av fiskemat fremkalle brekninger i meg. Far prøvde med tvang og mor prøvde med sweet talk.
Men selv om begge var mestere i sine respektive sjangere så klarte de ikke å overbevise meg om at fisk var spiselig. Trusselen om struma bet ikke på meg. Føkk struma. Og føkk fisk. Inderlig.

I årenes løp har jeg moderert meg noe. Reker er en god fisk synes jeg. Men ikke blåskjell.
Torsk går an hvis man har noe godt vedsidenav eller oppi og den er fersk.

I går brukte jeg over en time på å lage en 'hot seigryte'. Rållsis skrøt fælt av hvor godt det var, men jeg syntes det var helt fryktelig. Èn gaffel og takk for seg.

I dag har Rållserauå VARMET OPP nevnte rett. I MICROBØLGEOVN. Det luktet så inn i helvete jævlig at jeg så meg nødt til å sette dører og vinduer på vidt gap selv om det var storm ute.

Takke meg til strumaen.

tirsdag, november 03, 2009

Transformer man

Da jeg var russ (ca 1990-2005) snakket jeg mye med store bokstaver. I min ungdommelige glød og anarkistiske opprørstrang opponerte jeg mot så å si alt og alle.

Enkelte vil tilogmed påstå at jeg var en kverulant. Verbal hofteskytter og svoren anarkist.

Jeg trodde vel egentlig aldri at jeg skulle bli 40 år og dermed så jeg heller aldri faren for at mange av mine påståeligheter og skråsikkerier kunne falle meg i hodet på et senere tidspunkt.

Her er noen av påstandene: 'EG SKA FAEN ALDRI KJØBA NÅGE HUS - SIDDA DER MED MILLIONGJELD - KEM GIDDE VEL DET?'.
Dette utsagnet måtte jeg bite i meg da Rållsis og jeg kjøpte leilighet for noen år siden - til alt overmål et oppussingsobjekt. Det har jeg aldri angret på. Vel kanskje angret jeg en hel del underveis for det å pusse opp var - la oss bare si at det var en prøvelse.

Jeg skulle aldri gifte meg heller. Og ved ett tilfelle skal jeg ha uttalt at hvis jeg noen gang fikk unger så kom de til å bli noen små monstre.

For å oppsummere: I dag er jeg forlovet samboer og tvillingpappa med bil og leilighet på rekkefaret.
Og ungene våre er så langt fra monstre som man bare kan komme. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne være så kategorisk.
Og jeg ville aldri i livet ha byttet livssituasjon med noen, for jeg opplever det som utrolig givende. Og kjæresten min er fantastisk.

Femten år med sjikkelakke var lenge nok for min del. Det er fint at livet forandrer seg. Så slipper man å gå i ring hele tiden.

Var det flere enn meg som fikk Finn Kalviks 'Aldri i livet' på klistrelåt-jukeboxen nå?

mandag, november 02, 2009

Haukeblikk og falkenese.

Jeg var vel omtrent fire år da jeg begynte å interessere meg for indianere og kåbboier. Med det kom en stor forkjærlighet for knallpistoler og geværer og alt som sa pang eller du kunne skyte på blink med var grymt.

Som femåring lå jeg under mormors kjøkkenbord og skjøt nissen med 'jever'. Til mitt forsvar kan man si at han var en skummel nissefaen som luktet sprit og hadde trønderdialekt.

Da jeg var åtte sov jeg med pengeskrin og knallpistol under hodeputa og Sølvpilen var helten, men jeg sov like tungt da som jeg gjør nå og det ble fleipet med at formuen i skrinet med letthet kunne vært fraranet meg uten at 'indianeren Snublefot' (far kalte meg det) hadde så mye som lettet på øyelokkene. Selv tok jeg mellomnavnet 'Mangas' etter den fryktede Apachehøvdingen Mangas Coloradas. Selvinnsikten hadde trange kår i den unge Påskeharens cowboy-univers.

Det er rart at jeg som er både pasifist og våpenhater i dag var det stikk motsatte i barndommen. Ja, og litt i ungdommen også.
Jeg var en fryktinngytende fluedreper - jeg skjøt dem med syltestrikk - slik at de ble most inn i tapeten eller taket eller vinduskarmen. Jeg hadde en erterpistol som jeg hadde kjøpt av nabogutten for femti spenn og som jeg gikk helt bananas med. Blåserør, pil & bue, kniv - you name it - jeg digget alt sammen.

Hvis mine unger vokser opp til å ha de samme interessene som jeg hadde så vet jeg nesten ikke hva jeg kommer til å gjøre.
Det gjelder forresten seinere også - hvis de blir rølpekopper - eller ranglefranter.

Man kan jo alltids håpe på at de i det minste har arvet sin fars tunge øyelokk. For den som sover synder som kjent mindre enn den som er våken.

torsdag, oktober 29, 2009

Huff.

Seint i går kveld fikk jeg vite at Jon Kåre var død.
Han het ikke Jon Kåre, det føles litt respektløst å kalle ham det. Men jeg vet at hvis han hadde visst at jeg brukte et slikt kallenavn på ham så ville han ha ledd så den store kroppen ristet.

Hvis jeg skal prøve å beskrive JK slik jeg opplevde ham så vil jeg si at han var som en virvelvind av sang og energi og latter og knibar. Andre ganger av ravende galskap og eksplosivt raseri.

Jeg var ikke av dem som kjente ham best, men jeg satte utrolig pris på ham. På hans vinnende vesen og boblende latter.

JK latet aldri som han var noe annet enn den han var. Det var utrolig befriende.

En fantastisk vokalist og et fantastisk menneske.

Jeg har alltid likt tanken på at han fantes der ute. Og nå når han ikke gjør det så føles verden litt fattigere og blekere.

tirsdag, oktober 27, 2009

Gøy med satan

I dag kom jeg over en anmeldelse av Gorgoroth's siste skive og den ledet meg videre til wikipedia og der hadde de blant annet en liste over tidligere og nåværende medlemmer i bandet med 'ordentlige' navn og kunstnernavn.

Her var det mye gøy:

Nåværende medlemmer Navn Artistnavn Tidsperiode Instrument
Roger Tiegs «Infernus» 1992 – i dag Gitarist
Frank Watkins «Bøddel» 2007 – i dag Bassist
Tomas Asklund «Alzazmon» 2007 – i dag Trommeslager
Bjørn Heyerdahl «Tormentor» 1996 – 2002, 2008 – i dag Gitarist
Thomas Kronenes «Pest» 1995 – 1997, 2008 – i dag Vokalist
Tidligere medlemmer Navn Artistnavn Tidsperiode Instrument
Jan Åge Solstad «Hat» 1992 – 1995 Vokalist
Kristian Eivind Espedal «Gaahl» 1998 – 2007 Vokalist
Einar Selvik «Kvitrafn» 2000 – 2004 Trommeslager
Erlend Erichsen «Sersjant» 1999 Trommeslager
Erik Brødreskift «Grim» 1995 – 1996 Trommeslager
Kjetil-Vidar Haraldstad «Frost» 1994 – 1995 Trommeslager
«Goat Pervertor» 1992 – 1994 Trommeslager
Torgrim Øyre «T-Reaper» 1998 – 1999 Bassist
Ronny Hovland «Ares» 1995 – 1997 Bassist
«Storm» 1995 Bassist
Tomas Haugen «Samoth» 1993 – 1994 Bassist
«Kjettar» 1993 Bassist
Tom Cato Visnes «King ov Hell» 1999 – 2006, 2007 Bassist

Jeg stusser over at Goat Pervertor ikke står nevnt med sitt egentlige navn.
At Gaahl egentlig heter Kristian Eivind og Frost er Kjetil-Vidar - hvem kunne vel ant det?

mandag, oktober 26, 2009

A4

Runo var innom i går med Åsbjønn og to små Liverpool-jakker som jeg ble kjempebegeistret for og Rållsis også(selv om hun var noe mer tilbakeholden enn meg).

Noen ganger vet man ikke hvor mye man har savnet folk før de med ett befinner seg midt i åsynet.

Det har nok gått år.

Jeg vet ikke om det egentlig betyr noe. Alle har jo sine egne liv og så rusler man sammen etter den samme stien en stund og så er det noen som går raskere enn andre og noen som stopper for å lukte på blomstene eller svi pissemaur med lighter. En stund hører man kanskje gjenklangen av hverandres stemmer, men så er man plutselig ute av syne og ute av sinn.

Det å beholde venner krever noe av en. Det krever vel i det minste at man faktisk bryr seg og et visst engasjement fra minst èn av partene.

Jeg tror at vi menn har en hel del å lære av kvinner på dette området.

Kvinner ringer hverandre og snakker om følelser og kjøper små presanger til hverandre til jul. De holder oversikten over antall barn venninnene har og når de fyller året. Og andre ting som foregår i livene deres.

Vi snakker heller fotball og rock - eller det var kanskje mer før - nå snakker vi barn og stasjonsvogn og å pusse opp leiligheter og hus og takst og skatt og styrer unna tema som blir for vanskelige eller personlige. Vi holder oss helst på grunna.

søndag, oktober 25, 2009

Øl (og skuffende få løgne hatter)

I går var jeg på ølsmakebonanza på jæderens flate prærie. Tog for buss, buss for tog, buss for buss og tog for tog og så var vi plutselig på plass i nibbehallen sammen med et par hundretalls andre - hovedsaklig mannlige - ølhunder.

Vi fikk noen sjetonger som vi kunne handle øl for og et lite glass til å smake med. Jeg er egentlig ikke typen som synes det er grymt å eksperimentere og drikke mange forskjellige øller i små glass og sammenligne dem med hverandre.

Jeg er nok heller den som foretrekker å finne et øl som jeg liker veldig godt - fylle det i et litt større glass - og finne en krok hvor jeg kan sitte med kompisene mine og prate skit til det er tomt - for så å fylle det opp igjen med det foretrukne brygget og så bortetter - til den fete damen synger og man må ta båt for tog for buss hjemigjen.

Gårsdagens opplegg var likevel upåklagelig. Ordningen med de små glassene holdt oss bokstavelig talt flytende rundt i hallen for å returnere til bordet for små stopp og skitpreik. Mot slutten endte likevel Lars Magnus og jeg opp med å plukke de samme øllene flere ganger heller enn å prøve noe nytt hver gang.

Ypperlig initiativ fra Ollve og måtte dagens pool-kamp ende like tilfredsstillende som tilsvarende oppgjør i fjor. Og måtte hver eneste scumsupporter som vralter rundt på denne vår moder jord gråte seg i søvn i kveld. Knock on Wood.

torsdag, oktober 22, 2009

My little pony


På slutten av åttitallet kom Lynch-serien om Twin peaks på norske TV-skjermer og med den Trailersjåføren Leo som hadde rutete skjorte og hestehale.

Hestehalen skulle bli populær utover nittierne og den første i Ordal som hadde en slik var Sjell Gunnleif Valbjerg. Han var midt i førtiåra og i følge han selv så anla han sin for å irritere en gammel tante. Det må ha virket etter hensikten for han beholdt den i flere år.

Jeg mener på at min var nummer to. Den var også ansett som kontroversiell og det var ikke meg i mot. Min daværende kjæreste syntes den var aldeles forferdelig stygg og bønder og andre menn ristet på hodet og syntes det var femi.

Det ble mye vanligere etterhvert og i en periode tror jeg nesten de fleste av plommetjuvkompisene mine hadde en hale i sitt eie.

Nåvel. Slik er det ikke lenger. Guinnessmannen og jeg er de to siste og jeg ante ikke at jeg var uhipp før Flanellskjortemannen og jeg så fotball her om dagen. De røde fra merseyside gjorde klar til å bytte inn ukraineren Andrej 'Ravnen' Voronin.

HVORFOR HAR HAN HESTEHALE? Spurte Flanellskjortemannen. 'VET IKKE?' Svarte jeg. 'KANSKJE HAN TRIVES MED DET. DET SER UT SOM OM HAN HAR BLEIKET DET OGSÅ'.
'JA, MEN HVORFOR HAR HAN HESTEHALE? DET ER JO BARE SÅÅ NITTITALLS' repliserte Flanellskjortemannen.
'JA, MEN JEG OGSÅ HAR JO HESTEHALE FRA TID TIL ANNEN' sa jeg.
'JA, MEN BARE PÅ JOBB?' svarte han. 'NEIDA - RETT SOM DET ER ELLERS OGSÅ'.

Det ble ikke noen pinlig pause. Jeg og Flanellskjortemannen kjenner hverandre litt for godt til det. Men helt uten at jeg har merket det har hestehale blitt kontroversielt igjen. Men ikke fordi det er femi. Fordi det er uhipt.

Jeg ser forresten at rutete flanellskjorter er på full fart inn igjen. Så hvem vet? Hvis jeg venter lenge nok så kommer kanskje ponytailen tilbake også.

Det er lov å håpe.

David Seaman (bildet) hadde nok en av historiens mest utskjelte hestehaler. Onde tunger mente han lignet på en Kubansk hallik.

onsdag, oktober 21, 2009

Dreng


'Eg har fått meg dreng' sa Pål Øystein på Lørdag og fortalte om en nabogutt han hadde gitt hundre kroner for å hjelpe ham å bære ved.

Det fikk meg i godt humør. Det er helt sikkert fint å være dreng hos Pål Øystein.
Alltid et smil og ei god skrøne på lur.

Uttrykket 'dreng' er nok dessverre på vei ut av vokabularet hos de fleste av oss. Noen har kanskje aldri hatt det i vokabularet en gang.

Jeg har vært dreng selv jeg. Som noen vet.

Jeg likte godt å stelle dyr. Det kunne være litt pes å komme seg opp om morgenen. Ut fra dyna. Tasse ned i byslaget (et annet lite brukt grom-ord). Henge på seg kjeledress. Ullsokker som ofte var et snev fuktige og luktet litt fønky. Gummistøvler.

Jeg pleide å ta med meg hunden og til tross for alt jeg har sagt om at hunder er bæsjespisere og potensielle sodomitter alle som en, så var Laika godt selskap. Alltid glad for å se meg. Hun logret ivrig og pilte avgårde når jeg åpnet grinda til innhegningen hennes.

Skrittene våre mot singelen. Hennes byks på glade hundepoter og mine tunge støvler.

Når man var igang med stellet var det alltid bra. Alt hadde sin rytme og melkemaskinen duret deilig og monotont. De store dyrene som sto og vagget på seg og kanskje tenkte på en blank sommerdag under eiketrær.

Det er ikke mange ting som er mer fredfullt enn kyr som spiser.

På bussen inn til byen i går var det en ung mann som sa at: 'noen liker grønt gress bedre enn andre'. Gud fader vet i hvilken sammenheng. Men kyr er nok blant de som liker grønt gress aller best.

Og det som nesten var enda bedre enn selve morgenstellet var å være ferdig med det. Ta Laika med opp bakken igjen. Gå inn og spise frokost med mor og bøtte kaffe og røyke rullings.

Det er absolutt ikke alle sider ved drengekallet som er like lystbetont. Arbeidstida er ofte ubekvem og betalinga dårlig. Og mange gjøremål er tunge og illeluktende.

Men akkurat morgenstellet i fjøset hender det at jeg savner.

søndag, oktober 18, 2009

Nussnuss

I dag gjorde jeg noe absurd.

Jeg kysset min far på kinnet.

Han fikk helt kulerunde øyne og sa forskrekket: NEI NÅ STOKK EG.

Jeg sa ingenting. Bare gikk ut av bilen og opp stien til Ralf's hus.

Etterpå har jeg tenkt ganske mye på det. Jeg tror det var en impulshandling. Jeg nusser kjæresten min og babyene mine hele tiden. Særlig babyene.

Kompiser 'kniber' jeg en del på. Men jeg tror jeg hadde fått reaksjoner hvis jeg hadde smasket dem. For meg er ikke det en naturlig ting å gjøre.

Men jeg kommer ikke helt over far's sjokkerte ansiktsuttrykk.

fredag, oktober 16, 2009

'Sånnågen'

Kristiansandsturen for to uker siden resulterte i et lite hyggelig gjensyn med ryggvondtet mitt.
Det er ubehagelig, men først og fremst er det upraktisk når man har en slik jobb og familiesituasjon som jeg.

Derfor hender det at jeg snylter på kreftene til unge og friske venner og forbundsfeller.

Så var også tilfelle på Søndag. Jeg rekrutterte min venn Einstein til å hjelpe meg med å bære en barneseng fra bomberommet og opp i leiligheten hvor Rållsis og jeg bor i fjerde etasje.

På veien opp trappa traff vi en av naboene mine. En av den typen man nikker og sier 'hei' til hvis man treffer dem i trappa, eller holder oppe døra for hvis de er på vei inn eller ut.

Denne damen i førtiårene fant på Søndag ut at hun ville bryte vår gjensidige stillhetspakt og hun henvendte seg til meg med følgende spørsmål : E DET DÅKKE SOM HAR DEN TVILLINGVOGNÅ NERE I KJELLAREN?

Jeg svarte bekreftende at jo, det var det og hvordan det?

EG VILLE PASST MEG VISS EG VA DÅKK.

Hæ?

EG HAR SETT NÅGEN SÅNNÅGEN DER NERE. Hun laget en slags runding med fingrene mot hverandre

Hæ? Jeg forsto fortsatt ikke hva hun siktet til. Hadde hun sett rotter i kjelleren?

EDDERKÅPPAR. Sa hun med skjelvende stemme.

Og det hadde jo vært forferdelig hvis edderkoppene skulle gnafse i seg babyene våre mens vi trillet avgårde og ante fred og ingen fare.

torsdag, oktober 15, 2009

Stampen

Så på teve i går at det blir vanligereogvanligere å 'stampe' ting.

Dvs: Hvis man har noe verdifullt så kan man gå til en pantelåner og levere det inn og få utbetalt 25% av den anslåtte verdien. Og hvis man vil ha eiendelene sine tilbake så må man løse det inn i et tilsvarende beløp innen en viss tid. Og hvis man ikke gjør det så blir det solgt på auksjon.

Det var mye gull og edle stener det gikk i. Og et helt rom fullt av gitarer. Musikere er ofte blakke. Det vet jeg en hel del om. Det å stampe bunader var også ganske vanlig. Og da tenkte jeg at hvis jeg hadde fått tak på en bunad så skulle jeg faen stampet den på flekken.

tirsdag, oktober 13, 2009

Føleri

For halvannen uke siden var jeg i Kristiansand med mine nærmeste.
Innbakt i dette oppholdet var et besøk på en fotballpub for å overvære Chelsea - Liverpool. nåvel. De som følger engelsk fotball vet hvordan det gikk og de som ikke gjør det har sikkert annet å slå ihjel tiden med. Enn å gni nesen min i resultatet.

Det var i pausen - under et toalettbesøk - at jeg ble oppmerksom på en kondomautomat som hang på veggen ved vasken. FOR EKSTRA FØLSOMHET sto det skrevet med store bokstaver på fronten.

Jeg undret meg over om det var akkurat dette slagordet som skulle selge akkurat DISSE kondomene til berusede og/eller amorøse fotballfans i Sørlandets hovedstad.
Gudene skal vite at fotballsupportere ofte kunne hatt nytte av litt ekstra følsomhet men om de ville oppnå det med å ikle seg akkurat denne typen preventiver se, det vites ikke.

Selv runder jeg firti om et snaut år og har aldri brukt en kondom. Jada, jeg vet at det muligens var mer informasjon enn dere strengt tatt hadde bedt om - men etter den lille føljetongen jeg hadde gående i anledning min kronglete vei mot farskapet - så er det innenfor.

Jeg anbefaler absolutt bruk av kondom. Eller som en bekjent av meg èn gang så treffende uttrykte det: 'BRUG KONDOM! DET BLER FØDT EIN HØYREMANN KVAR DAG!'.

Skulle jeg ha laget et slagord akkurat der og da - på toalettet på denne fotballpuben i Kristiansand - så ville det ha blitt omtrent sånn som dette : HYPP PÅ Å SCORE? KJØP EN DONG!

søndag, oktober 11, 2009

Symjing

På barneskolen vi gikk på hadde vi svømming fem ganger hvert semester. Selv om det het symjing og ikke svømming og halvår og ikke semester.
Den lille bussen ble fylt med unger i alderen 7-12 år og de fleste gledet seg til å plaske rundt i bassenget på Hjelleland.

Badeklær, håndklær og badehetter samt ekstrautstyr som svømmeføtter og dykkermasker og oppblåsbare armringer var medbrakt i poser og bager. Selv hadde jeg en Liverpoolbag som jeg var veldig stolt av.
Garderoben på ungdomsskolen luktet svette. Eller det gjorde den ihvertfall de første par gangene før jeg begynte å røyke i niårsalderen.

Snut Badla - som var rektor - var sjef i garderoben og sørget for at alle var innom dusjen før de tasset på tynne hvite føtter opp trappene til bassenget. Det var åndssvake badehetter i alle regnbuens farger og selve hallen som rommet bassenget eksploderte i gledeshyl og oppglødde barnestemmer når Snut låste opp døra.
De største guttene kastet seg ut i vannet i den dype enden. Og så opp igjen og uti igjen og så videre. Og snut låste opp rommet til ekstrautstyret. De gule flytebeltene i plast som man kunne ha rundt magen og de hvite brettene som var laget i et isoporlignende stoff.

Jeg kan ikke huske at det var noe egentlig opplegg for disse timene. I hvertfall klarte jeg å lure meg unna å lære å svømme bryst. Vel, egentlig så lærte jeg aldri å svømme rygg heller. Jeg praktiserte etter seks år en slags crawl som såvidt tok meg fram og tilbake i bassenget uten at jeg druknet. Men jeg svelget en hel del klorvann på turen. De minste barna vasset skjelvende ned leideren og uti i den grunne enden og de var utstyrt med flyteringer og brett.

Jeg tror de fleste syntes at symjing var gøy. Selv likte jeg det ikke noe særlig. Jeg likte best slike fag jeg var flink til. Det begrenset seg med andre ord til Norsk og Engelsk.

Det aller verste med svømminga var dusjinga etterpå. Jeg syntes det var veldig ubehagelig å stå i bare spretten sammen med alle de andre guttene. Og det at Snut også skulle dusje sammen med oss var ganske traumatisk.
Hjemme hos oss pleide vi ikke å gå nakne omkring. far brettet skjorta opp til rett under albuen og åpnet de to øverste knappene. Og det var det.

Jeg ante ikke at mennesker fikk hår på pissen når de ble voksne. Ikke før jeg var sju år og ble eksponert for Snut's hårete skrotum. Fytti.

Etter dusjinga pleide vi å stille oss i kø foran utgangsdøra og vente på tillatelse til å gå til bussen. Det var en kjempefin anledning til å dundre poser og bager med våte håndklær i hodet på hverandre. Èn gang måtte jeg til doktoren og sy etter å ha fått en pose med dykkermaske i over bakhodet.

torsdag, september 24, 2009

Greetings from the bubbleboy.

Før jeg ble far var blogging en av de aktivitetene som ga tilværelsen mening.
Det var min måte å kommunisere med dere lesere på.

Inne i den bobla jeg befinner meg i nå - sammen med Rållsis og de to små - klarer jeg knapt å fullføre ei tankerekke. Det er som om jeg har blitt veldigveldig nærsynt og jeg har kun øyne for det som skjer her inni bobla.

Det er fint inni bobla. Men jeg skal ikke fornærme deres intelligens med detaljer om hvor mye babyene våre legger på seg i uka eller noe som helst vedrørende konsistensen på avføringen deres selv om det er en del av min hverdag.

Innimellom lurer jeg på om jeg har blitt en annen enn den jeg var for to små måneder siden. Om jeg har blitt til en kjedeligere person enn jeg var før. Jeg tror kanskje at jeg har det, men forhåpentligvis bare midlertidig.

Famous last words.

Vi har det veldig fint her inne og på sikt skal jeg komme i gang med skriving på et eller annet plan igjen.

I går så jeg en fantastisk morsom anti-Israel-demo fra Iran. Det var et digert banner med påskriften DOWN WITH ISREAL. Da lettet tåka litt og Rållsis og jeg fikk oss en god latter.

fredag, september 11, 2009

Så hva blir det?

Rødgrønt eller Blåbrunt?

Jeg dør av spenning.

søndag, august 30, 2009

For N'te gang:

Pappa HAR kje pupp!

fredag, august 28, 2009

Sleepless in Rekkefaret.

I natt var det heise.

En sønn som skrek i tett oppunder 5 timer i strekk.

Babygråt kan knuse stein.

Jeg klarte ikke å få ham til å holde tutten inni munnen hans og i et anfall av desperasjon tok jeg ei tang og klippet av hanken for å utfordre tyngdekraften.

Tidligere på natta hadde jeg forvekslet Rållsis' skulder med den andre babyen.

SKA EG TA NA?

HÆ? EG HAR KJE NÅGEN BABY EG.

MEN KA E DET, DÅ?

En skulder. Og en ganske kald en også.

onsdag, august 12, 2009

Eldreminister


Partiet for folk flest lanserer Carl I Hagen som kandidat til 'eldreminister'.

Og så er det vel den tabloide dagspressen da - som lanserer GHB (Groharlembrundtland) som Arbeiderpartiets motkandidat.

Vel, hvis noen kan garantere meg at Per Inge Torkelsen blir gamlisminister i en evt Venstreregjering så har Venstre min stemme.

Diapers at the gates of dawn


Dette er muligens min favoritt-overskrift ever.
Synd jeg ikke klarte å vente til jeg hadde et innhold som lever opp til forventningene en slik overskrift gir.

I forhold til dette med å bli far har jeg vært så skamløst grafisk og selvutleverende at enkelte bloggposter har vært som en slags halvt offentlig skriftestol.
Til de som forventet seg en tilsvarende fremstilling av selve fødselen så må jeg dessverre melde pass.
Det er for ferskt og for heftig og selv om jeg skrev notater over inntrykkene fram til det hadde gått tolv timer så tror jeg ikke de når denne veggavisen noengang.

Det går fint på sykehuset. Forbløffende vakre unger. Utseendet har de etter sin mor. Jeg lukter en blanding av gulp og bæsj og kalvagodt og såpe og sykehus.
I dag har jeg badet min sønn. Det var kjempefint.

torsdag, august 06, 2009

06.08.09

Russetiden er forbi.

I natt ble babyene våre født. Jeg er midt i en emosjonell berg-og-dalbane. Jeg trillet dem til undersøkelsesrommet i en gjennomsiktig kuvøse etter keisersnittet.
Der lå de og ristet og stirret på verden slik den møtte dem igjennom de endeløse korridorene på sykehuset.
Jeg kunne ikke ta øynene fra dem.

mandag, august 03, 2009

Vær snill mot dyra.


Et skip har grunnstøtt på sørlandskysten og hjerteskjærende bilder av sjøfugl tilgriset av tungolje når oss via alskens media.

Det er fæle greier. Det krangles på ulike nivåer om hvorvidt man skal vaske fuglene med kjemikalier eller gi dem en skur med bly slik at de slipper å lide mer.

WWF og NOAS og andre organisasjoner som bærer korset for dyrs rettigheter i dette landet hevder - ikke uten en viss tyngde - at det er menneskets moralske ansvar å forsøke å redde hvert eneste dyr. Hvert eneste individ.

Selv er jeg mer i tvil. Det blir hevdet at nitti prosent av fuglene dør etter vask. Hva er mest humant? Å pine ni av ti - for å redde èn av ti - er det humant?

I dyrevernssaker har jeg en fot i hver leir. Ære være dem som jobber frivillig med å omplassere dyr og finne nye hjem til hjemløse dyr. Det finnes mange som har en alt for nonsjalant instilling til ansvaret det ligger i å ha kjæledyr.

Enkelte dumper katten og reiser på ferie. De burde bankes med en stump gjenstand til de forsto alvoret.

Det dyrevernere tydeligvis ikke forstår er at dyr er dyr. De er ikke mennesker. I naturen er dyr grusomme. De river hverandre istykker med tennene. Det er ikke fordi de VIL være grusomme. Det er fordi det er slik de livnærer seg i kampen for tilværelsen.

En katts lidelse er uakseptabel. Men en sau som tortureres av en bjørn er naturlig. Men det er jo ikke humant å la bjørnen sulte ihjel heller. Det er en del selvmotsigelser ute og går.

Jammin'

Noen ganger er jeg unødvendig hard i min kritikk av fylket og regionen jeg bor i. Rogafest, gladmat, rånere etceteraetcetera.

Men det er da plusser også. Jeg ble blank i øynene av begeistring da jeg hørte at en middelaldrende mann hadde stått ved essoen i Rekkefaret iført kun underbukse og el-gitar natt til Søndag.
Han hadde stått der og riffet og kost seg til politiet kom og ba ham dempe seg. Og da hadde han pakket sammen gitar og forsterker og gått for å sove i bilen han hadde parkert på baksiden.

Her snakker vi om en het kandidat til å spille i bryllupet til Rållså og meg.

lørdag, august 01, 2009

Gøy.


Den siste uka har såkalte 'rånere' fra regionen her fått en del oppmerksomhet i de lokale mediene.
Det synes jeg er ganske gøy. De vil ha et sted å være. Et sted å spinna, børna, herja og råna.

Ikke for å være surmaget, men rånerne fremstår som en gjeng degenererte tjukkaser med dårlig musikksmak.
De har stygge biler med stygg styling og breie fellar.

Her om dagen aksjonerte de med å kjøre så seint som mulig på motorveien. Men det er intervjuene som er selve indrefileten i reportasjene. Trykk 'rec' og la kamera gå, så har du underholdning av høy klasse.

En ung jente fra miljøet vorp følgende gullegg på lokaltv: EG E ONGDÅM - DET LIGGE I MIN NATUR.

fredag, juli 31, 2009

Mens vi venter

Forrige Lørdag var Rållså og jeg på inderfest hos Ralf og Marit. Jeg er normalt ikke noen tilhenger av temafester. Men jeg ER tilhenger av å henge med gode venner og spise fantastisk mat og drikke øl.
Da kan man leve godt med å kle seg ut litt. Jeg hadde den klart stødigste turbanen - sirlig surret sammen av et syv meter langt sjal etter en demonstrasjonsvideo på intranett.

Festen var en formidabel suksess. Rållsings og jeg var der i hele tolv timer og vi var blant de første som forlot arrangementet. Nå blogger jeg visst om inderfesten - og den er vel verdt en bloggpost - men det jeg egentlig skulle blogge om var at det er så mange flinke fedre i omgangskretsen vår.

Ralf, Pål Øystein, Rahald, Jan Egil, Guinessmannen, Slangeleder, Tvitt og Flanellskjortemannen er alle fantastiske fedre synes jeg. Jeg synes dere viser tålmodighet og omsorg og genuin interresse for deres barn.

Dere er alle forbilder til inspirasjon for undertegnede som snart etter beste evne skal forsøke å følge deres eksempel.

Takk for det. Og takk til Marit og Ralf for bra fest.

torsdag, juli 30, 2009

Hadde jeg nesten sagt

Jeg må innrømme at jeg har et anstrengt forhold til politikere og politikkens vesen.

Det er noe med å love noe, gå til valg på det og ved neste korsvei hestehandle det bort. Bytte det i noe annet.

I år er det et slikt valg og jeg var blant dem som var forsiktig optimist for fire år siden.

Jeg er ganske skuffa.

Valget er en slik tid hvor politikere gjør politikken sin mest mulig spiselig for velgerne. Samtlige partier presenterer sakene sine som var de et fruktfat av freshe ideer fra landets lyseste hoder, men hva man vil gjøre er en ting. Hva man faktisk gjør en ganske annen. Hvor lyse disse hodene egentlig er kan også diskuteres.

I år har jeg tatt et par partitester på nettet og jeg ender opp ytterst ute på den fløyen av norsk politikk som jeg trodde jeg ville ende opp på. Den blodrøde.

Det fine med slike tester er at man blir presentert for problemstillinger og saker som man overhodet ikke engasjerer seg i. Og så må man ta stilling til dem. Og det kan være ganske tricky.

Man kan si hva man vil om den røde fløyen og hvor realistisk verdensbilde den har, men for meg vil den nok alltid være LITT mer human og litt mer rettferdig en alternativet.

Så kan rimihagen og siv jensen sammen forsøke å overbevise 'folk flest' om at vi har det jævlig.

Og så kan de jo dra til helvete.

Hadde jeg nesten sagt.

onsdag, juli 29, 2009

Let my people gogogo.

Rållsis er ikke så veldig smidig for tiden men på mange måter er hun mer aktiv enn meg - omstendighetene tatt i betraktning.
Nåvel - i går kom hun inn døra med posten - Pondus er et av månedens høydepunkter, men det var ikke det som overrasket meg mest.

DU HAR FÅTT BREV FRÅ STATSKJÆRKÅ!

HÆ? (Det kunne da umulig stemme?)

DU HAR FÅTT BREV FRÅ KJÆRKÅ! HAHAHA! DU E MEDLEM I STATSKJÆRKÅ!

DET E EG FAEN IKKJE! EG MELDTE ME UD FOR FEMTEN ÅR SI.

HAHAHA!

Ganske riktig. På bordet ligger en konvolutt med mitt navn på fra den norske kyrkje.
Den inneholder en stemmeseddel til kirkevalget. Jeg er temmelig irritert.

For femten år siden meldte jeg meg altså ut av statskirken. Det er en absurd ting at man skal måtte melde seg ut av noe man aldri har meldt seg inn i. Samme dag meldte jeg meg ut av Senterungdommen.
Utmeldingen av statskirken foregikk i et håndskrevet brev til den klamme lille sognepresten. Det inneholdt en kort forklaring på hvorfor dette fåret ønsket å melde seg ut av den store hvite hjorden. Et par uker senere fikk jeg en attest som bekreftelse med stempel på og prestens underskrift og kirkens segl. Jeg har aldri angret et sekund.
Senterungdommen var det nesten umulig å melde seg ut av. I mange år etter utmeldingen mottok jeg propaganda med senterpartiets firkløver på. Bygdas egen svastika.

Senterungdommens motiver for å holde meg i den lysegrønne forsamling mot min vilje var nok mye tuftet på økonomisk støtte fra staten. En dæsj penger per medlem som kunne brukes til den gode sak.

Til slutt stoppet strømmen av brosjyrer og jeg var en fri mann.

Men har jeg vært statskirkemedlem i alle disse årene? Hvordan kan det ha foregått, forresten? Er det foreldrene mine som har meldt meg inn mot min vilje igjen?

Jeg motsto såvidt fristelsen til å tegne et oppnedkors på min nye utmeldingsblankett.

mandag, juli 27, 2009

Rød beredskap.


Da jeg var i forsvaret og tjente Kong Olav 'Laffen' den femte var det fortsatt kald krig.
Sammen med tusenvis av andre unge menn var jeg utplassert i Skjold - indre troms - et ukoselig høl av en militærleir.

Vår oppgave skulle være å beskytte nordnorge fra en eventuell sovjetrussisk invasjon.

Jeg sier 'skulle' for i dag er jeg sikker på at jeg under gitte omstendigheter ville ha solgt både indre og ytre troms - og en stor chunk av nordland også - for ei halv vodka og tørre sko.

For å understreke alvoret i situasjonen var 50% av de ulykkelige soldatene til enhver tid utstyrt med beredskap. Man kunne altså ikke forlate leiren fordi man måtte være klar til å løpe ut i skogen for å forsvare fedrelandet.

Dere undres kanskje på hvorfor jeg skriver om dette nå som det er 20 år senere.

Jeg føler at jeg har hatt beredskap i tre uker. Jeg har alltid strøm på telefonen og jeg sjekker den regelmessig. Vi fikk beskjed om at fødselen kunne skje nårsomhelst og det er lenge siden.

Likevel sviktet jeg på Fredag da Rållsis ringte to ganger og jeg var på jobb og så merket jeg ikke at fonen hadde ringt før en halvtime seinere. Og så ble jeg veldig stressa og hjertet slo som en damphammer i brystet. Og jeg bykset opp fra lasterommet med gråten i halsen.

Men så var det heldigvis falsk alarm.

søndag, juli 26, 2009

Placebo


Da jeg var i 11årsalderen falt jeg og slo ryggen på isen.
Det ble antatt at jeg kunne ha ødelagt noe og jeg ble instruert om å holde senga i en uke.
Det var veldig mange som syntes synd på meg på den tiden og det likte jeg godt. Èn nabo som var plaget med vond rygg sendte ungene sine med snop til meg for å lindre den ulykkelige tilstanden min. Eller SNOP var det vel egentlig ikke. Det var sånne greier som folk KALLER snop, og som de kjøper til jul men som nesten ingen liker utenom kanskje de alleraller eldste. Fiken og dadler er noe seigt kliss som jeg aldri har fått taket på. Men tanken var jo rørende.
Menmen. Jeg takket da pent der jeg lå i mitt hav av donald og sølvpilen. En uke i senga er drøyt når man er 11. Selv for en tålmodig sjel som meg, og da hjelper det ikke med daddel og fiken.

Redningen ble en nabogutt som var fire år eldre enn meg og som hadde en diger kasse med tegneserier - eldre greier - som jeg ikke hadde lest før. Og jeg tror det var mor som var borte og hentet den og jeg var så overlykkelig over alle bladene at jeg et lite sekund glemte at det var synd på meg.

Det var Viggo, Asterix, Præriebladet, Fantomet, Tex Willer, Modesty Blaise, Agent X9 og enda noen flere tegneserier.
Det var himmelriket for en liten gutt å bli dullet med og ha så mye snadder lesestoff på èn gang. Og etter tegneseriebonanzaet gikk uka temmelig fort. Og så var jeg ikke ryggskadet likevel og så var det ikke synd på meg lenger.

Og så måtte jeg gå på skolen igjen og ting var tilbake i sitt vante gjenge.

fredag, juli 24, 2009

Det som e i slanjen

Min søster Bergljot sier hun er en hamster. Det er ikke jeg. Jeg er ikke så glad i ting, og særlig ikke hvis de ikke fyller en praktisk funksjon for å gjøre mitt - ikke altfor kompliserte liv - enklere.

I vår slekt er det ikke så mange rikinger og det kan det være så mangslags grunner til. Det er ihvertfall et slags bevis på at vi ikke har sneket og snusket og spinket og spart så mye.

Det er jeg igrunnen godt fornøyd med. Når alt dette er sagt, så må det også sies at det finnes unntak.

Fars gamle Onkel døde nylig. Han var barnløs og i mange år drev han en butikk på en kai på min barndoms grønne øy.

Han var kjent for å være veldig nøysom (akkurat HVOR nøysom har jeg et brukbart eksempel på her) - han levde av å selge bensin, is, øl og aviser til båtfolket om sommeren. Han hadde en slik manuell pumpe til bensinen. Den hang på garasjeveggen hans og besto av en todelt glass-sylinder hvor hver del rommet fem liter. På midten var det et håndtak av tre som han beveget frem og tilbake for å pumpe bensinen opp i glasset og ut av et tohundrelitersfat. Etter at han hadde pumpet opp til 5-litersstreken på den ene siden åpnet han en ventil i bunnen og ut igjennom en gummislange rant den rødlige væsken - oppi mopeden eller påhengs-tanken. Og så kunne han fylle den andre sylinderen imens. Hvis man skulle ha mer enn fem liter, da.

Jeg pleide å kjøpe bensin til påhengsmotoren hos Olle. Det var en hel seremoni - som beskrevet over. En gang etter å ha fylt femten liter i den røde metalltanken - tappet ut fra glasspumpa på veggen tre ganger - trodde jeg at jeg hadde fått den bensinen jeg skulle ha og var klar til å begi meg ut på den blå fjorden.

Da jeg gjorde mine til å fjerne slangen med metallmunnstykket fra tanken fikk Olle et stresset uttrykk. Han smattet på gulltanna (noe han hadde for vane å gjøre) og pekte på den lille knekken i slangen hvor det hadde samlet seg en bitteliten skvett bensin, han kikket på meg med et spørrende blikk og spurte: SKA DU KJE HA DET SOM E I SLANJEN? Jeg trakk på skuldrene og han løftet forsiktig på bensinslangen slik at de siste dråpene rant oppi tanken. Så blunket han til meg og sa: DER VA BENSIN FOR HONDRE METER. Og så smattet han igjen.

Jeg har ofte tenkt på denne episoden og jeg kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å fylle bensin hos Olle på kaien igjen. Og så kunne han stått der og fylt bensin og smattet på gulltanna med de grå terylénsbuksene trukket godt oppunder armene på den runde kroppen og holdt på plass av bukseseler.
Og så kunne jeg sett på og passet på å få med meg skvetten i slanjen.

Og så kunne jeg dratt på sjøen.

...Men er det ikke...?



Det kommer et 'ordentlig' innlegg senere på dagen og dette blir rimelig internt, men pytt.

Drev og surfet på ymse nettaviser om dagen og kom over dette bildet av den nye Pompey-eieren. ('Pompey'= Portsmouth fc)
Lars Magnus kastet et blikk bort på¨skjermen og utbrøt: ER DET FLANELLSKJORTEMANNEN?

torsdag, juli 23, 2009

Arnstein 30 år.

I løpet av livet treffer man mange mennesker. Noen flyter bare forbi som skikkelser uten navn mens andre får betydning for hvem man er, hvem man prøver å være og hvordan man tenker. Arnstein er definitivt en av de viktigste for meg og mitt liv.

Første gang jeg traff Arnstein var han seksten eller sytten. Han var Runars blodtøffe lillebror og det var sekstende mai og alle var i byen og var fulle og han var ikke noe unntak akkurat, men han ble nektet adgang på utestedene på grunn av sin unge alder. Arnstein og Runar og Rahald og Matilde var alle langhårede på denne tiden og ble tidvis forvekslet med det Irske(?) sekt-bandet The Kelly family.

Jeg har vært i samme orkester som Arnstein i nesten ti år - plateinnspillinger, turneer, festivaler og så bortetter - men jeg har også hatt det privilegium å være personlig venn med Arnstein.

Vi har mye til felles men vi har mye ikke til felles også. Arnstein er lojal, snill, morsom og talentfull, og han har en voldsom arbeidskapasitet og ikke minst så har han en vanvittig sterk vilje. I et band som Kristiania med så lang historie og labile personligheter har Arnstein vært fundamentet når det har knaket i skjøtene. Det er litt av en bragd at orkesteret fremdeles eksisterer. Jeg føler meg overbevist om at han kunne ha gjort karrière i diplomatiets tjeneste.

Jeg kjenner ingen som er så lidenskapelig interessert i musikk som han. I en periode tok han 'mixed tape' - begrepet opp og ut i en ny dimensjon - jeg har ikke tall på hvor mange mixer og inspirerende cd-plater han har brent - ikke bare til meg - men til store deler av omgangskretsen vår også oppigjennom årene. Det ligger noe veldig fint i det. En omsorg.

Selv om Arnstein - i motsetning til megselv - er ganske privat - så føler jeg at jeg kjenner han bedre enn de fleste.
Det er en klisjè kanskje å si at noen er som en bror for en. Men jeg har ikke noe mer dekkende uttrykk.
Vi har vært fundamentalt uenige noen ganger, og jeg har vært så sint at jeg har hatt tårer i øynene. Ja, utenfor øynene også. Så sint kan man bare bli på noen man er glad i. Som har kommet under huden på en. Og selv om han er ni år yngre enn meg så føles det noen ganger som om det er jeg som er lillebror.

Kjære Arnstein - du betyr uendelig mye for meg - masse gratulerer med dagen.

Knib, Øystein.

onsdag, juli 22, 2009

Merkedag

I går la jeg om fra vinterdekk til sommerdekk.


...

tirsdag, juli 21, 2009

Bubble Shooter (premium edition)


Det er en rar tid.

Rållså og jeg går rundt og venter på at det skal skje noe.
Vi vet at det kommer til å snu livene våre på hodet men ikke hvordan.

Jeg lurer på hvordan det kommer til å føles.

Jeg er enda mer umotivert på jobb enn hva jeg pleier å være. Jeg sitter veldig mye akkurat her og knotter på PC-en og er jeg riktig lei så pleier jeg å spille idiotspillet Bubble Shooter. Det er litt som å være veteran i millitæret. Man går bare rundt og driver. Og kaster bort tiden.

Det var en kollega som kunne fortelle at lynet hadde slått ned i paraplyen hans her om dagen. Og at han fremdeles skjelver ved tanken. Han virkere mildere nå etterpå. Kanskje er det sånn at han har fått en type elektrosjokk-behandling fra naturens side og at den har virket etter hensikten.
Om han ikke har blitt mildere så har han ihvertfall ikke blitt kaldere og det er jo alltids noe.

Jeg leser Lars Saabye Christensen's 'Bisettelsen'. Det er tredje boka i Beatles-trilogien. Etter Petterson er det helt håpløst å lese noe så snirklete. Det blir littegrann bedre etterhvert. Løser seg opp endel fra side hundre og utover.

Det verste eksemplet på en bok hvor man må jobbe for å få noe igjen er. 'Trollfjellet' av Tomas Mann. Kapittel på kapittel er seigt og nesten dødt. Nesten ingenting skjer. Jeg er mer av typen som liker å drive rundt i vektløs tilstand. Jeg hørte en plass at Mann gjorde slik med vilje - for å riste av seg - sånne som meg. Går det an å være så jævla innful?
Man får faktisk betalt hvis man gidder. Avslutningen er genial.

Nei, jeg får gå tilbake til Bubble Shooter.

søndag, juli 19, 2009

Small talk med Per(ifer)

Metallica ga sin nye bassist en million dollar for å motivere han for oppgaven.

Da vi rekrutterte vår gjorde han en turnè med rause tusen spenn pr.show. Dette var raust fordi det var tusen kroner mer enn hva vi andre fikk.

Så gjorde vi ham til fast medlem og nå får han det samme som oss andre.

Slik er demokratiet. Nådeløst.

Måler man suksess i penger er man på ville veier men når man snakker med utenforstående later det til å være det eneste de kan relatere seg til.

Det og hvor mange mennesker vi har spilt for.

Hvilkensomhelst samtale med hvilkensomhelst perifer kollega på jobb:

Per(ifer) JAVEL, PÅSKEHARE - E DU UDE Å SPELE NÅGE FOR TIÅ ELLE?

P(åskeharen) (vrir seg litt for han vet hva som kommer) Jodå, me va akkurat i latinamerika (ramser opp land og byer).

Per(ifer) KOR MANGE KOMME DÅR I SNITT NÅR DÅKK E UDE Å SPELE DÅ?

Haren: Tja, på Latinamerika-turen hadde vi kanskje to hundre i snitt.

Perifer: DET VA JO IKKJE MANGE.

Slike 'samtaler' har jeg hele tiden - ikke bare med perifere kolleger - men med andre perifere mennesker også. 'Kor mange plader selle dåkk?' 'Koffår lage dåkk ikkje sånn musikk så di spele på radioen?'.

Noen ganger er det vanskelig å være høflig.

Ålreit løysing, slettes ikkje domme.

Denne helga har vært i Tønes' og Harry Potter's tegn.

Rållså og jeg hadde den udelte fornøyelse å se Tønes live på Torsdag. Han bobler over av underfundighet og humor og han har alt det man kan ønske seg av en visesanger. Og mer til.

Nå har jeg et slags potpurri av visene han spilte spinnende i bakhodet.

'Bjørnar Vigeland, 'Yatzy', 'Seminarblues' og et par til. Melodiene kan bli litt ensformige og like men tekstene veier fint opp for det.

Harry Potter skuffer aldri og jeg kan ikke forstå at enkelte anmeldere - og tilogmed KINOSJEFEN i Stavanger - mente at denne var dårligere enn de foregående. Kanskje ikke så smart av en kinosjef å slakte sine egne filmer, men hva vet vel jeg?

Her er teksten på den ene Tønes-sangen. Anbefales!



BJØRNAR VIGELAND

mor hu he sin kjøkkenkniv
far han he sin tollekniv
systar hu he sikkart kniv au
og broremann he antakelig ein heile haug

mitt namn e Bjørnar Vigeland
då eg va liden skar eg meg
nå reise eg rondt for å advara deg
med kurs og opplegg og demonstrasjona
så e tepast alle aldra

eg lære mor å skjæra brød
uden å stikka seg og blø
eg lære far å smia fløyte
det kan vær vanskelig nok det
det kan vær vanskelig nok det
du kan holda kniven feil vei
du kan holda kniven opp ner
du kan bruga for mye håndemakt
plutselig gleppe an då ska du ha takk
plutselig gleppe an då ska du ha takk

markedet e follt av kniva
du ska væra litt obs
fyrst og fremst ska du tenka
på miljøet du vanka i
kå e ditt behov i den situasjonen du e
e det te daglig brug ellar bare av og te

mitt navn e Bjørnar Vigeland
far min hette Oskar Bjørnar Vigeland
eg e oppkalt itte han og bestefar så hette
Bjørnar Oskar Sivart Pittar Vigeland

det e ikkje vits med ein alt for svære kniv
kan bli vonde å arbja med
ein liden kan bli putlete
te gjengjeld greie å ta med
te gjengjeld greie å ta med

dar e kniva lange så vonde år
dar e kniva du kan slå i hob
så kan du stappa an i ein lomme
ållrait løysning slettes ikkje dumme
ållrait løysning slettes ikkje dumme

men du e tebage te behov og arbeidsområde
det e det det grunna i
fordele ulempe forskjellige alternativ
og kå mye penga du vil legga i
kå mye penga du vil legga i

markedet e follt av kniva
du ska væra litt obs
fyrst og fremst ska du tenka
på miljøet du vanka i
kå e ditt behov i den situasjonen du e
e det te daglig brug ellar bare av og te

vil du læra å smia vil du læra å sløya
vil du beherska rektig avlevering av kniven
då ringe du Bjørnar Vigeland
eg reise rundt i Norges land
mitt navn e Bjørnar Vigeland
far min hette Oskar Bjørnar Vigeland
eg e oppkalt itte han og bestefar så hette
Bjørnar Oskar Sivart Pittar Vigeland

fredag, juli 17, 2009

Trafikk og musikk. Og panikk.

Som 16-åring kjøpte jeg moped.

Det var en helt ny, rød Tempo Tiger og den ble levert ved Radøy-brua med godsruta og jeg ble kjørt dit av Jostein og så skulle jeg kjøre den hjem.

Problemet var at jeg aldri hadde kjørt moped før - jeg var under gjenomsnitts motorinteressert - og jeg forsto ingenting av bensinkrane, chickstart, giring, etc.

På den tiden var det ikke nødvendig å kunne kjøre for å kunne kjøre. Det holdt å ha fylt 16 år. Jeg visste ikke hva som var kløtsj og hva som var håndbrems, og i det hele var det grovt uansvarlig av meg å vingle de fem kilometrene hjem på mitt nyervervede kjøretøy.

Det gjorde jeg likevel og etterhvert ble jeg ganske habil på den tekniske håndteringen.

Foreldrene mine var også fornøyde med at jeg hadde fått kjøretøy, for da slapp de å kjøre - og ikke minst hente - sønnen sin hver gang han var ute på noe.

I etterpåklokskapens lys så burde de nok ha gjort det likevel. For kombinasjonen 'lesk'/mopedkjøring forekom relativt hyppig og selv om det stort sett gikk ganske bra, så var det èn gang jeg husker at jeg trynte i noe løsgrus oppå asfalten. Og jeg skrapte det ene kneet til blods igjennom de lysegønne Poco Loco - buksene mine. Men synet av billys som minnet mistenkelig om min onkel Sjell's gjorde at jeg kastet både mopeden og meg selv inn i en busk ved veien for å unngå ubehagelige spørsmål.

Dagen etter nektet jeg blankt for å ha konsumert alkohol. Jeg løy så jeg trodde det selv.

Året etter flyttet jeg til byen for å gå på gymnas. Med på lasset var mopeden. Og jeg kunne ikke skiltene og jeg kjørte feil vei i enveiskjøringer og ignorerte gjennomkjøring forbudt-skilter og var på mange måter en fare for meg selv og mine omgivelser.
En kamikaze-mopedist fra bygda. Med hockeyhår, ballgenser og 501- bukser.

Jeg kjenner at jeg håper at mine to barn blir mer fornuftige enn sin far når tenårene skyller inn over dem.

torsdag, juli 16, 2009

Premium Quality


Det er en ny Potter-film i kjømda og derfor har det vøri førpremiere for de rike og berømte og priviligerte.

Mange av menneskene som hører til i denne gruppa er ikke blant mine favoritter.

Det mest oppsiktsvekkende med mange av disse figurene er at de overgår mine villeste fordommer.

Det er noe med røde løpere og limousiner og miksen av kjendiser som gjør meg uggen i hele systemet.

Jeg er selvsagt grovt misunnelig på dem som allerede har sett filmen. Jeg digger Potteruniverset og stemningen i filmene.

Forgjengerne til denne siste 'Halvblodsprinsen' har Rållså og jeg sett mange ganger på devede.

Det var dette utsagnet som kom fra nevøen til Marrion Røven (som riktignok ikke var gamle karen) , som fikk meg til å undres om det går an at eplet kan være så vanskelig å skille fra stammen.

'DET BESTE MED MAGI ER AT MAN KAN FÅ FOLK TIL Å DØ'.

Nå må du ikke høre på alt tante Marrion sier.

onsdag, juli 15, 2009

exit music

Etterhvert som man blir eldre må man gjøre flere og flere voksenting.
Noen er ganske kjekke: Puling, røyking, bilkjøring, drikking foreksempel.

Noen er derimot ikke SÅ kjekke. Tenke sjæl, betale regninger, lukeparkere, pusse opp, ta ansvar for ting, og være representativ i forskjellige familiesammenhenger.

Begravelser er vanskelig synes jeg. Vi liker ikke å bli minnet om døden. Vi tror vi er usårbare. Vi og de rundt oss. Men innimellom kommer det et svingslag i solar plexus og minner oss på at etter den siste svingen slutter veien.

Hovedårsaken til at jeg misliker kirka er ikke selve begravelsene - snarere det faktum at - jeg er hedning. Og det er jo ikke kirka sin feil, eller vent jo kanskje litt.

Den første begravelsen jeg deltok i var farfars. Jeg var vel omtrent åtte eller ni år og jeg husker lite. Mest en masse alvorlige mennesker på en liten, stusselig gravplass og det var så alvorlig at jeg ikke helt forsto. Det var så alvorlig at jeg husker at jeg sleit med å holde meg fra å fnise. Jeg husker at Farmors ansikt var oppløst i tårer. Det er den eneste gangen jeg har sett henne gråte.
Jeg synes det burde være en slags aldersgrense for begravelser.

Det er så mye alvor at det nesten er for tungt å bære. Det er så mye alvor at det er befriende å gråte. Den sørgmodige klangen i orgelet. Folk som snufser. Den blomsterpyntede båra ved foten av alteret.

Prestens tale er som regel det som er minst gripende. Men når kista blir båret ut og jordpåkastet og 'så ta da mine hender' lyder. Da er det gripende og sterkt og reint. Før kista blir senket ned i det gapende svarte hullet i bakken. Og så er det kanskje kondolerer og ta folk i hånda med blikket nedslått.

En gang jeg var i begravelse var det en gammel mann på 93 som var død. Og det var på vinteren. Og kona hans var nesten nitti hun også. Eller enka hans, da. Og hun satt i en rullestol helt inntil grava når kista blei senka og jeg veit ikke om hun gråt. Men jeg husker at jeg synes hun var vakker. Som en skjør liten gjennomsiktig fugl med pledd over.
Og senere kom vi tilbake til grava og da hadde det snødd og fargene på blomstene var gnistrende klare igjennom snøsløret.

tirsdag, juli 14, 2009

Der som fisken bor.


Norge er ekstremt populært hos Fritz.
Litt hos Elze også, men mest hos Fritz.

I går så jeg en kjempetrist reportasje på lokalfjernsyn om tre Tyskere som var på fiskeferie i Norge og så fikk de ikke en eneste fisk nesten.

Det er mulig at det gråe været utenfor sørpeland bidro til å gjøre historien enda tristere. Og midt i bildet - i en bitteliten jolle - kunne man se to tyskere som sto og pilket innbitt med blikkene stivt festet ned i vannet. Og så reiste den tredje seg også - reiste seg for å se - om det hjalp på fiskelykken hans. Men det gjorde det visst ikke.

Jeg tenkte at hvis dere er så jævla dumme at dere står - 3 mann i båten - så kan jo fisken SE dere. Og så hører de stemte s-er og DA biter den jo ikke. Det er nesten så dere ikke FORTJENER å få noe fisk heller.

Ikke rart dere tapte krigen.

Etterhvert kom de tre inn for å vise kamerateamet dagens fangst: To rødnebb og ei bergsugge.

Da begynte jeg nesten å grine.

mandag, juli 13, 2009

For 'nordmenn' flest.

Norges nest største parti - Fremskrittspartiet - bobler over av gode ideer om dagen. I sin iver etter å forandre møkkalandet Norge om til et paradis har de i løpet av den senere tid hamret til følgende kremforslag:


Alle asylsøkere skal interneres i mottak i AFRIKA. En strålende idè! For i Afrika finnes det jo ingen flyktningeleire fra før.


Kontantstøtte skal bare gis til norsktalende. Nok en innertier! De må da for faen kunne lære seg norsk! Jeg synes å minnes at Carl Adolf Hagen for en tid tilbake lanserte forslag om norskkurs for Spanjoler som jobbet i serviceyrker i Spania også. Så blir det lettere å forstå hva de sier for Carl og kumpanene hans.

Og den globale oppvarmingen eksisterer ikke - eller er i det minste - sterkt overdrevet - så senk bensinprisene - og ta vekk bommene.

Så jeg stemmer FRP til høsten - på grunn av den gode sosiale profilen - kulturpolitikken - flyktningepolitikken og miljøpolitikken.

søndag, juli 12, 2009

Tøffe tak.

Mine barns fødsel nærmer seg med stormskritt og selv om det ikke skulle skje før om seks uker så er det mye som tyder på at de ligger litt foran skjema.

Jeg har tatt imot kalver og lam i hundretall i løpet av mitt liv, men ting tyder på at barnefødsler ikke foregår helt på den samme måten. Blant annet har jeg blitt fortalt at min rolle under selve nedkomsten vil være av relativt passiv karakter. Og det har den jo vært helt siden den så mye omtalte gjerningen i runkebua på et visst sykehus.

Jeg fant favorittscenen min fra Life of Brian på youtube og siden den tilfeldigvis handler om det å være ufrivillig barnløs og møtet med beinhard realisme synes jeg det er passende å gjengi dialogen her.

Eric Idle (Stan) spiller den ufrivillig barnløse og John Cleese spiller realisten.

Cleese: WHY ARE YOU ALWAYS ON ABOUT WOMEN, STAN?


Stan: I want to be one.


Cleese: WHAT?


Stan: I want to be a woman - from now on - I want you all to call me Loretta.


Cleese: WHAT?


Loretta/Stan: It's my right as a man.


Kvinnerolle: Why do you want to be Loretta, Stan?


Loretta: I want to have babies.


Cleese: YOU WANT TO HAVE BABIES?


Loretta/Stan: It's every man's right to have babies - if he wants them.


Cleese: BUT YOU CAN'T HAVE ANY BABIES!


Loretta: Don't you opress me!


Cleese: I'M NOT OPRESSING YOU, STAN - YOU HAVEN'T GOT A WOMB! WHERE IS THE FETUS GONNA STAY? - YOU GONNA KEEP IT IN A BOX?


Loretta bryter ut i stille gråt.

fredag, juli 10, 2009

A man's world


Nokon som hugsar oppstyret som kom i kjølvatnet av innføringa av den såkalte 'kvinnfolksekken' på åttitalet?

Eg snakkar om då kraftfôrprodusentane som bytta ut kraftfôrsekkar som romma 50kilo med sekkar som tok 40.
Eg har som vanleg gjort dårleg research her, men årsaka til innføringa av desse mindre - og lettare - einingane skal ha vore at dei skulle verta lettare å handsama for brukarane.
I soga heiter det at mange - særleg eldre bønder - var rasande på denne radikale endringa. Dei meinte det ikkje var naudsynt å laga slike pinglesekkar og at dersom ein bonde (les: kvinneleg bonde) ikkje greidde å bera ein skarve femtikilos-sekk så måtte ho berre halda seg på kjøkenet der ho høyrde heime. Og så kunne ho berre overlata gardsdrifta til mannfolka.

Det har alltid vore ulideleg mange tunge løft og hardt fysisk arbeid knytta til bondeyrket. Mang ein rygg har vorte sliten ut som følge av påkjenningane.
Mekanisering og fokus på ein lettare arbeidsdag har - mange stader - redusert antal tunge løft vesentleg. Det MÅ jo vera vinnvinn. Eller?
Eg har til gode å høyra folk klaga.

Kraftfôr og handelsgjødsel vert stort sett handsama i storsekk og bulk i 2009. Eg høyrde likevel nyss om at felleskjøpet i desse dagar er i ferd med å krympa kraftfôrsekkane endå meir - rykta seier ned til skandaløse - 35 kilo.

Då er det vel slik at dei som er EKTE mannfolk med hår på kassen kan ta to i slengen. Og samstundes lengta attende til tida før traktoren og melkemaskinen og motorsaga og fôrutleggaren og silotalja.

Og så kan me byasar og kvinnfolk og andre svakelege ta tida til hjelp og nøya oss med ein om gongen.

I totusenogni er det heldigvis andre kriteriar som ligg til grunn for meistring av bondeyrket.

torsdag, juli 09, 2009

Norwegische SchwartzeMetall Orchesteren - Ich liebe rock und roll!

Mye og mangt har blitt sagt om norsk blackmetal de siste 10-15 årene. Mye på grunn av kirkebrenninger og gravsteinsveltinger utført av forstyrret ungdom på nittitallet. Selv orker jeg ikke å høre på det. Hvis man har kastrert griser/kappet ved med sløv traktorsag så vet man at det kan gi noenlunde den samme lytteropplevelsen.
Men man kan mene hva man vil. En morsom bieffekt av den norske bm-bølgen er et HAV av håpefulle potensielle gravskjendere i den store verden som har latt seg inspirere og tatt norsklignende navn til sine musikalske prosjekter.
En venn fra Felemark sendte meg denne lista. 'Natteulf' er min store favoritt.
Ta dere tid til å lese hele lista.



Svartby (Russland) – www.myspace.com/svartby

Sorg Innkallelse (Iran) – www.sorginnkallelse.com

Skog Skrike Blod (Martinique) – www.myspace.com/skogensblodgrater (skiftet navn til Skogens Blod Grater, da han fant ut at Skog Skrike Blod var grammatisk feil).

Svart Tre (England) - www.tenthousand.co.uk/svarttre/

Svart Ugle (USA) – heter nå Blood Of The Black Owl – www.myspace.com/bloodoftheblackowl

Sorgnatt (Romania) – www.sorgnatt.go.ro

Skogstillhet (Tyskland) – www.myspace.com/skogstillhetband

Gravlik (New Zealand) – oppløst

Helvete Natten (Tyskland) – (se www.metal-archives.com)

Nattemork (Italia) - www.demonian.org/nattemork/

Natteulf (USA) – oppløst (se www.metal-archives.com)

Nattervrede (USA) - www.myspace.com/nattervrede

Nattvarg (Frankrike) - http://nattvarg.free.fr/

Vargnatt (Hellas) – oppløst, se www.metal-archives.com

Vargnatt (Tyskland) - www.vargnatt.de.vu/

Vinternatt (Belgia) - www.vinternatt.be/

Inner Helvete (Portugal) - www.geocities.com/nekrometal/innerhelvete.html

Nekro Vinterstrom (USA) – se www.metal-archives.com

NordVinter (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Vinterfrost (Italia) - http://digilander.libero.it/vinter_frost/

Vinterriket (Tyskland) - www.vinterriket.com/

Død Ulv (USA) – se www.metal-archives.com

Formørkelse (Tyskland) - www.mathieu-hauck.de/

Mørke (Italia) - http://morke.altervista.org/

Mørkriket (Tyskland) - www.myspace.com/moerkriket

Ovskum-Mørke (Italia) – se www.metal-archives.com

Mork Skog (USA) - www.myspace.com/morkskog

Dödenskog (England) – se www.metal-archives.com

Skogen Kallar (Spania) - www.musicazo.com/download/apartado.php?clickid=2164

Skog (England) - www.blastclick.com/bands/217/

Trolldom (Nederland) - www.geocities.com/trolldom666/

Trollmann av ildtoppberg (England) - http://www.return.to/trollmann

Trollskogen (Østerrike) - www.trollskogen.at.tf/

Eventyr (Tyskland) - http://mp3.de/musik/genre/band/060800/181855/1

Angst (Chile) - www.angst.cl/

Bergensk (USA) – se www.metal-archives.com

Fjell (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Hekseri (USA) - www.myspace.com/hekseri

Varulv (Østerrike) - www.myspace.com/varulvaustria

Ond Aand (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Onde Aander (USA) – se www.metal-archives.com

Tortur (Tyskland) - se www.metal-archives.com

Morfolk (Brazil) - http://morfolk.com.br/

Huldrefolk (Belgia) - www.myspace.com/huldrefolk

Quisling (USA) – se www.metal-archives.com

Massemord (Polen) - www.let-the-world-burn.org/

Krigar (Sveits) - www.myspace.com/krigar

Kriger (England) - www.myspace.com/krigeruk

SvartKrig (Frankrike) - www.myspace.com/thetruesvartkrig

Tjern (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Draug (Italia) - www.myspace.com/valacirca

Sterkvind (Portugal) - www.sterkvind.pt.to/

Fjord (Ungarn) – se www.metal-archives.com

Fjord (Canada) - www.myspace.com/fjord14

Ødelegger (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Mordslag (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Hater (Polen) – se www.metal-archives.com

Trist (Tsjekkia) - http://sweb.cz/stayinnegativity/

Borgermester Dahl (Polen) – se www.metal-archives.com

Striborg (Australia) - www.myspace.com/striborg

Valborg (Tyskland) - www.valborg.de/

Fisk Svans (Mexico) – se www.metal-archives.com

Evig Blod (Østerrike) – se www.metal-archives.com

Evig Kveld (USA) – http://members.lycos.co.uk/evigkveld/

Folkheim (Chile) – se www.metal-archives.com

Gladsheim (Frankrike) - www.resistancia-ug.org/HATE-KORP.htm

Svart Hat (Frankrike) - www.resistancia-ug.org/HATE-KORP.htm

Jotenheim (Italia) - http://xoomer.alice.it/jotenheim

Jotunheim (Polen) - www.myrrthronth.de/bands/j/jotunheim_poland.htm

Nordheim (Brazil) – se www.metal-archives.com

Trollheimen (Ungarn) - www.hontar.hu/trollheimen/

Stormsheim (Bulgaria) – se www.metal-archives.com

Sola Svartnar (Frankrike) – se www.metal-archives.com

Hvelvengel av Helvete (USA) – se www.metal-archives.com

Helvette (Singapore) - www.myspace.com/satanicblackmetalhelvette

Selvmord (Ukraina) - www.selvmord.net/

Morke Helvetes (USA) – se www.metal-archives.com

Grålysning (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Nordlys (Tyskland) – se www.metal-archives.com

Obskur (Canada) – se www.metal-archives.com

Bolverk (Frankrike) - www.geocities.com/unholybolverk/menu.html



Svartskogg (Italia), sjef i bandet, Herr Hastur, påstår at han er norsk. Spiller også i Massemord. Han har fått mange til å tro at han er fra Norge, men er i realiteten italiensk og bor der. www.massemord.tk


Østerrike, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Mexico og Sverige har band som heter Helvete. Se www.metal-archives.com




Research gjort av BRAK v/ Martin Kvam og Line Endresen