Før var det morsomt med snø

Men det er en hel stund siden. Snøen besitter en hel mengde unike kvaliteter. Den er nesten alltid hvit og alltid kald og noen ganger våt. Man kan gli og skli og renna, men når den er kram kan man lage snøballer som man kan kaste i nakken på folk.

Snøvasking er den eldste formen for flørt. På barne-og ungdomsskolen sjarmerte jeg en rekke jenter i senk (bokstavelig talt) ved å brekke dem ned og dytte boblejakkene deres fulle med snø.

Det var det nærmeste jeg kom dem. Men jeg husker at jeg syntes de luktet godt og det syns jeg fortsatt. Men jeg syntes ofte at de var finere før jeg hadde snøvasket dem enn etterpå. Før brillene til dem som hadde briller ble stappet fulle av snø og ble til dugg og ansiktene deres ble røde og oppkavede og noen ganger ble de ganske sinte eller lei seg og jeg rødmet fordi jeg ikke hadde ment å få noen til å gråte. Jeg forble ukyssa til jeg var minst femten. Tenk det.

I militæret lærte jeg å hate snøen og hadde sikkert like mange navn på den som eskimoene sies å ha.

I voksen alder så er forholdet fortsatt kjølig. I skrivende stund kan jeg såvidt skimte bilen inni ei snøfonn. Og jeg har kun tøysko med meg til sørpis men til gjengjeld både flapselue og hansker og svigerfars ytterdør ble akkurat vrengt av hengslene i et vindkast.


Jeg nynner på denne sangen mens jeg sitter og klumser èn og èn finger ned på tastaturet på svigermors datamaskin:


Det gjør sånn snø - tiddelibom
Det gjør det gjør - tiddelibom
Nå gjør det enda mer sånn snø
Tiddelibom
og huttemegtu

Kommentarer

Anonym sa…
Begynner du å bli redd for lårhalsen?
Bergljot sa…
Så kaldt det er, tiddelibom
jeg kjenner det her, tiddelibom
jeg kjenner det på mine...tær?
tiddelibom og huttemegtu.

Amen.

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke