mandag, oktober 30, 2006

Livets gang


Den kanskje mest opplagte forskjellen på å vokse opp
på landet og i byen (foruten fjøslukta) er muligens det tidlige møtet lannas-unger får med livets gang og tilhørende realiteter.
En vet at melken kommer fra juret på kua, og at egg faller ut i akterenden på hønene.
Jeg har selv lest mange utdrag fra stiler skrevet av byas-unger der de filosoferer over, eller rettere sagt spør seg om, hvor de forskjellige matvarene kommer fra.
Slagere ala': "Kua er snill, for den gir oss melk, men oksen er enda snillere, for den gir oss fløte". Samt en nærmest kollektiv oppfatning av at de FLESTE matvarer blir til i området rundt kjøledisken på rimmi.
Både barn og voksne skal skånes for fakta om at vi dreper griser for å lage koteletter og bacon.

Når jeg var seks år gammel var jeg for første gang med på hønseslakting på gamlemåten. Sammen med en jevngammel kamerat fikk jeg æren av å hente høner ut av et stort bur, og holde dem over hoggestabben for at naboens øks skulle komme susende og skille hodet fra kropp- med den uunngåelige døden til følge.
Vi var vitne til at de stusselige hønsekroppene sprang hodeløse avgårde før de ble liggende livløse.
Kameraten min - Knarve Mullhus syntes at det var veldig gøy å se på de hodeløse hønene- der de sprang i hjelpeløse klyv, men selv var jeg mer tilbakeholden i min begeistring.
For en tid tilbake, leste jeg i avisen at det var kraftige foreldre-reaksjoner når en skole i fyfylke la inn denne formen for hønseslakting i undervisningen. Foreldrene til enkelte elever mente at det var 'barbarisk', og traumatisk for ungene deres å ta del i denne typen aktivitet. Jeg skal ikke ta parti for den ene eller andre siden, men det KAN virke dobbeltmoralistisk at en tillater barna sine å spise kjøtt av ymse slag, men vil verne dem for sannheten om blod og slakting. Og jeg har ikke noen tro på at 'moderne' slakting av fjærkre er mer human- eller estetisk- enn det gamle giljotine-prinsippet.

Dobbeltmoral forekommer selvsagt på flere fronter, og og mange foreldre sine vegringer for å fortelle avkommet sitt om hvordan de ble til er nok en av de vanligste, og har skapt pinlige situasjoner rundt mange middagsbord opp igjennom årene.
De fleste lannas-unger- de som er mer enn gjennomsnittlig intelligente- regner seg fram til sammenhengen mellom værens korte(men hektiske) omgang med sauene på førjulsvinteren og lammingen i April.
Noen ganger er det greit å ha litt ballast.

fredag, oktober 27, 2006

Profeti og økonomi


Jeg er syk igjen- og hvis det er noen som har lagt merke til-eller irritert seg over at jeg blogger litt hardt for tiden, så skyldes det at jeg har masse å tenke på, og da kan jeg like gjerne tenke på noe annet.

Det finnes eksperter av mange slag.
Foreksempel innen meterologi(værmelding), politikk, og fotball.
Disse kvinnene og mennene(i omvendt rekkefølge, da det er flere menn enn kvinner som anser seg selv som eksperter) skal besitte spesielt gode kunnskaper på sine områder, og dermed være særlig egnet til å forstå og forutsi utviklingen og fremtiden.
Det finnes mange 'retninger' innen hvert fag- som misjonerer for- og proklamerer sine synspunkter med klare stemmer og faste blikk.

Det er hevet over enhver tvil at vi har behov for både kunnskap og eksperter- på alle tenkelige og utenkelige fagområder. Vi trenger noen til å gjete oss- veilede oss i jungelen.
Vi behøver noen som kan skue inn i krystallkula og forstå hva som foregår, og hvordan fremtiden vil bli.

Den tabloide dagspressen anvender et stort spekter av disse oraklene for å lage overskrifter og selge aviser.
Sette ting på dagsordenen, som det heter.

For noen år siden kjørte Gravbladet følgende overskrift på forsiden: BIND RENTA NÅ! Gravbladet hadde snakket med økonomiske 'eksperter' og rådgivere, og de var skjønt enige om at renta ikke kom til å synke mer, men stige høyt opp mot himmelen.
I tillegg til at jeg ikke er særlig smart, så er jeg ganske lat, og jeg vurderte aldri å følge oppfordringen. Finansgenier i min omgangskrets kastet seg derimot på bølgen, og gjorde sin dårligste økonomiske avgjørelse ever (bortsett fra å ha ignorert vinduskonvoluttene fra ranekassen over en periode).
Ekspertene tok feil. Renta falt som en stein, og disse vennene mine endte opp med å tape mange høvdinger.
Jeg må si at jeg har vært ganske provosert på deres vegne. Jeg mener at både gravbladet-redaksjonen, og ekspertene deres burde piskes, straffes økonomisk, og aldri få lov til å uttale seg i rentesaker igjen.

torsdag, oktober 26, 2006

Oktober Rust


Jeg liker høsten.
Den er kjempefin på postkort, og jeg liker lyden av vind, og regn som slår mot stuevinduene mine.
Jeg liker at det blir mørkt om kvelden. Det er fint å sitte inne når kjæresten min tenner stearinlys, og gass-ovnen min putrer med blå flamme. Lufta kjennes så klar og rein, og det kan kjennes som om tankene mine også klarner.

Kall meg gjerne en pudding, men jeg HATER å stå opp når det er mørkt ute, og jeg må forlate dyna, og sleppe mine skjeve og inngrodde tær ned på det iskalde gulvet. Jeg liker ikke følelsen av at jeg har sovet litt for lite eller drukket litt for mye kvelden før, eller begge deler. Jeg misliker at jeg ikke finner nøklene, eller mobilen, og når jeg åpner døra, blåser det kaldt regn i ansiktet mitt, og jeg fryser. Og jeg er litt sein.
Og dagen er allerede ødelagt- allerede før den har begynt.
Og slik er det ofte helt fram til mai. For vinteren er høst den også, og ofte må vi krøke oss sammen på vei til eller fra noe, hutrende og fasongløse, nedpakket i klær. Med tomme blikk.

Det ideelle hadde utvilsomt vært at høsten hadde vært en dvd som man kunne sette på, og så kunne man se på den en stund, og hvis man syntes at det ble for gørr, så kunne man ta den av, eller spole forbi det man ikke likte.
Eller noe.

onsdag, oktober 25, 2006

Om tyving



'Har du aldri drømt om å gjøre det store kuppet'?
Det var et av de siste temaene jeg diskuterte med Runar før han pakket sammen og flyttet ut.
Jeg har vel egentlig ikke det. Når jeg var en liten pjokk drømte jeg ofte om å finne en skatt(nedgravd eller ikke), men jeg tror ikke at det var selve ønsket om å bli rik som drev meg. Det var nok heller spenningen ved selve letingen. Jeg liker eventyr. Jeg liker å drømme meg vekk. Men selve pengesuget kjenner jeg ikke. Jeg tror ikke på lette penger. Gambler ikke. Tipper ikke lotto en gang.

En gang- i min radikale ungdom- satt jeg oppe en natt og drakk brennevin med en Høyremann. Diskusjonen gikk høylydt om hvorvidt det er riktig at de som har mye er forpliktet til å dele sin overflod med dem som har ingenting. Og hvis de ikke VIL dele med seg: er det ok at de eiendomsløse forsyner seg selv?
Er det greit å tyve fra en Milliardær? Hans 'nei' til dette var like soleklart som mitt 'ja'. Det ble en sen kveld. De senere år har jeg imidlertid moderert meg et hakk eller to.
I dette landet er vi alle lottomillionærer vi forbruker i bøtter og spann, vi TRENGER ikke å stjele mat fra søppeldunkene til de som er enda kvalmere og feitere enn oss, og som oppfordrer oss til moderasjon i hvert lønnsoppgjør, mens de stapper gåselever ned mellom de smellfeite leppene sine. Ønsker vi å bli som dem? NEI!
Men er det greit at det skal være andre regler for disse vemmelige menneskene enn oss andre? Nei, for FAEN. Det virker som om de tror det, men det skal de bli blå for.
Men jeg skulle ønske at det var litt mer idealisme i dette landet, at vi kunne ta fra de overstadig rike og gi til de som har ingenting. Bittelitt Robin Hood.
Det ville vært litt av et kupp.

mandag, oktober 23, 2006

Kar for sin kilt


Jeg kom tilbake fra Belgia i går. Orkesteret vårt har gjort en spillejobb i Wieze. Med på lasset var et utvalg av våre beste venner og svirebrødre.
Arnfinn, Rahald, Ronda og til sist, men slett ikke minst- en Pål Øystein i et modus som får de fleste ADHD- tilfeller til å virke kjedelige. Pål Øystein hadde investert i ny kilt. Vel og bra. At han- som ekte skotte-wannabe- også valgte å gå kommando (les: i bare pikkjen) er det heller ikke så mye å utsette på.
At han på død og liv skulle løfte på kilten for å VISE FRAM tissen sin må derimot regnes som en ren kuriositet. Personlig synes jeg ikke mannslem er særlig estetisk, det kan kanskje komme av at jeg er født med et selv? Men hvis noen skulle fortalt meg på forhånd at jeg i løpet av en helg beskue en ANNEN manns lem flere ganger enn mitt eget, så ville jeg sagt at det hadde rablet for ham. Det er i det hele tatt veldig uvanlig- særlig når det ikke er noe man oppsøker. Det skulle i det hele noe til at at det var mennesker backstage som hadde unngått å få et glimt av laksen til mannen.
Jeg har ledd mye, det har jeg- både av Pål Øystein og de andre. Særlig krangelen om hvem som hadde styggest klær synes jeg var morsom(Pål Øystein, det også).
Nåvel, jeg vil bare takke dere for en morsom helg. Og dere er velkomne til å delta igjen. Når som helst.

tirsdag, oktober 17, 2006

Lokalvalg på Gresk


Som noen av dere kanskje har fått med seg, så har akkurat kjæresten min og jeg returnert fra en ukes høstferie i Hellas- landet hvor demokratiet så sin spede begynnelse for noen århundrer siden.
Tilfeldigheten ville det slik at vårt opphold falt på samme tid som innspurten til lokalvalget i Halkidiki- provinsen.

Hver kveld var det valgmøte på torget i den lille fiskerlandsbyen som huset oss, og vi oppdaget ganske fort at det brukes helt andre virkemidler i den greske lokalvalgkampen enn det gjør i den norske.
Det første vi merket var 'promoteringsbilene'- små biler med megafoner på taket- noen slags 'politiske isbiler' som kjørte rundt i landsbyene-i hver eneste krink og krok- og serverte korpsmusikk og deilig gresk valgflesk på volum 11. Panseret på promokjøretøyene er dekorert med en plakat
hvor kandidaten er avbildet. 'Kandidatene' er -uten unntak- menn i femtiårene. Langs de smale veiene hang det digre boards som også besto av bilder og politiske slogans.

Det er likevel selve valgmøtene på torget som er mest spektakulære. Her er det mye å hente for norske kommunepolitikere. Stikkordene for disse happeningsene er 'show', og 'lydvolum', og kanskje en dæsj 'basar'.
Vi overvar aldri et helt slikt show (vi forstår ikke gresk uansett), men vi stoppet et par ganger for å bivåne deler av seansen. Det åpnet gjerne med høy korpsmusikk, avløst av politikerens inntog på talerstolen.
Tonefallet var nærmest religiøst, og etter hvert politiske poeng hørtes et tutekor fra gasstrompeter som var delt ut blant tilhengerne. Når talen fortsatte- stadig økende i intensitet- foran en engasjert forsamling på et hundretalls mennesker, brukte man en pyrotekniker, som fyrte opp raketter. Det var virkelig spektakulært. En kveld når vi gikk over torget vasset vi i konfetti, og vi tenkte at sannelig sparer de ikke på kruttet, disse grekerne.
Gamle Platon ville vært stolt.

søndag, oktober 15, 2006

Tagging


"Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du faen meg ta og tagge deg sjæl i rævva- ja, i rævva. Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du ta og tagge deg sjæl i rasshølet- ja, i rasshølet".

Harde ord fra Egil 'Bare Egil' Hegreberg.


Egil kan ha rett i at tagging ikke er så jævla tøft.
JEG synes ikke at det er noe særlig estetisk heller.
Likevel vil jeg si til taggernes forsvar, at det er mange ting som er uestetiske som ikke blir møtt med 'nulltoleranse', og blir rammet av straffeloven. Jeg nevner i fleng: Kamuflasjemønstrede klær, joggedresser, det meste innen moderne sykkelbekledning i alle varianter, bensinstasjoner og busser overmalt med reklame for lavpris butikk-kjeder.
Det kan synes som om det er greit at ting er stygge (og ihvertfall ikke straffbart) hvis det er noen som tjener penger på det.
Hvorfor er det slik, at når det er ungdommer- eller RAMP! Som Åge Aleksandersen så glitrende titulerte det på syttitallet - setter bumerket sitt en plass, så er det en trussel mot samfunnet og grunnloven, og vår kristne tro, og alt hva fedrene har kjempet og mødrene har grett?

Jeg må si, at jeg kan ha vansker med å forstå MOTIVASJONEN bak tagging- det kan muligens være nettopp spenningen ved å få stempel på seg som folkefiende nummer en?
Jeg ser for meg at 'gjennomsnitts-taggeren' er av hankjønn, og har bukser som er side i skittfallet, sliter med uren hud, dårlig selvtillit og liker norsk rap.
Og så lusker de rundt etter mørkets frembrudd, med sprayboksene sine- for å skvette noe uleselig i maling på offentlige transportmidler og bygninger. Det er ikke ulikt- i mitt hode- hannhunder som skvetter og markerer og styrer noe aldeles voldsomt.
Jeg kjenner at jeg henger meg litt opp i det med at det som skrives er uleselig- hvorfor ikke tagge noe meningsfullt og politisk? Som foreksempel 'Nazipunks Fuck off!'? Eller: 'Hei Nasse- håper bussen kjører over deg!' Nåvel.

Jeg var vel i trettenårs-alderen den ene gangen jeg tagget noe av nevneverdig betydning.
I garasjen fant jeg en boks lakk (type mazda-blå). Jeg var veldig forelsket i en jente i paralellklassen, men jeg var en raring- uten gaven det er å kunne kommunisere med jenter- når man er i puberteten.
Jeg gikk ut på et sauebeite og sprayet initialene hennes på hver eneste stein i en radius av hundre meter.

Nå burde det kanskje ha ringt en bitteliten bjelle i bakhodet mitt- hvis det gjorde det kan jeg uansett ikke ha hørt den.
Far ble selvsagt rasende over dette skadeverket, og som hovedmistenkt ble jeg avtvunget tilståelse og tildelt en diger bøtte kjeft.
Den dag i dag kan jeg ikke skjønne at noen mazdablå steiner med hjerter på er noe å ta på vei for. Kanskje det var fordi at ANDRE kunne se det fra veien, og at det dermed satte generalen selv i et dårlig lys.
Steinene fikk da tilbake sine respektive gråfarger- etter noen år.

"Men ikke kom og tagg på beitet mitt, for det beitet skal jeg se på, ikke sant, og det er ikke så jævla kjekt å se på et beite som er fullt av TAGGING!"

onsdag, oktober 11, 2006

Hei paa seg!

Paaskeharen og Raallserau er paa feri i et land uten aa og oe paa tastatuert. Og ikke ae heller. Og naa har vi ett minutt igjen av internettkafetiden vaar.

torsdag, oktober 05, 2006

Osjloråkk


Jeg har truffet så mange glætte folk fra Oslo og omegn.
Folk som er selvhøytidelige og navlebeskuende, som er flinke til å vasse rundt på grunna. Til å promotere sine egne fortreffeligheter. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at så mange av dem kommer fra hovedstaden. Kanskje det er noe i svevestøvet som gjør det. Særlig musikermiljøene i tigerstaden later til å lide av dette narsississtiske syndromet. Og alt de gjør er bare 'så jævli'kult, og så dritfett' at det ikke er måte på. Det er lite ydmykhet å hente, det er INGEN selvironi, og forholdsvis uinterressante band som Sartyricon, nylig nedlagte Gufsifer, og Gossminister presterer de mest utrolige uttalelser både til musikerkolleger og presse. Form går foran innhold, og personlig driter jeg i hvor mye sæd ministeren trenger for å få hanekammen sin til å stå rett opp (nå må jeg få presisere at dette ikke gjelder ALLE oslo-band). Slipp ned skuldrene, og slutt å være så jævla overfladiske. For satan.

onsdag, oktober 04, 2006

Dyrene i Enge-land og alt de har å gjøre


For noen år tilbake hadde jeg bopæl i en stygg liten by i sør-England. Jeg hadde mitt første møte med det britiske arbeidslivet etter at en fellow Liverpool-supporter jeg traff på puben ga meg kortet sitt, og ba meg ringe ham for jobb.
Mannen-en alkoholisert waliser i slutten av femtiårene var formann på en byggeplass. Firmaet han representerte hadde spesialisert seg på å etter-isolere gamle, trekkfulle, kommunalt eide blokker- kalt 'council flats'. Livet på byggeplassen var mer som en zoolgisk hage, full av britiske machodyr med rar aksent og lav moral, og tatoveringer på underarmene. Formannen selv hadde en tatovering på armen som han hadde pådratt seg når han var i Hennes Majestets væpnede styrker i Tyskland. Den var grønn og besto av den rørende inskripsjonen: 'Mum and Dad'.
Fraværet på byggeplassen var enormt høyt, og særlig på Fredager og Mandager. Formannen hadde- med rette mistanke om at det var pubene som holdt folk borte fra jobb, og hver uke ga han noen sparken. Alle på arbeidsplassen var dop-hoder, bortsett fra waliserne som var drankere. Selv var jeg en løk fra Norge som var takknemlig for å endelig ha en jobb. Det var en drittjobb, og sammen med Stuart og Andy- to lokale lads hadde jeg jobb som håndtlanger for håndverkerne. 'Labourer' på engelsk- 'slave' på norsk. Rydding på stilasene, rengjøring, og bæring av materialer. Emrys (formannen) overvåket plassen med argusøyne, og passet på at ingen lurte seg av. Særlig Stu og Andy, og meg. Stu og Andy var hyggelige typer, selv om de helst ikke ville jobbe. De ville aller helst snakke om rusmidler og puling, og tekste med kjærestene sine på mobilen. Jeg holdt en lav profil, og jeg tror at de andre på byggeplassen trodde at jeg var litt 'kort'.
Det er rart det der: man tror gjerne at folk som ikke snakker språket flytende er litt tilbakestående.
Jeg pleide å sitte på med Andy og Stuart inn til byen hver dag etter jobb, og en Fredag var vi de tre siste som forlot byggeplassen. ' Austin - come here!' Andy og Stuart hadde røykt 'spliff' på jobb, og var i strålende humør. Vi satte oss inn i bilen,kjørte- og plutselig tok Andy en U-sving og sendte makkeren sin tilbake til brakka- under brakka plundret han ut to ruller med bly, mens begge to lo kjempehøyt. 'That's beermoney for tonight, mate', sa Stuart lykkelig. De solgte dem til skraphandleren for tjue pund.
Disse to karene var ikke de eneste som stjal greier på jobben. Emrys selv stjal brostein som han tok med seg i varebilen sin og kjørte hjem til Wales.

Alt har en årsak. I England har klassesystemet vært så tydelig, og arbeiderklassen har blitt behandlet som dyr i flere hundre år.
Hvis folk blir behandlet som dyr, så oppfører de seg som dyr. Hvis folk blir holdt nede, så tar de hva de vil ha. Minstelønna er under fem pund(60 kroner)en pint koster 2,50 pund. Regnestykket er enkelt.
Jeg tror ikke det var tilfeldig at pønken oppstod i England, for å si det sånn. Det finnes en slags rå energi, et sinne som jeg ikke har sett noen annen plass.

tirsdag, oktober 03, 2006

Bombom, Harry.


Noen ganger er det altså helt maksimalt å jobbe 'på gølvet'.
Ikke fordi at jobben min er det helt store- den er helt grei, men langt fra det optimale.
Jeg elsker å provosere, og når man ser hva slags saker den jevne mann og kvinne er opptatt av, og lar se irritere av, så kan man ikke klage.
For ørten år siden boret vegvesenet et hull i fjellet under fjorden, og gav Rennesøybuen veiforbindelse. Og så har de betalt noen kroner, da- i bompenger for å ha fått dette privilegiet. Vel å merke har ALLE som har reist nordover langs kyststamveien- til haugesund, og de som skulle ta ferje til andre øyer i boknafjorden betalt penger i bomstasjonene.
I sommer skulle forbindelsen være nedbetalt, og det var den også, men vegvesenet bestemte seg for å la bommene stå noen uker lenger, for å betale litt på en fastlandsforbindelse for naboøyene.
Sjelden har noen tatt så aldeles på vei for en slik bagatell.
Folket på Rennesøy har brukt sommeren til å grine og klage, og sutre og banne, og kjøre traktorene sine så seint de kan for å blokkere trafikken i tunellene, fordi det var så urettferdig, og lovstridig. Og det ene med det andre. Det ble tilogmed sendt en klage til EU-domstolen.
Det kreves ikke penger i rennfast-sambandet mer. Men nå er det foreslått å verne den ene bomstasjonen for fire og en halv million kroner, og nå er de sinte igjen på Rennesøy. 'Hiv sjiden på sjøn'!- fjern helvedesmaktå'!
Som mange allerede vil ha gjettet seg til så er jeg ekstremt for verning av bomstasjonen, den er et monument over rennesøybuens smålighet. Jeg er dessuten for å tette igjen hele rennfast, for makan. Så dumme mennesker fortjener ikke fastlandsforbindelse.
Det blir mye diskusjoner på jobben, som sagt. Bompenger er alltid en slager.

ps: det ser ut til at verningen blir nedstemt.

søndag, oktober 01, 2006

Fly me to the moon


I helga har rållserauå og jeg vært i hovedstaden. Vi reiste med fly begge veier, og fly er egentlig helt greit når det dreier seg om turer som er kortere enn en time.

Jeg har reist mye med fly de siste årene, både kort og langt, og ofte i embedts medfør, da poporkesteret vårt spiller en hel del utenlands. Ti timers flyturer på turistklasse er noe helvetes drit. Ihvertfall hvis man er over halvannen meter lang. Filmene er alltid av luguber kvalitet, og har ofte Julia Roberts i hovedrollen, Mr. Bean er et annet forslitt og fast innslag på disse maraton-flightene. Beina begynner å hovne etter en times tid, flyet lukter rumpesvette etter to. Etter at man har bommet flyvertinnene for 3-4 pils, og en drink eller to, blir de bekymret for at man skal bli for full, og sier at de ikke har mer igjen. Da er det godt å reise med Arnstein, som er like øltørst som meg selv. Det var Arnstein som lærte meg trikset at man kunne rusle videre til neste kjøkken, og høflig spørre om de har noen øl, og det har de alltid. Og når DE igjen blir tomme, er det bare å tusle videre til neste. Når man er litt full, er det litt mer utholdelig å fly turist. God flymat er like sjelden som julaften-snø i ytre Ryfylke, selv pleier jeg som regel å bli uggen i magen av det.

Det er mange som er redde for å fly, for at hele stasen skal falle ned, eller eksplodere oppe i lufta. Selv er jeg ikke blant dem, det er liksom ikke noe man kan gjøre fra eller til. Det er ute av passasjerenes hender likevel.
Har man virkelig uflaks får man en eller flere nabo-passasjerer som er usympatiske. Det er helmaks- ti timer på siden av noen som ikke kan fordra trynet ditt. Jeg glemmer aldri den gangen Arnstein, Valborg og jeg skulle fly hjem fra Brasil, og Arnstein skulle prøve å legge setet sitt tilbake, men så merker han knær i ryggen, og snur seg for å se hva som skjer, og så er det jammen en NONNE, en diger nonne, som sitter og presser setet hans fram for å hindre han i å legge seg bakover. Hahaha! Nådens søstre flyr igjen.
Neste uke reiser vi til Grekenland, det er vel fem timer. Fem timer i rumpesvettehelvete.