Det rareste året

Hver morgen før jeg går på jobb går jeg inn til Ingrid og Endre og snakker litt med dem. De ligger under hver sin sengehimmel og smiler fantastiske smil og spreller med armene og beina og lager babylyder og det er såvidt jeg klarer å rive meg løs fra dem.


For akkurat ett år siden var Rållså og jeg på ultralyd for første gang.


Det var da gynekolog Bjerg med tørr stemme sa at :'dere skal ha to barn' som om det var det naturligste i verden men det var det vel egentlig ikke. Og jeg ble så satt ut at jeg mistet talens makt i noe som føltes som flere dager og jeg begynte umiddelbart å bekymre meg for hvordan ialle dager dette skulle gå.

Vi skulle ha dratt og ordnet noe, men vi måtte dra hjem og sette oss ned og universet var helt forandret og det var som om vi var slynget med voldsom kraft ut i noe ukjent noe. Jeg prøvde å forestille meg men jeg klarte ikke.

Vi gledet oss til å fortelle foreldrene våre. Men jeg grudde meg til å informere Arnstein. To babyer kan ikke kombineres med rockeliv og jeg tenkte at jeg hadde stått skulder ved skulder med Arnstein helt siden jeg ble involvert og det hadde vært oppturer og nedturer og endringer i besetningen hele tiden. Og jeg kunne ikke annet enn å føle at jeg sviktet.

Hvis jeg skal snu meg og se tilbake på totusenogni så må jeg si at det har vært det rareste, raskeste og mest vidunderlige året i mitt halvlange liv.

At de små klumpene på drøye fire måneder allerede har gitt oss så mange gleder er utrolig. Det er som om hjertet sprenges i brystet.

Og det blir kjekkere for hver dag som går. Selv om hver enkelt føles som om den bare er en time lang.

Kommentarer

Bergljot sa…
Så fint.

"Barn gir en meget glede i alderdommen. De hjelper en også å komme raskere dit."

Gammelt jungelord.

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke