Dyrene i Enge-land og alt de har å gjøre

For noen år tilbake hadde jeg bopæl i en stygg liten by i sør-England. Jeg hadde mitt første møte med det britiske arbeidslivet etter at en fellow Liverpool-supporter jeg traff på puben ga meg kortet sitt, og ba meg ringe ham for jobb.
Mannen-en alkoholisert waliser i slutten av femtiårene var formann på en byggeplass. Firmaet han representerte hadde spesialisert seg på å etter-isolere gamle, trekkfulle, kommunalt eide blokker- kalt 'council flats'. Livet på byggeplassen var mer som en zoolgisk hage, full av britiske machodyr med rar aksent og lav moral, og tatoveringer på underarmene. Formannen selv hadde en tatovering på armen som han hadde pådratt seg når han var i Hennes Majestets væpnede styrker i Tyskland. Den var grønn og besto av den rørende inskripsjonen: 'Mum and Dad'.
Fraværet på byggeplassen var enormt høyt, og særlig på Fredager og Mandager. Formannen hadde- med rette mistanke om at det var pubene som holdt folk borte fra jobb, og hver uke ga han noen sparken. Alle på arbeidsplassen var dop-hoder, bortsett fra waliserne som var drankere. Selv var jeg en løk fra Norge som var takknemlig for å endelig ha en jobb. Det var en drittjobb, og sammen med Stuart og Andy- to lokale lads hadde jeg jobb som håndtlanger for håndverkerne. 'Labourer' på engelsk- 'slave' på norsk. Rydding på stilasene, rengjøring, og bæring av materialer. Emrys (formannen) overvåket plassen med argusøyne, og passet på at ingen lurte seg av. Særlig Stu og Andy, og meg. Stu og Andy var hyggelige typer, selv om de helst ikke ville jobbe. De ville aller helst snakke om rusmidler og puling, og tekste med kjærestene sine på mobilen. Jeg holdt en lav profil, og jeg tror at de andre på byggeplassen trodde at jeg var litt 'kort'.
Det er rart det der: man tror gjerne at folk som ikke snakker språket flytende er litt tilbakestående.
Jeg pleide å sitte på med Andy og Stuart inn til byen hver dag etter jobb, og en Fredag var vi de tre siste som forlot byggeplassen. ' Austin - come here!' Andy og Stuart hadde røykt 'spliff' på jobb, og var i strålende humør. Vi satte oss inn i bilen,kjørte- og plutselig tok Andy en U-sving og sendte makkeren sin tilbake til brakka- under brakka plundret han ut to ruller med bly, mens begge to lo kjempehøyt. 'That's beermoney for tonight, mate', sa Stuart lykkelig. De solgte dem til skraphandleren for tjue pund.
Disse to karene var ikke de eneste som stjal greier på jobben. Emrys selv stjal brostein som han tok med seg i varebilen sin og kjørte hjem til Wales.

Alt har en årsak. I England har klassesystemet vært så tydelig, og arbeiderklassen har blitt behandlet som dyr i flere hundre år.
Hvis folk blir behandlet som dyr, så oppfører de seg som dyr. Hvis folk blir holdt nede, så tar de hva de vil ha. Minstelønna er under fem pund(60 kroner)en pint koster 2,50 pund. Regnestykket er enkelt.
Jeg tror ikke det var tilfeldig at pønken oppstod i England, for å si det sånn. Det finnes en slags rå energi, et sinne som jeg ikke har sett noen annen plass.